untitled

Amalie.htm.


Bravenet.com
 

  theBergenPost1LIGHT t.v.show   

                              

 theBergenPost1
  Festival
  Angels
  Amalie
  Philante
  8. Mars
  Kompasset
  Nathalie Nordnes
  
Helsesak
  Politiplukk
  UiB
  Edvard Grieg
  Expo
  
Subbesi
  Presten
  
Frimurer
  Blog
  BHG
  HANSA
  Rekord
  MarkedsPlassen
  Gal(l)eriet 
  
Meteor
  
 Utvandring
  
 
AKTUELL
 Fyrstikksamler
 BRANN
 
 Stortinget
 Botanik6
 Jakt
 Havelle
 Haggis
 Trommis
 Hei(s
)
 Listen
 GultKult
 Ohldieck
 Skriften
 PIZZA
 Fattigdom
 Reality
 Skype
 
Nattergalen
 Broder
 Skarr-Ring
 Stamps
 Torget
 
Torgethellig
 Torgethuffda
 Torgethygiene
 Torgetsvenner
 Torgetquevadis
 
 
Oppsop  

 
Bergen 4All
 Bergen
 WW2
 Politiet
 Ord
 Kuriosa
 Helse
 Bekkalokket
 Universitas
 Huset
 EgoJournalen 
 
 

 Skur 8     
 Skolten     
 Dikkedokken  
 Torget    
 Almenningen  
 Pariserhjulet 
 Ingolf    

 Index     
 Enniken   
 Fenniken   
 Finken    
 Foken     
 Finnemann  
 Hannemann 
 Jonnemann  
 Svigermor 

 
 Marinen
 Mariminehollet
 Olinemor
 Søthollet
 Tehollet
 Pillehytten
 På Leven
 Kor Tidi' 
 Ittemetitt
 Kutenner

 NOR/GE/WAY/WEGEN
 
Privateeye *
 
Greenland
 
Logistics
 
V
iet nam
 
Vikings
 
Bergen
 
Masons *
 
uvc 
  

 

 


 

 

 

 American Garden
 

 

      

 © bt.no
 Bergen: November har så langt ikke bydd på en eneste dag med oppholdsvær. «November er så trist og grå..» heter det i sangen. Ingen tvil om at Alf Prøysen visste hva han snakket om.
 Foto: PÅL ENGESÆTER

BT best i Europa
Bergens Tidende er på ny kåret til Europas beste på avisdesign. Denne gang som tabloidavis.

Publisert: 17. nov. 2006
For tredje gang har altså Bergens Tidende gått helt til topps i kåringen av Europas beste avisdesign.

J© bt.nouryen for European Newspaper Award kunngjorde i natt resultatene for årets konkurranse – og ga BT seieren i kategorien regionaviser. En utmerkelse avisen har vunnet én gang før, i 2002, i tillegg til premien for beste søndagsutgave i 2005.

Denne gang var det imidlertid den ferske tabloidutgaven av Bergens Tidende som var til vurdering, noe som gjør at seieren smaker ekstra godt.

– Vi er kjempestolte og veldig, veldig glade for denne prisen. Vi feirer i dag, sier nyhetsredaktør Anne Gjerde.

– Det er jo tabloidutgaven som er vurdert og vi er veldig stolte over hva vi har fått til. Det har vært gjort veldig grundige forberedelser, blitt gjennomført med stil og nå har vi fått en belønning for det.

I sin begrunnelse trekker juryen særlig frem bruken av hvite felt – på fagspråket kalt luft – som er et kjennetegn ved tabloid-BT:

«Bergens Tidende skiller seg fra alle andre regionaviser i konkurransen ved sin bruk av hvite felter – ikke bare i kultur-, sports- og moteseksjoner, men også, og mest bevisst, på nyhetssider. På grunn av tabloidformatet og rikelig med slik luft ser avisen svært mye ut som et magasin. I fremtiden vil vi med sikkerhet se flere aviser i denne nordeuropeiske stilen.» I tillegg til å være årets beste regionavis, har BTMagasinet vunnet to priser i kategorien fotoreportasjer, for artikler som sto på trykk 22. oktober 2005 og 30. september 2006. 

Svensker gjerrige i kjærlighet
Les også: Lever av champagne-fester

Hodejakt på kjærlighetsmarkedet er dyr idrett, men svenske menn velger å tviholde på plånboken.

Trond  Lydersen

Seks av ti svenske menn sier de tar regningen på date. Bare hver femte svenske kvinne sier hun blir spandert på. Den er den gniene sannheten om svenske menn som kommer frem i en undersøkelse datingtjenesten Parships har utført, skriver Dagens Industri.

Null og driks
Målet for undersøkelsen var å finne ut hvor mye single spanderer i jaget for å finne den rette, og hva pengene brukes på. Generelt konkluderer undersøkelsen med at single svensker knapt bruker noen penger i det hele tatt på finne en livsledsager.

En drink?
Til og med det å by på en drink ble for mye for de fleste. Tross høy champagneføring rundt Stureplan, den svenske party-hovedstaden, svarte hver femte mann og over halvparten av jentene at de ikke kunne tenke seg å spandere en drink. Dog svarte nærmere halvparten av gutta at de kunne overveie å spandere drikke for opp til 250 kroner.

Skrams skrale år
I dag er det 100 år siden Amalie Skram døde, sannsynligvis etter å ha tatt en overdose sovepiller.
- De siste 15 årene var nok ganske slitsomme for henne, hevder Elisabeth Aasen.

  VANSKELIGE ÅR: De siste 15 årene av Amalie Skrams liv, var preget av tragedier. I dag er det 100 år siden forfatterinnen døde av en overdose sovepiller. På Klosteret står statuen av Skram. Huset hun vokste opp i ligger like i nærheten.


Klostrene kan betraktes som sin tids  kvinneuniversitet.

 

Click to enlarge

BEUNDRER: Elisabeth Aasen, statsstipendiat og tidligere lektor, er stor beundrer av Amalie Skram. I dag foreleser hun om hennes liv og forfatterskap på Sjøfartsmuseet.
 

Publisert: 15. mar. 2005

GURO ISTAD
Morgenen den 15. mars 1905 sa 58 år gamle Amalie Skram til sin datter at dersom hun sov når datteren kom hjem fra skolen, skulle hun ikke vekkes.

- Da datteren Johanne kom hjem, fant hun sin mor i dødskamp, forteller Elisabeth Aasen. Hun har gjennom sitt tidligere virke som lektor og norsklærer fattet stor interesse for Skrams liv og forfatterskap.

- Noen mener at hun begikk selvmord den dagen. Hun tok nok en overdose sovepiller, men jeg tror det var utilsiktet.

Skram hadde vært dårlig lenge, slet med søvnen og brukte sovepiller. Det var blitt en vane etter innleggelsene på sinnssykehus.

Alenemor
Forfatteren levde de siste årene av sitt liv alene sammen med datteren, Johanne.

- I Antonie Tibergs biografi om Amalie Skram, står det at hun var på besøk hos en venninne bare en uke før hun døde. Skram var i strålende humør og pratet veldig. «Så morsomt at De har det pigebarn», sa venninnen, og Amalie Skram svarte: «Morsomt? Det ord må De ikke bruke om henne. Det er min sjels dypeste lykke, mitt rikeste eie. Hva skulle jeg med livet når jeg ikke hadde henne. Å, De vet slett ikke hvor deilig hun er».

Dette styrker Aasens tro på at Skram ikke tilsiktet tok sitt liv.

- Hvis hun hadde tenkt å begå selvmord, tror jeg hun ville dratt ut til en kro, slik hun pleide når hun skulle konsentrere seg om skrivingen. Ikke gjort det slik at jentungen hun satte så høyt måtte finne henne, tror Aasen.

Tragedier i kø
Tragediene sto i kø for Amalie Alver Skram (født 22.8.1846) de siste leveårene hennes: I 1894 lot hun seg legge inn på Kommunehospitalets 6te Afdeling i København.

- Her ble hun utsatt for maktmisbruk og elendighet, forteller statsstipendiat Elisabeth Aasen.

- Dette skriver Amalie Skram om i sinnssykehusromanene «Professor Hieronimus» og «På Sct. Jørgen». Hun skrev til Bjørnson om hva hun hadde opplevd. Han ble sjokkert, og ba henne absolutt skrive om det, for det var det verste, nest etter å være skinndød.

I 1897 døde Skrams yndlingsbror, Ludvig, året etter døde faren (som Skram trodde var gått bort for 25 år siden, men dette brakte likevel frem minner fra barndommen). Samme året døde hennes første ektemann og far til hennes to sønner, Bernt Ulrik August Müller. Det gikk inn på forfatterinnen, som ikke hadde andre motforestillinger mot eks-mannen enn at de to ikke passet sammen. 

Og som om ikke det var nok, tok det 15 år lange ekteskapet med ektemannen, Erik Skram, slutt i 1899.

Debuterte i 1885
Amalie Skrams forfatterskap deles inn i tre grupper: Ekteskapsromanene (1885-92), verket om Hellemyrsfolket (1887-98) og sinnssykehusromanene (1895). Hun debuterte som romanforfatter i 1885 med «Constance Ring». Frem til sin død ga hun ut rundt 20 verk. I tillegg til romanene finnes det også noen noveller og et par skuespill med hennes signatur.

I likhet med henne selv, hadde flere av romankarakterene svært tragiske liv og skjebner.

- Hun led sånn med romanfigurene sine. Bokstavelig talt, opplyser Aasen.

Mest kjent er hun for firebinds-verket, Hellemyrsfolket. De to første bindene, «Sjur Gabriel» og «To Venner» kom i 1887. Tre år senere, i 1890, ble «S. G. Myre» utgitt. Deretter gikk det hele åtte år før den fjerde og siste boken om «Hellemyrsfolket» var ferdig. «Afkom» ble utgitt i 1898.

Aborterte
Elisabeth Aasen mener Skram led av skriveproblemer i denne perioden, til tross for at hun utga de to såkalte sinnssykehusromanene.

Spencer Tunick Saatchi naked installation

- Hun dro til Bergen i 1893, for å se om hun kunne finne tilbake til den bergenske atmosfæren. I et brev til sin mann skriver hun «Barnet som skulle komme, er ikke mer», så hun må ha abortert. Da var hun 47 år. Hun var nok forferdelig deprimert, tror Aasen.

