Popstjernen Jana fra Bosnia. Av: Bjørn Thomas Olsen
|
|
|
|
EdvardGrieg.htm.
| theBergenPost1LIGHT
| ||||||||||||
|
theBergenPost1 Skur 8 Index Marinen NOR/GE/WAY/WEGEN Privateeye * Greenland Logistics Viet nam Vikings Bergen Masons * uvc
UBB-KK-N-296_050
|
Skal gjenopplive Ur-GriegEdvard Grieg ville revet seg i håret over måten han blir spilt på, mener belgiske Anima Eterna. Med et 110 år gammelt flygel vil de vise hvordan Grieg selv ville ha det. Eystein Røssum JUHA ROININEN (foto) Ved første øyekast ser orkesteret på scenen helt alminnelig ut: Fioliner, celloer, horn, trompeter, pauker. Ved dirigentpulten i Concertgebouw Brugge: Jos van Immerseel, med brillene på nesetippen og dirigentpinnen i neven. Men er ikke paukene underlig små? Og hvorfor er trompetene så lange? De tre ventilene mangler; instrumentene likner på noe fra en ridderturnering i middelalderen. Og like merkelig: tverrfløytene er gjort av tre, ikke et vanlig syn i dag. «Udødelig sjel» Jos van Immerseel og hans orkester Anima Eterna («udødelig sjel», dirigentens etternavn i latinsk oversettelse) har heller aldri påstått at de er vanlige. I snart 20 år har det belgiske orkesteret konsentrert seg om å fremføre gammel musikk på tidstypisk vis og på gamle instrumenter. Det begynte med Johann Sebastian Bach og enda eldre saker. Snart kastet de seg over Mozart, så Beethoven, og deretter store romantikere som Tsjaikovsky og Brahms. Nå – for første gang i moderne tid – er turen kommet til Edvard Griegs konsert i a-moll for orkester og piano, på Festspillenes tradisjonstunge avslutningskonsert 5. juni. – På tide å gå til legen Da verket ble skrevet, i 1868, spilte alle strykere fortsatt på instrumenter med tarmstrenger. Paukene hadde kalveskinn. Fløytene var av tre, ikke metall. Slik er det fortsatt i Anima Eterna. Det moderne Steinway-flygelet i Grieghallen må vike for ett av dirigent van Immerseels klenodier: Et medbrakt fransk Erard-flygel fra 1896. – Alt er annerledes: Mekanikken, balansen, lyden, harmoniene, hele følelsen, sier van Immerseel, som lover at ulikhetene vil merkes. – Dersom noen etterpå sier at de ikke kunne høre forskjell, er det på tide å gå til legen. Orkestersammensetningen er også annerledes: Mens et fullt oppsatt moderne symfoniorkester teller ca. 100 musikere, nøyer Anima Eterna seg med 60 i Grieghallen. Den gangen konserten ble skrevet, hadde Harmonien i Bergen 41 faste musikere. Opptak med Grieg-favoritt Å kalle den lille belgieren for fundamentalist må være lov. Van Immerseel vil ikke engang snakke om det de vanlige orkestrene rundt om i verden driver med. – Jeg går aldri på slike konserter lengre. De interesserer meg overhodet ikke. Jeg trenger ikke dra på pakketur til Spania selv om alle andre gjør det, sier dirigenten. Han sammenlikner bruken av nye instrumenter til gammel musikk med «å spise på japansk restaurant og helle over ketchup». – Om du endrer instrumenteringen, endrer du også hele musikken, sier van Immerseel. For å finne ut hvordan Grieg ville ha a-mollkonserten, stiller ikke van Immerseel bare med tidsriktige instrumenter. Han har også studert nøye en gammel innspilling av konserten fra 1927, med en av Griegs favorittpianister; belgieren Arthur de Greef. De Greef og Grieg var gode venner, og fremførte konserten sammen flere ganger, med Grieg som dirigent og belgieren som solist. – Han viser en enorm respekt for partituret, slik Grieg har skrevet det. Samtidig spiller han utrolig fritt, sier van Immerseel. Han er selv pianist. I studioet sitt har han 20 ulike pianoer å velge mellom, fra ulike epoker og land. – Det er som med gamle biler; alt er helt forskjellig, etter hvor og når de er bygget, sier van Immerseel. Også omstridt Festspilldirektør Per Boye Hansen er ualminnelig godt fornøyd. Festspillene har alltid blitt avsluttet med a-mollkonserten, og likevel er årets konsert en verdensbegivenhet. – Dette har ingen gjort før oss i moderne tid: Spilt Griegs a-mollkonsert på historiske instrumenter, sier Boye Hansen. Han beskriver Anima Eternas klang som mer gjennomsiktig, uten vibrato og med tydeligere enkeltstemmer. Kontrastene i musikken er skarpere, overgangene ikke så myke. – Jeg venter meg en temmelig radikal nytolkning, sier direktøren. Van Immerseel og hans tilhengere har ikke bare fått ros. De blir også kritisert for historieforenkling. På Griegs tid varierte størrelsen og besetningen i orkestrene rundt om i Europa kraftig. Noen var store, andre små; musikken måtte tilpasses etter de musikerne som fantes for hånden. Også instrument-typene varierte etter land og by; ikke minst når det kom til store og kostbare instrumenter som flygler. Grunnleggende annerledes Å påstå at en bestemt besetning og en bestemt måte å spille på er historisk riktig, blir for enkelt, sier kritikerne. – Riktig og feil er vanskelige kategorier når vi kommer til musikk, innrømmer Per Boye Hansen. – Men det er ikke tvil om at måten å spille på er grunnleggende annerledes i dag enn den var da musikken ble skrevet. Vi hører en annen Beethoven enn det Beethoven selv hørte, sier Boye Hansen, som uansett mener det er interessant å høre en annerledes Grieg. – Her har vi sikret oss en kommentar til et verk som er helt sentralt i den norske kulturarven, på linje med «Skrik» av Munch og «Et dukkehjem» av Ibsen. For at tradisjoner skal forbli interessante, må de hele tiden endres. Jeg gleder meg veldig, sier Boye Hansen. RADIKALT ANNERLEDES: Belgiske Jos van Immerseel og Anima Eterna lover en helt annerledes a-mollkonsert i Grieghallen. Her er de i gang med innspilling av Beethovens symfoni nr. 3, på instrumenter fra Beethovens tid. GLEDER SEG: Festspilldirektør Per Boye Hansen mener det er på tide at også Grieg blir fremført på instrumenter fra den gangen musikken var ny. GAMMELT: Koen Plaetnicks pauker er fra 1800-tallet, med ekte kalveskinn. Hjemme har han to sett til, fra ulike epoker i musikkhistorien.
|
|
|
Publisert: 2005Trude Haug
- Vi åpnet Griegs nettside med pomp og prakt, Erna Solberg, Herman med kjede og mye festivitas 18. mai i fjor, forteller Siren Steen, leder for musikkbiblioteket på Bergen Offentlige Bibliotek.
- To dager før var vi i London og hentet originalnotene til Opus 45 i C-dur, som vi hadde fått via et antikvariat i Tyskland. Det var et klenodium som måtte hentes personlig, og vi klarte å få det med på nettsiden til åpningen.
- Noteheftet kostet omtrent en halv million, men så er det jo også en nasjonal skatt av vår største nasjonalkomponist. Det måtte til Norge!
Legger inn lydspor
I 1906, ti måneder før han døde, testamenterte Grieg og konen Nina sine håndskrevne artikler, kunstnerbrev, trykte noter og bøker, samt annet materiale til Bergen Offentlige Bibliotek «under Forutsetning af, at de af dette vedligeholdes og gjøres tilgjængelig for Bergens Almenhed».
Med bibliotekets nettside kan en trygt si at dette oppdraget er så godt som fullført. Her finner en det meste om Griegs liv og virke.
- Vi holder på med å legge inn lydeksempler til de enkelte komposisjonene. Materialet fra Troldhaugen er greit, men vi har problemer med opphavsretten til enkelte plateselskap, forteller Kari Rørtveit, bibliotekaren som har ledet arbeidet med nettsiden. Nå har vi omtrent to hundre lydspor.
- Vi har tilpasset nettsiden til bibliotekbasen vår og utnyttet maksimalt det vi har hatt til disposisjon i utgangspunktet, derfor har det ikke vært så ressurskrevende, og derfor har vi også hatt muligheten til å få det til, sier bibliotekaren som karakteriseres som et virkelig funn av sjefen.
- Vi hadde aldri, aldri klart dette uten Kari, sier Siren Steen.
BFOs innspilling av en semiscenisk versjon av Peer Gynt hvor også skuespillere medvirker, høster strålende omtale hos kritikerne.
|
Quality Hotel Edvard Grieg |
Publisert: 24. jun. 2005
JAN H. LANDRO
Rasmus van Rijn i nettutgaven av det tyske fagtidsskriftet Klassik heute formelig renner over av begeistring og gir platen ti poeng av ti mulige både for kunstnerisk kvalitet, klangkvalitet og helhetsinntrykk. Han går knapt inn på de kunstneriske prestasjonene, verken orkestrets eller solistenes, men bruker spalteplassen på å beskrive sin forelskelse i Griegs musikk.
Svenska Dagbladets Sofia Nyblom lar sin terning stoppe på fem. I Griegs musikk mener hun å høre minnelser av både Gounods og Berlioz' «Faust». Ja, selv den radikale Wagner fornemmer hun. Marita Solbergs Solveig karakteriserer anmelderen som «sprött älsklig», mens Håkan Hagegårds Peer i den ene serenaden ikke lyder så distinkt som man skulle ønske. Til gjengjeld fremheves Kari Simonsen for å ha gjort mor Åse klok og varm. Dirigenten, Ole Kr. Ruud, virker fascinert av den symfoniske koloritten, mener anmelderen, men han formidler også «stor dramatik», skriver hun.
