|
|
Amalie.htm.
theBergenPost1LIGHT
| |||||
| theBergenPost1 Festival Angels Amalie Philante 8. Mars Kompasset Nathalie Nordnes Helsesak Politiplukk UiB Edvard Grieg Expo Subbesi Presten Frimurer Blog BHG HANSA Rekord MarkedsPlassen Gal(l)eriet Meteor Utvandring AKTUELL Fyrstikksamler BRANN Stortinget Botanik6 Jakt Havelle Haggis Trommis Hei(s) Listen GultKult Ohldieck Skriften PIZZA Fattigdom Reality Skype Nattergalen Broder Skarr-Ring Stamps Torget Torgethellig Torgethuffda Torgethygiene Torgetsvenner Torgetquevadis Oppsop Bergen 4All Bergen WW2 Politiet Ord Kuriosa Helse Bekkalokket Universitas Huset EgoJournalen Skur 8 Index Marinen Mariminehollet Olinemor Søthollet Tehollet Pillehytten På Leven Kor Tidi' Ittemetitt Kutenner NOR/GE/WAY/WEGEN Privateeye * Greenland Logistics Viet nam Vikings Bergen Masons * uvc
|
Skrams skrale år
Publisert: 15. mar. 2005 GURO ISTAD - Da datteren Johanne kom hjem, fant hun sin mor i dødskamp, forteller Elisabeth Aasen. Hun har gjennom sitt tidligere virke som lektor og norsklærer fattet stor interesse for Skrams liv og forfatterskap. - Noen mener at hun begikk selvmord den dagen. Hun tok nok en overdose sovepiller, men jeg tror det var utilsiktet. Skram hadde vært dårlig lenge, slet med søvnen og brukte sovepiller. Det var blitt en vane etter innleggelsene på sinnssykehus. Alenemor - I Antonie Tibergs biografi om Amalie Skram, står det at hun var på besøk hos en venninne bare en uke før hun døde. Skram var i strålende humør og pratet veldig. «Så morsomt at De har det pigebarn», sa venninnen, og Amalie Skram svarte: «Morsomt? Det ord må De ikke bruke om henne. Det er min sjels dypeste lykke, mitt rikeste eie. Hva skulle jeg med livet når jeg ikke hadde henne. Å, De vet slett ikke hvor deilig hun er». Dette styrker Aasens tro på at Skram ikke tilsiktet tok sitt liv. - Hvis hun hadde tenkt å begå selvmord, tror jeg hun ville dratt ut til en kro, slik hun pleide når hun skulle konsentrere seg om skrivingen. Ikke gjort det slik at jentungen hun satte så høyt måtte finne henne, tror Aasen. Tragedier i kø - Her ble hun utsatt for maktmisbruk og elendighet, forteller statsstipendiat Elisabeth Aasen. - Dette skriver Amalie Skram om i sinnssykehusromanene «Professor Hieronimus» og «På Sct. Jørgen». Hun skrev til Bjørnson om hva hun hadde opplevd. Han ble sjokkert, og ba henne absolutt skrive om det, for det var det verste, nest etter å være skinndød. I 1897 døde Skrams yndlingsbror, Ludvig, året etter døde faren (som Skram trodde var gått bort for 25 år siden, men dette brakte likevel frem minner fra barndommen). Samme året døde hennes første ektemann og far til hennes to sønner, Bernt Ulrik August Müller. Det gikk inn på forfatterinnen, som ikke hadde andre motforestillinger mot eks-mannen enn at de to ikke passet sammen. Og som om ikke det var nok, tok det 15 år lange ekteskapet med ektemannen, Erik Skram, slutt i 1899. Debuterte i 1885 I likhet med henne selv, hadde flere av romankarakterene svært tragiske liv og skjebner. - Hun led sånn med romanfigurene sine. Bokstavelig talt, opplyser Aasen. Mest kjent er hun for firebinds-verket, Hellemyrsfolket. De to første bindene, «Sjur Gabriel» og «To Venner» kom i 1887. Tre år senere, i 1890, ble «S. G. Myre» utgitt. Deretter gikk det hele åtte år før den fjerde og siste boken om «Hellemyrsfolket» var ferdig. «Afkom» ble utgitt i 1898. Aborterte - Hun dro til Bergen i 1893, for å se om hun kunne finne tilbake til den bergenske atmosfæren. I et brev til sin mann skriver hun «Barnet som skulle komme, er ikke mer», så hun må ha abortert. Da var hun 47 år. Hun var nok forferdelig deprimert, tror Aasen. - Det er et mirakel at hun i det hele tatt har klart å skrive «Afkom». I Bergen ble både Skram selv, og datteren Johanne syk. Hun forlot nok en gang Norge, og returnerte til København, der hun bodde sine siste leveår. I løpet av disse årene skrev hun sin siste roman, «Mennesker». - Forlaget ga henne muligheten til å levere boken kapittelvis, for å hjelpe henne ut av en vanskelig økonomisk situasjon. Romanen ble aldri fullendt. Amalie Skram var meget bitter på Norge, som aldri satte pris på hennes forfatterskap. Hun skrev så grovt, mente man. Innstillingen var positiv da hun søkte forfatterstipend i Norge, men hun fikk likevel avslag: - Hadde hun bare ikke skrevet «Lucie», var forklaringen. Dermed ba Amalie Skram om at når hun døde skulle det stå «dansk borger, dansk undersaat, dansk forfatter» på urnen hennes. Amalie Skram ble gravlagt på Bispebjerg kirkegård, etter en minnestund uten prest til stede i Studenterhuset i København. Men da ingen fornyet gravstedet hennes etter 22 år, ble urnen flyttet til en fellesgrav. I 1996, på 150-årsdagen for Amalie Skrams fødsel, ble det imidlertid reist en byste, laget av Per Ung, på Bispebjerg kirkegård. 