- Det er et mirakel at hun i det hele tatt har klart å skrive «Afkom».

I Bergen ble både Skram selv, og datteren Johanne syk. Hun forlot nok en gang Norge, og returnerte til København, der hun bodde sine siste leveår. I løpet av disse årene skrev hun sin siste roman, «Mennesker».

- Forlaget ga henne muligheten til å levere boken kapittelvis, for å hjelpe henne ut av en vanskelig økonomisk situasjon.

Romanen ble aldri fullendt.

 Graven er vekk    Foto:Anja Birkeland

Amalie Skram var meget bitter på Norge, som aldri satte pris på hennes forfatterskap. Hun skrev så grovt, mente man. Innstillingen var positiv da hun søkte forfatterstipend i Norge, men hun fikk likevel avslag:

- Hadde hun bare ikke skrevet «Lucie», var forklaringen.

Dermed ba Amalie Skram om at når hun døde skulle det stå «dansk borger, dansk undersaat, dansk forfatter» på urnen hennes. Amalie Skram ble gravlagt på Bispebjerg kirkegård, etter en minnestund uten prest til stede i Studenterhuset i København. Men da ingen fornyet gravstedet hennes etter 22 år, ble urnen flyttet til en fellesgrav. I 1996, på 150-årsdagen for Amalie Skrams fødsel, ble det imidlertid reist en byste, laget av Per Ung, på Bispebjerg kirkegård.

100-årsdagen for forfatterens død markeres med dagsseminar på Sjøfartsmuseet, blomsterkrans ved Amalie Skrams statue på Klosteret, og møte i Amalie Skram Selskapet.

Kilde: Norsk biografisk leksikon

Amalie Skram-prisen til vestfoldforfatter
 Forfatteren Margaret Skjelbred ble i dag tildelt Amalie Skram-prisen. Tidligere vinnere er bl.a. Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo og Cecilie Løveid.

Publisert: 23. aug. 2005

Kari Fauskanger
Margaret Skjelbreid ga ut sin første diktsamling, «Det er aleine du er», i 1983. Hun har også skrevet flere barnebøker og debuterte som romanforfatter i 1997 med «Lerkehjerter» - første bok i en slektstrilogi der bygden og gårdsarbeidet danner rammen rundt fortellingen. I fjor kom romanen «Gulldronning, perledronning».

Amalie Skram-prisen deles ut til en kvinnelig, norsk skjønnlitterær forfatter som skriver i «Amilie Skrams ånd». Den ble første gang delt ut i 1994. Da var det Liv Køltzow som fikk prisen. Senere har forfatere som Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik og Merete Morken Andersen fått den.

I begrunnelsen for årets tildeling heter det blant annet: Gjennom sitt forfatterskap viser Margaret Skjelbred en innsikt i menneskelige forhold som gir sterke leseropplevelser og bilder av mennesker og landskap som blir sittende lenge hos leserne. ... En fellesnevner for alle bøkene er at de viser hvilken kraft kjærligheten er.

Margaret Skjelbred er født i Stokke i Vestfold i 1949. Hun er utdannet sykepleier, men arbeider nå på heltid som forfatter. Skjelbred har nådd et stort publikum, både som lyriker og romanforfatter.

Da hun ga ut sin første roman for voksne i en alder av 48 år, sa hun i et intervju med Bergens Tidende at det kjentes som å debutere på nytt. Som lyriker befant hun seg i utkanten av det etablerte lyrikkmiljøet. Formen med bruk av både dialekt og rim ble ikke fullt ut akseptert av hennes modernistiske kolleger.

Margaret Skjelbred har også laget radioprogrammer for NRK basert på barnebøkene sine. Hun har gitt ut plate og spilt teater. I 1989 fikk hun Prøysen-prisen.

Kari Traa årets nynorskbrukar
50 000 kr og kunst av Arne Nøst, det er kva forretningskvinna og idrettsutøvaren Kari Traa får som Årets nynorskbrukar 2006.
Silje Stavrum Norevik
Publisert: 21. jun. 2006, 17:32
Prisen får ho når Dei Nynorske Festspela opnar klokka 19.00 i kveld i Aasentunet på Ørsta.

– Årets nynorskbrukar 2006 går til Kari Traa for hennar bruk av nynorsk i ei næringsverksemd som både via nettstaden og elles går ut til særleg yngre grupper og miljø, og som er med og formar framtida for nynorskbrukarane, skriv Oddvar Haugland Nynorsk kultursentrum i si pristale.

Nynorskprisen blir tildelt personar eller institusjonar som har synt evne til å bryte med språklege og kulturelle konvensjonar om bruk av nynorsk, som gjennom sitt føredøme eller praktiske arbeid gjer det lettare å vere nynorskbrukar, eller som skaper større allmenn forståing for nynorsk.

– Vi gjer prisen til ein sportsprofil som har gjort idrett til næring utan å gå på akkord med sin eigen språkprofil, seier Oddvar Haugland.

PÅ SKJERMEN: Kari Traa og Eivor Bakke er programleiarar under Ekstremsportveko på Voss i år.
Foto: SCANPIX

Årets nynorskbrukar er fødd i 1974, ho har vunne medalje i 37 verdscuprenn og ni noregsmeisterskap.

Prisen vart delt ut første gongen i 2000. Forfattar Kjartan Fløgstad og musikkgruppa Side Brok er tidlegare prisvinnare.

Kanalgull til BTV
BTV hanket inn Kanalgullet for beste nyhetssak i lokal-tv torsdag kveld, for innslaget «Kreftmedisin».
<b>NYHETSGULL: </b>Magdalena Mianowicz i BTV fikk Kanalgullet i nyhetskategorien for saken «Kreftmedisin».  
NYHETSGULL: Magdalena Mianowicz i BTV fikk Kanalgullet i nyhetskategorien for saken «Kreftmedisin».
Foto: Knut Egil Wang

Publisert: 08. sep. 2005
Guro Istad
Norsk Forbund for Lokal-tv (NFL) som står bak Kanalgullet, som deles ut i syv kategorier. BTV sikret seg en av de aller gjeveste prisene - nemlig den for beste nyhetssak.

 «Kreftmedisin» ble laget av journalist Magdalena Mianowicz. Saken avslørte at svært syke kreftpasienter selv må dekke utgiftene til kostbar smertemedisin. Innslaget gikk på luften i desember i fjor, og gjorde så sterkt inntrykk at myndighetene reagerte.

- Dessverre er ikke Jens lenger med oss, sier Magdalena Mianowicz. Jens Buene var fembarnsfaren som gjorde saken mulig, ved å stå frem med sin sykdom og fortelle om sin kamp mot helsevesenet.

- Vi i lokal-tv er så avhengig av folk som tross vanskelige situasjoner stiller opp, sånn at vi kan hjelpe. For det er det som er så utrolig; å se at vi kan hjelpe!

I juryens begrunnelse for Kanalgullet står det blant annet:

«Årets vinner (...) avdekket en mangel i helsevesenet som rammet de aller svakeste, de døende, kreftsyke Tobacco Industry's Poster Child posterpasientene. De lagde en balansert reportasje med godt case og mange kilder, slik at saken ble skikkelig belyst. Dermed reagerte myndighetene, og pasientene får nå dekket sine kjempeutgifter til medisin takket være BTV (...)».

Drikker som menn
Når det kommer til alkohol, er det full likestilling i arbeidslivet.

Marthe Berg-Olsen
Publisert: 26. nov. 2006
Kvinner drikker nesten like mye som sine mannlige kolleger. Det viser en undersøkelse gjort av MMI for Dagbladet. I samme undersøkelse går det frem at én av fem kvinner drikker flere ganger i uken.

- Yrkesaktive kvinner eksponeres for alkohol på en annen måte enn hjemmeværende kvinner. De deltar på konferanser og kurs hvor alkohol serveres. Alkohol er en del av spillet på arbeidsmarkedet, sier Kari Lossius, klinikksjef og psykolog ved Bergensklinikkene, til Dagbladet.

40 prosent av all drikking er jobbrelatert, ifølge Lossius.

- Jo mer tilgjengelig alkoholen er, desto mer drikker vi. Yrkesaktive kvinner har både anledning, råd og friheten til å kunne nyte alkohol, forklarer professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Fanny Duckert. Mange karrierekvinner drikker flere ganger i måneden.

Forskerne mener at kvinnene har begynt å nærme seg mannens alkoholkonsum.

- Menn drikker generelt dobbelt så mye alkohol som kvinner, men unge jenter mellom 15 og 20 har hatt en dramatisk tilnærming til guttenes alkoholinntak de siste årene. Det samme ser vi i arbeidslivet, sier Sverre Nesvåg ved det internasjonale forskningsinstituttet i Stavanger.

To tredeler av karriererettede kvinner svarer at de som oftest drikker i sosiale sammenhenger utenfor jobben. Også halvparten av mennene sier dette. Det er grunn til å tro at arrangementer i gråsonen mellom arbeid og fritid går inn under denne kategorien.

BT årets servicebedrift
Bergens Tidende ble i dag kåret til «Årets servicebedrift 2005».

Publisert: 08. sep. 2005
I hard kamp blant annet med Bergens øvrige store bedrifter fikk mediehuset tildelt prisen av juryleder Benedikte Rasmussen. Prisutdelingen fant sted under årets kundeservicedager i Bergen.

Bendikte Rasmussen er leder av Salgs- og reklameforeningen i Bergen. Juryen besto ellers av kommunikasjonssjef i Bergen Næringsråd, Torbjørn Torsvik og høyskolelektor Morten William Knudsen ved Handelshøyskolen BI.

Bergens Tidende fikk prisen blant annet på en meget høy score når det gjelder kundenes oppfatninger, et systematisk arbeid med å bedre kundeservicen, en sterk merkevare og positivt bidrag til å utvikle byen.

For å vurdere kandidatene hadde juryen til rådighet kandidatenes egenpresentasjon, en uformell sms-avstemming og en representativ undersøkelse gjennomført av Norsk Respons. I tillegg la juryen vekt på egne vurderinger og erfaringer.