«Et must»
Her i BT ga Peter Larsen innspillingen en sekser på terningen, mens Ståle Wikshåland i Dagbladet nøyde seg med en firer. «Musikalsk lykkes orkesteret godt, slik de også har gjort det på tidligere utgivelser i Grieg-serien. Det klinger på en måte som røper stor fortrolighet med musikken, og Ole Kristian Ruud forlenger klarheten og tydeligheten ut i hele orkesterveven.»
Under tittelen «Strålende Peer Gynt», anbefaler Vårt Lands Guttorm Lien innspillingen som «et 'must' for alle som har mor Norge i blodet». Han skriver om «et intenst engasjement og en drivende spille/syngeglede fra alle involverte» og «ungdommelig friskhet som danker ut det meste».
I avisen Øvre Smaalenene, som utkommer i Askim, utroper Trond Erikson det svenske plateselskapet BIS' lansering som «i særklasse noe av det mest gledelige som har skjedd Edvard Griegs musikk noen sinne». Og han legger til at fremførelsen er preget av «overskudd og perfeksjon som er frydefullt å lytte til». At innspillingen er laget i det banebrytende SACD multikanalsystemet, gjør den «unik og rik», mener kritikeren.
«Svakt og puslete»
På Kulturspeilet til nettstedet www.pluto.no plasserer Kjell Moe platen «i en klasse helt for seg selv» - ikke minst fordi så mye av den talte dialogen er med og dermed gjør at de kortere musikkinnslagene faller klarere på plass.
«Den dramatiske talte dialogen står mesterlig flettet sammen med musikken», skriver Moe. Men noen steder mener han at man har vært lite heldig med å feste dialogen til de digitale rullene, det blir for svakt og puslete og det virker som om det er forestillingsopptak hvor personene beveger seg frem og tilbake.
SYLSLANK
Ifølge en anonym mannlig skuespiller ukebladet Star har vært i kontakt med, er Clenbuterol - også kalt Clen - mirakelpillen kjendisene kaster seg over for å komme inn i sine ettersittende couture-kjoler.
For å få fatt i pillen på lovlig vis må man ha en hest med astma! Det er dyrleger som kan skrive ut pillene. Men noen av stjernene reiser ifølge ukebladet over grensen til Mexico eller Canada for å hamstre Clen. Andre har fått dem av stylistene sine.
- Trenerne her ler seg skakke av å høre stjernene snakke om diettene sine, sier Jackie Warner ved Beverly Hills' Skysport & Spa til Allure.
- Hvis du vil gå fra å være syv kilo overvektig til knokkeltynn på tre uker, er det vanskelig å få til på en naturlig måte.
Men selv om mange mister mellom tre og fem kilo i uken med Clen, kan kiloene komme enda raskere tilbake. Medisinen lagres raskt i kroppen og etter tre til fire uker kan effekten bli at man lettere legger på seg igjen. I tillegg følger bivirkninger som skjelving, hetetokter og unormal hjerterytme.
Mange av Hollywoods kvinnelige stjerner har rast ned i vekt det siste året, deriblant Janet Jackson, Ashlee Simpson og Katie Holmes.
I Hollywood er det mange som spør seg om de har gjort det på naturlig vis, eller om de er blant de mange som har latt seg friste av den farlige pillen...
Den bosniske artisten Jana var lykkelig og fornøyd på videoinnspilling i Bijeljina i nordøst Bosnia. Ifølge Ananova hadde popstjernen gulrøtter i baklommen da hesten slo til.
Hesten tok også en god jafs av syngedamens rompe i samme slengen.
Popstjernen endte på sykehus i et døgn og fikk garantert en bråte med stivkrampesprøyter. Etter et døgn var hun ute igjen og skal ifølge den lokale avisen Svet ha lovet å aldri jobbe med dyr igjen.
| Forrige bilde | Til galleriet | Neste bilde |
Løpsk hest i tunnel
Flere bilister møtte en galopperende hest i Eidsvågstunnelen i ettermiddag.
Ane Elisabeth Børhaug
Publisert: 17. des. 2006
- Den har galloppert gjennom hele Eidsvågstunnelen. Den skal være i området ved Lidl nå, sier operasjonsleder Svein Johannessen 35 PK til bt.no ved 15.50-tiden.
Politiet rykket ut for å ta hånd om hesten som var kommet ville veier. Da politiet kom frem, hadde hesten forsvunnet.
- Hesten kom seg uskadd hjem for egen maskin. Den hørte hjemme på en gård i Åsane, sier Johannessen.
Alle de flotte portrettene av Grieg som ung, kunstneren med sølvgrå manke og ekteparet Grieg og Nina i forskjellige positurer som henger omkring på veggene i Grieg-rommet, er blant mye annet billedtilfang lagt ut og kan beskues på egen skjerm i egen heim.
Eller en kan bla i musikerens skissebok. «Mor og far hviler middag» står det under en tegning av to sovende personer i dagligstuen. Utsikt fra Landås og fra tante i Larvik finnes også her.
Ikke alle verkene av Grieg er tilgjengelig, men det meste.
- I 1986 kjøpte den norske staten materiale av Grieg for seks millioner kroner av Peters Verlag i Leipzig. Den jødiske forleggeren måtte rømme til USA i annen verdenskrig og her dukket materialet opp og ble lagt ut for salg. Det var et en betydelig tilvekst for oss, forteller musikklederen.
- De gamle notearkene blir sprøere og sprøere etter som de håndtert og tatt opp i lyset. Nå finnes alle på nettet, så nå har de bare affeksjonsverdi, slår hun fast.
Og nestemann ut er Ole Bull. De fine håndskrevne notebøkene kom med kurer fra Nasjonalbiblioteket i går.
Bjelleklangen er skarp og klar. Så høyt klinger den at fuglene utenfor sikkert registrerte klangen når den var i bruk tidlig på morgenkvisten.
KURIOSITET: Edvard Grieg Edvard Grieg ringte ofte med en bjelle tidlig på morgenkvisten når han var på Troldhaugen. For deretter å vandre ned i komponisthytten sin... Photo Von Janina Vorhof
|
Publisert: 2005BT Tor Kristiansen
Det er Edvard Griegs lille bjelle på Troldhaugen vi snakker om. Fortsatt er den festet til den bøyde stålstangen som tidligere holdt den i nødvendig avstand fra veggen.
Men bjellen henger ikke lenger på pikeværelset ved siden av kjøkkenet i første etasje. Vi får imidlertid se veien som snoren fulgte opp til soverommet i annen etasje. Museets erfarne husmor, Liszy Sandal, viser oss vei. Hun har vært knyttet til Troldhaugen siden 1956. Hennes far var museets første vaktmester. Derfor var det helt naturlig at hun ble knyttet til stedet.
Ringte ofte
Edvard Grieg ringte ofte med bjellen tidlig på morgenkvisten. Han brukte den alltid når han ville ha kaffe eller barbervann. Vann var ikke innlagt i huset på den tiden; det ble hentet fra brønnen. Tjenestepikene måtte gjøre jobben. Brønnen er der den dag i dag, langt nede i hagen, og den har godt vann.
Hanna Salomonsen og Sofie Halseide het de to kvinnene som arbeidet på kjøkkenet og sørget for mat og drikke. Kjøkkenet var deres oppholdsrom. Ved vinduet sto kjøkkenbenken, og ved brannmuren var en stor komfyr. I et lite bislag ble det oppbevart mat og nødvendige ting til kjøkkenet. Pikeværelset ble for det meste brukt til å sove i. Her sto to etasjesenger.
Edvard Grieg var mye på Troldhaugen i sommerhalvåret, mens han holdt konserter rundt om i verden om vinteren. Nina Grieg underholdt mye med sang og musikk på Troldhaugen og skapte liv i huset.
Pikeværelset endret
I dag er døren mellom kjøkkenet og pikeværelset tatt bort, etasjesengene også. På veggen, like ved der den lille bjellen en gang hang, henger i dag Edvard Griegs hatt, stokk og jakke. I ulike montere ser vi sløyfer og bånd fra hans begravelse i 1907
Boligen på Troldhaugen ble kjøpt av Edvard Griegs tremenning Joachim Grieg i 1919. Ulike mennesker i Fana kjøpte det meste av innboet. I 1923 overlot Joachim Grieg vederlagsfritt eiendommen til kommunen. Det lyktes å få det meste av innboet i huset tilbake. Møblene står stort sett på den plassen de hadde mens Edvard Grieg bodde i huset. Troldhaugen åpnet som museum i 1928.
Rocker huset til Grieg
- Vi får sitte i salongen i Edvard Griegs bolig, og spille på flygelet hans, stråler Silje Wergeland i Octavia.

Av: Marte Bjørklund
Det snart plateaktuelle metalbandet spiller inn videoen til «Hunting Eye» på selveste Troldhaugen.
– Vi er veldig beæret. Det er nesten bare kongen og dronningen som får sitte i salongen til Edvard og Nina Griegs bolig, sier vokalist Silje.
Hun legger til at hvem som helst ikke fikk spille på Griegs flygel.
– De forsikret seg om at det ikke ble noe hamring. Men Tone Midtgaard på synth har jo spilt klassisk i mange år.
– Er dere ute etter å få frem en kontrast her?
– Ja, og selve stedet er jo nydelig. Troldhaugen er så bergensk, det er mer enn bare en plass. Stedet har noe symfonisk over seg, og det har kanskje musikken vår også.