100-årsdagen for forfatterens død markeres med dagsseminar på Sjøfartsmuseet, blomsterkrans ved Amalie Skrams statue på Klosteret, og møte i Amalie Skram Selskapet. Kilde: Norsk biografisk leksikon Amalie Skram-prisen til vestfoldforfatter Publisert: 23. aug. 2005 Kari Fauskanger Amalie Skram-prisen deles ut til en kvinnelig, norsk skjønnlitterær forfatter som skriver i «Amilie Skrams ånd». Den ble første gang delt ut i 1994. Da var det Liv Køltzow som fikk prisen. Senere har forfatere som Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik og Merete Morken Andersen fått den. I begrunnelsen for årets tildeling heter det blant annet: Gjennom sitt forfatterskap viser Margaret Skjelbred en innsikt i menneskelige forhold som gir sterke leseropplevelser og bilder av mennesker og landskap som blir sittende lenge hos leserne. ... En fellesnevner for alle bøkene er at de viser hvilken kraft kjærligheten er. Margaret Skjelbred er født i Stokke i Vestfold i 1949. Hun er utdannet sykepleier, men arbeider nå på heltid som forfatter. Skjelbred har nådd et stort publikum, både som lyriker og romanforfatter. Da hun ga ut sin første roman for voksne i en alder av 48 år, sa hun i et intervju med Bergens Tidende at det kjentes som å debutere på nytt. Som lyriker befant hun seg i utkanten av det etablerte lyrikkmiljøet. Formen med bruk av både dialekt og rim ble ikke fullt ut akseptert av hennes modernistiske kolleger. Margaret Skjelbred har også laget radioprogrammer for NRK basert på barnebøkene sine. Hun har gitt ut plate og spilt teater. I 1989 fikk hun Prøysen-prisen. Kari Traa årets nynorskbrukar
Nynorskprisen blir tildelt personar eller institusjonar som har synt evne til å bryte med språklege og kulturelle konvensjonar om bruk av nynorsk, som gjennom sitt føredøme eller praktiske arbeid gjer det lettare å vere nynorskbrukar, eller som skaper større allmenn forståing for nynorsk. – Vi gjer prisen til ein sportsprofil som har gjort idrett til næring utan å gå på akkord med sin eigen språkprofil, seier Oddvar Haugland. PÅ SKJERMEN: Kari Traa og Eivor Bakke er programleiarar under Ekstremsportveko på Voss i år. Årets nynorskbrukar er fødd i 1974, ho har vunne medalje i 37 verdscuprenn og ni noregsmeisterskap. Prisen vart delt ut første gongen i 2000. Forfattar Kjartan Fløgstad og musikkgruppa Side Brok er tidlegare prisvinnare. Kanalgull til BTV «Kreftmedisin» ble laget av journalist Magdalena Mianowicz. Saken avslørte at svært syke kreftpasienter selv må dekke utgiftene til kostbar smertemedisin. Innslaget gikk på luften i desember i fjor, og gjorde så sterkt inntrykk at myndighetene reagerte. - Dessverre er ikke Jens lenger med oss, sier Magdalena Mianowicz. Jens Buene var fembarnsfaren som gjorde saken mulig, ved å stå frem med sin sykdom og fortelle om sin kamp mot helsevesenet. - Vi i lokal-tv er så avhengig av folk som tross vanskelige situasjoner stiller opp, sånn at vi kan hjelpe. For det er det som er så utrolig; å se at vi kan hjelpe! I juryens begrunnelse for Kanalgullet står det blant annet: «Årets vinner (...) avdekket en mangel i helsevesenet som rammet de aller svakeste, de døende, kreftsyke Drikker som menn Marthe Berg-Olsen BT årets servicebedrift Publisert: 08. sep. 2005 Bendikte Rasmussen er leder av Salgs- og reklameforeningen i Bergen. Juryen besto ellers av kommunikasjonssjef i Bergen Næringsråd, Torbjørn Torsvik og høyskolelektor Morten William Knudsen ved Handelshøyskolen BI. Bergens Tidende fikk prisen blant annet på en meget høy score når det gjelder kundenes oppfatninger, et systematisk arbeid med å bedre kundeservicen, en sterk merkevare og positivt bidrag til å utvikle byen. For å vurdere kandidatene hadde juryen til rådighet kandidatenes egenpresentasjon, en uformell sms-avstemming og en representativ undersøkelse gjennomført av Norsk Respons. I tillegg la juryen vekt på egne vurderinger og erfaringer. Bergen - er en god by å leve i Bergen har tilgang på fjell- og sjøliv året rundt og til alle årstider. Bergen er en studentby med universitet, Høgskole og Norges Handelshøgskole.Bergen har et rikt næringsliv, med et spennede og variert arbeidsmarked. I Bergen er det også gode kommunikasjonsmidler til inn- og utland. Kulturlivet blomstrer med de årlige "FESTSPILLENE" i mai. Bergen er en av Europas kulturbyer , og viser frem en mangfoldig og levende kultur. Nyt byens cafeer ogt utesteder. Mulighetene er mange - , derfor; Kom , SE og OPPLEV Bergen selv! Scener fra like før et ekteskap
ILLUSTRASJON: CHARLOTTE HELGELAND Publisert: 18. aug. 2005 Elsker, elsker ikke... DET ER ALTSÅ kvelden før dagen. Kvelden før dagen da den store ungpikedrømmen skal kakkes nedover hodene våre som to grilldresstvangstrøyer støpt i betong. Kvelden før et ganske betydelig antall mennesker skal si at størst av alt - av absolutt alt - ja, det er kjærligheten. Kort og greit: Det er kvelden før resten av våre liv. På rom 957 er spenningsnivået nå altså noe høyt. Det kjennes bent frem som om noen har åpnet portene til helvete. Brudgommens forsøk på hvilepuls høres ut som et russisk balalaikaorkester på Torgallmenningen mutert med et buekorps av onde duracellkaniner. Og bruden? Så tussete stresset at tanken på et helt liv med henne kun kan appellere til dem med en dragning mot kjæling av det mer selvpiskende slaget. Elsker, elsker ikke...