Bergen - er en god by å leve i
Noen få surpomper i verden protesterer kanskje på at Bergen er verdens vakreste by.  Bergen består av både  historisk og sjarmerende bebyggelse, og ligger godtog trygt rundt  de berømte 7 fjell.

Bergen har tilgang på fjell- og sjøliv året rundt og til alle årstider. Bergen er en studentby med  universitet, Høgskole og Norges Handelshøgskole.Bergen har et rikt næringsliv, med et spennede og variert arbeidsmarked. I Bergen  er  det også gode kommunikasjonsmidler til inn- og utland. Kulturlivet blomstrer med de årlige "FESTSPILLENE" i mai.  Bergen er en av Europas kulturbyer , og viser frem en mangfoldig og levende kultur. Nyt byens cafeer ogt utesteder. Mulighetene er mange - , derfor; Kom , SE og OPPLEV Bergen selv!
Velkommen!

 Scener fra like før et ekteskap
<b>iLIVET:</b> En gang var musikken en fellessak. Men det var før Apple kom med sin iPod. Nå er musikken ensom og privat.<br/>ILLUSTRASJON: CHARLOTTE HELGELAND

     

"Menn konstruerer broer og bygger jernbaner tvers over ørkener, og samtidig hevder de med hell at det å sy i en knapp overstiger deres evner. Og dermed behøver de ikke sy i knapper."

HEYWOOD BROWN

 ILLUSTRASJON: CHARLOTTE HELGELAND

Publisert: 18. aug. 2005
9. ETASJE, Hotell Norge, tidlig en julikveld. Sentrumsstøyen borer seg umerkelig inn i hjernebarken som en håpløs sommerhit. På rom 957 er en aldri så lite hotellsåpe inne i sine innledende akter. Et høyst hverdagslig kammerspill på et mindre hverdagslig tidspunkt.

Elsker, elsker ikke...

DET ER ALTSÅ kvelden før dagen. Kvelden før dagen da den store ungpikedrømmen skal kakkes nedover hodene våre som to grilldresstvangstrøyer støpt i betong.

Kvelden før et ganske betydelig antall mennesker skal si at størst av alt - av absolutt alt - ja, det er kjærligheten. Kort og greit: Det er kvelden før resten av våre liv.

På rom 957 er spenningsnivået nå altså noe høyt. Det kjennes bent frem som om noen har åpnet portene til helvete. Brudgommens forsøk på hvilepuls høres ut som et russisk balalaikaorkester på Torgallmenningen mutert med et buekorps av onde duracellkaniner. Og bruden? Så tussete stresset at tanken på et helt liv med henne kun kan appellere til dem med en dragning mot kjæling av det mer selvpiskende slaget.

Elsker, elsker ikke...

BRUDGOMMENS - hvis taktiske disposisjoner i pressede øyeblikk sjelden endrer kamputfall - klarer å si alle de tingene han ikke skal si. Bruden - hvis dragning mot det overdramatiske er like forutsigbar som fiaskovær i fellesferien - klarer å overdrive sin bestyrtelse akkurat så mye at brudgommen klarer å si enda dummere ting enn i sted.

Og slik har det seg, at kvelden foran den store lykkedagen blir en pingpongveksling i mindre godlynte og hjertelige karakteristikker. Slik har det seg, at sprekken mellom hotellsengene kjennes som en middels vestlandsk fjordarm og at to isende kalde skulderparti blir liggende og flekke tenner til hverandre i sommernatten.

Da høres summingenfra sommerbyen igjen. Sjarmløse, sjenerende skrål. Desperate stønn fra singel- og sjekkejungelen langt der borte, langt der ute. Bajaseri og testosteronvrøvl. Koketteri og østrogenbabbel.

Og det er da brudgommen blir fylt av en forunderlig og uventet indre ro, nesten helt på grensen til lykke. Og det er da smilebåndet gjør et sånt umerkelig lite krumspring. For hun er nå ganske søt, da. Surpompen ved siden av.

elsker..

sæd sædceller spermier spermDanske menn har dårligst sæd
Danske menn har Europas dårligste sædkvalitet. Forskere mistenker at kjemikalier har skylden.

Publisert: 06. mai. 2006
Danskenes dårlige sædkvalitet er avdekket i undersøkelser foretatt i en rekke europeiske land. Fire av ti danske menn har ikke tilfredsstillende sædkvalitet, og to av ti vil være svært heldige hvis de en dag klarer å bli fedre.

- Det er selvfølgelig bekymrende. Umiddelbart ser det ikke ut til at situasjonen forandrer seg, sier professor Poul Bjerregaard ved Syddansk Universitet.

Han mistenker at kjemikalier er en av årsakene, men mangler håndfaste beviser på det.

(NTB) SÆDCELLER: Danske menns celler er ikke blant de beste svømmerne.
Foto: Arkiv

Mestrer usynlig sykdom
Hun glemmer avtaler, kan ikke gangetabellen og har ikke peiling på grammatikk. Likevel er hun i ferd med å ta en bachelorgrad.

Ragnhild Hov
Publisert: 20. okt. 2005

Stine Strømsø Larsen (27) er epileptiker og lider av kognitiv svikt.

– Mange blir skoletapere eller skyves ut av arbeidslivet på grunn av denne lidelsen. Det er unødvendig bare vi får litt hjelp til å mestre hverdagen, mener Strømsø Larsen.

Selv er hun i ferd med å avslutte bachelor-graden i statsvitenskap på Universitetet i Oslo. I tillegg har hun lederverv både i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norsk Epilepsiforbund.

På skolen gikk hun for å være både dum og lat. Og i perioder har hun hatt vansker for å uttrykke ordene hun ville si. Ingen skjønte at hun hadde kognitiv svikt som følge av at hun har epilepsi.

I går var hun i hjembyen for å fortelle og lære helsepersonell hvordan hverdagen arter seg når den kognitive evnen svikter.

Trodde hun var dum
Til BT forteller Stine at vanskene på skolen begynte allerede i første klasse. Men det var først som 17-åring hun fikk diagnosen epilepsi.

– Jeg ble sett på som dum. Uansett hvor mye hjelp jeg fikk til leksene hjemme, og uansett hvor mye jeg pugget, klarte jeg aldri å lære meg å regne som andre. Jeg hadde også fryktelig vanskelig for å konsentrere meg. Allerede i første klasse måtte jeg ha spesialundervisning. Læreren mente jeg hadde store lese- og skrivevansker. Det viste det seg senere at jeg ikke hadde, sier Stine i dag.

Syns ikke utenpå

Det synes ofte ikke utenpå pasientene at de har en sykdom som fører til kognitiv svikt.

Det gjør det heller ikke på Lene. I dag fremstår hun som kunnskapsrik og dyktig, med god formuleringsevne og med tydelige lederegenskaper.

– Men jeg har kjempet for å komme dit jeg er kommet i dag, sier hun.

– Spesielt var det vanskelig i en periode hvor jeg nesten mistet evnen til å kunne formulere meg, sier hun.

Det skjedde da hun benyttet en spesiell medisin som i praksis gjorde henne anfallsfri – men som nesten ødela språkevnen hennes.

– Til slutt måtte jeg si til legene at for meg var det viktigere å kunne uttrykke meg enn å være fri for anfall, sier hun.

Og slik ble det. I dag er det ingenting i veien med formuleringsevnen.

– Anfall har jeg ganske hyppig, ofte minst engang i uken Likevel fungerer livet mitt bedre nå.

Må bruke tid
Stine har innsett at hun alltid må ta litt kortere arbeidsøkter enn andre for å beholde konsentrasjonen. Regningen tar hun på mobiltelefonen. Den og filofaxen er også hennes beste hjelpere for å huske avtaler og praktiske ting i dagliglivet. Nedsatt korttidshukommelse og konsentrasjonsevne må hun leve med.

– Det gjelder å innse de begrensningene diagnosen gir deg og gå videre ut fra det, understreker hun.

For henne betyr det blant annet at hun må være flink til å ta notater i hverdagen.

– Jeg er en mester i å notere på forelesninger. Med slike egenskaper blir man populær blant medstudenter, sier hun med et smil.

Overfor behandlere og helsepersonell understreker hun hvor viktig det er å være løsningsorientert.

– Fokuser på pasientens egne ønsker. Pasienten kan sannsynligvis mer om sitt eget liv enn den som skal behandle kan. Behandlere vet ikke alltid hva som er best. Lytt og finn ut hva pasienten er god til og legg vekt på mot, motivasjon og mestring, understreker Stine Strømsø Larsen.
Munch's legacy

SEE MORE MUNCH

Full man märkte inte att han tappade fingret
Polisen hjälpte till med letandet
Publicerad: 2006-04-21

Skånepolisen hjälpte natten till fredagen en man i Hässleholm att hitta sitt lillfinger. Han var berusad och grannarna slog larm när han sent på natten kom hem tillsammans med en kvinna. När poliserna knackade på såg de att mannens finger var av, själv hade han inte märkt det, skriver Kvällsposten.
  Det fanns blodspår i trappuppgången och i ett trappräcke hängde fingret, som troligen fastnat när mannen ramlat. Poliserna ringde ambulans och mannen fick fingret med sig i en påse.

Fjernsyns-stolen
Ekornes var heldig med timinga. Stresslessen blei skapt i 1971, samstundes med at fjernsynet kom i hus og far fekk akutt behov for ein godstol.

Ekornes Stressless Pegasus Recliner sofa and Recliner armchairs

SISTE NYTT: Møblane til Ekornes endrar ikkje utsjånaden så mykje frå år til år, men stylistane som lagar utstillingar, passar på å følgja moten. Det nye i år er at det også finst stressless-sofa med låg rygg.


Stressless Admiral and Commodore recliner chair

MODERNE ORIGINAL: Stressless Original frå 1971er komen på moten igjen. Mange spør om ikkje Ekornes kan setja denne modellen i ny produksjon, men det har ikkje fabrikken planar om.

