|
|
|
|
Blog.htm.
|
|
theBergenPost1LIGHT | ||||||||||||||||
|
theBergenPost1 NOR/GE/WAY/WEGEN Privateeye * Greenland Logistics Viet nam Vikings Bergen Masons * uvc Johan Løtvedt i BA 13.7.05: "Bøtteknotten av en forfatterrabiat" Gjelsviks Galle: - Et skadedyr er borte «Hele Johannes Pauls virksomhet har gått ut på å konsolidere den katolske kirken som et av verdens mest reaksjonære rottereir.» [Publisert : 08.04.2005
UBB-KK-N-303_048
UBB-SO-0790
|
Slår til mot bloggere i Libya, Kina og Egypt Bloggeren Raziq al-Mansuri (52) ble riktignok dømt og fengslet på grunn av brudd på våpenloven, men ifølge Human Rights Watch er våpendommen kun et påskudd for å få stanset ytringene til bloggeren. Mansuri skal ha publisert rundt 50 blogger på nettsida som drives av eksil-libyer i Storbritannia. Også Egypt bekreftet fredag at de har tatt hånd om jus-studenten Abdolkarim Nabil Seliman (21) etter at han var rapportert forsvunnet i flere dager, melder nettavisa News.com Han hadde ytret seg kritisk til både de egyptiske myndigheten og til islamsk fundamentalisme på sin blogg 'kareem amer'. Det er foreløpig uklart hva som er den offisielle forklaringen til at han er arrestert, og det er ikke bekreftet om hans blogging har noe med fengslingen å gjøre. Men rett før han ble fengslet skal Seliman ha latt sin blogg gå ut over fundamentalistene som hadde gått løs på en kristen kirke i Alexandria. Familien forteller også at politiet tok med seg noen av hans bøker samt at de tok med seg utskrifter av hans blogger. Men også de kinesiske myndighetene har fått øynene opp for at blogging ikke er sunt for den som ønsker å drive et totalitært regime videre. Læreren Wang Yi ved universitetet i Chengdu forteller at selskapet som huset hans blogg, fikk beskjed av myndighetene om å stenge den, melder Reporters Without Borders. Men det var først etter at lærerens blogg hadde blitt nominert til en ytringsfrihets-pris av tysk radio at de kinesiske myndighetene slo av hele bloggen. De hadde forsøkt å stanse ham i flere måneder. Lærer Wang Yi skal ha blogget om en angivelig korrups landsbysjef i Guandong-provinsen, og om bøndene som forsøkte å få fyren fjernet. - Myndighetene har forsøkt å blokkere tilgang til bloggen i seks måneder, sier læreren til Reporters Without Borders. - Så fort jeg finner en måte å komme meg rundt filtersystemet deres, så bruker det lokale politiet nye metoder for å hindre tilgang til bloggen, sier Wang, som er svært irritert over at bloggen nå er sperret. Wang Yis blogg lå tidligere her, men siden er altså nede. Blogger fra krigenPropagandakrigen mellom Israel og Hizbollah raser på nettet. Bloggere på begge sider av grensen forteller om livet under krigen. Rune Christophersen Hun er bare én av mange bloggere som forteller om sine opplevelser fra krigen i Midtøsten. I bloggene finnes historier som aldri dukker opp i aviser eller på tv. «The electronic intifada» er ett av nettstedene som har samlet beretninger fra folk i Beirut. Mange poster meninger som bryter med de tradisjonelle stereotypene i diskusjonen. Etter bloggene å dømme, er mange libanesere rasende på Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah: «Hvordan kan Libanon komme seg på beina hvis en terroristgruppe truer sikkerheten hele tiden? (...) Jeg har allerede kjøpt en flaske champagne for den dagen du lar oss alle, både kristne og muslimer, i fred», skriver Rampurple. «Du er ikke min leder», skriver libanesiske Raja til Nasrallah. Ta en kikk på «Lebanese Blogger Forum» for flere synspunkter. På andre siden av grensen, i Haifa, sitter en israeler og rapporterer om Hizbollahs rakettangrep. Sjekk «Live from an Israeli bunker». Se også dette opptaket fra en kafe i Metulla i Nord-Israel, idet flyalarmen går. Youtube.com, der man kan legge ut og kommentere videoklipp, har blitt superpopulær de siste månedene. Nå raser diskusjonen om hvem som egentlig har skylden for krigen. Et søk på Libanon resulterer i både propagandafilmer, klipp fra arabiske TV-kanaler, og personlige beretninger foran kamera. Ett av opptakene er angivelig gjort av det israelske flyvåpenet, og skal vise angrepet på Qana, der minst 28 sivile, hvorav mange barn, ble drept. International Solidarity Movement har lagt ut en video som angivelig viser israelske soldater som skyter mot demonstranter i Bil’in på Vestbredden. Opptaket skal være gjort 11. august i år. Flere nettsider har publisert daglige bilder fra Beirut under krigen. Blant dem er Beirut Daily Photo og Blogging Beirut. Kjenner du gode nettsider med liknende innhold? Send oss (BT) en mail. Enkelte sider kan inneholde sterke bilder. bt.no (og webmaster denne siden) er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider.
http://tradisjoner.no/ Å blogge
Interessante Weblogger
|
| www.drudgereport.com www.khabgard.com www.webnevesht.com www.tom-watson.co.uk www.back-to-iraq.com |
www.tsunamihelp.blogspot.com www.waveofdestruction.org www.sumankumar.com |
BT
Til verden, hilsen meg
- Hvorfor strikke når du kan blogge? spør Dr. Jill Walker ved Universitetet i Bergen. Hver dag starter tusenvis sin egen personlige journal på internett.
Publisert: 2004 av Silje Vestvik
Hva har kokken
Jamie Oliver, den danske eks-statsministeren Poul Nyrup Rasmussen, en homofil mann fra Bagdad og filmskaperen Michael Moore til felles? De er alle bloggere som har valgt å offentliggjøre sine tanker om ditt og datt i livene sine på nettet.
Ordet blogg
er en forenkling av det engelske uttrykket web log, eller nettjournal. En blogg er en hyppig oppdatert nettside, vanligvis vedlikeholdt av en person, en blogger. Bloggeren skriver små tekster om det som opptar ham, enten det er USAs krig mot terror, jobb og damer, hva han skal ha til middag eller en ny film. Det finnes også rene fotoblogger og blogger som inneholder lyd og små videoklipp.
- En blogg kan være så mangt.
Det er like vanskelig å beskrive en typisk blogg som det er å beskrive en typisk bok, sier Dr. Jill Walker, førstelektor ved Instituttet for humanistisk informatikk ved Universitetet i Bergen. Hun forsker på elektronisk litteratur og kunst, deriblant blogging, og var selv tidlig ute som blogger.
Nyttig å skrive
En blogg kan sammenliknes med en elektronisk dagbok, men har en rekke spesifikke kjennetegn og er nærmest å regne som en egen sjanger. Teksten inneholder gjerne linker til andre nettsteder, ofte med treffende kommentarer. Som regel gis leseren mulighet til å kommentere innholdet direkte på siden, slik at det oppstår en dialog mellom lesere og forfatter, og mellom leserne selv.
Walker begynte en egen blogg om sitt forskningsarbeid i 2000, da blogging begynte å ta av for alvor.
- Det var veldig spennende å skrive, selv om jeg bare hadde noen få lesere som sikkert hadde kommet inn på siden ved en feil. Jeg fikk god skrivetrening og øving i å uttrykke meg. Jeg ønsket å finne min egen stemme, sier hun.
- Samtidig viste bloggen seg å være nyttig. Snart var jeg en del av et nettverk av andre bloggere med liknende interesser.
Dette nettverket har utviklet seg til et sted der man kan hente støtte og inspirasjon hos andre, og gjør det lettere å holde kontakten med andre forskere både i Norden og utenfor.
Fra linkelister og dagbøker
Bloggen kan spores tilbake til to typer nettsteder.
De første var nettsider som listet opp interessante linker på midten av 90-tallet. Omtrent samtidig kom de første nettdagbøkene og hjemmesidene. Men for å lage slike sider måtte man kunne en del om programmering.
Så kom blogger.com, et gratis publiseringsverktøy som tilbød gratis lagringsplass og gjorde det like enkelt å lage sitt eget nettsted som å bruke et tekstbehandlingsdokument.
Enhver kunne nå være sin egen nettredaktør, og rundt årtusenskiftet begynte blogging å spre seg. I dag er det mange forskjellige bloggeportaler.
En ny topp kom i de første dagene etter terrorangrepene i USA 11. september 2001. Mange tradisjonelle nyhetskilder var utilgjengelige på grunn av stor nettrafikk, og blogger ble en kilde både til aktuell informasjon og enkeltmenneskers erfaringer i kaoset.
Blogg blir bok
Blogging gir vanlige mennesker mulighet til å nå store publikum, og dette potensial har blitt lagt merke til i mediene, næringsliv og politikk. Flere amerikanske politikere bruker nå blogging aktivt i sine kampanjer.
Å legge ut livet sitt på internett kan få konsekvenser. I New York bodde en student på universitets bibliotek fordi han ikke hadde råd til husleie. Skolens autoriteter leste bloggen hans, og tilbød ham en plass å bo, samtidig som han fikk satt søkelyset på hjemløshet i storbyen. Og i Bagdad publiserte en ung homofil arkitekt sine betraktninger om bombing og okkupasjon til et stort internasjonalt publikum. Hans skriverier er nå utgitt som bok i «Faens bomber - nettlogg fra Bagdad».