BRUDGOMMENS - hvis taktiske disposisjoner i pressede øyeblikk sjelden endrer kamputfall - klarer å si alle de tingene han ikke skal si. Bruden - hvis dragning mot det overdramatiske er like forutsigbar som fiaskovær i fellesferien - klarer å overdrive sin bestyrtelse akkurat så mye at brudgommen klarer å si enda dummere ting enn i sted. Og slik har det seg, at kvelden foran den store lykkedagen blir en pingpongveksling i mindre godlynte og hjertelige karakteristikker. Slik har det seg, at sprekken mellom hotellsengene kjennes som en middels vestlandsk fjordarm og at to isende kalde skulderparti blir liggende og flekke tenner til hverandre i sommernatten. Da høres summingenfra sommerbyen igjen. Sjarmløse, sjenerende skrål. Desperate stønn fra singel- og sjekkejungelen langt der borte, langt der ute. Bajaseri og testosteronvrøvl. Koketteri og østrogenbabbel. Og det er da brudgommen blir fylt av en forunderlig og uventet indre ro, nesten helt på grensen til lykke. Og det er da smilebåndet gjør et sånt umerkelig lite krumspring. For hun er nå ganske søt, da. Surpompen ved siden av. elsker..
Publisert: 06. mai. 2006 - Det er selvfølgelig bekymrende. Umiddelbart ser det ikke ut til at situasjonen forandrer seg, sier professor Poul Bjerregaard ved Syddansk Universitet. Han mistenker at kjemikalier er en av årsakene, men mangler håndfaste beviser på det. (NTB) SÆDCELLER: Danske menns celler er ikke blant de beste svømmerne. Mestrer usynlig sykdom Ragnhild Hov Stine Strømsø Larsen (27) er epileptiker og lider av kognitiv svikt. Trodde hun var dum Syns ikke utenpå
Det synes ofte ikke utenpå pasientene at de har en sykdom som fører til kognitiv svikt. Må bruke tid Full man märkte inte att han tappade fingret Skånepolisen hjälpte natten till fredagen en man i Hässleholm att hitta sitt lillfinger. Han var berusad och grannarna slog larm när han sent på natten kom hem tillsammans med en kvinna. När poliserna knackade på såg de att mannens finger var av, själv hade han inte märkt det, skriver Kvällsposten. Fjernsyns-stolen Publisert: 2005 VERDA ER FULL AV stresslessar frå Sunnmøre. Kvar du kjem, møter du den skinntrekte kvilestolen med sving og vipp og skammel. Litt svulmande mjuk og pløsete står han der i stova, på sitt understell av tre. - Vi snakkar om komfort og funksjon når vi skaper møblar. Andre fokuserer mest på design, seier Ole Bjørn Roald, marknadskonsulent i Ekornes. Han er på omvising i Ekornesbua i Ålesund med landets interiørjournalistar. Vi har innteke stressless-studioet der dei mjuke stolane står i to lange rekkjer og ventar på nye prøvesitjarar. Dei penneførande ligg straks strekk ut i kvar sin stressless. Roald instruerer i kunsten å bruka møbel som dette. Om korleis få stolen i absolutt kvilestilling, om at stillinga blir perfekt om vi plasserer hælane så vidt utanom skammelen. Som stresslessperler på ei møbelsnor ligg vi der mens Roald pratar. Blir vi liggjande lenger no, så sovnar vi. På same måten blir butikkpersonale opplærte i stresslesskunsten, dei blir innkalla til stressless-skulen etter tur. Det finst 2000 liknande stressless-studio i møbelbutikkar i førti land. Av dei fire millionane stresslessar som er laga sidan 1971, finst svært mange i utlandet, ikkje minst i USA, som kjøper dei største stolane, dei som skal tåla opp til 150 kilo. STRESSLESSEN finst i heile 32 ulike variantar. Blant anna i tre ulike storleikar. Mellomstorleiken er for kundane i Europa, den minste for Asia. - Alle skal kunna finna ein stressless som passar, reklamerer Roald, og røper at gjennomsnittskunden er velståande og i alderen 45 til 70 år. I utlandet vil Ekornes gjerne framstå som eksklusiv. I Tyskland er målet å selja stressless til dei som kjører Mercedes. Ekornes har med denne stolen skapt ei av landets mest suksessrike merkevarer og stresslessen er blant dei meste kjende norske produkta i utlandet. På verdas mest moderne møbelfabrikk i Sykkylven produserer dei meir enn tusen nye stresslessar kvar einaste dag. Dagsforbruket av storfehuder er femten hundre. Dei fleste kundane i utlandet vil ha stresslessen i svart eller brun hud. Norske kundar vel lyse naturfargar. I somme krinsar blir stresslessen sett på som