– Vi spiller melodiøs metal, med innslag av doom, sier Silje.
DEBUTERER I MAI
Sammen med Trine Johansen på bass, Bodil Myklebust og Gyri Losnegaard på gitar, synth-Tone og en mann ved navn Kikken på trommer, slipper hun debutplaten «Winter Enclosure» i Europa 9. mai. I USA er datoen 14. juni.
Octavia ble etablert allerede høsten 2000. De slapp en EP i 2002, og har spilt mye både lokalt og nasjonalt. Nå får de spalteplass i større europeiske magasiner som Kerrang!, Metal Hammer og Terrorizer.
– Når dere først skal debutere så gjør dere det skikkelig?
– Hehe, ja. Vi signerte kontrakt med britiske Candlelight Records høsten 2004. De har store ambisjoner for oss. Nå jobber de med en måneds turné i Europa sammen med et større band, forteller Silje.
– Blir dere ofte konfrontert med begrepet «jenteband»?
– Ja. Det er ikke til å stikke under en stol at vi er mange jenter. Men nå har vi fått en trommis som er gutt.
DNS NESTE GANG?
Asle Birkeland, som har laget videoer for Audrey Horne og Enslaved, prøver å holde styr på innspillingen. Alt tar tid.
Musikerne, iført designerkjoler for anledningen, har frisører og stylister med som passer på at alt sitter som det skal.
Octavia har kalt opp bandet etter søsteren til Keiser Augustus.
– Hun skal ha vært en klok dame, så det passet godt til et jenteband. Vi hørte om et annet band med samme navn, så nå heter vi Octavia Sperati.
Det samme het en skuespiller som visstnok spøker på DNS.
– Det synes vi er skummelt og tøft, så det hadde vært veldig kjekt å få spille inn neste video på teatret, sier Silje.
– Hva tror du Grieg hadde ment om dette?
– Jeg tror han hadde syntes det var spennende. Han var jo litt crazy og innovativ i sin tid. Jeg tror vi hadde blitt gode venner.
Lyden av sennep og ketchup
Ketchup, sennep og julepapir – og lyden av disse. Det kan du få oppleve i Lydgalleriet i Bergen i kveld.
«KETCHUP OG SENNEP»: Lise Herland lar folk få oppleve sin lydinstallasjon «Ketchup og sennep» i det ennå ikke offisielt åpnede Lydgalleriet i Østre Skostredet i Bergen
Arild Berg Karlsen
Publisert: 08. des. 2006
Det vil bli servert pølser – selvfølgelig med ketchup og sennep – når Lise Herland lar folk få oppleve sin lydinstallasjon «Ketchup og sennep» i det ennå ikke offisielt åpnede Lydgalleriet i Østre Skostredet i Bergen i kveld. Fra en sennep- og ketchupflaske på et bord går det tilsynelatende en forbindelse til to forsterkere/høyttalere, og ut strømmer det boblende lyd, som Lise Herland vil la de fremmøtte nyte sammen med de varme pølsene.
Det skal bli jule-soirée i lokalene til Lydgalleriet. Det er ennå en stund til de skal tas i bruk offisielt, men det har vært arrangementer der allerede, og kommer sikkert til å bli det igjen. Og en gang ut i 2007, kanskje til høsten, vil lokalene forhåpentligvis var pusset opp og istandsatt slik at de fremstår i en noe bedre forfatning enn de gjør akkurat nå.
Julepapir
Men at lokalene mangler en del på å være i tipp-topp stand hindrer ikke prosjektleder Jørgen Larsson i å gi de som ønsker det sære, morsomme og spennende lydopplevelser. Lyden av ketchup og sennep er nemlig bare ett av tilbudene på jule-soiréen i kveld.
For hit kommer også Alwynne Prichard for å fremføre sitt julepapirstykke «Wrap».
– Jeg tar for meg forskjellige typer materiale, men alle i A3-format. Siden det nå er like før jul vil det bli litt juleaktig materiale vi tar for oss,
sier Prichard til Bergens Tidende.
– De forskjellige materialene vil jeg bearbeide på forskjellige måter, og lyden av denne bearbeidelsen vil bli forsterket og sendt ut gjennom høyttalere. Det er for eksempel ganske forbausende å oppleve at materiale som krølles sammen lyder fullstendig annerledes fra første gang til for eksempel femte gang du foretar den samme operasjonen, sier Alwynne Prichard.
Verdenspremiere
Prosjektleder Jørgen Larsson lover for øvrig å by en ambisonisk verdenspremiere av den amerikanske komponisten Jeff Carey, og Larsson har selv – sammen med Bjørnar Habbestad – tatt med seg en del telefonrester fra det komplekse prosjektet «TelArt-Automat» som nylig gjestet Stavangerbiennalen Article. De skal med et virvar av ødelagte og modifiserte telefoner bygge opp en lydlig skulptur av stemmer. klikking og nummerskive-scratching.
KLAR MED «WRAP": Alwynne Prichard er klar til å fremføre sitt julepapirstykke «Wrap.
Og dette blir årets siste evenement i Lydgalleriet i Bergen.
Med bløtkake, eventyr og en nattergal som hedersgjest ble H.C. Andersens 200-årsdag feiret på Troldhaugen i går.
EVENTYRLIG FUGLESANG: Ragna Sofie Grung Moe lar store og små få høre den vesle nattergalen i spilledåsen fra Vestlandske Kunstindustrimuseum synge igjen og igjen. Publikum er like stille som den kinesiske keiseren og hoffet i eventyret.
FOTO: HELGE SUNDE
Publisert: 2005
SILJE VESTVIK
Til ære for den store eventyrfortelleren vaiet hovedflagget utenfor Edvard Griegs hjem mens det store bursdagsselskapet toget inn i Troldsalen i går ettermiddag. På scenen hang det røde og hvite Dannebrog, og fra et portrett og en liten byste kikket H.C. Andersen opp på alle bergenserne som var kommet for å gjøre stas på ham.
- Hele verden feirer denne dagen, sa konferansier Eilif B. Løtveit og fortalte den fullsatte salen om Hans Christian Andersens liv og virke ved hjelp av anekdoter og sitater fra hans samtidige så vel som de mange biografiene som er kommet i etterkant.

Appellerer til store og små
Ekstra viktig var det å få frem forbindelsen mellom forfatteren fra Odense og komponisten fra Bergen. Andersen viste stor interesse og forståelse for det unge musikk- og kunstnermiljøet i København på 1860-tallet, og Grieg har tonesatt 15 av den danske eventyrdikterens dikt.
Derfor sto både eventyr og musikk i fokus under gårsdagens feiring. Skuespiller Karl Bomann-Larsen fikk publikum til å le og røres med sine livlige fremførelser av eventyrene «Nattergalen», «Prinsessen på erten» og «Sneglen og rosehekken». Mange av Grieg og Andersens tonedikt ble levende av sopran Liv Elise Nordskog og pianist Signe Bakke.
Hvilken fugl!
Men mest applaus av alle fikk den lille mekaniske nattergalen som var utlånt fra Vestlandske Kunstindustrimuseum for anledningen. Den fortryllende fuglen sang minst like vakkert som i eventyret, og trollbandt store og små. 
Venninnene Karen Rørlien og Nina Fredriksen var blant dem som feiret dikteren, og sammen med Sindre Johan Rørlien (7) og Ingalill Stang (5½) koste de seg med bursdagskake etter den kombinerte konserten og eventyrstunden. Sindre Johan og Ingalill var mest begeistret for den velkjente erten og prinsessen, men for de voksne ble det et velkomment gjenhør med noen av de andre eventyrene.
- Vi vokste opp med H.C. Andersen. Han appellerer til både voksne og barn, forteller de to damene, som ennå ikke er blitt for store for eventyrfortelling.
Et virkelig blinkskudd
- Vi på Troldhaugen var veldig opptatt av å feire akkurat denne dagen, for Grieg og Andersen hadde hjerter som banket for det samme, sier Ragna Sofie Grung Moe, fungerende direktør ved Troldhaugen.
- H.C. Andersens eventyr inneholder evige verdier og appellerer til det innerste i folk. Samtidig gir de håp, forteller hun, glad og overrasket over at så mange fant veien til feiringen.
- Eventyrene er enkle og folkelig. Det er ganske enkelt stor litteratur. Da Andersen fant eventyrene, gjorde han et virkelig blinkskudd, mener museumskonsulent Eilif B. Løtveit som hadde satt sammen gårsdagens program.
- Slett ledelse av Troldhaugen
Ny, forsterket kritikk rettes mot Erling Dahl jr. for måten han har ledet Troldhaugen på. Også styret må tåle kritikk.
22. apr, 06:00
Styret for Troldhaugen kastes
I formiddag blir styret for Troldhaugen kastet. "Kuppmakerne" hadde ikke engang tid til å vente på at saken kom til politisk behandling i ettermiddag.
11. mai
Klokken var ikke slagen tolv, men i Johanneskirkens tårn ble det jobbet med saken, både lenge og vel.
Publisert: 11. mai. 2005
Trude Haug
Og så ble det ørenslyd og Anne Kristin Vangen kunne begynne ukens kunstvandring med en god flokk tydelig motiverte og interesserte personer. Denne gangen var det den praktiske siden ved kunsten som skulle studeres, nemlig vedlikehold av bronseskulpturene i sentrum.
Folk hang i hælene på Anne Kristin Vangen fra Johanneskirken ned i Byparken, opp Ole Bulls plass og til Teaterparken. Billedkunstneren og konsulenten for vedlikehold av bronseskulpturer i Bergen kommune, hadde mye å fortelle om hva skulpturene blir utsatt for, og hvordan kommunen renser og vedlikeholder bronseskulpturen sine.