Kreativt og sosialt
En uavhengig journalist samlet inn penger på internett for å reise til Irak. Så blogget han nyheter til medlemmene på listen sin. Jill Walker ga ham noen hundrelapper: - Det blir en stemme som føles mer umiddelbar enn de vanlige nyhetene. Nyhetene blir personlige og inneholder tydelige meninger, men man vet at det er personlig og ikke objektivt. Å lese hva vanlige mennesker mener gir et helt annet perspektiv, sier Walker. Hun tror blogging har stor betydning.
Enkeltmenneskers skaperglede står i kontrast til store dotcom-selskaper som bare er ute etter å tjene penger. Det skaper flere skriveføre, og flere tenkeføre. Blogging har blitt populært fordi mennesker liker å uttrykke seg, og føler en stolthet ved å skape noe. Det handler om å gjøre litt hver dag og bygge noe, litt som hekling eller strikking, sier hun.
Er en blog en hjemmeside?Mange tradisjonelle hjemmesider blir fort statiske, med et "ferdig" innhold som ofte er ren avskrift av andres tekster uten egentlig de helt store tankesprangene og vurderingene fra hjemmesidesnekkerens side - og uten mulighet for impulsive innspill fra den besøkende.
Sterke og klare synspunkter i viktige saker er essensielt, det er å håpe og tro du er og blir slik! Vær da heller åpen for at ikke alle vurderer de samme sakene til å telle like mye... ;)
VINBEGER ELLER KVINNE: Den hellige gral er begeret som Jesus skal ha brukt da han innstiftet Nattverden. Men se godt på dette maleriet. I boken "Da Vinci-koden" hevdes det at disippelen til venstre for Jesus er hans elskerinne og fortrolige, Maria Magdalena, som er den egentlige Gralen.
Publisert: 25. nov. 2004, 
Fagmiljøet ved Bletchley Park nord for London har stolte tradisjoner å se tilbake på, for her ble annen verdenskrigs største gåter løst.
Siden mai i år har spesialister fra Bletchley Park forsøkt å tyde bokstaver på det såkalte gjetermonumentet i en park i det vestengelske grevskapet Staffordshire. Dette 250 år gamle minnesmerket er forsynt med en mystisk inskripsjon som kan ha med Gralen å gjøre.
Den hellige gral er begeret som Jesus skal ha brukt da han innstiftet Nattverden. Den amerikanske forfatteren Dan Brown har solgt to millioner eksemplarer av sin roman «Da Vinci-koden», der mysteriet rundt Gralen står sentralt.
Fakta
Browns bok bygger på grundige studier av saken, men er likevel fri diktning. Ekspertene fra Bletchley Park konsentrerer seg i stedet om rene og dokumenterbare fakta, het det på den britiske rikskringkastingen BBCs nettsider torsdag.
I mai i år ble ledelsen ved Storbritannias Nasjonale Kodesenter, som Bletchley Park nå kalles, kontaktet av Jarlen av Lichfield. Jarlen og hans forfedre har hatt sine hjem på Shugborough-herregården i Staffordshire, der monumentet med inskripsjonen står.
Inskripsjonen lyder D OUOSVAAV M. Til tross for utallige forsøk, har ingen hittil greid å finne ut hva dette skal bety - men legenden sier at den som en gang greier det, vil finne Den hellige Gral.
Enigma
Kodeknekkerne ved Bletchley Park greide under annen verdenskrig å knekke den tyske Enigma-koden, en oppgave Hitler og hans folk trodde var umulig å løse. Enkelte historikere mener denne bragden kan ha forkortet annen verdenskrig med så mye som to år.
Britene fikk god hjelp av polske eksperter, som hadde lagt grunnlaget for avkoding av Enigma-meldinger. Det polsk-britiske arbeidet hjalp i sin tur amerikanerne i gang med å knekke topphemmelige japanske koder.
Bletchley-folkene har foreløpig kommet frem til at inskripsjonen på Gjetermonumentet i Staffordshire er deler av latinske eller greske ord. En teori er at disse ordene røper hvor Gralen er, en annen at de simpelthen er risset inn til minne om en trofast gjeter.
Når madammen har røtter farsiden fra Lindane i Sogn og attpåtil heter Linde - da blir det blog med brostein, ikke mer av den hellige gral, men granitt...
Foreslår nedlegging av Sognebåten
Fylkesrådmann Per Drageset vil leggje ned Sognebåten for å spare pengar
Liv Grimsbø
Publisert: 11. nov. 2005
Forslaget er fylkesrådmannen i Sogn og Fjordane sitt hovudgrep for å spare 16 millionar kroner på samferdsle i fylket dei kommande to åra, skriv Firda.no. Ei slik nedlegging vil gje ei innsparing på nær 10 millionar med dagens oljepris. Sognebåten vert føreslått nedlagd frå 1. mai 2007. -Det vi viser her er at det er mogeleg å spare så mykje på samferdsle. Kva som vert resultatet er opp til politikarane, seier Drageset til Firda. Hovudutval for samferdsle skal handsame innsparingsforslaga i møte 17. november. Endeleg avgjerd vert teken i Fylkestinget 13. desember.
Heile Håkonsgaten var ein gong lagt med brustein frå Lindane i Sogn. I ettertid er den nedkjørte gata blitt lappa med alskens typar stein og asfalt. Men no er ny stein frå Lindane-brotet på veg til Bergen og Håkonsgaten.
Publisert: 25. apr. 2005
PER MARIFJÆREN Sæle og Lindane
Den gamle brusteinen rundt om i Bergen er ofte levert frå lokale steinbrot på Vestlandet, blant dei granittbrotet på Lindane i Balestrand kommune.
|
LAGVIS: Granitten ligg i tjukke lag. På bildet ser ein også ei av luftputene som blir brukt til å sprenge laus blokkene.
TRADISJONAR: Ein av dei gamle brusteinane som vart brukt i bergensgatene. Hogd for hand, blant anna av svenske gjestearbeidarar i Sogn.
|
Håkonsgaten er einaste av byens gater som fekk komplett dekke av den rosa granittsteinen frå Lindane.
«Lindegaten»
- Håkonsgaten kunne ha vært kalt for Lindegaten, skriv forfattarane Tom Heldal og Øystein J. Jansen i boka Steinbyen Bergen, og held fram:
«Gaten fremstår i dag som en, for så vidt, spennende mosaikk - men tenk om den hadde vært en ren Lindegate.»
I dag er dette eit av byens mest trafikkerte gatestykke med ein døgntrafikk på mellom åtte og ni tusen kjøretøy - som humpar og slår seg bortover denne steinlagte berg- og dalbana.
Når gata no skal oppgraderast, vil Vegvesenet prøve å ta vare på ein del av historia, blant anna ved hjelp av nyhogd kantstein frå det opphavelege steinbrotet i Sogn.
For det er på ny aktivitet i det gamle granittbrotet, der blant anna svenske arbeidsfolk braut ut den lagdelte granitten frå fjellet og hogg den for hand.
Det var i 1915 at Vestlandske Steinindustri starta opp brotet i Lindane for fullt, og hadde på det meste mellom 20 og 30 mann i arbeid.
Ny aktivitet
I nyare tid er brotet tatt opp igjen, og etter ein konkurs i 2002 er det no entrepenøren Jarle Midttun som prøver seg.
- Vi har fire-fem mål med granitt av aller beste kvalitet her, fortel Jarle Midttun, og viser oss det vesle brotet der granitten ligg i tjukke lag innover i fjellet.
- I gamle dagar tok dei berre dei øvste laga, men no kan vi ta ut også dei tjukkare laga innover i fjellet.
I dag leverer Sogne-Granitt AS berre rå granittblokker, som må foredlast av andre. Men Midttun har planane klare for å bygge ny produksjonshall på staden, der han får høve til å kutte, hogge eller polere produkta etter behov.
- Det er eigentleg berre fantasien som set grenser for kva steinen kan brukast til, seierenterpenøren.
Granitten blir broten ut i store stykke, ved hjelp av bor og luftputer.
Steinen som no skal til Håkonsgaten i Bergen blir kantstein på fortau.
Ikkje asfaltlappar
Første fase av oppgraderinga sklal gå ned til Vestre Torggate, og vere ferdig i mars 2006.
- Vi kjem til å bruke om igjen all brusteinen som ikkje er utslitt, og supplere med ny kinastein der det trengst, fortel byggeleiar Terje Engevik hjå byggherren Statens Vegvesen. - Denne gata er jo blitt lappa og suplert med annan brustein opp gjennom åra. Vi har ikkje nok Lindane-stein tilk å legge heile gata med, men vi vil lage reine felt av gata med slik stein.
På den måten vil dei bruke om igjen mest mogeleg av den gamle kantsteinen, og supplere med ny stein frå Sogn. Sistnemde har i løpet av sine 70-80 år som gatestein vist seg å vere av svært god kvalitet.
- Granitten frå Lindane er spesiell. Den har ein farge og eit liv i seg som gjer den langt finare enn den grå brustenen som blir importert frå Kina.
Men som vanleg er det også spørsmål om pris i slike saker, og alle veit kva favør den kampen går i.
Uansett - Håkonsgaten skal få ei sårt tiltrengt opppgradering, og Engevik kan i alle fall love ein ting:
Asfaltlappar er bannlyst.
Bonden i Fuglesteg samla stein i fem år. Soga seier at han aldri fortalde kona kvifor. Ikkje før han tok til å mure huset. Han må ha vore steingalen.
BYGD OPP ATT: Den nye steinstove på Fuglesteg blir opna søndag. FOTO: ODDLEIV APNESETH
Publisert: 01. jul. 2005 Terje Ulvedal
Som pyramidane
Steinstova i Fuglesteg var Sylfest Nilsons verk. Han brukte fem år på å dra steinen til gards. Kor lang tid han brukte på å mure huset, veit ingen sikkert. Men han blei ferdig i 1830, årstalet hogg han inn i ei stor steinhelle over inngangsdøra. Då hadde han bygt 15 gonger 8 meter, i to fulle høgder. Kjøkken og stover nede, soverom oppe. Doble murar med jord mellom til isolasjon. Over ein meter tjukke.