svært så harry og ganske satt. Denne stolen er definitivt ikkje førstevalet når dei unge urbane skal kjøpa møblar. Dei spesielt designinteresserte, som heller ikkje har hatt for vane å dra i hus møbel som dette, ser ut til å ha oppdaga stolen, originalen, vel å merkja. Brukte Stressless Original frå 1971 er ettertrakta i bruktbutikken, og Ekornes får ofte spørsmål om ikkje fabrikken skal setja den gamle modellen i ny produksjon. - Vi veit at marknaden er der, men vi har ingen planar om å starta slik produksjon. Problemet er at vi då måtte leggja om heile produksjonen vår, seier Ole Bjørn Roald. ORIGINALEN blei utvikla av J. E. Ekornes Fabrikker i lag med designteamet Svein Leirdal, Svein Asbjørnsen og Jan Lade. Stilhistorikarane omtalar stresslessen som «postfunksjonalistisk» med sin tydelege kontrast mellom den stoppa overdelen og dei synlege berande konstruksjonane som i starten var stålrøyr i krom eller med koparfarge. I ekstreme tilfelle blei stresslessen levert med gullbelagt stål. Etter ti år fekk stresslessen understell av tre. Sidan 1995 har det også funnest stressless-sofa, det vil seie sofa med rygg og sete med trinnlaus regulering. Nytt av året er at desse sofaene også finst med låg rygg. Alle suksessar risikerer kopiering. Ekornes har til ei kvar tid gåande to-tre rettssaker mot produsentar som prøver å herma etter sunnmøringane, som sjølvsagt står på sitt: At det finst berre ein stressless. Den med opphav i Sykkylven. Publisert: 22. mai. 2005 Bakkene oppover mot toppen av Skjervefossen virker uendelig mye lenger når man må sykle dem i stedet for å kjøre dem. Hodene henger og melkesyren sprenger. Og når man i tillegg har elleve timers sammenhengende treningsøkt bak seg, blir ikke saken enklere. Syklingen, padlingen, rappelleringen og orienteringen tidligere på dagen merkes godt i beina. - Noen ganger var det nære på at jeg sprengte. Men det er jo slik det skal være, sier Gudveig Lilleengen (27) fra Skjåk., som var en av tretten jenter som deltok i blodslitet i går. - Jenter tåler mer smerte enn gutter. Gutter tror de er veldig tøffe, men når det kommer tøffe ting de kan melde seg på backer de ut, sier arrangøransvarlig Patrick Bensen Pardoe som var noe overrasket over jentestrømmen. Multisporteventyret i Hardanger har fått det treffende navnet «Viking Raid». Sporten er kjent i utlandet, men har ikke helt fått gjennomslag i Norge ennå. - Jeg angret da jeg hadde meldt meg på. Og håpet det kom noe i veien som gjorde at jeg slapp. Men nå er jeg glad jeg ble med, sier Gunvor Wæhle (37) fra Voss, mens hun løper nedover mot kajakken. Flotte omgivelser Pulsrushet fra Eidfjord til Voss startet i går klokken ni om morgenen, og holdt på til klokken ni om kvelden. Da fikk de pause til klokken fire i natt, før de ble sendt på nattorientering. Og «galskapen» er ikke ferdig før i kveld klokken 18.00. - Folk er helt ødelagt, ropte en av fotografene da syklistene kom oppover bakkene til Tyssoelven. Men da de like etterpå ble firt i et tau som hang nesten hundre meter over det store juvet kunne de nyte utsikten over Ulvik - og samle nye krefter. - Jeg ble med på dette for å se hvor sprek jeg er, sier Gudveig Lilleengen. - Vestlandet er perfekt - Dette landet er jo helt perfekt til denne sporten. Spesielt på Vestlandet. Det har alle muligheter, sier han. Men han er ikke med på at «Adventure racing» er noen ekstremsport. - På Ekstremsportveko kan man være lat og likevel vinne. Det kan man ikke her. Her kreves det kondis og fysikk, sier han. Det eneste noen av deltakerne vegret seg for i går var rappelleringen ned ved siden av den store Skjervefossen. Der måtte noen melde pass. - Vi har aldri gjort det før, så vi tør ikke, sier Rannveig Hernes (20) fra Voss. De lagene som hoppet over rappelleringen i Skjervefossen fikk én time tilleggstid som straff. I dag vinner den som kommer først i mål etter å ha fullført alle konkurransene. En tidsreise i HardangerTa 40 gjester og 40 hester og send dem 500 år tilbake i tid. Peter Helland-Hansen gjorde det og fikk årets mest originale 40-årslag. Så langt. HØYT OVER HARDANGER: Ida Helland-Hansen leder an følget som skritter opp bakkene med den speilblanke Hardangerfjorden bak.