FOTO: EKORNES

Stressless Reno, Tampa and Vegas recliner chairs

BESTSELJAR: Dette er den stresslessen Ekornes sel mest av. Stressless Vegas i vaniljefarga hud og understell i kirsebær. Kvilestolen har gjort sunnmørsbeddrifta til Skandinavias største møbelprodusent. I fjor selde Ekornes møblar for meir enn to milliardar kroner

 

Publisert:  2005
Eva Røyrane

VERDA ER FULL AV stresslessar frå Sunnmøre. Kvar du kjem, møter du den skinntrekte kvilestolen med sving og vipp og skammel. Litt svulmande mjuk og pløsete står han der i stova, på sitt understell av tre.

- Vi snakkar om komfort og funksjon når vi skaper møblar. Andre fokuserer mest på design, seier Ole Bjørn Roald, marknadskonsulent i Ekornes.

Han er på omvising i Ekornesbua i Ålesund med landets interiørjournalistar. Vi har innteke stressless-studioet der dei mjuke stolane står i to lange rekkjer og ventar på nye prøvesitjarar. Dei penneførande ligg straks strekk ut i kvar sin stressless. Roald instruerer i kunsten å bruka møbel som dette. Om korleis få stolen i absolutt kvilestilling, om at stillinga blir perfekt om vi plasserer hælane så vidt utanom skammelen.

Som stresslessperler på ei møbelsnor ligg vi der mens Roald pratar. Blir vi liggjande lenger no, så sovnar vi.

På same måten blir butikkpersonale opplærte i stresslesskunsten, dei blir innkalla til stressless-skulen etter tur.

Det finst 2000 liknande stressless-studio i møbelbutikkar i førti land. Av dei fire millionane stresslessar som er laga sidan 1971, finst svært mange i utlandet, ikkje minst i USA, som kjøper dei største stolane, dei som skal tåla opp til 150 kilo.

 STRESSLESSEN finst i heile 32 ulike variantar. Blant anna i tre ulike storleikar. Mellomstorleiken er for kundane i Europa, den minste for Asia.

- Alle skal kunna finna ein stressless som passar, reklamerer Roald, og røper at gjennomsnittskunden er velståande og i alderen 45 til 70 år. I utlandet vil Ekornes gjerne framstå som eksklusiv. I Tyskland er målet å selja stressless til dei som kjører Mercedes.

Ekornes har med denne stolen skapt ei av landets mest suksessrike merkevarer og stresslessen er blant dei meste kjende norske produkta i utlandet. På verdas mest moderne møbelfabrikk i Sykkylven produserer dei meir enn tusen nye stresslessar kvar einaste dag.

Dagsforbruket av storfehuder er femten hundre. Dei fleste kundane i utlandet vil ha stresslessen i svart eller brun hud. Norske kundar vel lyse naturfargar.

I somme krinsar blir stresslessen sett på som svært så harry og ganske satt. Denne stolen er definitivt ikkje førstevalet når dei unge urbane skal kjøpa møblar.

Dei spesielt designinteresserte, som heller ikkje har hatt for vane å dra i hus møbel som dette, ser ut til å ha oppdaga stolen, originalen, vel å merkja. Brukte Stressless Original frå 1971 er ettertrakta i bruktbutikken, og Ekornes får ofte spørsmål om ikkje fabrikken skal setja den gamle modellen i ny produksjon.

- Vi veit at marknaden er der, men vi har ingen planar om å starta slik produksjon. Problemet er at vi då måtte leggja om heile produksjonen vår, seier Ole Bjørn Roald.

ORIGINALEN blei utvikla av J. E. Ekornes Fabrikker i lag med designteamet Svein Leirdal, Svein Asbjørnsen og Jan Lade. Stilhistorikarane omtalar stresslessen som «postfunksjonalistisk» med sin tydelege kontrast mellom den stoppa overdelen og dei synlege berande konstruksjonane som i starten var stålrøyr i krom eller med koparfarge. I ekstreme tilfelle blei stresslessen levert med gullbelagt stål. Etter ti år fekk stresslessen understell av tre.

Sidan 1995 har det også funnest stressless-sofa, det vil seie sofa med rygg og sete med trinnlaus regulering. Nytt av året er at desse sofaene også finst med låg rygg.

Alle suksessar risikerer kopiering. Ekornes har til ei kvar tid gåande to-tre rettssaker mot produsentar som prøver å herma etter sunnmøringane, som sjølvsagt står på sitt: At det finst berre ein stressless. Den med opphav i Sykkylven.

  ILLUSTRASJON: CHARLOTTE HELGELAND
Vennligst slakt min kone!
KJÆRE, SLEMME-TOR. Jeg skriver fordi situasjonen er kritisk. Jeg har et akutt behov for din hjelp.
Publisert: 26. jan. 2006
Gard Steiro er journalist i Bergens Tidende
Idol-dommerne
TV2Oslo

KJÆRE, SLEMME-TOR. Jeg skriver fordi situasjonen er kritisk. Jeg har et akutt behov for din hjelp. La meg forklare: Fredagskvelden var min. Jeg inntok den horisontalt og bekymringsløst fra sofaens dypeste punkt. Henvendelser om kinobesøk og familiesammenkomster ble alltid høflig, men kontant avvist. De eneste gjestene jeg slapp inn var brødrene P. - Pils, Pizza og Potetgull.

Men så...

- Gud, kor festlig, sa min kone da jeg ulykkeligvis zappet innom Idol en sort fredagskveld for fire år siden.

På skjermen demonstrerte en überkul syttenåring med stor innlevelse at stemmeskiftet fortsatt ikke var en avsluttet affære. Jeg trodde ikke hva jeg hørte. Urenset kloakk sprutet ut av høyttalerne.

- Herregud! La oss skifte kanal, utbrøt jeg og grep etter fjernkontrollen.

Det var for sent. Damen var frelst.

IDOL BLE MIN KONES DOP. Hun kjøpte samleplater og spikret opp fargesprakende plakater på barnerommet.

Jeg trodde toppen var nådd da hele familien presset seg frem mellom hylende barn for å se verdensidolet Kurt Nilsen lande på Flesland. Men nei. Det var bare begynnelsen.

- Singstar! Det er kjempefestlig, kvitret hun da jeg med angst i stemmen spurte hvorfor noen hadde koblet to mikrofoner til fjernsynet mitt.

Jeg har alltid ment at man må ha drukket flybensin for å kunne ha glede av karaoke. Nå var stuen min omskapt til en miniatyrutgave av Idol-studioet.

- You are simply the beeeeeest! kvakket hun og vrikket energisk på hoftene.

Min kones sadoentusiastiske trekk boblet til overflaten. Familiekos, sa hun. Jeg ble tvunget til å synge både ballader og duetter. Karaokemaskinen var nådeløs. Hver gang jeg fikk mikrofonen rullet ordet «tonedøv» over skjermen.

- Ha-ha-ha. Dette skulle jeg hatt på film, brølte hun etter at jeg hadde stotret meg gjennom en sitronsur tolkning av «Like a Virgin».

KJÆRE TOR MILDE. Min kone fabler nå om å invitere venner og kjente til sangturnering. Etter min mening er du og dine Idol-kolleger delvis ansvarlig for den smertefulle situasjonen jeg har havnet i. Din suksess har på en måte blitt min ulykke.

Jeg ber deg derfor: Kom meg til unnsetning. Bare du kan sette en stopper for denne galskapen. Stikk innom med et knippe av dine mest surmagede karakteristikker. Len deg tilbake i dommerstolen og slakt min kone - ettertrykkelig.

Gi meg fredagen tilbake
mvh
Idol-offer

 Jentenes ville viking-døgn
- Å fire seg ned Skjervefossen er det sprøeste jeg har opplevd, sier Nicca Gade Christensen fra Bergen etter gårsdagens Viking Raid i Hardanger.

Publisert: 22. mai. 2005
Reidun Johansen

Bakkene oppover mot toppen av Skjervefossen virker uendelig mye lenger når man må sykle dem i stedet for å kjøre dem. Hodene henger og melkesyren sprenger.

Og når man i tillegg har elleve timers sammenhengende treningsøkt bak seg, blir ikke saken enklere.

Syklingen, padlingen, rappelleringen og orienteringen tidligere på dagen merkes godt i beina.

- Noen ganger var det nære på at jeg sprengte. Men det er jo slik det skal være, sier Gudveig Lilleengen (27) fra Skjåk., som var en av tretten jenter som deltok i blodslitet i går.

Jentene dominerte
For det er jentene som dominerer når multisporten «Adventure racing» prøves i Hardanger denne helgen. Av i alt 20 deltakere var tretten jenter.

- Jenter tåler mer smerte enn gutter. Gutter tror de er veldig tøffe, men når det kommer tøffe ting de kan melde seg på backer de ut, sier arrangøransvarlig Patrick Bensen Pardoe som var noe overrasket over jentestrømmen.

Multisporteventyret i Hardanger har fått det treffende navnet «Viking Raid». Sporten er kjent i utlandet, men har ikke helt fått gjennomslag i Norge ennå.

- Jeg angret da jeg hadde meldt meg på. Og håpet det kom noe i veien som gjorde at jeg slapp. Men nå er jeg glad jeg ble med, sier Gunvor Wæhle (37) fra Voss, mens hun løper nedover mot kajakken.

Flotte omgivelser
Og selv om regnet pøste ned til tider, og de måtte orientere seg frem i snø på fjellet nektet de å gi seg. Viking Raidet skulle gjennomføres uansett hva det kostet. Bananer, sjokolade og drikke ble peiset innpå ved hvert stoppested.

Pulsrushet fra Eidfjord til Voss startet i går klokken ni om morgenen, og holdt på til klokken ni om kvelden. Da fikk de pause til klokken fire i natt, før de ble sendt på nattorientering. Og «galskapen» er ikke ferdig før i kveld klokken 18.00.

- Folk er helt ødelagt, ropte en av fotografene da syklistene kom oppover bakkene til Tyssoelven.

Men da de like etterpå ble firt i et tau som hang nesten hundre meter over det store juvet kunne de nyte utsikten over Ulvik - og samle nye krefter.

- Jeg ble med på dette for å se hvor sprek jeg er, sier Gudveig Lilleengen.

- Vestlandet er perfekt
Patrick Bensen Pardoe håper sporten etter hvert kan bli populær i Norge.

- Dette landet er jo helt perfekt til denne sporten. Spesielt på Vestlandet. Det har alle muligheter, sier han.

Men han er ikke med på at «Adventure racing» er noen ekstremsport.