- Det minner nesten om stormannsgalskap. For si tid var dette eit kjempehus, i alle fall på eit lite bruk som Fuglesteg. Det kan vel hende han har måtta tole nokre kommentarar nede i bygda, trur Stein Næss, leiar i Luster Turlag.
Steingalen, stormannsgalen eller ei. Sylfest Nilson gjorde skikkeleg arbeid, det kan ingen ta frå han. Stiftinga Norsk Kulturarv meiner byggverket kunne måle seg med pyramidane i kunstarten muring.
- Det er vanskeleg å fatte korleis han greidde det, seier Stein Næss.
Katastrofen
Det hadde i alle fall budd folk i Fuglesteg i bortimot 200 år, før Sylfest tok til å samle stein. Opphavleg var det ein gard som så blei delt i to bruk. Nabogarden blei fråflytta i 1946. På bruket der steinstova var hovudhuset, budde det folk til 1968.
Eigarane held fram med å halde husa ved like. Til 1985, då katastrofen skjer. Eit uhell då det skal brennast bråte. Logane slår opp frå dei fleste husa på fjellhylla. Kulturminna i Fuglesteg blir så godt som totalskadde. Berre tømmerstova på nabobruket, vegg i vegg med steinstova, står uskadd etter storbrannen.
For fem år sidan tok Luster Turlag på seg oppgåva med å føre steinstova tilbake til fordums prakt. Etter fleire år med papirarbeid og kamp for å skaffe finansiering, tok arbeidet i felten til i fjor vår. Før hausten var gått var bygget tett. I år blir huset gjort ferdig inne. Søndag er det offisiell markering og framvising av den nye steinstova.
- Vi var så heldige at ein arkitekt var her i 1931. Han teikna huset heilt nøyaktig. Det er desse teikningane vi har gått etter, fortel Stein Næss.
Turisthytte
Kostnaden med å setje i stand steinstova blir på 2,1 millionar kroner. Turlaget har samla inn nesten 2,5. Dermed ser det ut til å bli pengar til å byggje opp att fjøsen.
- Greier vi det, vil miljøet i tunet bli så godt som intakt, seier Næss som har administrert restaureringsarbeidet. - Vi kalkulerte med kring 1200 dugnadstimar. Det har blitt mykje meir. Men det har vore ein utruleg interesse og entusiasme. Det har aldri vore vanskar med å få folk til å jobbe, seier Næss.
Steinstova skal bli utbetjent hytte i Den Norske Turistforening. Stien vidare til Turtagrø skal merkast. Dermed blir Fuglesteg ein naturleg start eller avslutningspunkt på rutenettet både i retning Jotunheimen og Breheimen. I tillegg er det eit godt utgangspunkt for turar i nærområdet.
- Like bra som i dalen
Dei var åtte i siste syskenflokken som vaks opp i steinstova. 85 år gamle Erling Fuglesteg har gode minne frå oppveksten på høgdegarden. Men skulevegen kunne vere lang. Ned gjekk det fort, det var verre heim att. Det kunne gå halvannan time, og meir.
- Når det var glatt vinterdagen, følgde far oss forbi Galdane, det verste stykket. Han knytte reip rundt oss, hugsar Erling.
Tau hadde dei ikkje rundt hesten då han blei sleppt ut ein vinterdag i 1923. Eit tynt snølag hadde lagt seg på frosen snø. Dyret kom på glid, sigla utfor ein hammar og slo seg i hel. Hest var dyrt å ha i dei dagar, det var eit stort tap.
- Eg trur ikkje det var noko verre å leve i Fuglesteg enn nede i dalen. Det var trongt alle stader i åra etter første verdskrigen, seier Erling.
Sju av dei åtte syskena lever framleis. Alle skal til Fuglesteg søndag. Erling ser fram til dagen.
- Eg var der i fjor også. Inne blir stova mykje finare enn ho var. Eg kan ikkje klage på det, seier han.
På veg ned att. Jammen er han ikkje der framleis, den vesle sisiken. Baksar med vengene, men får det heller ikkje no til. Til slutt trippar han ut i graset. Med lette fuglesteg.
BYGD OPP ATT: Den nye steinstova på Fuglesteg blir opna søndag. Luster Turlag har brukt 2,1 millionar kroner på restaureringa, alt er innsamla midlar og gåver. No blir gardshuset turistforeningshytte. I bakgrunnen t.v. ligg Furåsen, ein annan høgdegard i Luster. Over taket ser vi Lustrafjorden og Skjolden.
TURISTHYTTE: I andre høgda er det fire soverom med i alt 23 sengeplassar. Det gamle gardshuset i Fuglesteg blir ubetjent turistforeningshytte.
LOKALT HANDVERK: - Ein spesiell jobb, seier Vidar Aasen som saman med onkelen Kåre Reidar har hatt snikkararbeidet på steinstova. Denne veka byggjer dei vedhus og utedo. F.v. Oddmund Nyland, Stein Næss, Kjell Jakobsen, Kåre Reidar Aasen og Berit Rita Grødem.
INNSPURT: Nymåla golv skal møte gjestene som tek turen til Fuglesteg søndag. Det blir hektisk jobbing heilt fram til opninga for å få så mykje som råd ferdig.
GAMLE GLAS: Vindauga i steinstova var ulike i storleik og fasong. Ingen veit sikkert kvifor, men Stein Næss trur Sylfest kjøpte gamle glas ulike plassar. Deretter tilpassa han murane til glasa. T.h. Berit Rita Grødem.
Webloggen til Torill Mortensen er kåret til den beste bloggen i sin klasse i The satin pajama, den første europeiske prisutdelingen for weblogger.
Her er Torill Mortensen sin blogg. Du finner lenken direkte til siden nederst i artikkelen.
| Utskriftsvennlig versjon Tips en venn om denne saken |
Publisert: 11. mai. 2005, 09:43Pål Engesæter
Til forskning.no sier hun:
- Bloggen hjelper meg å dokumentere min faglige refleksjon og gjør det enkelt å lete frem tanker jeg har hatt tidligere. Den hjelper meg også med å finne frem til andre som arbeider med liknende ting.
Til daglig er Torill Elvira Mortensen førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda
- Å bli kåret til beste blogg er jo forferdelig harry egentlig, men kjempemorsomt, sier Mortensen om avstemmingen på The satin pajama.
Til forskning.no avslører hun også hvordan hun etter å ha funnet ut at bloggen var nominert, oppfordret andre til å stemme på den.
En blogg, eller en weblog, er som en dagbok på nettet. Det er en samling av relativt korte meldinger, stort sett.
Mortensen sier til forskning.no at hun prøver å ikke skrive for mye privat i bloggen. Likevel skriver hun om kjærligheten til sine svarte støvler med rosa prikker, og hva hun lager til frokost på lørdager.
- Det hjalp meg å organisere skriveprosessen jevnt. Som forsker er man ofte den eneste eksperten på sitt felt, og man er ganske alene. Med bloggen kunne jeg føle meg som en del av en gruppe og ha faglige samtaler og sosial kontakt. Bloggen hjelper meg å bli synlig, sier Mortensen til forskning.no.
Les hele artikkelen her Blogg som ekstra hukommelse
Sjekk bloggen Torill Mortensens blogg
Nattbussen fyk gjennom Sverige, og eg ber om å bli vekt når vi kryssar Øresundbrua. Eg gliser trøtt når bussen med svenskar, nordmenn, finskar og danskar rullar over. Det er noko med Norden.
Publisert: 11. jul. 2004
Eg har alltid hatt problem med Lillehammer-OL, overdriven lefseagitasjon og nasjonalistisk, proteksjonistist tenking.
Nordmenn som er seg sjølve nok, som bruker lusekofteargumentet i EU-kampen og Ivar Aasen som viktigaste kort i den norske språkkampen, har alltid gjort meg flau over eige pass.
Det er for smalt, for trongt og til dels eit forstilla nasjonsbyggingsprosjekt som ligg bak dei norskaste av dei norske argumenta.
For det har alltid vore denne kjensla av at Norge er noko meir enn berre Norge.
Oppfostra på Nordkalotten som eg er, har medvitet om Norden alltid vore sterkare enn bunadene i Telemark. Vi kjørte ofte gjennom merkelege Finland for å komme endå lenger nord i Norge, og vi kunne kjøpe bringebæris på finsk, noko som er mykje enklare enn å bestille pølse i potetkake på Lillestrøm, tru meg.
Norden gjer meg yr
- Ifrå Norge, Norden, er svaret mitt når folk utanlands spør kor eg kjem ifrå. Kall meg gammaldags, kall meg nostalgikar, og eg seier det likevel:
Norden er ein storleik eg elskar. Det finst ikkje den ting som gjer meg meir glad enn inter-nordisk samarbeid. Den etter kvart gløymde Foreningen Norden gjer meg varm, Fondet for dansk-norsk samarbeid gjer meg yr, og toppen av glede kjenner eg når dei sender sam-nordiske produksjonar på NRK. For eg lærte Fadervår på dansk av mormor, las Tove Jansson på svensk og fikk høre at Norge også er Norden. Så når vi til neste år skal feire hundreårsjubileet for unionsoppløysinga, veit eg ikkje heilt kva vi eigentleg har tenkt å feire:
At vi knapt les svensk (og dansk) i skolen lenger? At amerikansk rapmusikk har sterkare fotfeste enn Bellmann? At vi er enno nærare ein medlemskap i Den europeiske unionen og kan leggje Norden bak oss?