Stort hode
På Ingebrigt Viks statue av Edvard Griegs var det spor etter konfetti på sprayboks. Og sprittusj, det verste en kunne grise til en statue med, ifølge eksperten. Dessuten avslørte hun en hemmelighet. At hodet på Edvarden var større enn det skulle være. Det var et triks skulptørene brukte når statuene skulle ses nedenfra.
- Dere skulle sette Christian Michelsen, han har stort hode, han, sa Vangen.
- I noen land prøver en å blåse skulpturene rene med nøtteskall og vokse dem etterpå. De lærde strides om metodene, her som på andre felt, fortalte hun.
Betong i skoene
De fleste var nok ikke klar over at Sæverud-monumentet ruster mer med maling enn uten, og derfor kommer skulpturen signert Bernar Venet foran Vestlandske kunstindustrimuseum til å stå uten maling i fremtiden. Det har kunstneren godkjent. Og skulpturen «Mor og barn» av Gustav Vigeland oppe i Teaterparken står regelrett og samler kompost, mens Bjørnstjerne Bjørnson av samme kunstner i samme park hadde betong i skoene før han ble reparert nylig. Sånne ting får en vite når en går på en annerledes kunstvandring med innleid vikar.
- Klager aldri så lite som i Bergen
Han påstår han klager en del, Andrew Litton. Men aldri så lite som i Bergen. Og buekorpsene er vidunderlig eksentriske, syns han.
Publisert: 03. apr. 2006
Hvor vokste du opp?
- I New York, nær Lincoln senter. Det var et fabelaktig sted å vokse opp. Det var så mye kultur å delta på. Jeg var på opera og konserter 3-4 ganger i uken, og på Broadway-show og museum. Jeg har hørt legendariske Rubinstein og Horowitz flere ganger, og Bernstein var sjefdirigent på den tiden. Det var hans ungdomskonserter som virkelig vakte min interesse for musikk. De ble sendt på tv, og den gang var det bare 3-4 tv-kanaler, og alle så på.
Når flyttet du til Bergen og hvorfor?
- Første gang jeg var i Bergen var i 1998, men jeg kom hit for å begynne i jobben som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester i 2003. Jeg er her tre måneder i året, men i fremtiden kommer det til å bli mer, for jeg liker meg her.
Hvordan trives du i Bergen?
- Jeg elsker Bergen, spesielt når solen skinner. He, he. Jeg blir varmt mottatt i denne byen, her er en naturlig skjønnhet, og overalt hvor jeg kommer blir jeg møtt med vennlighet. Jeg har aldri vært et sted hvor det er så lite å klage på. Men etter å ha bodd tolv år i Texas, må jeg nok si at jeg savner solen. Og så er det kronglete å komme til Bergen med fly. Hvis orkesteret blir mer berømt, så kanskje SAS øker servicen og oppretter flere direkteruter til Bergen. 
Hva er spesielt med Bergen?
- Orkesteret! Det er en 241 år gammel godt bevart hemmelighet. Det er få i verden som vet hvor store de egentlig er. Turneene og innspillingene vi har planlagt vil hjelpe på det. Alle som kommer hit har tenkt det samme som jeg. De hadde aldri trodd at de var så flinke.
KLAGER LITE: Han påstår han klager en del, Andrew Litton. Men aldri så lite som i Bergen. Og buekorpsene er vidunderlig eksentriske, syns han. FOTO: ARNE NILSEN
Hvor går søndagsturen?
- Den går til Akvariet. Ikke fordi jeg er interessert i fisk, men fordi det er praktisk. Jeg har så lite tid til å gå tur. Ungene mine var her en gang i november, ellers pleier de å være her i mai, juni. Men den gang var det snø og de fikk, ja hva er det det heter det de aker på, ja, akebrett og akte i Nygårdsparken. Det var veldig gøy for de hadde aldri sett snø før, og i Dallas er det så flatt.
Favoritt utested?
- Jeg går ofte på Bølgen & Moi. Jeg er alltid der etter konserter. Smauet er også et hyggelig sted, du vet, ved Dickens, smauet. Og den svenske, Naboen er bra. Nylig hadde jeg et måltid på Kafé Krystall, det var virkelig bra. Jeg går rett som det er ut med sponsorer og styremedlemmer.
Hvor handler du klær?
- I Storbritannia. Hos Marks & Spencer. Kjole og hvitt, som jeg bruker når jeg dirigerer, kjøper jeg også i London.
De beste skillingsbollene?
- ... ? Cinnamonrolls? Det har jeg aldri smakt.
Ditt beste skoleminne?
- Det var ved Juilliard School of Music i New York i 1979. 26 av mine venner spilte i et jazzband og jeg dirigerte dem i «Rhapsody in Blue». Den konserten, og festen etterpå hjemme hos foreldrene mine da mor hadde laget fantastisk god mat til oss, er noe jeg alltid vil huske.
Din bergenske favorittrett?
- Lutefisk har jeg spist, og jeg er fremdeles i live.
Hvor er du medlem?
- Ved Cooper Fitness Center i Dallas, selv om det ikke ser sånn ut. Jeg trives med at det ikke er altfor mange vakre mennesker der. Det er grunnleggeren av senteret, Ken Cooper, som oppfant aerobic, så uten ham ville ikke SATS eksistert heller.
Hva samler du på?
- Autografer av berømte komponister er noe for meg. Å se håndskriften deres synes jeg er veldig inspirerende. Jeg har originaler av autografene til Tsjajkovskij, Rachmaninov, Strauss, Grieg, Elgar, Gershwin, Sjostakovitsj, Mahler, Kovalo, Offenbach ... Og så samler jeg på dyre stereoanlegg. Jeg prøver å få musikkrommet mitt til å likne Grieghallen. Og jeg kaster ingenting.
Hva er du mest stolt over?
- Orkesteret, igjen.
Hva ville du vist en turist?
- Jeg tar dem med på konsert med BFO. Bergen har fjordene og så har de BFO.
Hva mangler i Bergen?
- Familien min. Det er alt. Jeg klager ofte, men minst når jeg er i Bergen.
Det mest romantiske stedet?
- Tja, det er jo mange restauranter i Bergen, men utsikten fra huset til Grieg på Troldhaugen er vakker.
Ditt første kyss?
- Det kan ikke ha vært spesielt minneverdig, for jeg husket det ikke. Kanskje jeg heller skulle fortelle om det siste?
Favorittbergenser?
- Edvard Grieg. Han ga oss en nasjonal helt. Han er noe vi i Bergen kan kalle vår. For verden utenfor er det Ibsen og Grieg, og Grieg er vår. Skulle ønske han hadde skrevet mer orkestermusikk, eller en pianokonsert nummer to. Jeg tror Brahms og Tsjajkovskij overveldet ham.
Hva synes du om buekorps?
- Det var merkelig å sitte på et hotell i Bergen og plutselig høre denne plutselige trommingen, som stoppet, og så begynte på igjen. Det er vidunderlig eksentrisk.
Når var du på Stadion sist?
- Dit har jeg ikke tid til å gå. Jeg er ingen mann for idrett.
Det flotteste byfjellet?
- Det jeg ser utenfor vinduet her ... Ulriken? Der skulle jeg gjerne vært.
En god dag i Bergen?
- Vi har en vellykket øving med orkesteret, og etterpå går vi ut og har en herlig lunsj. Tilbake i Grieghallen spiller vi en konsert med fullt hus og ellevill applaus. Deretter går vi ut og spiser en bedre middag, med nydelig mat og vin.
Ordfører for en dag?
- Jeg ville invitere alle skolebarna i Bergen til en stor, gratis konsert.
Bergen om 50 år?
- Det nye kunstsenteret med Grieghallen vil sette byen i fokus på nytt. Om femti år er Bergen og orkesteret solid etablert internasjonalt. Flesland (ja, jeg vet jeg er besatt ...) vil ha mange flere direkteruter. Byen er den samme som den har vært. Den vil aldri se overbefolket ut på grunn av fjellene. Vestlandet er en ressurs for hele verden, og her regjerer Bergen som Vestlandets hovedstad.
TRUDE HAUG
«El Grieghallen» likner på en stor busstasjon, Rådhuset er et grusomt, grått bygg. Men ellers får Bergen en helside full av skryt i spanske El País.
Publisert: 12. mai. 2005
MAREN NÆSS OLSEN
En hel side har Spanias største avis viet Bergen, «la ciudad de la lluvia» (regnbyen). Reisereportasjen er ført i pennen av forfatteren Luisgé Martín, noe som kan forklare de fargerike beskrivelsene, på både godt og vondt. Vi tar det verste først:
«I Bergen lever det utsøkte og det monstrøse side om side, med en spontanitet som overrasker», skriver han.
Klager på containere
Og journalisten fra El País fortsetter: «Sammen med nesten
sublime landskaper og pittoreske bydeler, som fører deg tilbake i århundrene, møter fotgjengeren uhørte monstrøsiteter. Rådhuset, for eksempel, er innkvartert i et grusomt, grått bygg. Grieghallen, en moderne konsertsal formet som et piano, likner fra utsiden på en stor busstasjon.»
Blokkbebyggelsen på Nordnes faller heller ikke i god jord hos journalisten:
«Man må krysse industriområder fulle av boss og containere for å komme til noen av byens vakreste gater, slik som Knøsesmauet, en av de mest fotograferte», skriver han.