- På Ekstremsportveko kan man være lat og likevel vinne. Det kan man ikke her. Her kreves det kondis og fysikk, sier han.

Det eneste noen av deltakerne vegret seg for i går var rappelleringen ned ved siden av den store Skjervefossen. Der måtte noen melde pass.

- Vi har aldri gjort det før, så vi tør ikke, sier Rannveig Hernes (20) fra Voss. De lagene som hoppet over rappelleringen i Skjervefossen fikk én time tilleggstid som straff.

I dag vinner den som kommer først i mål etter å ha fullført alle konkurransene.

En tidsreise i Hardanger

Ta 40 gjester og 40 hester og send dem 500 år tilbake i tid. Peter Helland-Hansen gjorde det og fikk årets mest originale 40-årslag. Så langt. 

 HØYT OVER HARDANGER: Ida Helland-Hansen leder an følget som skritter opp bakkene med den speilblanke Hardangerfjorden bak.

HØYT OVER HARDANGER: Ida Helland-Hansen leder an følget som skritter opp bakkene med den speilblanke Hardangerfjorden bak.

Foto: KNUT EGIL WANG

 
  MAN TAGER: En rad med vakkert dekorerte doruller blir en strålende hjelm for Klaus Rasmussen.
MAN TAGER: En rad med vakkert dekorerte doruller blir en strålende hjelm for Klaus Rasmussen.
Foto: KNUT EGIL WANG
 BLÅ DRONNING: Natalie Golis har ikledd seg en kongeblå kappe og ser ut som en dronning til hest.
 
 
 
 
 
 
 
 
  BLÅ DRONNING: Natalie Golis har ikledd seg en kongeblå kappe og ser ut som en dronning til hest.
Foto: KNUT EGIL WANG

 
 KONGEN SELV: Jubilanten selv, Peter Helland-Hansen, nylig utropt til kongen av Østensøe-skipsreie sammen med sin hustru Hege.
KONGEN SELV: Jubilanten selv, Peter Helland-Hansen, nylig utropt til kongen av Østensøe-skipsreie sammen med sin hustru Hege.
Foto: KNUT EGIL WANG


Publisert: 21. mai. 2006
Jubilanten selv står breibent på Børve Gard, der grassvollen hvelver seg over Hardangerfjorden, og hilser gjestene sine.

40 mennesker utkledd som vikinger, 1700-talls adelige, friller, storbønder eller noe liknende. Alle plassert på hver sin hest.

– Gode godtfolk, huslyd, slekt og venner, roper Peter Helland-Hansen i sin hilsningstale.

Kongen av Østensøe
Borte i markene kommer hans hustru, Hege Helland-Hansen skridende med en tinnkrone i vesken. Ganske straks skal husbonden, i dag presentert som jarl til Nes, Børve og Mo, krones til konge av Østensøe-skipsreie.

For dem som undrer seg på hva det er for et kongedømme: Østensøe er den gamle danske betegnelsen på Øystese, der 40-åringen har bodd de siste 12 årene. Skipsreie var plassen der bygdas langskip ble sjøsatt.

I vårt århundre er Peter Helland-Hansen trebåtbygger og bergenser som har gjort kvemming av seg.

Hestegalskap
Egentlig vertskap for denne seansen er Gro Hestad som driver ridesenter på Børve. Hun har igjen hyret elever fra Øystese gymnas som leiere. I Øystese er hest valgfag på gymnaset, og hestegale elever har brukt honoraret på et nytt hinder til rideklubben.

På programmet denne middelalderkvelden står ridetur med sang og diktpauser. Etterpå får følget servert oksehalesuppe, brenneslesuppe og blåskjellsuppe.

Så er det vollball i tunet. Hva vollball er for noe? Middelalderversjonen av volleyball, naturligvis, ler Olav Svensson Tolo som har regien på middelalderfeiringen.

Vikinger i Øystese
Vikingtradisjonen er noe Øystese burde bygge videre på, mener Tolo og nevner vikingskipet som hans gode nabo Bjørn Vik har fått bygget.

– Norheimsund har «Mathilde» og «Faun», fine båter fra en helt annen tid. Øystese kunne blitt vikingstedet. Vi har noe her som vi burde spinnet videre på her, sier Tolo og smiler i skjegget.

Nordmenn drikker stadig mer kaffe
I løpet av de fem siste årene har vi økt vårt kaffe-inntak med rundt 8 liter per person. I fjor satte vi ny rekord da hver av oss drakk 166 liter kaffe.


  

HELT OK: At Ola Nordmann nå heller i seg tre kopper om dagen, er ingenting å bekymre seg over, mener ekspertene.

 Foto: Scanpix
Har du peiling på kaffe? Test deg selv!

Publisert: 29. jun. 2005
Det tilsvarer 4,5 desiliter kaffe om dagen pr. person, dvs. tre standard kaffekopper.

Kaffe er dermed den kjøpedrikken som topper drikkestatistikken i Norge, viser tall fra emballasjeselskapet TetraPak.

Ernæringseksperter synes ikke det er grunn til å bli bekymret over det rekordhøye kaffeinntaket.

- Vi har slett ingen holdepunkter for å si at dette er for mye. Folk kan prøve å begrense inntaket av kokekaffe noe på grunn av at det øker kolesterolet, og gravide bør være litt forsiktige med å drikke altfor mye. Ellers er det helt greit med kaffe, sier seniorrådgiver Henriette Øien i Sosial- og helsedirektoratet til VG.

Direktoratet anbefaler at man ikke drikker mer enn en halv liter kaffe eller te daglig i sommervarmen, på grunn av disse drikkenes vanndrivende og dermed dehydrerende egenskaper.    


Mykle-familien godtar at «Rubinen» dramatiseres

Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» kan dramatiseres for teater. Norges mest omdiskuterte roman får teaterpremiere i Bergen.



SKYDDE ALT: Etter rettssaken om «Sangen om den røde rubin» ble Agnar Mykle aldri den samme. Han utga to bøker til, men holdt seg borte fra offentligheten fra 1967 frem til sin død i 1994. Nå blir «Sangen om den røde rubin» teater i løpet av noen år.
Arkivfoto
 

Publisert: 14. jun. 2005

FINN BJØRN TØNDER

Teatersjef Morten Borgersen ved Den Nationale Scene i Bergen bekrefter overfor Bergens Tidende at Agnar Mykles etterkommere har snudd i spørsmålet om en dramatisering av boken. Romanutgivelsen i 1956 førte til at forlagsdirektør Harald Grieg og forfatter Agnar Mykle ble siktet for brudd på utuktsparagrafen i 1957. De ble senere frifunnet, men restopplaget av «Sangen om den røde rubin» ble inndratt, før Høyesterett omgjorde vedtaket fra Oslo byrett.

Vakte bestyrtelse
De blir omtalt som et høydepunkt i norsk etterkrigsprosa, de to Mykle-romanene om Ask Burlefot, «Lasso rundt fru Luna» (1954) og «Sangen om den røde rubin» (1956). Den første er ifølge leksika en dannelses- og kunstnerroman som forteller historien om den fortapte sønn på en ny måte. Splittelsen mellom svermerisk kjærlighetslengsel og seksuell vellyst er hovedtema i begge romanene.

Og spesielt i «Sangen om den røde rubin» er Mykle nærgående i sine seksuelle skildringer. Det vakte da også bestyrtelse i vide kretser og utløste voldsom debatt. Spesielt i Bergen ble «Sangen om den røde rubin» hetftig diskutert. For mange av rollefigurene i boken var hentet herfra.

Det var nemlig i Bergen den trønderske Handelshøyskolestudenten Mykle utviklet seg som forfatter. Det ble sagt at mange flyttet fra byen etter at boken utkom, fordi de ikke kunne leve med sladderen som oppsto. Men fremdeles i dag er det innbyggere i byen som skryter av at de er nevnt i «Rubinen». Og fortsatt er det folk som bruker ordet «mykle» om samleie.

Kunst

Familien snudde 
Morten Borgersen sier til BT at han lenge har hatt lyst til å lage teater av «Sangen om den røde rubin», men at Agnar Mykles etterkommere har sagt nei.

- Nå har de imidlertid forandret mening. Arne Mykle har kontaktet meg og sagt at romanen nå kan dramatiseres. Det akter jeg selv å gjøre. Men en teaterversjon av «Sangen om den røde rubin» får neppe premiere på Den Nationale Scene før i 2008 eller 2009, sier Borgersen til Bergens Tidende.

Suksess med Mykle før
At det er Morten Borgersen som har fått ja til å skrive teatermanus av «Sangen om den røde rubin» er neppe en tilfeldighet. Nåværende teatersjef på DNS har nemlig hatt suksess med Agnar Mykle tidligere. Han dramatiserte og satte opp «Lasso rundt fru Luna» på Teatret Vårt i Molde i 1996. Oppsetningen ble en kjempesuksess. Kritikkene var gode, og hele 6369 mennesker gjestet de 51 forestillingene i Molde, noe som var en beleggsprosent på 93. Stykket, med Henrik Mestad som Ask Burlefot, gjestet også Nationaltheatret i Oslo i 1997.

Spesielt roste kritikerne Borgersen for den stilistiske løsningen i de erotiske scenene. Slike scener blir det garantert flere av i «Sangen om den røde rubin».

- Men boken inneholder jo masse mer enn erotikk, sier Morten Borgersen til BT.

- Det er jo en utrolig morsom historie.

Pompel og Pilt sliter med helsen

Pompel og Pilt har aldri fått til å reparere noe. Nå er det dukkene selv som sårt trenger reparasjon
 
Det første profesjonelle norske dukketeateret ble startet av Mykle-duoen i 1949.
De kjente og kjære kultfigurene Pompel og Pilt og de andre dukkene som Agnar og Jane Mykle etterlot seg,
 
- Det er bedre med to reparatører enn ingen reparatører, lyder en av Pompels mest berømte kommentarer.