Noko har skjedd
Norden er ein nerd ein ikkje vil bli sett saman med, Norden kan ikkje måle seg med alle dei andre leikekameratane der ute. Det er ikkje det at ein skal tvihalde på det gamle og dei ein alt kjenner, å vere små, skilde nasjonar har klart sine føredelar, framfor et Norden à la Kalmarunionen. Og:
Sjølvsagt skal vi tenkje verda og Europa, men Norden burde framleis vere gangbar valuta. NORDstalgisk? Nei, berre forundra over at ein ikkje ser styrken i ein fellesnordisk identitet, side om side med den nasjonale, europeiske og globale identiteten.
Do you speak english?
Eg tar opp den danske telefonen og ringer til ein gamal, dansk skolekamerat. Kjærasten hans tar telefonen, eg snakkar mitt mest normaliserte og tydeleg diksjonerte norsk.
- Do you speak English? Spør ho med tjukk dansk aksent, og eg bryt ut: - Nej (jau, sjølvsagt snakkar eg engelsk), da får jeg sgu´ tale dansk! Sjølv så stolt eg er etter å ha sagt dei rare danske tala riktig og gjort meg forstått på leike-dansk, er eg berre trist etterpå.
Ho kan vel ikkje vitsen om norsken, dansken og svensken ein gong, tenkte eg med meg sjølv. For dette er noko heilt nytt:
Ein treng ikkje å gå så langt (eller kort) tilbake som til unionstida, for å sjå at Norden var ein naturleg tankestorleik, og inter-skandinavisk var eit naturleg og gangbart målføre. Dei som trur at den norske språkkampen står mellom nynorsken og bokmålet bør ta seg ein tur til Danmark. Her snakkar dei om shopping mall, weekend og teenager utan ironi i stemma, og Norden er definitivt bytt ut med Europa. Som kjent diltar småbrør alltid etter; snart finn du ein shopping mall nær deg, og med Xhibition som nytt tilskot til den bergenske handelsfloraen, er vi godt på veg. Slukøra reiser eg frå Danmark;
Utslagsvasken er blant de store tekniske framskrittene på 1900-tallet.
Norden er ikkje som før, eg kjenner meg einsam i ønsket om å leike med Norden. På flyplassen kjem eg i snakk med ein færøysk familie. Språkleg ligg vi midt mellom oss i havgapet ein stad, og eg kjenner det inter-nordiske hjartet mitt bankar fortare. Neste gong fèr eg til Færøyane for å varme Norden i meg. Der kjem dei kanskje ut når ein ringer på.
Lin Cheng Jin (23), knivdrepte sin eks-kjæreste Sharon Ng og broren hennes Simon – og kunne lett ha sluppet unna, skriver Aftonbladet.se. Men politiet oppdaget Simons blogg på nettet.
Drama utspant seg i bydelen Queens i New York for noen uker siden.
Søskenparet Sharon Ng (21) og Simon Ng (18), ble funnet brutalt drept i hjemmet sitt.
Simon var teipet fast til en stol hugget i hjel, med kutt mot hals og bryst. Søsteren hans hadde etter alt å dømme blitt overrasket da hun kom hjem. Også hun var hugget i hjel i halsen.
Før hun døde ringte hun etter hjelp. Men den kom ikke frem i tide.
FORVIRRET POLITIET
Saken forvirret New York-politiet. De hadde ingen spor etter drapsmannen.
Først da de sjekket internettdagboken – bloggen – til Simon begynte de å forstå hva som hadde skjedd.
Her skriver Simon at søsterens eks-kjæreste er kommet for å hente noen gjenglemte saken, og at Simon har sluppet ham inn. Mens Simon leter etter sakene registrerer han at eks-typen går omkring i leiligheten og snoker.
DET SISTE HAN SKREV
”Jeg sa til ham at han skulle vente i førsteetasje, mens jeg lette. Han er fortsatt her, røyker og går omkring med skoene på. Forhåpentligvis går han snart”, skriver Simon i bloggen.
Ifølge det han har skrevet kom typen ved tretiden. Noteringen er gjord to timer senere. Og det skulle bli det siste Simon skrev noen gang.
Når politiet leser noteringen tar det ikke lang tid å lokalisere og pågripe den 23-årige Jin Cheng Lin.
VILLE HA PENGER
Konfrontert med bevisene tilsto Lin og sa at han var på jakt etter penger for å kunne reise hjem til Hongkong. Da han ikke fant de han lette etter, overmannet han Simon og teipet ham fast til en stol. Da søsteren kom hjem, overfalt han henne og da hun skrek prøvde Simon å komme henne til unnsetning.
Lin drepte dem begge. Men ble avslørt på nettet, skriver Aftonbladet.se.
I 1258 giftet bergenske prinsesse Kristin, senere Kristina, seg med den spanske prinsen Don Felipe. Hun døde barnløs etter bare fire år. 743 år senere reiser Bøneskoret for å synge en spesialskrevet hymne ved Kristinas grav.
| DØDE UNG: «Eg aldri mitt hjemland så fagert såg som då eg sa det farvel! Eg kjende at bakom åsane låg - heile mi unge sjel!». Det heter det i hymnen «Laudate dominum. Songen jomfru Kristin høyrde» som er skrevet spesielt til Bøneskorets reise av Johan H. Grimstad. Statuen av Kristina er laget av Britt Sørensen. Den ble satt opp da Covarrubias feiret tusenårsjubileum i 1978. |
Publisert: 09. jun. 2005Hilde Kristin Strand
Det er en utrolig fascinerende historie som viser at Norge var en stormakt på den tiden, sier Karin W. Frølich, leder i Bøneskoret.
Koret hadde snakket om å dra på sin første utenlandstur, og bestemte seg for å kombinere det med nettopp historien om bergenske prinsesse Kristina. Med i kofferten er også en hymne skrevet spesielt til prinsessen. Den skal fremføres på graven hennes. 
Lengtet seg til døde
Prinsesse Kristin ble født i 1233 som datter av Håkon Håkonsson. I 1258 giftet hun seg med spanske prins Don Felipe, fikk navnet Kristina, men døde barnløs fire år senere. Så mye mer vet man ikke om prinsessen, selv om det er blitt hevdet at hun rett og slett lengtet seg til døde. I 1958 ble sarkofaget hennes funnet i den lille byen Covarrubias i Spania.
- Jeg har hørt om Kristina-stiftelsen, som jobber for kulturutveksling mellom de to landene, og har vært fascinert av historien om prinsessen. Ekteskapet var en historisk begivenhet. I Håkon Håkonssons saga er det beskrevet som en hendelse på størrelse med Sigurd Jorsalfars reiser, og det er tydelig at hele Europa var oppmerksom på det som skjedde.
At det skulle inngås en allianse med Spania var det nok hennes far som bestemte, men det heter at Kristina selv fikk bestemme hvem av de spanske prinsene hun skulle gifte seg med, sier Frølich.
I Mariakirken i kveld
Bøneskoret har sunget flere av komponisten Johan H. Grimstads verk, og kontaktet han da reisemål og hensikt var bestemt. Resultatet ble en ti minutter lang hymne som forteller om de tankene Kristina hadde da hun forlot hjemlandet.
Selve turen til Spania er ikke før i september, men allerede i kveld skal hymnen urfremføres i Mariakirken. Da kommer en delegasjon fra Covarrubias til Bergen. De skal møte Prinsesse Kristina Stiftelsen, og i den forbindelse er koret spurt om å fremføre hymnen.
- Det blir spesielt å urfremføre den i Mariakirken, for det er godt mulig at Kristina gikk i akkurat den kirken. Egentlig skulle jo ikke hymnen fremføres før i høst, men vi har stått på de siste månedene for å øve den skikkelig inn, sier korlederen.
Da prinsesse Kristina fra Bergen forlovet seg med en spansk prins i 1258, skulle hun få oppfylt et ønske som gave fra sin mann. Over 700 år etter skal ønsket endelig bli oppfylt.
Vik i raudt, gult og blått
EIT DRAG FØR HOPPET: Fusakongen er klar for ei vågal ferd på løypestreng, tvers over elva i Framfjorden i Vik. Ein visekonge på visitas i nabofylket må gjennom mange prøvelsar, men hadde ein strålande dag på første dag av vitjinga. STANDSMESSIG TRANSPORT: Sjåfør Rune Hjortland frakta visekongen til kommunesenteret Vik i ein Cadillac 1959. ORDFØRAR-VELKOMST: I Vik vart kongens følgje mottatt av ordførar Erik Lidal. Her saman med visekongeleg konsul Fridtjov Urdal frå arrangøren Sogn og Fjordane Kunstmuseum. HYTTA I TREET: Visekongen inspiserte leikehytta i eiketreet i Arnafjorden i Vik. For få år sidan ville folk ledd av at eit museum brukte ressursar på å restaurere ei leikehytte. |
Publisert: 23. jun. 2005
PER MARIFJÆREN
Riksveg 13, fylkesgrensa på Vikafjellet, kl. 14.03:
Kanskje kjem kongen.
Visekongens limousine skulle vore her no, men berre ein og annan vantru, sjanglande tysk bubil passerer velkomstkomiteen som står i vegkanten.
Det visekongelege orkester øver på fanfaren. Visekongeleg konsul Fridtjov Urdal ser på klokka. Det er åtte grader, yr i lufta og tåka ligg lågt over snøfonnene.
JAU DÅ, VISEKONGEN KOM, og han kom godt.
Like under Vikafjellet ligg Tistel, med utsyn ned over Vikøyra og fjorden. Herfrå vart visekongen frakta på standsmessig vis i open Cadillac 1959-modell, eskortert av politiets blålys og ei lang rekkje motorsyklar. Heilt ned til gamalostmeieriet i Vik, der musikkorps og ei anstendig folkemengd ventar. Ordførar i Vik, Erik Lidal, kjem frå motsett retning på ein raudskinande International traktor av eldre årgang.