El País trekker paralleller mellom Mariakirken og Bergen by:
«Mariakirken er en kirke fra 1200-tallet som symboliserer karaktertrekkene til Bergen: Man kan beundre autentiske skatter (en nydelig prekestol i tre, for eksempel), men det finnes også elementer av beryktet heslighet (orgelet)».
«Et lite paradis»
Men Bergen får også masse
skryt i den spanske avisen, som leses av over to millioner mennesker hver dag. Mot slutten av teksten finner journalisten virkelig frem superlativene:
«Når han står på toppen av fjellet som dominerer innseilingen, og nyter utsikten over husene, og elven av sjøvann som trenger inn over alt, kommer turisten frem til at vemod er en lykkefølelse, og at Bergen, dekket av grå skyer, er et lite paradis».
Bergens nye uteplass
Foto: Mette & Morten Molden AS
Våren 2007 vil det sjå slik ut utanfor Grieghallen. Sjå bileta!
Publisert 26.01.2006
Av Eli Bjelland
Vinnarane av arkitektkonkurransen er arkitektkontoret Mette & Morten Molden AS i samarbeid med Landskap Design AS
Urbant og kunstnerisk
Foto: Mette & MortenMolden AS
– Plassen skal ha ein urbanitet og skilja seg frå andre plassar ved sitt kunstneriske innhald og rom for kulturelle uttrykk, sa sivilarkitekt Morten Molden til BT då han presenterte vinnarforslaget i føremiddag.
Prislappen på Bergen sin nye uteplass er 24 millionar kroner.
Større enn Torgallmenningen
Plassen er på rundt 8000 kvadratmeter, og det er større enn Torgallmenningen. Golvet skal vera i granitt.
Den raude paviljongen i midten skal innehalda kafé og kunstinformasjonssenter, og deler plassen i to delar; ein messeplass og en performanceplass. 
Foto: Mette & Morten Molden AS
Tyngdekraft ingen hindring
- Det viktigste er konsentrasjon og spenst, sier Bjarte «Mogwai» Nødtvedt før han kaster seg rundt i en halsbrekkende salto.
NiNJAER NÅ TIL DAGS:
Tyngdekraften stopper verken Bjarte Nødtvedt eller Anton Lundqvist når de snur tilværelsen opp ned i hver sin doble baklengse salto. FOTO: KNUT EGIL WANG
Ser signaler fra kosmisk smell
Astronomer har funnet tegn til en gigantisk eksplosjon i ytterkanten av det synlige universet. Fagfolk har aldri tidligere sett et slikt utbrudd av gammastråler så langt fra jorden/jordet, ble det opplyst mandag.
Publisert: 13. sep. 2005
Eksplosjonen fant sted for rundt 13 milliarder år siden, og skyldtes trolig at en stor stjerne brøt sammen. Dette kan ha skjedd rett etter Big Bang, «det store smellet», som er den populære betegnelsen på en teori om hvordan universet kan ha oppstått.
- Vi begynner endelig å få øye på levningene av noen av de eldste gjenstandene i universet, sier astronomen Daniel Reichart ved Chapel Hill-universitetet i den amerikanske delstaten North Carolina. Reichart ledet beregningene av når eksplosjonen fant sted.
Eksplosjonen kalles på fagspråket en Gamma Ray Burst eller GRB. - Denne eksplosjonen åpner døren for bruk av GRB som enestående og kraftige redskaper til gransking av det tidlige universet, sier professor Donald Lamb ved universitetet i Chicago.
Den første observasjonen av eksplosjonen ble gjort 4. september av den amerikanske romfartsadministrasjonen NASAs nye satellitt «Swift». Observasjonene fra «Swift» er senere bekreftet av teleskoper på jorda.
![]() ...nu sidder jeg og komponerer Musik til Peer Gynt (...), nu ligger jeg isommer her forat arbejde i Ro i den dejlige Pavillon i Sandvigen, (...)», KRONIKKFORFATTEREN: Øyvind Aase, pianist og skribent. |
Publisert: 22. mai. 2005
Gamle Bergen Museum innledet den vårlige kulten av det forgangne under sesongåpningen 8. mai, hvor vi, etter å ha fordøyd noen tålelige doser med patriotisme, fant oss en benk ved Elsesro med utsyn mot både Det Nye Bergen, fjellene og sjøen, mens vi gumlet på det vi likte å tenke på som opprinnelige skillingsboller fra museets gamle ovn.
Benken befant seg like ved Rasmus Rolfsens gamle paviljong, som ligger i diskret avstand fra museets yrende gjenskaping av fordums liv og røre. Her «var det Grieg skrev musikken til Peer Gynt. Han kjente personlig Rolfsen og hadde bedt ham å få låne dette stille asyl for å kunne komponere uforstyrret», forteller dikteren John Paulsen i boken Billeder fra Bergen. «(...) nu sidder jeg og komponerer Musik til Peer Gynt (...), nu ligger jeg isommer her forat arbejde i Ro i den dejlige Pavillon i Sandvigen, (...)», heter det i et brev Grieg skrev til Bjørnstjerne Bjørnson 5. juli 1874. Et drøyt år senere, den 25. juli 1875, kunne han meddele Ibsen at «Musiken til Peer Gynt nu ligger færdig til Afsendelse».
130 år etter at resultatet av samarbeidet mellom Grieg og Ibsen forelå, gir Den Nationale Scene fra 25. mai en nytolkning av nettopp Peer Gynt i Griegs hjemby. Det er imidlertid kun G'en i komponistnavnet som er tilbake, for originalmusikken er nå skrevet av samtidskomponisten Michael Galasso. «Og det blir helt sikkert ingen nasjonalromantikk vi møter», proklameres det på DNS' hjemmeside. For Griegs scenemusikk gir i dag de samme romantisk-nostalgiske fornemmelser som den paviljongen hvor deler av musikken ble til. Musikalsk nasjonalromantikk skurrer ubehagelig i ørene på tidens ironiske generasjon(er), som resolutt returnerer Griegs scenemusikk til dens asyl i Gamle Bergen Museum.
Da Finn Benestad og Dag Schjelderup-Ebbe ga ut Edvard Grieg. Mennesket og kunstneren i 1980, leverte de en apologi for nettopp musikkdramatikeren Grieg, og dermed hans bidrag i det store formatet: «(...) Grieg var rett mann i rett tid til å gi Ibsens verk dens kongeniale musikalske ikledning. (...) Det har dessverre i enkelte musikerkretser vært vanlig å rynke litt på nesen av Peer Gynt-musikken, med nedlatende bemerkninger om at den kun er lettvint populær-romantikk. En slik vurdering er etter vår oppfatning fullstendig malplassert. (...) ved siden av de rent lyriske kvaliteter har den [musikken] ofte en realistisk, dramatisk pågåenhet som helt er i pakt med Ibsens intensjoner».
Argumentasjonen berører et ømt punkt i debatten omkring Griegs vansker med å mestre store former og verktyper som symfoni, opera og - ja, scenemusikk. Vesensforskjellen mellom det lille og det store format har igjen sitt motstykke i det postulerte skillet mellom «overfladisk» og «dyp» kunst. En skribent som tidlig dømte Grieg nord og ned for hans Peer Gynt-musikk, var dramatikeren og musikkritikeren m. m. George Bernard Shaw. Ibsens drama, derimot, var blant de ypperste i verdenslitteraturen: «Now Peer Gynt (...) is a great play: a masterpiece of Norwegian literature, as Faust is a masterpiece of German literature. (...) Grieg, however, has not attempted to wrestle with a giant like Ibsen». (1889). Shaw så i 1892 en avgjørende forskjell mellom Grieg og Wagner i musikkdramatisk henseende, siden førstnevnte, «(...) being only a musical grasshopper in comparison with the musical giant of Bayreuth, he could only catch a few superficial points in the play instead of getting to the very heart and brain of it». (Shaw's Music. London 1989, Vol. I/II).
Et sekel senere var komponisten Olav Anton Thommessen på pletten under Grieg-jubiléet i 1993, hvor han ga Shaw da capo: «Ibsen og Grieg er ikke samme ting. Ibsen er nummer to etter Shakespeare. Grieg er ingen nummer to. Han er ikke i den klassen, han er ikke av et slikt kunstnerisk format. Grieg var et beskjedent talent. (...) I stedet for å utvikle sitt talent, havnet han opp som en leverandør av borgerlige småstykker som gledet allmennheten». Thommessens avvisning av Griegs rike kammermusikalske produksjon er useriøs, og har lite med virkeligheten å gjøre. Et annet utsagn er langt bedre: «Vi burde være fornøyde med den Griegen vi har og ikke prøve å tillegge ham andre kvaliteter». (Dagbladet 27.05.93).
Det var det som skjedde tolv år tidligere, da Festspillene og pressen, godt hjulpet av musikkforskeren Kjell Skyllstads estetiske saltomortaler og moralske hokuspokus, fikk halve Norge til å tro at Griegs den gang ukjente (og i dag nesten glemte) symfoni var et mesterverk. På tittelbladet hadde komponisten skrevet «må aldrig opføres», men i 1981 virket dette «forbudet» nærmest som et ekstra incitament til å trosse Griegs vilje. Myten om symfoniens fortreffelighet ble skamløst kolportert av presumptivt troverdige forståsegpåere. Skyllstad selv tok vel kanskje kaken med følgende salve: «Uten den minste tvil vil jeg karakterisere Griegs symfoni som ett av romantikkens hovedverker. I mesterens produksjon står den på høyde med hans aller beste verker». (VG 29.01.81).