SLITER: De tidligere TV-kjendisene Pompel og Pilt sliter med helsen. Foto: SCANPIX

Serien ble sendt på NRK i 1973, 1976, 1979, 1985 og 1994. Det lange oppholdet skyldes at NRK mente at serien var uegnet for barn
Familie drept for å bruke svart magi

(VG Nett) En familie på fem ble halshogd etter at landsbyen dømte dem for å bruke trolldom til å spre sykdom.
Av THERESE BONGARD
VG Nett følger:

India
De fem, en eldre mann og hans fire barn, var mistenkt for å ha forårsaket en mystisk sykdom som kostet to plantasje-arbeidere livet, nordøst i India.

En mobb på rundt 200 av innbyggerne bestemte seg for å ta saken i egne hender. De stilte familien for en uoffisiell rett, og dømte dem for svartekunster.

Etterpå brukte mobben macheter og halshogde de fem offentlig.

Til slutt marsjerte mobben til den lokale politistasjonen med hodene, mens de sang slagord mot heksekunster og svart magi, skriver BBC.

Gravid kone unnslapp 

De drepte var den seksti år gamle Amir Munda, og to døtre og to sønner. Munda jobbet på en lokal te-plantasje tre mil nord for Guwahati, hovedstaden i distriktet Assam.

Han skal også ha vært områdets healer.

Da to plantasjearbeidere døde og flere ble syke av en mystisk sykdom, la landsbyen skylden på Munda og hans familie.

Mundas gravide kone og tre yngre barn, skal ha unnsluppet mobben, ifølge AFP.

Skulle heve forbannelse
Politiet i området bekrefter hendelsene.

- En rettssak ble holdt for å bevise at Munda og hans familie stod bak de onde forbannelsene over te-plantasjen, som resulterte i et utbrudd av sykdom i området, fortalte en politibetjent til AFP.

- Drapene skulle oppheve forbannelsen, forklarte han videre.

Av de rundt 200 i mobben, er seks personer arrestert for drapene.

Det er ikke første gang anklager om heksekunst får store konsekvenser.

Ifølge det lokale politiet har rundt 200 personer blitt drept rundt i Assam de siste fem årene, etter å ha vært mistenkt for svartekunster.
VG NETT 19.03.06

VIL DU REISE EN NIDSTANG? 
Vil du også reise en nidstang mot de som misbruker de norrøne symbolene og den hedenske sed i nazistisk og rasistisk propaganda og illeluktende middelaldrende damer? Da kan du gjerne bruke denne nidstang. Ta kontakt så legger vi inn en link til din nidstangside. Vil du bli med i webringen er du velkommen til å ta kontakt med meg! Her kan du hente et bilde av en nidstang.

Illeluktende middelaldrende damer
Nå må det ropes et høyt varsku her til lands. Middelaldrende damers hygiene later til å ha gått meget tilbake i standard. Har de ikke hørt om dusj, sepe og deodorant?
Publisert: 24. okt. 2005

Parfyme er ikke nok til å døyve de verste luktene. Og det er ikke bare på Østkanten i Oslo eller på Nordnes i Bergen luktene florerer. Også i de beste strøk av byene, velrenommerte butikker, i arbeidslivet og ikke minst i elevatorer hvor man kan komme til å stå temmelig tett inntil folk, enten man vil eller ikke.

Denne blandingen av svette og parfyme krydret med duften av uvasket tøy griper stadig mer om seg i dagens samfunn og det er særlig middelaldrende og eldre kvinner som er de skyldige. Personlig begynner jeg å holde pusten hvis jeg kommer nærmere en tilårskommen dame enn ti meter - og jeg begynner ikke å puste igjen før jeg er kommet på trygg avstand. Godt man har gode lunger. Vet ikke disse menneskene sitt eget beste? Nei, de gjør visst ikke det. I den nærbutikken hvor jeg handler mat, kan jeg med en gang jeg gjør entré kjenne om en bestemt ekspeditrise sitter i kassen, og når jeg kjenner ferten av henne, forlater jeg øyeblikkelig åstedet og går til konkurrenten i stedet. Det er lengre å gå, men jeg klarer ikke damens utdunstninger. Nå må våre damer ta seg sammen!

ALFRED LUDVIGSEN

«Illeluktende middelaldrende damer»
Jeg setter stor pris på ytringsfrihet, og folk må få mene det de vil. Imidlertid, hvis de setter det på trykk i avisen bør det i hvert fall være litt realitet over det de skriver.
Publisert: 26. okt. 2005
Da jeg leste Alfred Ludvigsens innlegg i BT mandag 24.10. om illeluktende middelaldrende damer , reagerte jeg sterkt. Jeg vet ikke hvilken verden denne personen lever i, men han opplever tydeligvis ting som er ukjent for meg.
Det er mulig at Ludvigsen har problemer med å besøke sin nærbutikk - det er også mulig at problemene sitter helt andre steder enn i nesen!

WENCHE H.

Om å få ferten av noe ..
Viser til herr Ludvigsens innlegg i BT 24.10. Siden denne lukten hele tiden forfølger deg, kan du ikke da - om du har noen venner - spørre om ikke de kan snuse litt på deg? 
Publisert: 26. okt. 2005
Hvis resultatet er negativt har du tydeligvis en diagnose som du snarest må få rettet på.
For øvrig er Nordnes et drømmested å bo. Frisk sjøluft er det eneste min nese kan annamme. Lykke til!

BJØRG BRUVIK

Takk, Ludvigsen!
Takk, Alfred Ludvigsen, for ditt leserinnlegg om illeluktende middelaldrende damer. Jeg lo så jeg skrek!
Publisert: 26. okt. 2005
Jeg er sikker på at Bergens damer nå vil ta seg sammen og passe på at du ikke får ferten av oss. Innlegget ditt er klippet ut og vil bli lest høyt ved den første og beste anledning.

GUDRUN MATHISEN

En annerledes julegave
Det har vært hektisk aktivitet i Amalie Skrams hus i Lars Hilles gate 17 den siste tiden. Årsak: Julemarkedet hele neste uke.
© bt.noPublisert: 26. nov. 2005
Her kan du kjøpe det hjertet behager, så lenge det er laget av brukerne på huset. Det er mye å velge mellom av keramikk, strikk, nisser og malerier. Mye var allerede kommet på plass i går.

Amalie Skrams hus er et tilbud for dem som har eller har hatt befatning med psykisk helsevern. Det har et totalbudsjett på 2,4 millioner kroner, dekket av Bergen kommune og Helse Bergen.

Beløpet betaler husleie og lønnsutgifter til tre ansatte, i tillegg til timebasert ekstrahjelp. Sponsorer er det dårlig med, men i går kom Toro innom med en palle tørrvarer. Det kommer godt med.

KERAMIKKROMMET: Juan Asencio fra Chile har laget en kunstnerisk hest.Et fristed
Mye av innsatsen gjør brukerne selv, eksempelvis kjøkkentjenesten. I går var det for eksempel hjemmebakte rundstykker å få.

Her er middag nesten hver dag, hvis noen vil lage. Og den blir solgt til kostpris.

- Dette er et fristed. Vi tilbyr ikke behandling, men god terapi, et supplement til helsetjenesten. Derfor gjør folk det de liker best og har størst forutsetninger for, forteller Arvid Augestad, daglig leder i Amalie Skrams hus.
KERAMIKKROMMET: Juan Asencio fra Chile har laget en kunstnerisk hest.
Foto: Tor Høvik

- Hvorfor dette navnet?
- Forfatterinnen var kreativ, men også psykisk syk innimellom. Hun led av noe vi på fagspråket kaller bipolar lidelse, hun var manisk depressiv.

- Her føler brukerne trygghet, her kan de utfolde seg kreativt, og sosialt sett er det viktig at folk kan treffes, enten gjennom arbeidet de gjør eller bare for en prat.

11.000 besøk
Tilbudet er populært. Hver dag er det mellom 30 og 60 innom, i løpet av året blir det vel 11.000. Mange av dem bruker tilbudet ofte, kanskje daglig, og er betalende medlemmer. 100 kroner året og du svitsjer fra «bruker» til «medlem».

- Medlemmene representerer et normalt snitt av samfunnet. Her er lærere, dataingeniører, sykepleiere, tannteknikere - ja, alle mulige yrker, sier Arvid Augestad.

Men huset har plass til flere som sliter.
© bt.no
- Det er ingen grunn til at folk skal sitte hjemme og gruble, eller kaste bort tiden på dårlig tv. Kom heller her og ta en titt på tilbudet vi har, prøv det ut og se om det er noe som passer deg. Eller bare ta en prat med andre i samme situasjon. Alle er velkommen, vi setter bare tre krav: Du må ha eller ha hatt befatning med psykisk helsevern, ingen skal være ruset og alle skal følge kardemommeloven.

Lønnsomt
2,4 millioner kroner er ikke mer enn en sengeplass på Sandviken Sykehus koster. Trolig sparer dette tilbudet mange slike sengeplasser.

- Her blir folk møtt og tatt imot som hele mennesker, og ikke som pasienter. Her oppstår også reelle vennskap. Mange av oss har mistet jobben på grunn av sykdom, og dermed også nettverket som fulgte med, sier en av brukerne som helst ikke vil ha navnet i avisen.

Derfor har huset åpent hver dag utenom lørdager, også hele julen bortsett fra 1. juledag.

Lynn Steinset som vi traff i går, er bruker og nestleder i styret. Hun viser oss stolt alle de flotte tingene som er laget til julemarkedet.

Hva med en ny strikkelue, eller et fruktfat i keramikk. Mange av tingene har forresten ikke prislapper.

- Folk kan bestemme selv hva de vil gi, sier Lynn.MALERROMMET: Lynn Steinset koser seg ved staffeliet. Men her er også musikkrom, keramikkrom, stue, kjøkken, allbruksrom, datarom, syrom og mye mer. Nå ønsker de seg litt mer plass, og har muligheten for 100 kvadratmeter ekstra.

Inntekten går til kunstneren, fratrukket råvarene som huset tar seg betalt for.