Det er klart for første stopp på femdagarsturneen gjennom nabofylket i nord. Ei reise fullspekka av talar, dekoreringar, musikk og opplesingar. Pluss ymse stunt som bidreg til å utvide kulturomgrepet ytterlegare.
Visekongen kom med godver, og han fekk høyre fine tankar om lokaldemokratiet så vel som maritim semi-dieselsymfoni på båtmotormuseet i Vik. Han fekk attpåtil spikre botn i kommunekassa, slik at den ikkje lenger er eit botnlaust sluk.
MEN DET VAR I FRAMFJORDEN, eit stykke vest av kommunesenteret, at dagens dramatiske høgdepunkt skulle kome.
Kongetransporten gjekk i open Land Rover av den solide typen. Ein stopp for å inspisere ei leikehytte i ei solid eik.
Sola gjorde sin beste dag så langt denne sommaren. I Framfjorden vaia Fusa-flagget over vegen, og folk venta med sveler, mylse og gåver til kongen. Og ein særleg ørneorden til Fusakongen.
Overfor oss i pressa kunne visekongen gje kommentarar som ikkje står tilbake for andre kongelege åndsbidrag:
- Det har vore veldig kjekt her. Fantastisk. Og så dette vêret, da!
Så var den klar,løypestrengen. Spent mellom stolpar og traktorar, tvers over elva. Der skulle kongen over med berre ein tynn, stram stålstreng mellom seg og det iskalde vatnet. På eine sida står Harald Balevik med eit tau som skal bremse rutsjeturen. Ein eldre kar, Magnar Nese, forsikrar at han har prøvekjørt strengen to gonger over elva. Utan bremsetau. Visekongen tar eit siste, nervøst drag av sigaretten.
Han er klar.
- Helsike, der reiste tauet. Det var ikkje langt nok!
Balevik speidar over elva, først etter tauende, så etter visekonge. Puh! Kongen klarte seg likevel. Han er vel over elva, tørrskodd og utan grønske på gallauniformsbuksa.
Og litt seinare er kommentaren litt mindre kongeleg rutine:
- Det er jo første gongen eg har gjort ei slik reise. Eg har jo ikkje hatt peiling på kva eg gjekk til, seier hans eksellense. Ærleg og oppriktig skal vere Visekongen av Fusa sitt fremste kjenneteikn. Og i morgon er det nye plassar å sjå, nye ordnar å dele ut.
Med Gud på si side
TALE I ELV: I Naustdal mana den visekongelege konsulen til meir høgkvalitets usemje over utbyggings-konflikten i Naustdal. Visekongeleg følgjebilsjåfør Magne Kvinge riggar talarstolen på den gamle brua som kryssar elva.
|
BLOMST I KVITHANSKA HAND: Fusakongen sette umåteleg pris på blomstrane han fekk frå barna i Olderdalen barnehage i Høyanger.
PROFESSOR OG MC: Høyangbjørn mc-klubb stod for eskorten frå Kvamsøy til Høyanger, der mellom andre professor Frank Aarebrot talte til folket. |
PER MARIFJÆREN
ODDLEIV APNESETH Fusakongens visitas i nabofylket gjekk vidare i gråver og tett yr i går. For hovudpersonens del kom høgdepunktet under St. Hansgudstenesta i Kvamsøy kyrkje.
-- Eg har bede den nye presten i Fusa til audiens, men han svara nei. Men no føler eg at eg endeleg har fått Gud på mi side, seier Fusakongen til Bergens Tidende.
Gudstenesta på Kvamsøy var første stopp under gårsdagens visekongeferd. Det var prost Geir Sørebø som heldt gudstenesta i mellomalderkyrkja, som er frå slutten av 1200-talet. Kvamsøy er ifølgje Sørebø den minste øya i verda med eiga kyrkje. Under gudstenesta her inkluderte han altså Fusakongen og følgjet hans i bøna, og ønskte Hans eksellense all mogeleg lukke til vidare på ferda gjennom fylket.
Refsa energipolitikken
Etter kyrkjebesøket gjekk ferda vidare til Høyanger i ein 1926 Buick, eskortert av desibelrike stempelslag og eksos frå Høyangbjørn MC sine tohjulingar. Professor Frank Aarebrot talte på torget og fokuserte naturleg nok på situasjonen for dei einsidige industristadene. Her fekk den norske energipolitikken gjennomgå vel så hardt som Hydro. Etter dei vanlege seremoniane samt ei matøkt gjekk ferda vidare til Sunnfjord med Naustdal som første stoppestad. Her vart talarstolen montert midt på gamlebrua, like over dei frådande vannmassane som er stridens kjerne i lokalsamfunnet. Applauderte strid og usemje
Og nettopp strid og usemje var tema for den visekongelege konsulen Fridtjov Urdal. I sin megafonforsterka tale peika han på dei to viljane som står mot kvarandre, ein for utbygging av elva, ein annan mot. -- Vi må hugse at to gode viljar faktisk kan stå i motstrid til kvarandre. Vi må lære oss at ein annan vilje enn vår eigen også kan vere god, og at strid og usemje faktisk kan vere noko kronstruktivt og positivt, sa Urdal.
-- Usemja er den krafta vi må bygge ut, slik at den blir eit steg på vegen til å sjå motpartens gode argument. Semja har heilt ufortent fått eit altfor godt rykte på seg, sa Urdal. Frå Naustdal bar det vidare til Florø og kysten med kongefølget. Derfrå båt ut til jonsokfeiring i øyriket Batalden, heilt ute i havgapet. Her kunne den nyvelsigna visekongen gjere opp status så langt. I tørre tal er det seks tildelingar av fortenestekrossen, besøk i sju kommunar og ei kyrkjeleg handsrekking.
Datatilsynet misliker «kongevalget» i Fusa
 HELSAR PÅ: Fusakongen fekk ei hjarteleg mottaking på Florø Alderssenter Havglytt. Stamgjestene hadde gledd seg enormt til besøket. |
Publisert: 08. sep. 2005
Fusa-kongen går av
Folket i val har gitt sin dom. Visekongen av Fusa abdiserer.
STERK TRØST: Etter avskjeden svelget visekongen unna skuffelsen med et glass rom.
Foto: Tor Erik H. Mathiesen
|
HISTORIE: Fusa-kongen Morten Holmefjord. |
Publisert: 13. sep. 2005
Kari Pedersen
- Eit nederlag, men eg er nøgd med det eg har fått utretta desse to åra, seier Morten Holmefjord, sjølvutnemnd visekonge av Fusa.
I ei visekonge-arrangert folkerøysting måndag sa fleirtalet nei til å halde på visekongen. Kravet var to tredels fleirtal for å halde fram. Av 1588 avlagde røyster sa 57,2 nei og 42,8 prosent ja.
- Kva gjer visekongen no?
- Først vil eg avlevere avskilssøknaden til eldrerådsformannen. Nyttårskveld abdiserer eg. Etter det har eg lova å gå to år i eksil. Då skal eg halde meg heilt borte frå Noreg og frå Fusa.
Kvar helst i verda turen går veit ikkje visekongen enno. Heller ikkje veit han kva som skal gjerast med krone, kappe og alle andre pontifikaliar.
- Eg håpar vi kan få til ei utstilling som dokumenterer heile prosjektet, eventuelt selje det til nokon som kan gjere seg nytte av det.
- Når du ser kva folket seier, har visekonge-prosjektet vore vellukka?
- Eg er nøgd med kva vi har fått til. Visekongen har utløyst mykje engasjement og skapt nye sosiale relasjonar. Vi har sett dagsorden slik vi ønskte, seier ein skuffa Morten Holmefjord.
Som sjølv heldt seg langt borte frå vallokalet, slik kongar har for vane her i landet.
TRIST DAG: Visekonge Morten Holmefjord (30) måtte i går avlevere sin søknad om avskjed i nåde til eldrerådsformann Johannes Lygre (83) i Fusa
Siste sukk fra Fusakongen
- Avundsjuke, tordner eldrerådsformann Johannes Lygre (83). Monarkiet i Fusa ble nedstemt. Kongen over regn, vått gress og kilowatt, Morten Holmefjord, reiser i toårig eksil til Uruguay.
Publisert: 12. des. 2005
SILJE M. STAVRUM NOREVIK
Dersom du trodde monarkiets akse lå i Drammensveien, burde du ha vært på Café Opera lørdag natt. Fra det sjakkrutede gulvet stiger spenningen. «Geheimråd» (kongens minister) Margit Gjøn demonstrerer Fusa-spesialiteten, dobbeltkakens, hemmeligheter. En fullpakket sal venter på Hans eksellense, Visekongen av Fusa.
- Dette er siste sjanse for å se Fusakongen. Han har gjort en viktig jobb for å smelte sammen bygdene i Fusa, konstaterer en tilreisende Fusa-kvinne som absolutt ikke vil ha navnet sitt på trykk.
Fusakongens rojale kunstprosjekt har generert både harme og entusiasme i trebygdskommunen Fusa. Parallelt med stortingsvalget i september, stemte 908 mot 680 fusinger nei til kongedømme i Fusa. Nyttårsaften i år senkes Visekongens krone i fjorden. Derfor var gårsdagen å regne for en av de siste seremoniene før Fusakongen fratrer sitt embete.