Behovet for å tillegge Grieg «andre kvaliteter» utgjør den ene halvdelen av Grieg-myten, hvor en viss overvurdering av komponistens betydning gjør seg gjeldende. I boken Med Grieg på podiet (Oslo 1992) gir pianisten Einar Steen-Nøkleberg sitt bidrag til denne myten: «For en norsk pianist er det like viktig å spille lyriske stykker av Grieg som å beherske Bachs preludier og fuger, Beethovens sonater, og Chopins etyder. (...) Både klaverkonserten og Balladen er noe alle pianister i Norge må spille hvis de i det hele tatt vil telle noe. (...) Vil du være en utøver med selvrespekt må du spille Balladen og Konserten. (...) ingen norsk pianist teller her hjemme uten å beherske den med virtuos glans».

Det er slike utsagn som får meg til å tenke på Terje Holtet Larsens bemerkning om «(...) hvor vanskelig det er å ta det norske alvoret alvorlig» (Peer Gynt-versjonen. Oslo 2003). Larsen tar for øvrig heller ikke Grieg og Ibsens musikalske samarbeid om Peer Gynt helt på alvor, men tolker påfunnet som en hån fra dikterens side. Grieg er på sin side en komponist «(...) som ikke kunne fordra Peer Gynt og som hadde gjort sitt beste for å komponere en musikk som harmoniserte ut de aller verste stygghetene i det motbydelige stykket, (...)», og her er vi fremme ved den andre halvdelen av Grieg-myten, som sluttfører Shaws og Thommessens reduksjonisme: I den gjøres Grieg til ignorant, for hvem storheten i Ibsens drama er en lukket verden, i motsetning til hva som er tilfellet for Larsen, Shaw, Otto Weininger og andre innvidde.
Det spørs i det hele tatt om vi kan ta forfatterens krav til facts i denne boken alvorlig. «Man må være nøye med detaljene. Virkeligheten er nemlig full av dem, og det er på detaljene man blir avslørt», skriver Larsen, før han noen titalls sider senere snubler stygt når han siterer Grieg på å ha skrevet at «Ibsen er ham modbydelig» og «Peer Gynt, det Værste, han har læst». Terje, du lyver! Grieg gjengir i brevet av 1. oktober 1874 til Bjørnson hva H.C. Andersen mente om Peer Gynt, mens han selv karakteriserer dramaet som «det Bedste Ibsen har skrevet».
Hvor i myten befinner så Grieg seg? For 130 år siden, midtveis i arbeidet med musikken til Peer Gynt, ga Grieg en nøktern versjon av sitt eget oppdrag (brev av 21. februar 1875): «Et Menneske kan nu engang ikke overkomme Alt i Verden, og for mig står andre Idealer. At male norsk Natur, norsk Folkeliv, norsk Historie og norsk Folkepoesi i Toner, står for mig som det, hvori jeg tror at kunne udrette Noget, (...) mig vinker foreløpig endnu Romantiken i sin hele Fylde!»
Dette grunnlaget var mer enn godt nok for den ikke helt norske Duke Ellington, som i 1960 ga deler av Griegs gamle Peer Gynt-musikk en ny vår via jazzmediet. Men rabalderet som fulgte i kjølvannet av den Peer Gynt-versjonen, er en annen historie.
Stor Grieg-markering i USA
Tirsdag åpner ordfører Herman Friele og USA-ambassadør Knut Vollebæk en stor Edvard Grieg-markering i Washington i USA.![]()
Finn Bjørn Tønder
Publisert: 21. nov. 2005
- Jeg tror dette blir en god og viktig Grieg- og Bergen-profilering for det store USA-markedet, sier byråd for finans, næring og kultur, Henning Warloe, til Bergens Tidende. Han er også til stede når starten for Grieg- og Bergen-markeringen skjer tirsdag.
Arrangementet i Washington er ifølge Warloe egentlig en oppladning til det store Grieg-året i 2007, da det markeres at det er 100 år siden den store komponisten døde.
I praksis åpner Friele og Wollebæk Grieg-utstillingen som Edvard Grieg Museum Troldhaugen laget til kulturbyåret i Bergen i 2000. Siden da har utstillingen vært i 13 byer rundt om i Europa. Nå er turen kommet til USA.
- Utstillingen skal stå i det prestisjetunge J.F. Kennedy-senteret. Der vil også Griegsamlingen til Bergen offentlige bibliotek bli vist, sier kulturbyråden.
Warloe forteller om stor interesse fra amerikansk hold.
- Det er ikke vanskelig å få respons når vi snakker om Grieg. Det merket jeg da jeg var i Washington i forrige måned under forberedelsene til utstillingen, sier Warloe, som samtidig holdt foredrag for amerikanere om kulturbyen Bergen.
- Edvard Grieg kom seg aldri til USA, men ettermælet hans er godt også der. Nå håper vi at enda flere skal få øynene - og ikke minst ørene -opp for hans musikk, sier Warloe.
Salmer fra galleriet
I går lød det vakker aftensang fra Galleri Nygaten, midt på lyse formiddagen. Når NRK lager gudstjenesteprogram i Bergen blir det stemningsfullt og tussmørkt, til tross for at septembersolen skinner utenfor.
![]() AFTENSANGER: Christine Sandtorv fra Ephemera er gjestesolist det første av tre programmer i en serie «Aftensang fra Bergen», som skal på luften fra neste søndag. Innspillingsleder Mona Vindenes er overalt og passer på at alt fungerer som det skal. FOTO: ØRJAN DEISZ ![]() SALMER OG HISTORIER: Prest og redaksjonsmedlem Jørn Henning Theis og sangstudentene fra Griegakademiet tar seerne gjennom en annerledes gudstjeneste eller samling, der fokuset er på musikken og historiene salmene forteller. FOTO: ØRJAN DEISZ |
Publisert: 16. sep. 2005
Silje Vestvik
Hvite stearinlys glitrer overalt i de tre gallerietasjene, omskapt til kirkerom og tv-studio for anledningen. En mann går rundt med en tykk pose telys og supplerer lysbeholdningen der det trengs. De store vinduene mot gaten er tildekket med mørkegul plast, og sørger for at det skarpe dagslyset skygger unna den rolige og høytidelige kveldsstemningen innendørs. Skjønt, rolig og rolig...
- F...! utbryter en av produksjonsassistentene i det han mister noe i bakken med et høyt klang. Og holder seg øyeblikkelig for munnen.
- Ops! Det skulle jeg kanskje ikke ha sa sagt her, sier han og ser seg rundt. Resten av produksjonsstaben ler, før de skynder seg videre. Når tre halvtimes programmer skal spilles inn i løpet av to dager, er det ikke mye tid til overs.
Bergenske gjestesolister
Fra det lille badet i underetasjen kommer det nydelig o-ing og a-ing i rene skalaer. Sangstudentene fra Griegakademiet er både kor og menighet i NRKs «Aftensang fra Bergen - Salmeskatter», og må passe på å holde stemmene varme gjennom alle programmene. Når kormedlemmene i tillegg står i forskjellige etasjer, er det ikke rart tv-nervøsiteten presser litt på under generalprøven.
Men når innspillingsleder Mona Vindenes roper «Klare oppe og nede?» og den store kamerakranen som fyller hele første etasje begynner å røre på seg for alvor, fyller salmesang og orkesterlyd Galleri Nygaten, klokkerent og akkurat passe andektig.
Prest og redaksjonsmedlem Jørn Henning Theis ønsker de fremtidige seerne velkommen til aftensangen i Bergen, og oppfordrer alle til å synge sammen og med hverandre, mens gjestesolist Christine Sandtorv har gitaren klar til «Kjærlighet fra Gud». I bakgrunnen dirigerer produksjonsstaben alt, og Galleri Nygaten, som har gjort nytten i flere NRK-programmer tidligere, er forvandlet til et kirkehøytidelig rom, breddfullt av stemning og toner.
- Artig å være med og se hvordan de lager sånne proffe ting, synes Mette Pedersen (21), sangstudent på fjerde året.

Karoline Krüger står i spissen for den nye serien på NRK1 som starter 25. september.
Syng med oss med salmer
- Vi hadde lyst til å gjøre litt andre ting i forhold til messer på tv, og ta i bruk andre kunstneriske uttrykk, sier Karoline Krüger. Som redaksjonsmedlem og manuskonsulent i tillegg til rollen som gjestesolist, har hun jobbet mye med utformingen av programmene.
- Tradisjonelle gudstjenester i Norge er veldig tekstbaserte. Jeg synes det er interessant å skape en meditativ ramme med lys og musikk i stedet. Resultatet blir en fin samling med aftensang, forklarer artisten.
- Programmene skal være både inkluderende og vakre, et slags «Syng med oss» med salmer. Vi ville fremheve noe fint som alltid er til stede under gudstjenester, men som kanskje av og til forsvinner i alt det andre fine, sier prosjektleder Gunn Aasen, og lar oppmerksomheten skifte mot en sangstudent som øver på å tenne nok et stearinlys foran kamera.
Bare antallet utbrente fyrstikker avslører hvor mange ganger akkurat dette lyset er tent i dag, til ære for kameraene.
Edvard Grieg
Peer Gynt, la Danse d'Anitra, opus 46.
Virtuosen og nasjonsbyggeren har selvsagt sin plass. Men et familieliv med dypt tragiske toner klinger sterkt i Ketil Bjørnstads nye Ole Bull-biografi. Arve Tellefsens plate, derimot, når ikke dypere enn det melankolske.
Jan H. Landro
Publisert: 18. okt. 2005
- Fordi det tragiske ikke finnes i musikken Ole Bulls skrev, bare litt melankoli, forklarer fiolinisten som har arbeidet med Ole Bull i over tretti år.