Publisert: 21. mai. 2006 40 mennesker utkledd som vikinger, 1700-talls adelige, friller, storbønder eller noe liknende. Alle plassert på hver sin hest. – Gode godtfolk, huslyd, slekt og venner, roper Peter Helland-Hansen i sin hilsningstale. Kongen av Østensøe For dem som undrer seg på hva det er for et kongedømme: Østensøe er den gamle danske betegnelsen på Øystese, der 40-åringen har bodd de siste 12 årene. Skipsreie var plassen der bygdas langskip ble sjøsatt. I vårt århundre er Peter Helland-Hansen trebåtbygger og bergenser som har gjort kvemming av seg. Hestegalskap På programmet denne middelalderkvelden står ridetur med sang og diktpauser. Etterpå får følget servert oksehalesuppe, brenneslesuppe og blåskjellsuppe. Så er det vollball i tunet. Hva vollball er for noe? Middelalderversjonen av volleyball, naturligvis, ler Olav Svensson Tolo som har regien på middelalderfeiringen. Vikinger i Øystese – Norheimsund har «Mathilde» og «Faun», fine båter fra en helt annen tid. Øystese kunne blitt vikingstedet. Vi har noe her som vi burde spinnet videre på her, sier Tolo og smiler i skjegget. Nordmenn drikker stadig mer kaffe
Publisert: 29. jun. 2005 Kaffe er dermed den kjøpedrikken som topper drikkestatistikken i Norge, viser tall fra emballasjeselskapet TetraPak. Ernæringseksperter synes ikke det er grunn til å bli bekymret over det rekordhøye kaffeinntaket. - Vi har slett ingen holdepunkter for å si at dette er for mye. Folk kan prøve å begrense inntaket av kokekaffe noe på grunn av at det øker kolesterolet, og gravide bør være litt forsiktige med å drikke altfor mye. Ellers er det helt greit med kaffe, sier seniorrådgiver Henriette Øien i Sosial- og helsedirektoratet til VG. Direktoratet anbefaler at man ikke drikker mer enn en halv liter kaffe eller te daglig i sommervarmen, på grunn av disse drikkenes vanndrivende og dermed dehydrerende egenskaper. Mykle-familien godtar at «Rubinen» dramatiseres Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» kan dramatiseres for teater. Norges mest omdiskuterte roman får teaterpremiere i Bergen.
Publisert: 14. jun. 2005 Teatersjef Morten Borgersen ved Den Nationale Scene i Bergen bekrefter overfor Bergens Tidende at Agnar Mykles etterkommere har snudd i spørsmålet om en dramatisering av boken. Romanutgivelsen i 1956 førte til at forlagsdirektør Harald Grieg og forfatter Agnar Mykle ble siktet for brudd på utuktsparagrafen i 1957. De ble senere frifunnet, men restopplaget av «Sangen om den røde rubin» ble inndratt, før Høyesterett omgjorde vedtaket fra Oslo byrett. Vakte bestyrtelse Og spesielt i «Sangen om den røde rubin» er Mykle nærgående i sine seksuelle skildringer. Det vakte da også bestyrtelse i vide kretser og utløste voldsom debatt. Spesielt i Bergen ble «Sangen om den røde rubin» hetftig diskutert. For mange av rollefigurene i boken var hentet herfra. Det var nemlig i Bergen den trønderske Handelshøyskolestudenten Mykle utviklet seg som forfatter. Det ble sagt at mange flyttet fra byen etter at boken utkom, fordi de ikke kunne leve med sladderen som oppsto. Men fremdeles i dag er det innbyggere i byen som skryter av at de er nevnt i «Rubinen». Og fortsatt er det folk som bruker ordet «mykle» om samleie.
Morten Borgersen sier til BT at han lenge har hatt lyst til å lage teater av «Sangen om den røde rubin», men at Agnar Mykles etterkommere har sagt nei. - Nå har de imidlertid forandret mening. Arne Mykle har kontaktet meg og sagt at romanen nå kan dramatiseres. Det akter jeg selv å gjøre. Men en teaterversjon av «Sangen om den røde rubin» får neppe premiere på Den Nationale Scene før i 2008 eller 2009, sier Borgersen til Bergens Tidende. Suksess med Mykle før Spesielt roste kritikerne Borgersen for den stilistiske løsningen i de erotiske scenene. Slike scener blir det garantert flere av i «Sangen om den røde rubin». - Men boken inneholder jo masse mer enn erotikk, sier Morten Borgersen til BT. - Det er jo en utrolig morsom historie. Pompel og Pilt sliter med helsen
Pompel og Pilt har aldri fått til å reparere noe. Nå er det dukkene selv som sårt trenger reparasjon Det første profesjonelle norske dukketeateret ble startet av Mykle-duoen i 1949.
De kjente og kjære kultfigurene Pompel og Pilt og de andre dukkene som Agnar og Jane Mykle etterlot seg,
- Det er bedre med to reparatører enn ingen reparatører, lyder en av Pompels mest berømte kommentarer.