Monarkiet i retrospekt
Det er midnatt og kongelig ventetid i Operas første etasje. Ennå har ingen sett kongen. Entusiastiske fusinger kjøper basarlodd. Klassiske førstepremier som fruktkorg, havner lett i skyggen av vinnerloddet, som gir tur med fergen til Fusa med fergemat og snackbarlunsj. Inntektene går til en skole i Zambia. På et lysbildelerret følger en serie bilder fra Fusakongens barndom. Og så, Fusakongen selv:
- Det har vært en fantastisk tid med både oppturer og nedturer, oppsummerer Hans eksellense Visekongen, Morten Holmefjord.
- Høydepunktet var absolutt rotteracet av en utenrikstur da eldrerådsformann Johannes Lygre og jeg dro på visitasferd til seks kommuner på fire dager i Sogn og Fjordane, fortsetter han til rojal applaus.
Nedturen kan muligens datofestes til 12. september hvor monarkiet ble knust ved stemmeurnene i Fusa. Eldrerådsformann Johannes Lygre taler med autoritet og en retorikk ribbet for tvetydighet.
- Det er avundsjuke, og det er ein stygg sjukdom, den styggaste pesten som har ridd Fusa sidan Svartedauden. Men Visekongen kjem ikkje til å kvile. Han har reist eit byggverk, og no er det nedrive til grunnen. Men grunnen fins, og han kjem tilbake, proklamerte den rojale høvdingen.
Et Fusa hinsides politikken
Først reiser imidlertid Morten Holmefjord til republikken Uruguay. Der har han ingen monarkplaner. I løpet av eksilperioden kan han ikke sette sin fot på verken «fusisk» eller norsk jord. Den avtroppende konge blir svar skyldig når vi forsøker fiske frem noen planer som eksellense i eksil.
- Vil ikke røpe noe nå, for det har jeg brent meg på flere ganger.
På telefon dagen derpå kan vi snakke om skuffelsen over at monarkiet bokstavelig talt har falt i fisk. Frem til nå har kommunen fungert med to sidestilte styresett, som kommune og kongedømme.
- Vi satset alt på ett kort, men så gikk det ikke. Nå må vi ta folkets valg til etterretning, ellers er man ingen demokrat, sier den politiske korrekte monarken.
Kongedømmet Fusa var et kunstprosjekt som forsøkte å bygge identiteten «Fusa».
- Bakgrunnen var at det ikke finnes et Fusa hinsides politikken, sier kongen, som hadde som agenda samle folk på tvers av livssyn, alder, bakgrunn og lokalsamfunn.
- Er det da en bitter og nedstemt konge vi har på telefonen?
- Noen mener at jeg har splittet fremfor å samle Fusas befolkning, og noen mener tydeligvis jeg har satt Fusa i et dårlig lys, og synliggjort gamle konflikter. Men jeg har også fått fantastisk mye støtte. Fusa har likevel ikke fått det Fusa fortjener, konstaterer Morten Holmefjord.
Snart senkes kongekronen i sjøen som en nekrolog over monarkiet Fusa.
Visekongen av Fusa er tildelt Kommunikasjonsprisen for 2005
Kunstnaren Morten Holmefjord får prisen for å ha sett Fusa på kartet gjennom prosjektet med kongedømet
Visekongen abdiserer
Kritikk mot kongevalg
Publisert 01.03.2006
Fusa-identitet
Hensikten med prosjektet var å skape ein Fusa-identitet, noko Kommunikasjonsforeningen meiner han har gjort på ein kreativ og engasjert måte
Han har vore oppteken av såkalla statsbyggingseffektar, og eit større fellesskap ved at småbygdene i Fusa i større grad trekkjer i same retning.
Eksperiment
Holmefjord har arrangert innsettingsseremoniar med tilhøyrande avfyring av saluttar og talar, han har brukt uniform, lansert den nye mynteininga fusiske kruner, og laga eit eige flagg som symboliserer Fusa som kongedøme.
Johannes N. Lygre og Stig Gunnar Myren tok imot prisen på vegne av Holmefjord. Her saman med Ingrid Dreyer, leiar i Kommunikasjonsforeningen i Hordaland/Sogn og Fjordane. (Foto: Kommunikasjonsforeningen)
- Det handla om å senda historiar ut i verda. Dette med Fusa var på ein måte eit eksperiment som gjekk på at dersom ein tok noko som ikkje høyrte heime i Fusa, ville det tydeleggjera det som er der frå før, og som tidlegare var usynleg for folk, seier Holmefjord.
Flytta til Uruguay
Fusakongen har abdisert etter folkeavstemming i fjor og bur no i Uruguay.
Utenriksråd Stig Gunnar Myren og eldrerådsformann Johannes N. Lygre mottok prisen på vegne av Morten Holmefjord. Myren og Lygre har vore nære støttespelarar for Holmefjord i prosjektet Kongdømmet av Fusa.
Nærøyfjorden ble i dag vedtatt oppført på UNESCOs verdensarvliste. - Nå går flagget til topps, jubler Aurland-rådmann Mogens Schanche Eikum.
Publisert: 14. jul. 2005
Beslutningen om å utvide verdensarvlisten med Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane og Geirangerfjorden i Møre og Romsdal ble tatt på UNESCOs konferanse i Durban i Sør-Afrika.
De to fjordene blir representanter for norske fjordlandskap på verdensarvlisten. Norge står fra før fem attraksjoner på denne listen, deriblant Bryggen i Bergen.
Fire kommuner grenser til Nærøyfjorden: Voss, Aurland, Lærdal og Vik. Aller størst betydning får nok dagens vedtak for turistkommunen Aurland.
- Nærøyfjorden er jo hovedpulsåren inn i kommunen vår og en meget sentral del av Aurland kommune. Nå har flagget gått til topps, jubler rådmann Mogens Schanche Eikum.
Ordfører Olav Ellingsen er på UNESCO-konferansen i Durban, så det ble rådmannens oppgave å ta i mot gratulasjonene som strømmet inn til kommunehuset etter at nyheten ble kjent.
- Dette betyr at vi får eksponert området internasjonalt på en helt annen måte enn tidligere. Blant annet vil få sterkere gjennomslag i USA og Asia. Riktignok har vi allerede mye turisme i Flåm og Nærøyfjorden, men det er kapasitet til flere. Ikke minst blir utfordringen å utvide sesongen. Nå kan vi vise hvor flott fjordlandskapet er om høsten og vinteren, sier Schanche Eikum.
Det var sommeren 2002 regjeringen ga klarsignal til nominasjonsprosjektet, som fikk navnet Vestnorske fjordlandskap.
- Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er blant de villeste og mest storslagne fjordene i verden., Ikke noe annet sted finner vi fjordlandskap som synliggjør slikt samspill mellom vill dramatisk natur og kulturpåvirkning som har tilført landskapet så store opplevelsesverdier, sa statsminister Kjell Magne Bondevik den gang.
"Verdsarv-vedtaket er ein milepæl både med tanke på natur-og miljøverdiane som på denne måten vert synleggjorde og sikra; og ikkje minst er Verdsarv-statusen eit nytt springbrett til auka turistferdsle i eit distrikt som sårt treng nye mogelegheiter for næringsutvikling", sier ordførar Bjørn Christensen til Voss
Aurland kommune vil bygge verdensarvsenter. I Gudvangen bruker de gamle gruver til å bergta turister. Det er optimisme og ydmykhet å spore rundt Nærøyfjorden, etter at den offisielt ble del av verdensarven.
|
GAVEDRYSS: – Så langt har jeg fått skotsk whisky, dansk øl og belgiske sigarer, ler båtbygger Hans Breivoll. (til høyre). Han og Ragnar Sigvaldsen Joyner i vikinglandsbyen i Gudvangen kan vente flere gavmilde turister i årene som kommer, etter at Nærøyfjorden fikk innvilget verdensarvstatus fra UNESCO.
Hoor je het lied? Zie je het schitterende zilver en goud? Het is de Huldra die lokt. Spoedig zul je gevangen zitten in de berg. Zij zal de verleiden, de Huldra, met haar schoonheid en haar lied. Een diaklankbeeld over de fantastisch aantrekkelijke natuur van Noorwegen.
| |
Publisert: 16. jul. 2005
Lars Holger Ursin
- Jeg har jobbet hardt i 18 år for at dette stedet skal havne på UNESCOs liste. Målet er nådd. Nå kan jeg ta ferie, ler Torill Hylland, eieren av Gudvangen Fjordtell.
Selvsagt er det spøk. Det er nå arbeidet begynner for henne og alle andre som er berørt av at to norske fjorder har havnet på UNESCOs liste over verdensarven. Hylland har alt begynt: Til uken åpner hun De magiske hvite grottene i Gudvangen for turister. To ganger daglig skal besøkende loses inn i de iskalde, mørke grottene - etter først å ha blitt iført varme klær og hjelmer. Vel inne i kulden kommer huldra frem - og gjør sitt beste for å bergta turistene.
Gjenbruk av gruver
Opprinnelig er De magiske hvite grottene anorthosittgruver, sprengt ut da det var prøvedrift i gruvene på 50- og 60-tallet.
- Det er visst bare et sted det finnes i større mengder enn her i Gudvangen, og det er på månen, ler Hylland.
Gruvedriften er en av mange potensielle konfliktkimer i området. Anthositt er ikke noe veldig lett tilgjengelig mineral. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har valgt å utsette problemet til etter at UNESCO-saken var avgjort.
Akkurat denne gamle gruven har Hylland overtatt og tatt i gjenbruk. De er lyssatt, innredet, tilrettelagt for publikum, og har i noen år fungert som selskapslokaler. Det er slett ikke tilfeldig at de åpnes for publikum samtidig som Nærøyfjorden kom på UNESCO-listen.
- Dette er jo et område med så mange muligheter. Se bare hva vi fikk til, av dette hullet i fjellet, sier hun.
- Det eneste skuffende i denne prosessen, har vært mangelen på informasjon ut til befolkningen underveis, fortsetter Hylland.