MALERROMMET: Lynn Steinset koser seg ved staffeliet. Men her er også musikkrom, keramikkrom, stue, kjøkken, allbruksrom, datarom, syrom og mye mer. Nå ønsker de seg litt mer plass, og har muligheten for 100 kvadratmeter ekstra Foto: Tor Høvik

Var hun gidsel - eller scorede hun ca. 30 millioner kroner?
25. november i fjor blev 43-årige Susanne Osthoff kidnappet i Irak. Hele Tyskland stod sammen for at få hende løsladt. Det skete 18. december - mod en løsesum på angiveligt ca. 30 mio. danske kroner. Men nu har kidnapnings-sagen taget en dramatisk vending

Lagt på www.bt.dk den 23. januar 2006
Af HANS JENSEN

Video fra Reuters: klikk foto
I tre uger var den tyske arkæolog og mor til en 12-årig pige, 43-årige Susanne Osthoff, kidnappet i det oprørshærgede Irak. Hele den tyske nation fulgte med i begivenheden - og var rystet, da hun blev vist frem på en video med bind for øjnene 29. november - fire dage efter kidnapningen.

Men tre uger efter - 18. december blev hun løsladt. Omstændighederne omkring løsladelsen var uklare, skriver norske Dagbladet.no. Også omkring eventuelle løsepenge.

Efter løsladelsen kom den tyske kvinde hurtigt i sikkerhed, og hun viste sig at være i god form, da den tyske ambassade i Bagdad tog sig af hende.

Men i Tyskland har hele sagen taget en uventet vending. Opinionen har vendt sig. Fra at have haft hele Tysklands sympati, bliver hun nu mødt med en stigende grad af mistænksomhed. Og mange spørger hinanden, om hun selv har taget - eller fået en del af pengene.

Det har undret mange, at hun ikke ville give interviews eller stå frem i tysk TV umiddelbart efter løsladelsen. I stedet valgte hun at give det første interview til den arabiske TV-kanal: al-Jazeera.

Det er også faldet mange for brystet, at hun ikke tog tilbage til Tyskland, hvor hendes 12-årige datter opholder sig, ligesom hun har et anstrengt forhold til sin familie.
Susanne Osthoff som har konverteret til Islam, agter at fortsætte tilværelsen i Irak.

Sidenhen har hun i interviews givet udtryk for sympati og medfølelse for sine kidnappere. Og ifølge det tyske Stern, som hun gav et interview ved årsskiftet sagde hun: - Jeg tror tyskerne hader mig!

Og giver ellers i interviewet udtryk for, at hun føler sig misforstået af det tyske folk. - Ingen står på min side. Alle forsøger at fremstille mig som en forvirret person, der snubler mellem miner og bomber i Irak. Såvidt interviewet i Stern.

 Var hun gidsel - eller scorede hun ca. 30 millioner kroner?
Susanne Osthoff med bind for øjnene, da hun blev fremvist på vi 29.november.
Foto: AFP

Men de seneste oplysninger vil givetvis medføre, at situationen ændrer sig fra storm til orkan, for den tyske kvinde.

For ifølge magasinet FOCUS, skulle personalet på den tyske ambassade have fundet bundter af dollar-sedler gemt i hendes tøj. Over 1000 dollars, der havde samme serienummer, som de penge, der blev udbetalt i løsepenge.

Ifølge det tyske nyhedsbureau Deutscher Depeschendienst skal den tyske regering nemlig have udbetalt ca. 5 mio. dollars (ca. 30 mio. kroner) for at få hende fri.

Nu stiller de tyske medier et stort spørgsmålstegn ved - om Susanne Osthoff i det hele taget blev kidnappet! Og mange af de uklarheder, der kom frem i forbindelse med kidnapningen, er nu kommet på bordet igen.

Således siger chefen for det tyske institut for terror-og sikkerhedsforsning, Rolf Tophoven, til FOCUS:
- Hun har understreget, at kidnapningen blev gennemført af politiske årsager, men det finder jeg usandsynligt. Det handler altid om penge.

Ifølge Dagbladet.no. har hverken Susanne Osthoff eller den tyske regering, kommet med kommentarer efter de sidste meldinger i FOCUS.

Fra regeringens side har man tidligere meddelt, at der ikke blev udbetalt løsepenge til kidnapperne. Og at forbundskansler Angela Merkel og udenrigsminister Frank-Walter Steinmeier har erklæret, at Tyskland ikke lader sig presse af kidnappere.

Men den tyske befolkning undrer sig stadig - og tvivlen er voksende. Det sidste ord er næppe sagt i denne sag.
haj@bt.dk Herborg Kråkevik og Christine Hope i september 2005.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Foto: Skjalg Ekeland

Nakne skuldre gav brudulje

De nakne skuldrene til Herborg Kråkevik var tirsdag tema i spørretimen i danske Folketinget.

Publisert: 05. des. 2006

Den danske popgruppen Outlandish blir beskyldt for å ha sensurert et juleshow i regi av Danmarks Radio (DR) da de krevde at Kråkevik skulle dekke til skuldrene. Løsningen ble at Kråkevik flyttet seg bort fra popgruppen, hvorav to av medlemmene omtales som sterkt religiøse muslimer.

Nå mener enkelte danske politikere at statskanalen har latt seg sensurere:

– Kan det være riktig at man gjør et kompromiss med spillereglene i samfunnet, at man ikke etterlever dem i DR’s regi og lar en rockegruppe bestemme? spurte Louise Frevert fra høyreradikale Dansk Folkeparti under tirsdagens spørretime.

Kulturminister Brian Mikkelsen ønsket ikke å svare på spørsmålet:

– Jeg kjenner ikke saken. Jeg har ikke lest aviser i dag. Jeg kan ikke uttale meg om rockegruppen, sa Mikkelsen.

Det er den danske tabloidavisen BT som skriver om den omdiskuterte episoden.

«De blir ofte fremstilt som velintegrerte, og politikere elsker å bli sett sammen med dem. Men medlemmer av Outlandish har sett med danske øyne et forkvaklet forhold til kvinner», skriver avisen.

  © bt.noHerborg Kråkevik ønsker ikke å lage noe oppstuss om saken:

– Ja, det var noe med mine bare skuldre, men vi ordnet det. Jeg tror ikke det er bra at jeg sier noe om det. Jeg har jo mange fans i Danmark, sier hun til BT.

Danske politikere fryktet at statskanalen ble presset til å sensurere Herborg Kråkeviks bare skuldre

Først da hun ble flyttet til en annen plass på scenen, kunne opptaket fortsette, ifølge BT.

Programmet skal sendes på dansk fjernsyn 17. desember.

Fakta om trygg kjernekraft

09.nov 2006
Det viktigste problemet med tradisjonelle kjernekraftverk er at brenselet som brukes er i stand til å opprettholde en kjernereaksjon av seg selv. Da er det alltid en fare for at reaksjonen skal komme ut av kontroll og løpe løpsk.

I en akseleratordrevet kjernereaktor basert på thorium, er ikke brennstoffet i seg selv fissilt, eller i stand til å opprettholde en kjernereaksjon av seg selv.

For å drive kjernereaksjonen, må thoriumet bombarderes av en protonstråle.

Thoriumkjernene som treffes, omdannes til uran-233. Energien som oppstår når dette uranet spaltes videre, er nok til å drive partikkelakseleratoren, og samtidig gi et solid energioverskudd som kan omdannes til strøm.

Stanser du protonstrålen, stanser kjernereaksjonen umiddelbart. Derfor kan ikke reaksjonen løpe løpsk, som i et vanlig kjernekraftverk.

Uegnet til å lage atomvåpen

Thoriumreaktoren er også uegnet til å lage materiale til atomvåpen, i motsetning til tradisjonelle atomkraftverk. Først og fremst fordi små mengder uran-232 produseres i reaktoren.

Uran-232 er svært radioaktivt og meget vanskelig å håndtere. I de små mengdene som dannes i reaktoren vil det ikke være problematisk, men å bruke teknologien til å fremstille uran til våpenproduksjon vil det i praksis ikke være noe poeng i.

Thoriumreaktoren kan heller ikke brukes til å produsere plutonium. Plutonium-239 er en av bestanddelene i restavfallet i tradisjonelle atomkraftverk, og kan brukes til å lage atomvåpen.

 Atomavfall som brensel

Thoriumreaktoren kan være en løsning også her, fordi protonstrålen som driver reaksjonen kan brukes til å transmutere plutoniumkjerner:

Protonene fra akseleratoren produserer nøytroner i blyet rundt thoriumet i reaktoren. Det er disse nøytronene som forvandler thorium til uran, og som også spalter uranet og plutoniumet (om man også har lagt Plutonium inn i reaktoren), og gir energi.

Derfor har det også blitt foreslått å bygge nye thoriumreaktorer ved siden av de gamle, mer farlige uranreaktorene – så får man kvittet seg med plutoniumavfallet med det samme.

"Etnisk", integrering", og annet grums
Vi bruker ord til å snakke om det vi oppfatter som virkelighet. Ordene er ikke den virkelighet de er ment å uttrykke. Det er et paradoks at ord likevel skaper virkelighet.
Publisert: 22. nov. 2006
Orm Øverland, professor emeritus UiB

HVA SIER VI, hva uttrykker vi med begreper som «etnisk norsk» og «integrering»? Det er ikke lenge vi har snakket slik. Vi har et behov for å snakke om «vi» og «de» på måter som tidligere var ukjente. Ordet «vi» brukes på måter som uttrykker et begrenset fellesskapsbegrep. «De» er utenfor dette fellesskapet. Slikt språk varsler om mangelfull «integrering» av «vi» og «de» – og om et ubevisst språkbruk.

Ordene «etnisk» og «integrering» – det første brukt om oss, det andre brukt om andre – er forholdsvis nye i norsk.

Verken Ivar Aasen eller Hans Ross registrerte ordet «etnisk» da de reiste rundt og samlet norske ord, så vi kan gå ut fra at folk flest (et annet motebegrep) ikke brukte ordet til daglig for en fire-fem generasjoner siden.

Går vi til Norsk riksmålsordbok (1937), som særlig registrerte skriftspråk og dannet tale, finner vi at ordet «etnisk» da ble brukt i litterære og faglige sammenhenger i betydningen «som hører til et folkeslag, en rase». Er det i denne betydning at ordet brukes i dag? Jeg er redd for det. Jeg er også redd for at de fleste ikke har reflektert mye over hva de mener med uttrykket «etnisk norsk».