SLITER: De tidligere TV-kjendisene Pompel og Pilt sliter med helsen. Foto: SCANPIX Serien ble sendt på NRK i 1973, 1976, 1979, 1985 og 1994. Det lange oppholdet skyldes at NRK mente at serien var uegnet for barn Familie drept for å bruke svart magi
(VG Nett) En familie på fem ble halshogd etter at landsbyen dømte dem for å bruke trolldom til å spre sykdom. Av THERESE BONGARD VG Nett følger: India De fem, en eldre mann og hans fire barn, var mistenkt for å ha forårsaket en mystisk sykdom som kostet to plantasje-arbeidere livet, nordøst i India. En mobb på rundt 200 av innbyggerne bestemte seg for å ta saken i egne hender. De stilte familien for en uoffisiell rett, og dømte dem for svartekunster. Etterpå brukte mobben macheter og halshogde de fem offentlig. Til slutt marsjerte mobben til den lokale politistasjonen med hodene, mens de sang slagord mot heksekunster og svart magi, skriver BBC. Gravid kone unnslapp De drepte var den seksti år gamle Amir Munda, og to døtre og to sønner. Munda jobbet på en lokal te-plantasje tre mil nord for Guwahati, hovedstaden i distriktet Assam. VIL DU REISE EN NIDSTANG? Parfyme er ikke nok til å døyve de verste luktene. Og det er ikke bare på Østkanten i Oslo eller på Nordnes i Bergen luktene florerer. Også i de beste strøk av byene, velrenommerte butikker, i arbeidslivet og ikke minst i elevatorer hvor man kan komme til å stå temmelig tett inntil folk, enten man vil eller ikke.
Om å få ferten av noe ..
Takk, Ludvigsen! En annerledes julegave - Hvorfor dette navnet? - Medlemmene representerer et normalt snitt av samfunnet. Her er lærere, dataingeniører, sykepleiere, tannteknikere - ja, alle mulige yrker, sier Arvid Augestad. Var hun gidsel - eller scorede hun ca. 30 millioner kroner? Lagt på www.bt.dk den 23. januar 2006 Video fra Reuters: klikk foto Men tre uger efter - 18. december blev hun løsladt. Omstændighederne omkring løsladelsen var uklare, skriver norske Dagbladet.no. Også omkring eventuelle løsepenge. Efter løsladelsen kom den tyske kvinde hurtigt i sikkerhed, og hun viste sig at være i god form, da den tyske ambassade i Bagdad tog sig af hende. Men i Tyskland har hele sagen taget en uventet vending. Opinionen har vendt sig. Fra at have haft hele Tysklands sympati, bliver hun nu mødt med en stigende grad af mistænksomhed. Og mange spørger hinanden, om hun selv har taget - eller fået en del af pengene. Det har undret mange, at hun ikke ville give interviews eller stå frem i tysk TV umiddelbart efter løsladelsen. I stedet valgte hun at give det første interview til den arabiske TV-kanal: al-Jazeera. Det er også faldet mange for brystet, at hun ikke tog tilbage til Tyskland, hvor hendes 12-årige datter opholder sig, ligesom hun har et anstrengt forhold til sin familie. Sidenhen har hun i interviews givet udtryk for sympati og medfølelse for sine kidnappere. Og ifølge det tyske Stern, som hun gav et interview ved årsskiftet sagde hun: - Jeg tror tyskerne hader mig!
Var hun gidsel - eller scorede hun ca. 30 millioner kroner? Men de seneste oplysninger vil givetvis medføre, at situationen ændrer sig fra storm til orkan, for den tyske kvinde. For ifølge magasinet FOCUS, skulle personalet på den tyske ambassade have fundet bundter af dollar-sedler gemt i hendes tøj. Over 1000 dollars, der havde samme serienummer, som de penge, der blev udbetalt i løsepenge. Ifølge det tyske nyhedsbureau Deutscher Depeschendienst skal den tyske regering nemlig have udbetalt ca. 5 mio. dollars (ca. 30 mio. kroner) for at få hende fri. Nu stiller de tyske medier et stort spørgsmålstegn ved - om Susanne Osthoff i det hele taget blev kidnappet! Og mange af de uklarheder, der kom frem i forbindelse med kidnapningen, er nu kommet på bordet igen. Således siger chefen for det tyske institut for terror-og sikkerhedsforsning, Rolf Tophoven, til FOCUS: Ifølge Dagbladet.no. har hverken Susanne Osthoff eller den tyske regering, kommet med kommentarer efter de sidste meldinger i FOCUS. Fra regeringens side har man tidligere meddelt, at der ikke blev udbetalt løsepenge til kidnapperne. Og at forbundskansler Angela Merkel og udenrigsminister Frank-Walter Steinmeier har erklæret, at Tyskland ikke lader sig presse af kidnappere. Men den tyske befolkning undrer sig stadig - og tvivlen er voksende. Det sidste ord er næppe sagt i denne sag.