I går møttes de i Logen, Ketil Bjørnstad og Arve Tellefsen, hver med sitt Ole Bull-produkt. Bjørnstad har skrevet «Flammeslukeren. Ole Bull - en livshistorie», som følger virtuosens liv frem til 1862, gjennom årene da han bygd opp sin karriere frem til hans første hustru, Félicie, dør sinnsformørket på Gaustad.
Under tittelen «Ole Bull - en norsk pioner» har Tellefsen samlet 16 av Ole Bulls «gjenlevende» komposisjoner. Pluss «Ved Mannjevningen» av Edvard Grieg. Den er tatt med fordi Bull og Grieg fremførte stykket sammen, i Bergen i det Herrens år 1873, til inntekt for en statue av Leiv Erikson.
Ole Bulls storhet
Utvalget forklarer Tellefsen slik:
- Av de ca. to timene med musikk vi har igjen etter Ole Bull, er dette stykker jeg har et personlig forhold til.
På spørsmål om hvorfor han ikke har tatt med noen komposisjoner av andre, som Bull hadde på sitt repertoar, forklarer fiolinisten at Bull helst fremførte sine egne verk eller improviserte over andres.
- Av og til spilte han litt Beethoven, men forbausende lite av det klassiske sto på programmet hans. Han spilte helt annerledes enn de som hadde fått klassisk fiolinopplæring, og her ligger noe av hans storhet, mener Tellefsen.
- Han strebet hele tiden mot det umulige, ville overskride grenser. Jeg tror nok også at han ønsket å komponere mer enn han fikk anledning til, sier Bjørnstad.
- Fiolinisten Ole Bull må ha vært enormt god, og for en stor del selvlært. Jeg ser ham som den klassiske loner, en mann som går sine egne veier og bygger opp sin karriere på egen hånd. Det virtuose og melodiøse ble hans musikalske varemerke, supplerer Arve Tellefsen.
Både fiolinisten og forfatteren mener at Ole Bull må ha vært en av modellene for Ibsens Peer Gynt-skikkelse.
Så fremfører de et av Bulls mest elskede verk, «Sæterjentens Søndag», der en påstått helt uforberedt Bjørnstad akkompagnerer vår fremste Bull-tolker på pianoet i Logen Bar.
Ketil Bjørnstad forklarer den litt underlige tittelen på boken sin med at den er tenkt som en metafor for Ole Bulls liv. Han var en som tente flammer, både i seg selv og andre, men for å nå dit han gjorde, måtte han også slukke noen flammer.
I seg selv og sin familie, som hver på sitt vis måtte bringe store offer for at Herren til Lysøen skulle nå sine kunstneriske mål.
Vil ikke dømme
- Han grunnla en familie som nesten ikke fikk sett ham. Til gjengjeld vant han en slik enestående posisjon i USA at få nordmenn helt skjønner det. Engang det ble kjent at han kom til Washington på gjennomreise, signerte samtlige senatorer og kongressmenn en henstilling om at han måtte gi en konsert der før han fortsatte!
Ved hjelp av brevvekslingen mellom Ole og Félicie, hennes sykejournaler fra Gaustad og Fredrikke Egebergs skildring av de fire årene da Ole Bull ikke sendte sin kone et eneste ord, har Bjørnstad prøvd å leve seg inn i forholdet mellom ektefellene og hvordan de opplevde sin svært så forskjellige situasjon.
- Det er lett å kritisere fiolinisten og verdensmannen, men jeg vil ikke dømme. Man kan forarges, men også gråte med ham.
Og det er betagende å lese hva de to skrev til hverandre og hvor mye de har å fortelle.
- Jeg har vært på leting etter fortellingen i Ole Bulls liv, jeg vil ikke være noen musikkforsker. I boken prøver jeg å skildre en mann som var så viktig for nasjonen og levde et så spennende liv. Historien hans formelig ropte på en roman.
Ubehagelig nær
- Og den har du altså skrevet?
- Jeg forsøker å være helt empirisk, har ikke diktet til noen scener. Men jeg har prøvd å leve meg inn i hva Félicie må ha følt.

- Har arbeidet med boken endret ditt syn på Ole Bull?
- Livet hans har kommet meg mer ubehagelig nær. Dilemmaet han hele tiden sto overfor, konflikten mellom karriere og de offer den krevde, er en interessekonflikt som berører alle kunstnere - og mange andre: Hvor mye kan og bør vi ofre for å nå våre mål?
Reddet huset til Ole Bull
Det ble skålt i champagne på Valestrand i går. Endelig var Ole Bull-huset endelig nyrestaurert og Bulls etterkommere en ås fattigere. 
FERDIG: Selv ikke værgudene klarte å ødelegge en vakker stund på Valestrand i går, da det nyrestaurerte Ole Bull-huset offisielt ble innviet med nye lyskastere og blekrosa kledning.
Finn Bjørn Tønder
Publisert: 22. okt. 2006
- Jeg hadde ikke noe valg. Etter å ha brukt opp morsarven min på å rehabilitere huset innvendig, oppdaget jeg at svært mye måtte skiftes utvendig også. Den endelige prisen på rehabiliteringen ute ble på 1,4 millioner kroner. Da måtte jeg selge «Bullaåsen», som nå er blitt villaområde på Osterøy, sier Ole Bulls tippeoldebarn, Knut Hendriksen.
Den pensjonerte regissøren fra Kungliga Operan i Stockholm bor fortsatt i Sverige, men har tilbrakt mye tid på Valestrand for å få huset tilbake slik det var da Ole Bull (1810-1880) bygget det i 1865. Totalt har han brukt over to millioner kroner på å restaurere huset. Han har fått noe offentlig støtte, men ingenting fra Osterøy kommune.
- Jeg har gitt opp å forstå hvorfor kommunen ikke ser verdien av å støtte opp om huset til verdensborgeren Ole Bull. I dag blir han nyberømt igjen, sier etterkommeren av den verdensberømte fiolinisten og komponisten og viser til filmen som har premiere på BIFF, «Ole Bull - Himmelstormeren». 
SLEKTEN: Da huset ble rehabilitert innvendig, fant etterkommerne nydelige, franske medaljonger Ole Bull hadde kjøpt i Paris. Bulls tippeoldebarn Knut (t.v.) og Nils Hendriksen.
Lyser i mørket
Knut Hendriksen og hans bror Nils skal selvsagt være til stede under filmpremieren i dag. Knut skal også legge ned krans ved Ole Bull-statuen inne på Den Nationale Scene.
Men i går var det på Valestrand det skjedde. På stedet der han tilbrakte alle sommerferiene i oppveksten, og der han bygget «Bullahuset» for en formue i voksen alder. Ole Bull brukte huset i en sjuårsperiode.
- Da han satte barn på Sara Torp, som var yngre enn hans egne barn, skjønte han at han måtte gi Valestrand i morsarv til sine etterkommere. Derfor bygget han Lysøen, sier Knut Hendriksen med et smil.
I går lyste «Bullahuset» bokstavelig talt i mørket. En gave fra Lions på Osterøy ble nemlig offisielt «åpnet» i går kveld. Spotlys til 75.000 kroner lyser heretter mot den blekrosa bygningen med perlegrå vinduskarmer og vannbord.
- For folk flest som lever i dag, huskes huset som helt hvitt. Men da vi rehabiliterte det, fant vi tilbake til originalfargene. De er også nevnt i flere skrifter, forteller Hendriksen.
Bygningen er i sveitserstil med utstikkende tak og utskjæringer, som er forent med norrøne ideer som takmøne i Urnesstil og drager og ulvehoder på gavlene.
- Ole Bull fikk faktisk reist det første huset i nasjonalromantisk stil i Norge, forteller Knut Hendriksen.
Konsertsted
- Du vil ikke flytte tilbake til Valestrand nå da du er pensjonert?
- Jeg skulle gjerne gjort det, men å leve på en svensk pensjon i Norge er faktisk ikke mulig. Jeg må heller konsentrere meg om å finne frem til flere muligheter «Bullahuset» kan brukes til. Jeg gleder meg over at Festspillene bruker det som konsertsted. Kanskje kan også skoleorkestre og andre benytte det? spør Ole Bulls tippoldebarn, som nå vil utbedre utearealet Ole Bull i sin tid var så stolt av. Alt utenom «Bullaåsen», som måtte selges for å redde huset.
Neddempet og vakkert om suksessens kostnader.
Publisert: 23. okt. 2006, 06:00
Nasjonalhelt og geni, eksentriker og økonomisk ødeland, eventyrer og kvinnebedårer. Knapt noen nordmann har en så fantastisk historie som Ole Bull. Biografiene om ham teller hundrevis av boksider. Å skulle komprimere et så omfattende stoff ned til en halvannen times dokumentarfilm, kan synes som en nesten uoverkommelig oppgave, og må nødvendigvis føre til at sider ved mannen og hans eventyrlige livsløp må forbigås eller berøres med harelabb.
Aslak Aarhus har valgt å legge vekt på suksessen pris, og det er et helt riktig grep i formidlingen av en historie der heltedyrking og romantisering ligger som klare snublefeller.
Å jo, det er der alt. Den første fiolinen, de mislykkede teologistudiene, reisen til Paris, forholdet til operadivaen Maria Malibran og dronning Isabella. Den norskamerikanske kolonien Oleanna, PR-kampanjer som overgår en moderne mediestrategs villeste fantasier, besvimende kvinner og Det norske Teater - alle høydepunktene vi kjenner fra hans myteomspunne liv.
Forholdet til hans franske kone Félicie ligger der bare som et bakteppe først, men gradvis trer det sterkere frem, for å danne et sorgtungt, nesten bittert sluttpunkt når Félicie dør, 44 år gammel og psykisk syk. Hun har vært alene med barna i en årrekke mens en notorisk utro ektemann feiret sine suksesser.