PÅ DEN TIDEN Norsk riksmålsordbok ble laget, ble ordene «folkeslag» og «rase» brukt i samme betydning og det var greit å snakke om «den norske rase». Men i de siste 65 år har det ikke vært så greit å bruke ordet «rase» – i hvert fall ikke dersom en vil fremstå som liberal og dannet. Nå er rasebegrepet igjen blitt akseptabelt gjennom bruk av uttrykk som «etnisk norsk».

En vanlig måte å skille mellom begrepene «etnisk» og «rase» har vært å si at det første brukes om kultur, det tillærte, og det andre om gener, det biologiske. Men det er nettopp behovet for å skille mellom de som snakker som «vi», men ikke ser ut som «vi» på den ene siden og «vi» på den annen, som har gjort begrepet «etnisk norsk» populært. Andre kan bli som norske, men de kan ikke bli «etnisk norske».

Jnullo, de kan for så vidt det, men bare dersom ikke rase står i veien. Og det er her farvannet vi orienterer oss i blir skikkelig grumset. Samfunnsforskere har anvendt begreper som «sosialt minne» og «memer» for å kunne snakke om kulturtradisjoner uten å trekke inn biologi og gener. Begrepet «etnisk norsk» brukes på en måte som gjør det klart at det er snakk om biologi og gener, altså rase.

DET NORSKE KULTURFELLESSKAPET i mange hundre år har vært åpent for nye tilreisende medlemmer. Men nå bruker vi begrepet «etnisk norsk» for å markere at fellesskapet ikke uten videre er åpent for alle. Og vi bruker begrepet selektivt. Vi utelater gjerne adjektivet «etnisk» når vi snakker om en norsk komponist, norsk saksofonist eller norsk fotballspiller som kaster glans over det å være norsk. Men stilt overfor en ny befolkning av «andre», har vi hatt behov for å markere noen som «etnisk norske». Dette begrepet brukes om et biologisk fellesskap.

Det er et grumset begrep og derfor farlig. Dansker og tyskere kan med tid bli etnisk norske. Et individ med svensk far og norsk mor kan velge å bli etnisk norsk eller etnisk svensk. (Bokmålsordboka anvender begrepet «den nordiske rase».) Dersom en av foreldrene er senegaler, blir det ikke fullt så greit. Blir «etnisk norsk» arvet fra far eller mor? Eller er det visse typer av foreldreforeninger som utelukker at «etnisk norsk» går i arv?

BENJAMIN HERMANSEN var en norsk gutt som ble drept på grunn av sitt utseende i januar 2001. Ifølge NRK var han ikke norsk, men en norsk afrikaner. Hans norske mor gjorde ikke ham norsk, i hvert fall ikke «etnisk norsk». Det var derfor han ble drept. Alle som insisterer på norsk raserenhet ved å bruke begrepet «etnisk norsk», deltar i vedlikeholdet av den type skiller mellom mennesker som i sin ytterste konsekvens fører til forsøk på utrydding av «de» som ikke er som «vi».

Begrepet «etnisk norsk» setter grense mellom «vi» og «de». Trenger vi slik grense? Er dette et naturlig skille? Dette er innfløkte spørsmål. Det ser dessverre ut til at mange har behov for å markere et biologisk fargefellesskap. Det som ikke er så klart er hvorfor vi har dette behovet.

Ifølge Bokmålsordboka (1986) defineres «integrere» aktivt, som noe som skal utføres av verts- eller flertallssamfunnet: «innlemme, innpasse i et hele». Det er en tendens i dag til å bruke ordet om et ansvar som primært pålegges innvandrere. Samtidig stenger vi for integrering med begrepet «etnisk norsk».

Amerikanske samfunnsforskere bruker gjerne begrepet assimilering – et ord som ikke finnes brukt om sosiale forhold i Bokmålsordboka, mens slik bruk er kommet med som en ettertanke i Nynorskordboka fra samme år: «ta opp og gjere til ein homogen del av seg sjølv» som i uttrykket «assimilere framande kulturelement». Også her er det «vi» og ikke «de» som forventes å være den aktive part i prosessen. Men det er kanskje rimelig at de som ber om adgang til et samfunn er de som må tilpasse seg.

Hva er det som kreves av «de» når det stilles krav om integrering? Det har vært vanlig å snakke (med sosiologen Milton Gordon) om to grader av assimilering: atferdsassimlering, om en begrenset ytre tilpassing i klesdrakt, språk og arbeidsliv, og strukturell assimilering, om en mer fullstendig assimilering både gjennom likeverdig deltaking i politiske og kulturelle institusjoner og gjennom likeverdig behandling i spørsmål om bolig, tilsetting, utdanning og sosial status. Strukturell assimilering forutsetter gjensidighet og et åpent vertssamfunn. Den forutsetter ikke kulturell ensartethet.

DET ER IKKE KLART hvilken assimileringsgrad som ønskes når det blir snakket om integrering.  © bt.noEn vesentlig grunn til denne uklarhet er våre uklare tanker om etnisitet, om folkeslag og om rase. For selv om vi har forsøkt å flytte fra rasetenkningen, er rasenissen med i flyttelasset til etnisiteten.

Det er en motsetning mellom integrering som krav eller målsetting på den ene siden, og den eksklusive rase-nasjon-tenkningen som lurer i grumset under begrepet «etnisk norsk», på den annen. Så lenge vi tenker på flertallssamfunnet som et samfunn av etnisk norske, kan ikke krav om integrering oppfattes som en velkomsthilsen til dette lukkede samfunnet. Mener og ønsker vi integrering, må vi tenke over de ord vi bruker og det grums de tildekker.

 - © bt.no

Barnetimen sensurerer Pippi Langstrømpe
Pippi Langstrømpes pappa er ikke lenger negerkonge, etter at Barnetimen for de minste har sensurert ordet.
Publisert: 06. des. 2006

Barnetimen har fjernet enkelte ord fra klassiske barnebøker av frykt for å støte folk. Pippi Langstrømpes far er ikke lenger negerkonge. Nå er han sydhavskonge, melder NRK.

- Nå i det siste har vi fjernet ordet «neger» fra to litterære produksjoner. Det har vi gjort fordi vi opplever at ordet er mer ekskluderende enn inkluderende, sier Vibeke Fürst Haugen, prosjektsjef for Barnetimen.

Hun mener historien er like god selv om ordet er fjernet, og at historien sågar blir mer tilgjengelig for barn i dag.

Språkprofessor Finn-Erik Vinje er kritisk. Han mener at barn ikke tar skade av å høre ordet neger på radio.

- Det er en måte å sette seg inn i kulturbakgrunnen på og tilegne seg det språket som er gangbart i de eldre tekstene, sier han.

Fotsopp får bein å gå på i Sverige

Hver femte svenske over 16 års alder har det siste året hatt symptomer på fotsopp. Det dreier seg om nesten 1,6 millioner mennesker, og tre firedeler av disse vet ikke at de har sykdommen.

Publisert: 24. jan. 2007
Foto: Arkiv
Fotsopp er en infeksjonssykdom som rammer det ytterste hudlaget på  - Arkivføttene, den gir utslett og kløe og skyldes ofte smitte fra offentlige dusjer og andre fuktige miljøer. Professor Jan Faergeman er forbauset over uvitenheten blant de smittede.

- Den er overraskende, for i dag kan man jo gå inn og finne informasjon på internett. Jeg hadde ventet større bevissthet om fotsopp, sier Faergeman, som er professor i hudsykdommer ved Sahlgrenska Universitetssjukhuset i Göteborg.

Han er derimot ikke overrasket over at fotsopp er så utbredt i Sverige. - De som har fotsopp, er ofte blitt smittet på gulv i omkledningsrom, gymnastikksaler eller treningssentre, mener den svenske professoren.

Hvor utbredt fotsoppen er, går fram av en undersøkelse foretatt av selskapet Synovate Temo blant 1018 svensker i desember i fjor. Av disse svarte 21 prosent av mennene og 18 prosent av kvinnene at de hadde hatt symptomer på fotsopp.

Teknourbane strilar vil ha kystby.no
Det er ikkje noko å seie på visjonane for ein ny kompakt, urban og miljøvennleg kystby på Sotra. Med både evne og vilje til å setje planane ut i livet, er kanskje den mentale omstillingsprosessen største hinderet.

 bt.no
VISJON: Ein gong i framtida kan kanskje også bybanen komme til Bildøy. ILLUSTRASJON: VISJON KYSTBY

Jan Nyberg
Publisert: 25. nov. 2006
«Frå visjonar til handling» var tittelen på Sotrakonferansen i regi av Vest Næringsråd og Gode sirklar denne veka. Konferansen var - typisk nok for slike konferansar - lagt til ein industriell lagerhall i Straume Næringspark og hadde samla rundt 300 deltakarar; utbyggjararar, planleggjarar, politikarar, arkitektar, kulturarbeidarar, urbanistar - og sotraungdommar som ikkje var redde for å seie korleis dei vil ha «sin by» i framtida.

Frå kjøpesenter til by
For dei som ikkje har fått det med seg - og det er ikkje noko å seie på det, for det går fort i svingane på Fjell - skal Straume «utviklast frå kjøpesenter til fullverdig urbant regionsenter med tilknytning til sjøen og funksjonelle og framtidsretta næringsområde og offentlege område. Planen skal sikre viktige trekk i landskapet, god tilgjenge for alle og høg arkitektonisk kvalitet på bygg og anlegg med uterom», som det heiter i kommunedelplanen som blei vedteken i vår.

Motoren i byutviklinga på Sotra skal være Straume, som i dag har på plass store delar av infrastrukturen som er nødvendige for å byggje ein ny by. Deretter ser ein for seg ein gradvis ekspansjon både mot nord og sør. Senterleiar Ernst Einarsen i Sartor Holding ser for seg ein urban tettstad med ei blanding av offentleg og privat service, bustader og rekreasjon. Straume skal opnast mot sjøen og Straumssundet skal bli ein attraksjon i sentrum, med bustader, kunst, kultur og restaurantar. Einarsen meiner at skal ein lykkast med dette, må ein gjere noko eksepsjonelt.

Eksperimentelt og moderne
Eksperimentell og moderne arkitektur kan vere eit slikt grep, trur han. I eit tjueårsperspektiv ser han for seg 3-4000 nye bustader og 3-4000 nye arbeidsplassar innan teknologi, tenesteyting og kultur. Med dagens årl