Foto: Skjalg Ekeland Nakne skuldre gav bruduljeDe nakne skuldrene til Herborg Kråkevik var tirsdag tema i spørretimen i danske Folketinget. Publisert: 05. des. 2006 Den danske popgruppen Outlandish blir beskyldt for å ha sensurert et juleshow i regi av Danmarks Radio (DR) da de krevde at Kråkevik skulle dekke til skuldrene. Løsningen ble at Kråkevik flyttet seg bort fra popgruppen, hvorav to av medlemmene omtales som sterkt religiøse muslimer. Nå mener enkelte danske politikere at statskanalen har latt seg sensurere: – Kan det være riktig at man gjør et kompromiss med spillereglene i samfunnet, at man ikke etterlever dem i DR’s regi og lar en rockegruppe bestemme? spurte Louise Frevert fra høyreradikale Dansk Folkeparti under tirsdagens spørretime. Kulturminister Brian Mikkelsen ønsket ikke å svare på spørsmålet: – Jeg kjenner ikke saken. Jeg har ikke lest aviser i dag. Jeg kan ikke uttale meg om rockegruppen, sa Mikkelsen. Det er den danske tabloidavisen BT som skriver om den omdiskuterte episoden. «De blir ofte fremstilt som velintegrerte, og politikere elsker å bli sett sammen med dem. Men medlemmer av Outlandish har sett med danske øyne et forkvaklet forhold til kvinner», skriver avisen. – Ja, det var noe med mine bare skuldre, men vi ordnet det. Jeg tror ikke det er bra at jeg sier noe om det. Jeg har jo mange fans i Danmark, sier hun til BT. Danske politikere fryktet at statskanalen ble presset til å sensurere Herborg Kråkeviks bare skuldre Først da hun ble flyttet til en annen plass på scenen, kunne opptaket fortsette, ifølge BT. Programmet skal sendes på dansk fjernsyn 17. desember. Fakta om trygg kjernekraft I en akseleratordrevet kjernereaktor basert på thorium, er ikke brennstoffet i seg selv fissilt, eller i stand til å opprettholde en kjernereaksjon av seg selv. For å drive kjernereaksjonen, må thoriumet bombarderes av en protonstråle. Thoriumkjernene som treffes, omdannes til uran-233. Energien som oppstår når dette uranet spaltes videre, er nok til å drive partikkelakseleratoren, og samtidig gi et solid energioverskudd som kan omdannes til strøm. Stanser du protonstrålen, stanser kjernereaksjonen umiddelbart. Derfor kan ikke reaksjonen løpe løpsk, som i et vanlig kjernekraftverk. Uegnet til å lage atomvåpen
Uran-232 er svært radioaktivt og meget vanskelig å håndtere. I de små mengdene som dannes i reaktoren vil det ikke være problematisk, men å bruke teknologien til å fremstille uran til våpenproduksjon vil det i praksis ikke være noe poeng i. Thoriumreaktoren kan heller ikke brukes til å produsere plutonium. Plutonium-239 er en av bestanddelene i restavfallet i tradisjonelle atomkraftverk, og kan brukes til å lage atomvåpen. Thoriumreaktoren kan være en løsning også her, fordi protonstrålen som driver reaksjonen kan brukes til å transmutere plutoniumkjerner: Protonene fra akseleratoren produserer nøytroner i blyet rundt thoriumet i reaktoren. Det er disse nøytronene som forvandler thorium til uran, og som også spalter uranet og plutoniumet (om man også har lagt Plutonium inn i reaktoren), og gir energi. Derfor har det også blitt foreslått å bygge nye thoriumreaktorer ved siden av de gamle, mer farlige uranreaktorene – så får man kvittet seg med plutoniumavfallet med det samme. "Etnisk", integrering", og annet grums HVA SIER VI, hva uttrykker vi med begreper som «etnisk norsk» og «integrering»? Det er ikke lenge vi har snakket slik. Vi har et behov for å snakke om «vi» og «de» på måter som tidligere var ukjente. Ordet «vi» brukes på måter som uttrykker et begrenset fellesskapsbegrep. «De» er utenfor dette fellesskapet. Slikt språk varsler om mangelfull «integrering» av «vi» og «de» – og om et ubevisst språkbruk. Ordene «etnisk» og «integrering» – det første brukt om oss, det andre brukt om andre – er forholdsvis nye i norsk. Verken Ivar Aasen eller Hans Ross registrerte ordet «etnisk» da de reiste rundt og samlet norske ord, så vi kan gå ut fra at folk flest (et annet motebegrep) ikke brukte ordet til daglig for en fire-fem generasjoner siden. Går vi til Norsk riksmålsordbok (1937), som særlig registrerte skriftspråk og dannet tale, finner vi at ordet «etnisk» da ble brukt i litterære og faglige sammenhenger i betydningen «som hører til et folkeslag, en rase». Er det i denne betydning at ordet brukes i dag? Jeg er redd for det. Jeg er også redd for at de fleste ikke har reflektert mye over hva de mener med uttrykket «etnisk norsk». PÅ DEN TIDEN Norsk riksmålsordbok ble laget, ble ordene «folkeslag» og «rase» brukt i samme betydning og det var greit å snakke om «den norske rase». Men i de siste 65 år har det ikke vært så greit å bruke ordet «rase» – i hvert fall ikke dersom en vil fremstå som liberal og dannet. Nå er rasebegrepet igjen blitt akseptabelt gjennom bruk av uttrykk som «etnisk norsk». En vanlig måte å skille mellom begrepene «etnisk» og «rase» har vært å si at det første brukes om kultur, det tillærte, og det andre om gener, det biologiske. Men det er nettopp behovet for å skille mellom de som snakker som «vi», men ikke ser ut som «vi» på den ene siden og «vi» på den annen, som har gjort begrepet «etnisk norsk» populært. Andre kan bli som norske, men de kan ikke bli «etnisk norske». J DET NORSKE KULTURFELLESSKAPET i