Arbeidet i stillhet
For også i kommunehuset i Aurland har arbeidet pågått en stund, men i det stille. Ifølge varaordfører Hallgeir Høydal har det en naturlig forklaring - det ville ikke vært riktig å gå ut og planlegge høylytt før vedtaket var bekreftet. Det ble det torsdag 13. juli.
- Da fikk vi et kvalitetsstempel på noe vi allerede visste var bra, sier Høydal. Tildelingen har likevel gitt ny giv til det som allerede har vært satsingsområder for kommunen: Sikre landbruket, ruste opp reiselivsnæringen, og bygge kompetanse til å forvalte områdene. Størstedelen av området som omfattes av er den verdensarvstatusen ligger nemlig nettopp i Aurland kommune.
Men kommunen ser ikke bare på seg selv som naturlig hovedsete for opplevelsen av Nærøyfjorden. Aurland kommune vil også bygge bro til de seks andre norske områdene som står på UNESCOs lister. I tillegg til nykomlingen Geirangerfjorden er det Vega, Urnes stavkirke, helleristningsfeltet i Alta, Bergstaden på Røros og Bryggen i Bergen. De ønsker også bygge om det gamle kommunehuset i Aurland til et eget verdensarvsenter.
Vil på statsbudsjettet
- Vi har fått et spesielt ansvar for å forvalte disse områdene til beste for innbyggerne og alle de besøkende, og for å formidle hvorfor dette er en del av vår felles natur- og kulturarv. Da kan vi ikke være avhengig av været, forklarer Kommunalsjef for oppvekst og kultur, Claus Røynesdal. Senteret har vært under planlegging lenge, men kommunen har holdt en lav profil - i påvente av endelig bekreftelse fra UNESCO.
- 4. juli orienterte vi Fylkestinget i Sogn og Fjordane, forteller varaordføreren. Fylkeskommunen vil være med å opprette senteret, og Aurland kommune har alt i en årrekke fått signaler fra Miljøverndepartementet om at de kan regne med støtte derfra dersom UNESCO-statusen gikk i boks. Og Aurland vil ha flere departementer på banen.
- Allerede i dag er hver sjette turist i Norge innom Aurland, og nå kan det komme til å bli flere, sier Røynesdal. Han mener natur- og kulturforvaltningen i UNESCO-områdene derfor er et statlig ansvar. Utdanningsdepartementet må hjelpe å sikre kompetanseutviklingen, både innen jordbruk og naturforvaltning. Næringsdepartementet må bidra til å utvikle ny sysselsetting. Og Landbruksdepartementet må bistå med å opprettholde kulturlandskapet i de berørte dalene.
Avhengig av jordbruket
- Turistenes opplevelser av dette området er jo avhengig av at dette er levende dalføre. Det å drive jordbruk på Vestlandet er vanskelig nok allerede, men nå er vi avhengig av landskapspleie bare et levende jordbruk kan gi, sier Røynesdal.
Hotelleier og entreprenøren i Gudvangen, Torill Hylland, er indirekte helt avhengig av jordbruket. UNESCO kan nemlig trekke tilbake statusen, dersom kulturlandskapet gror igjen.
- Det må holdes i hevd, men det er ikke nok å bare opprettholde det som kulisser. Jeg regner med at de strekker seg lenger enn bare til festtalene denne gangen, sier hun.
Plasttroll uønsket
I tillegg ønsker kommunen å fremme turisme som en helårsnæring i området.
- Det ville utgjort et stort sprang for hele indre Sogn, hevder Røynesdal. Samtidig legger verken han eller varaordfører Høydal skjul på at det byr på utfordringer å kombinere økt reiselivspress med forsvarlig forvaltning av områdene. De berørte kommunene er allerede restriktive med hva som tillates av nyetableringer og aktiviteter i naturområdene.
- Vi vil vel neppe bli vesentlig mer liberale nå. Vi ønsker etableringer, men de må harmonere med den utviklingen vi ønsker, fastslår Høydal.
Hylland er imidlertid lite bekymret for at det vil bli oversvømt av plasttroll, feterte turister i charterhelikoptre og ti etasjes turisthotell.
- Hvor skal det skje, da? De stedene det går an å bygge noe, står det allerede noe. De andre stedene går det ras. Vi har så mange ras at vi har navn på de forskjellige. Og vi hører forskjell på dem om natten. Man bor her på naturens premisser, og her er det naturen som bestemmer. Vi må bare innrette oss, sier Hylland.
Huldrekyr i Høydalane
På ein gard i Litlehøydal går ti dyr like sjeldne som bengaltigeren. Synnøve Herstad har kjøpt ein buskap vestlandsk fjordfe.
Terje Ulvedal
Publisert: 19. okt. 2006
Bølingen skvett litt til når framandfolka kjem til gards. 
- Enkelte av dei har stått inne nokre dagar. Når dei kjem ut, er dei litt skvetne med det same. Men det går fort over, forklarar gardbrukaren.
Og det går ikkje lange stunda før vi får sanne orda. Kyrne søkjer nærkontakt, nappar i jakka, sleikjer på buksa, smået på reimane i gummistøvlane og stryk seg inntil.
- Dei er snille, og så veldig folkekjære. Straks dei høyrer stemma mi, kjem dei, fortel Synnøve.
Trua av utrydding
Vestlandsk fjordfe er den eldste norske storfeslaget, og var, inntil berre nokre mannsaldrar sidan, det 
mest utbreidde feslaget på vestlandsgardane. I dag blir vestlandskyrne rekna mellom dyreartane som er truga av utrydding. Storferasen står på same lista som bengaltigeren og fjellreven. Sannsynlegvis er det no berre kring 450 dyra att av rasen.
- Vi hadde slike før her på garden, og det var ein av grunnane til at eg ville satse på desse dyra. Dei mjølkar mindre enn NRF-kyr, men greier seg på andre sida med mindre areal. Dermed kan eg ha fleire kyr, seier Herstad. I tillegg betaler også staten noko meir i tilskot til bønder som tek vare på utryddingstruga dyrerasar.
UTRYDDINGSTRUGA: Synnøve Herstad har drive garden i Litlehøydal sidan 1992. Ho satsa lenge på blåskjel, men no har ho skifta ut skjela med ein heil buskap vestlandsk fjordfe. 
Vestlandsk fjordfe gjer seg nytte av utmarksressursane på ein heilt annan måte enn andre kyr.
- Dei går laus på lauvverk og greiner på ein heil anna måte enn andre storfe. Spesielt selje er ein stor favoritt. Dermed går dei også laus på det store problemet med attgroinga av landskapet.
Ei anna årsak til at Herstad satsa på fjordfeet, var den eldre driftsbygningen på garden. Båsane er små, noko som passar godt til småvaksne kyr.
Jobbe med livet
To av kyrne kjøpte Synnøve Herstad i Gudbrandsdalen. Dei andre åtte fekk ho fat i då ein gardbrukar på Folkestad i Fjaler la ned drifta i sommar.
- Dei er veldig vanskelege å få ta i, seier Herstad.
Snart blir det familieauke. Ei av dei mest kontaktsøkjande går dags ventande. Ho stryk seg tett inn til, og rautar oss nesten i øyret.
- Ho snakkar, meiner bonden, som har planar om å skaffe seg gardsokse:
- Om eg torer då.
Kyrne til Synnøve Herstad har ein let som nesten går i alle regnbogefargane. Men flesteparten har ein varm gråfarge.
- Det er mange fargar i denne rasen. Dei grå kyrne kalla dei før i tida for huldrekyr, fordi huldra i følgje tradisjonen hadde grå kyr.
Herstad er spent på korleis dyra vil takle vinteren i Litlehøydal. Meininga er at kyrne skal gå mykje ute.
- Dei vil ut. Eg merkar det på dei straks eg har mjølka om morgonen, seier heiltidsbonden som i tillegg til eigen gard også steller fjøsen på nabobruket. Herstad er noko så sjeldan som heiltidsbonde.
- Å vere mjølkebonde og ha arbeid utanom garden går ikkje. Det blir for stridt, seier Herstad.
- Men går det an å leve av?
- Pengar er ikkje alt. Med dette som yrke arbeider eg meg sjølve livet.
Eksoslokk over Geirangerfjorden
Turistene melder om pusteproblemer
Cruiseskipene som besøker Geirangerfjorden legger igjen et teppe av eksos.
Barbro Gustavsson er bekymret over økte eksosutslipp. Hun har vært reiseleder i Geiranger i en årrekke, og mener det lukter diesel over hele den idylliske fjorden som tilhører verdensarvlisten.
- Det burde vært renere her siden det er et verdensarvområde, sier Gustavsson til Sunnmørsposten.
- For hvert år jeg har vært her, har det blitt flere turister og flere skip. Det merker jeg også på luften. Eksosen ligger som et lokk over Geiranger. Jeg skjønner at folk vil reise hit, men det er viktig å ikke forstyrre dette unike stedet mer enn nødvendig. 
Den tyske turisten Torsten Liebe har også merket eksosen.
- Det er veldig vakkert her, men ubehagelig å trekke pusten, sier han.
Håvard Kalvatn, som er daglig leder ved suvenirbutikken Audhild Viken, har også merket seg problemet.
- Du kan lett se røyken ligge som et teppe over bygden. Jeg tror de fleste turister vil merke det. De høye fjellene gjør at det blir lite sirkulasjon i luften. Når det er fint vær, er det lett å se eksosen.
Foto: Gian, SXC/ANB Geiranger i Sognefjorden
Nærøyfjorden til topps igjen
I konkurranse med den kinesiske mur, Keops-pyramiden og Galapagos-øyene er Nærøyfjorden og Geirangerfjorden kåret til best forvaltede verdensarvsted. Bryggen er nummer ti. 