mange hundre år har vært åpent for nye tilreisende medlemmer. Men nå bruker vi begrepet «etnisk norsk» for å markere at fellesskapet ikke uten videre er åpent for alle. Og vi bruker begrepet selektivt. Vi utelater gjerne adjektivet «etnisk» når vi snakker om en norsk komponist, norsk saksofonist eller norsk fotballspiller som kaster glans over det å være norsk. Men stilt overfor en ny befolkning av «andre», har vi hatt behov for å markere noen som «etnisk norske». Dette begrepet brukes om et biologisk fellesskap. Det er et grumset begrep og derfor farlig. Dansker og tyskere kan med tid bli etnisk norske. Et individ med svensk far og norsk mor kan velge å bli etnisk norsk eller etnisk svensk. (Bokmålsordboka anvender begrepet «den nordiske rase».) Dersom en av foreldrene er senegaler, blir det ikke fullt så greit. Blir «etnisk norsk» arvet fra far eller mor? Eller er det visse typer av foreldreforeninger som utelukker at «etnisk norsk» går i arv? BENJAMIN HERMANSEN var en norsk gutt som ble drept på grunn av sitt utseende i januar 2001. Ifølge NRK var han ikke norsk, men en norsk afrikaner. Hans norske mor gjorde ikke ham norsk, i hvert fall ikke «etnisk norsk». Det var derfor han ble drept. Alle som insisterer på norsk raserenhet ved å bruke begrepet «etnisk norsk», deltar i vedlikeholdet av den type skiller mellom mennesker som i sin ytterste konsekvens fører til forsøk på utrydding av «de» som ikke er som «vi». Begrepet «etnisk norsk» setter grense mellom «vi» og «de». Trenger vi slik grense? Er dette et naturlig skille? Dette er innfløkte spørsmål. Det ser dessverre ut til at mange har behov for å markere et biologisk fargefellesskap. Det som ikke er så klart er hvorfor vi har dette behovet. Ifølge Bokmålsordboka (1986) defineres «integrere» aktivt, som noe som skal utføres av verts- eller flertallssamfunnet: «innlemme, innpasse i et hele». Det er en tendens i dag til å bruke ordet om et ansvar som primært pålegges innvandrere. Samtidig stenger vi for integrering med begrepet «etnisk norsk». Amerikanske samfunnsforskere bruker gjerne begrepet assimilering – et ord som ikke finnes brukt om sosiale forhold i Bokmålsordboka, mens slik bruk er kommet med som en ettertanke i Nynorskordboka fra samme år: «ta opp og gjere til ein homogen del av seg sjølv» som i uttrykket «assimilere framande kulturelement». Også her er det «vi» og ikke «de» som forventes å være den aktive part i prosessen. Men det er kanskje rimelig at de som ber om adgang til et samfunn er de som må tilpasse seg. Hva er det som kreves av «de» når det stilles krav om integrering? Det har vært vanlig å snakke (med sosiologen Milton Gordon) om to grader av assimilering: atferdsassimlering, om en begrenset ytre tilpassing i klesdrakt, språk og arbeidsliv, og strukturell assimilering, om en mer fullstendig assimilering både gjennom likeverdig deltaking i politiske og kulturelle institusjoner og gjennom likeverdig behandling i spørsmål om bolig, tilsetting, utdanning og sosial status. Strukturell assimilering forutsetter gjensidighet og et åpent vertssamfunn. Den forutsetter ikke kulturell ensartethet. DET ER IKKE KLART hvilken assimileringsgrad som ønskes når det blir snakket om integrering. Det er en motsetning mellom integrering som krav eller målsetting på den ene siden, og den eksklusive rase-nasjon-tenkningen som lurer i grumset under begrepet «etnisk norsk», på den annen. Så lenge vi tenker på flertallssamfunnet som et samfunn av etnisk norske, kan ikke krav om integrering oppfattes som en velkomsthilsen til dette lukkede samfunnet. Mener og ønsker vi integrering, må vi tenke over de ord vi bruker og det grums de tildekker.
Barnetimen sensurerer Pippi Langstrømpe - Nå i det siste har vi fjernet ordet «neger» fra to litterære produksjoner. Det har vi gjort fordi vi opplever at ordet er mer ekskluderende enn inkluderende, sier Vibeke Fürst Haugen, prosjektsjef for Barnetimen. Hun mener historien er like god selv om ordet er fjernet, og at historien sågar blir mer tilgjengelig for barn i dag. Språkprofessor Finn-Erik Vinje er kritisk. Han mener at barn ikke tar skade av å høre ordet neger på radio. - Det er en måte å sette seg inn i kulturbakgrunnen på og tilegne seg det språket som er gangbart i de eldre tekstene, sier han. Fotsopp får bein å gå på i Sverige Hver femte svenske over 16 års alder har det siste året hatt symptomer på fotsopp. Det dreier seg om nesten 1,6 millioner mennesker, og tre firedeler av disse vet ikke at de har sykdommen. Publisert: 24. jan. 2007 - Den er overraskende, for i dag kan man jo gå inn og finne informasjon på internett. Jeg hadde ventet større bevissthet om fotsopp, sier Faergeman, som er professor i hudsykdommer ved Sahlgrenska Universitetssjukhuset i Göteborg. Han er derimot ikke overrasket over at fotsopp er så utbredt i Sverige. - De som har fotsopp, er ofte blitt smittet på gulv i omkledningsrom, gymnastikksaler eller treningssentre, mener den svenske professoren. Hvor utbredt fotsoppen er, går fram av en undersøkelse foretatt av selskapet Synovate Temo blant 1018 svensker i desember i fjor. Av disse svarte 21 prosent av mennene og 18 prosent av kvinnene at de hadde hatt symptomer på fotsopp.
Teknourbane strilar vil ha kystby.no
Jan Nyberg |