TOPPER: Sammen med Geirangerfjorden er Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane rangert helt på topp av 491 reiselivseksperter som har vurdert stedene på Unescos verdensarvliste.
Publisert: 27. okt. 2006
National Geographics undersøkelse «Destination Stewardship», der 491 internasjonale reiselivseksperter deltar, har rangert klodens mest besøkte verdensarvsteder etter hvor godt de tar vare på særtrekkene som kvalifiserte dem for Unesco-status.
På denne prestisjetunge listen har altså verdensarvstedet Vestnorsk fjordlandskap, som består av Nærøyfjorden og Geirangerfjorden gått helt til topps. Bryggen i Bergen er rangert som nummer ti.
– Det gikk kaldt nedover ryggen på meg, sier administrerende direktør Terje Devold i reiselivsselskapet Fjord Norge, om øyeblikket da han fikk høre om resultatet av kåringen.
- Som ti OL-medaljer
– Det er som å vinne ti olympiske medaljer på en dag. Vi blir målt mot de viktigste turistmagnetene i verden, og så opplever vi at de norske fjordene inntar førsteplass, sier han.
Også miljøvernminister Helen Bjørnøy er stolt over topplasseringen.
- Jeg er veldig glad og stolt over at Vestnorsk fjordlandskap er rangert som det best forvaltede verdensarvstedet i verden, sier Bjørnøy i en pressemelding.
National Geographic Traveler Magazine i samarbeid med National Geographics Center for Sustainable Destinations står bak rangeringen og det er første gang dette gjennomføres.
Fjellgården Stigen ligger på en hylle 300 meter over fjorden der den deler seg, en arm mot Aurland og en mot Gudvangen.Det er fantastisk utsikt fra det populære turmålet.FOTO: FINN LOFTESNES
Terje Devold tror kåringen kan gi god effekt på fjordenes og Bryggens attraktivitet som reisemål.
– I markedsføringsammenheng er det en gudegave. Vi har nettopp lagt bak oss den sterkeste sommersesongen som Vestlandet noen gang har opplevd. Det tror vi blant annet kan ha bakgrunn i Unesco-statusen som 
kom i fjor. Gjennom slike kåringer får vi legitimitet i budkapet vårt.Vi slipper å skryte selv, men kan henvise til andre som objektivt har målt oss, sier Devold.
Han understreker at det samtidig er viktig å tenke på bevaring av reisemålene, etter hvert som besøkstallene skyter i været.
NUMMER TI: Bryggen klarer ikke å slå fjordene, men oppnår en tiendeplass i konkurranse med verdens mest kjente turistmål.
- Det er en utfordring, at dess flere som kommer, dess mer kan attraktiviteten falle, hvis vi ikke passer på. Dette er en klar beskjed til oss alle om at vi sitter på noe vi er nødt til å ta vare på. Det må også være et statlig ansvar, sier Devold.
Utvide sesongen
Han tror et første skritt i riktig retning kan være å utvide sesongen, slik at mer av turisttrafikken blir fordelt på våren og høsten framfor kun noen hektiske sommermåneder.
– Dette går mye på transportløsninger og effektivitet. Produktet vi har, er attraktivt over en mye lengre periode av året enn det vi i dag utnytter. En utvidelse av sesongen vil skape lønnsomhet for alle, sier Devold.
De to norske fjordene som nå har gått til topps i kåringen, ble tatt inn på Unescos verdensarvliste i fjor sommer.
Verdensarvlisten består av steder som blir vurdert å ha fremragende og universell verdi, som er så viktig at de må bli tatt vare på for kommende slekter. På listen står også Bryggen i Bergen, Urnes stavkirke, helleristningene i Alta, den gamle gruvebyen Røros og øyriket Vega.
Dette er ikke første gang norske fjorder hevder seg i internasjonale kåringer. I 2004 utpekte National Geographic Traveler Magazine norske fjorder til «verdens beste uberørte reisemål», mens avisen Chicago Tribune hadde med de norske fjordene på sin liste over «Naturens sju underverker».
Nærøyfjorden er en arm av Sognefjorden, ifølge Fjord Norge den trangeste fjorden i verden. Et sted er den bare 250 meter bred, mens fjellet rager opptil 1800 meter over vannflaten.
Med Bryggens tiendeplass fremstår Norge som et av verdens beste land i bevaringen av verdensarvstedene.
- Forvaltningen av verdensarvområdet Bryggen i Bergen er et resultat av manges utrettelige innsats og vilje til å satse. Både eierne, kommunen og de frivillige lag skal takkes for at forvaltningen i dag er god og målrettet, sier Helen Bjørnøy.
Brad Pitt i heklet undikk fra Stryn
Bli ikke forbauset hvis Brad Pitt i Oscar-uken senere denne måneden dukker opp i en heklet boxershort fra Stryn.
Publisert: 03. feb. 2007
- NÅ ER IKKE hele shortsen heklet. Det skulle tatt seg ut. Nei, det er bare et lite mønster av en elg som er heklet utenpå selve shortsen, forklarer gründer i Moods of Norway, Peder Børresen (29).
- Men heklingen må han gjøre selv.
Her er gründeren kompromissløs.
- Så Pitten kan hekle?
- Han må bruke kryss-sting. Men alle får det til.
For et supertrendy designselskap fra Stryn som selger klær og briller i de aller hippeste butikkene rundt om i verden, er ikke superstjerner lenger så spesielt.
- Pr-agenten vår i Los Angeles har Brad Pitt i stallen sin. Opplegget er å få Brad Pitt til å hekle på denne elgen. Så skal boxershortsen auksjoneres bort til et godt formål.
TROLIG EN BAGATELLMESSIG, fjollete gimmick for en superstjerne. For Børresen og resten av Moods of Norway kan det bli en glimrende lansering av deres boxershortser på det amerikanske markedet. Og slikt kan det fort bli penger av.
Markedsfilosofien til Stryne-selskapet er nettopp å bruke kjendiser til å skape oppmerksomhet rundt klærne de selger. Det er effektfullt og mye billigere enn tradisjonelle reklamekanaler.
Men for å lykkes må merkeklærne være så spesielle at de kuleste kjendisene vil bli assosiert med dem.
HER HJEMME vil Idol-stjernen Margareth Berger gjerne bli knyttet til designen fra Stryn som blander det typisk norske med det ekstremt moderne.
- Jeg er klar. Ta bilder.
Margareth Berger står i en snøhaug i miniskjørt og bare lår.
Hele mannskapet rundt henne har pakket seg inn i vinterklær. Alle har de ulike oppgaver. Men målet er å skape oppsiktsvekkende bilder som gir stryneklærne den oppmerksomhet de fortjener.
- Herregud. Ikke la henne stå slik med hoftene. Se hvordan dressjakken spriker.
Dette kunne gått riktig galt. Stylist Tommy Løland griper inn og justerer hoftesvingen en smule, slik at jakken snører seg tettere sammen rundt Margareth Berger.
Den tynnkledde Idol-stjernen har så langt kunne varme seg i en 18 meter lang gullfarget «limo», mens hjelperne har sjauet med å få en container med snø til å se helt ekte ut, der den bare er blitt dumpet ved Strynsvatnet på Grande Camping.
- Jau, no ser han ut so' ein stor sukkerklump ute i vannet, sier Simen Staalnacke (30).
Den andre halvdelen av gründerduoen hinker rundt på krykker, men prøver i likhet med Børresen å fylle rollen som vaktmester og altmuligmann.
- Har noken sport om da e' greit at me berre tømme ein containar me snø på plassen deira?
Simen får ikke noen svar. Selv de slitte campingvognene med sine små hjemmespikrede treterrasser ser litt brydd ut.
ATSKILLIG MER POMP og fordums prakt var det under fotoseansen ved laksevillaen Lysvoll tidligere i dag.
Riktignok er det en stund siden toppsjefen i General Motors var her og fisket laks, men den ærverdige sveitservillaen ved Stryneelva er som skapt for bildene i årets høstkatalog fra Moods of Norway. Tema for katalogen er «Cocktail hunting».
En så spesiell jakt krever spesielle remedier. Fra en varevogn drar Peder Børresen ut gullmalte geværer, et hjortehode, en utstoppet bjørn, partyhatter, en diskokule og en utstoppet, skabbete rev.
- Det meste har vi lånt på gårdene rundt om. Folk i Stryn er utrolig hjelpsomme. Det virker faktisk som de er litt stolt av oss.
Peder er i gang med å fyre opp en røykmaskin han har fått lånt av Stryn Brannvesen.
De to jegermodellene lener seg passelig nonchalant mot et grantre med hvert sitt gullgevær i hendene. I en stige over dem står en gubbe og holder en diskokule over hodet på jegerne. Bak treet står en annen og holder frem et hjortehode med solid gevir.
Det eneste ekte er kulden. Men frostrøyken mangler inntil Peder får dreis på maskineriet fra brannvesenet. Etter noen host velter røyken ut.
- Stolte jegere, stolte jegere, opp med hodet.
Fotograf Eirik Knudsen skriker til de to modellene. Her må røyken utnyttes. Da nytter det ikke å se sammensunket og forfrossen ut.
MARGARETH BERGER skal også være med under cocktailen etter jakten på Lysvoll.
Også hun får litt problemer i kulden. Litt av den lange, lyse luggen hennes løsner og renner enda lenger ned i ansiktet.
Den lange luggen til Idol-stjernen var likevel ikke lang nok. Den måtte forlenges med løshår og tape. Men selv dobbeltsidig tape fra Johan Flo & Søn AS får problemer her i kulden. Det er ikke bare glamorøst å selge klær for Moods of Norway.
bravenet.com
Les hele saken