Ved å kryssklippe Ole Bulls beskrivelser av sine musikalske seire og den ulykkelige Félicies brev, får Aarhus brutalt frem de store omkostningene farens liv hadde for Ole Bulls første familie. Det var ikke bare Félicie som led en ulykkelig død. Deres førstefødt døde halvannet år gammel, med foreldrene fraværende. Sønnen Thorvald omkom til sjøs, 21 år gammel. Datteren Lucie var 22 da hun døde, ensom og ulykkelig, av syfilis påført henne av ektemannen. Disse to dødsfallene berøres ikke i filmen, men ligger nok under i Ole Bulls sluttreplikk.
Historiens fakta formidles via Sven Nordins fortellerstemme. Bjørn Willberg Andersen gir stemme til Ole Bull, Andrea Bræin Hovig til Félicie. En liten animasjon av H. C. Andersens «eventyr» om en dag i Ole Bulls liv er et fornøyelig avbrekk i en billedlegging der samtidsmaleri, dokumenter, brev, arkivfilm, nye opptak og gamle fotografier glir vakkert og nesten organisk over i hverandre. De gamle fotografiene er gjort tredimensjonale, noe som gir dem utrolig liv og stofflighet.
Historien er i liten grad dramatisert. Og når den er det - på Cuba og på Kheopspyramiden, med Henning Kraggerud som Ole Bull - befinner vi oss i nåtid. Å se en opplagt Kraggerud i flørtende og forrykende samspill med cubanske musikere, er for øvrig en fest i seg selv. Kraggerud og Aarhus lar musikken følge og understreke utviklingen i Ole Bulls liv. Også det er et vakkert grep.
En hestevogn i stadig fart på øde veier illustrerer godt hva det innebar å på den tiden holde 274 konserter i løpet av 16 måneder.
Den tilbakevendende løpende hesten i snø er derimot ikke et så godt grep, symboltung inntil det klisjemessige som den er. Men det er for småting å regne i en film som riktignok ikke sier noe nytt om Ole Bull, men som er en god veiviser inn i historien om Norges første superstjerne.
ANMELDT AV BRITT SØRENSEN
Edvard Grieg In Norway early opera depended mostly on travelling companies and it wasn't till 1858 that the first professional opera performances were given. A plan by the Norwegian dramatist Bjørn Bjørnson for a major national opera by Edvard Grieg proved abortive - only 7 numbers of Grieg's uncompleted Olaf Trygvason (1873 ) survive.
|
Henrik Ibsen 1828 - 1906 Grieg's contemporary, the Norwegian dramatist Henrik Ibsen, is one of the greatest modern playwrights, with works such as A Doll's House, and Hedda Gabler, both of which were turned into opera. Ibsen himself tried to turn his play Olaf Liljenkraus into a libretto in 1861, but abandoned the attempt. It was later successfully set by Arne Eggen in 1940. Grieg, who had written the music to Ibsen's play Peer Gynt, also requested that Ibsen write a libretto for him; he, too, was refused. |
Mozart komponerte biorytmisk- Bergen mest eksotisk
Eidsvåg skole har hatt franske elever på utveksling de siste to ukene. Kyssing, gebrokken engelsk og nytt vennskap er noen av stikkordene for besøket.

Publisert: 23. mar. 2006
- Det var en jente på skolen som plutselig fikk seg fransk kjæreste, men jeg tror ikke hun visste om det før han plutselig kysset henne, sier Ingrid Svela, 8. klasseelev ved Eidsvåg skole.
Litt kommunikasjonsvansker ble det i starten da 20 franske ungdomskoleelever og fire lærere kom på besøk til franskgruppen i 8. klasse på Eidsvåg skole for snart to uker siden.
FASCINERT: Både elevene fra Eidsvåg skole og Frankrike likte besøket på Trollhaugen i går. FOTO: BIRGITTE VAKSDAL
I går besøkte de Edvard Griegs hjem på Trollhaugen. Alle fulgte overraskende godt med under omvisningen i Griegs gamle bolig. Kommunikasjonen mellom elevene går i hovedsak på engelsk, og det gjorde også omvisningen på Trollhaugen i går formiddag, med litt fransktolking som hjelp fra lærer Christophe Labetoulle fra Frankrike.
Snakker mest engelsk
- Det var vanskelig for elevene å omstille seg til å prate så mye engelsk. Men det gikk bedre etter fire-fem dager, forteller Labetoulle om sine franske elever.
De norske elevene hadde litt lettere for å prate engelsk, men nå går kommunikasjonen bra.
Elevene har sammen opplevd mye de siste ukene. De har blant annet vært på Akvariet, tatt turen «Norge i et nøtteskall», besøkt Sentralbadet, Fløien og i går på Trollhaugen.
Prosjektet går ut på å utveksle språkkunnskaper, og å bli kjent med hverandres kultur og matkultur. Eidsvågelevene har nok en fordel ved at de har fransk som fag på skolen, men å lære norske ord og uttrykk har ikke vært så vanskelig for franskmennene likevel.
Utrolig nok snakker engelsklærer Christophe Labetoulle flytende norsk.
- Jeg har studert i Tromsø for 25 år siden, forteller han på flytende nordlandsdialekt.
Bergen mest eksotisk
Fransklærer Terje Valen på Eidsvåg skole har sammen med Labetoulle fått til denne utvekslingen gjennom EU-prosjektet Cominus.
- De franske elevene mente at Bergen må være et av verdens mest eksotiske steder. Og slike steder var de overbevist om at kan bare telles på én hånd, sier Valen.
Terje Valen har fryktet at fransk som fag skal bli nedlagt ved Eidsvåg skole. Stadig færre elever velger å ta fransk til fordel for spansk. I år er det ingen av elevene i 9. og 10. klasse som har fransk. Men nå har trenden snudd.
- Nå kommer det misunnelige bemerkninger fra andre elever på skolen som lurer på om det er mulig å bytte over til fransk før mai, sier Valen.
Elevene kommer fra et flatt og landlig sted i nærheten av Poitier i Frankrike. Flere av elevene har aldri vært utenfor distriktet, bare et fåtall hadde tidligere vært utenlands. De norske elevene er noe mer bereist, men minst like begeistret over at de skal på gjenvisitt til Frankrike i to uker i mai.
- Jeg gleder meg mest til å smake på snegler og froskelår, sier Oda Tungodden.
Da skal de blant annet besøke store gårder der de produserer ost, landsbygden, lokale markeder og opplevelsessenteret Futuroscope.
Svenskekongen lei reality-kjendiser
Tromsø (ANB):
S
veriges kong Carl Gustav synes ikke reality-stjerner er gode forbilder.
I et intervju med Dagens Nyheter sier den snart 60-årige kongen at han er lei av at deltakere i reality-serier blir framstilt som helter til fordel for mennesker som virkelig har oppnådd noe.
– Vi trenger helter, men det er forferdelig at disse såpestjernene er forbilder. Jeg er lei av at de får større heltestatus jo mer de fornedrer hverandre. Det bør være motsatt, sier kongen til avisen.Han kommer også med et hjertesukk i forhold til sin og familiens kjendisstatus.
Foto: Terje Pedersen, ANB Tekst til bilde nr 20060424-029:Kong Carl Gustav synes reality-kjendiser er dumme.
– Det er anstrengende. Mange i familien har det strevsomt, sier kongen.
Edvard Griegs turbulente liv
Ny biografi avslører ukjente sider ved komponisten.
I mars kommer en ny biografi om den verdensberømte komponisten Edvard Grieg, ført i pennen av Erling Dahl, programsjef ved Festspillene i Bergen. Han blir intervjuet av Kjetil Lillesæter.
Edvard Grieg hadde nerveplager
- Edvard Grieg hadde nerveplager og fikk lysbehandling mot depresjoner. Humøret hans svinget fra det tungsindige til det energiske. Også musikken til den verdskjende komponisten svinget fra dur til moll, sier Erling Dahl, som har skrevet en ny biografi om Edvard Grieg.
Hør: Edvard Grieg hadde nerveplager 
Griegs store kjærlighet
Edvard Grieg trosset foreldrenes advarsler og giftet seg med sitt søskenbarn: Nina Hagerup. Derfor var ingen slektninger til stede i bryllupet i København i juni 1867. Edvard Griegs far fryktet at ekteskapet ville gjøre den pengelense sønnen økonomisk bankerott. Heller ikke Nina Hagerups mor hadde mye til overs for ekteskapet:
- Ikke har han noget, ikke kan han noget, og han lager musikk som ingen gidder å høre på, uttalte hun om svigersønnen.
Nina og Edvard Grieg.
Foto: Bergen Folkebibliotek, Grieg-samlingen
Edvard Grieg giftet seg mens han var en ukjent, fattig musiker og komponist.
- Nina Hagerup var hans store kjærlighet. Hun var en dyktig sanger og pianist. Hun haddet et sprudlende humør, som fascinerte den mer tilbaketrukne og alvorlige Edvard Grieg, forteller Erling Dahl.
Rømte fra kona
Ekteskapet mellom Edvard Grieg og kona Nina ble turbulent etter noen års samliv. 
- I 1883 rømte han fra kona for å leve et fritt kunstnerliv. Edvard Grieg var blitt fascinert av den 26 år gamle malerinnen Leis Schjelderup, som bodde i Paris. Planen hans var å besøke henne i Frankrike, men Edvard Grieg kom aldri så langt. I stedet dro han og kona Nina på forsoningstur til Roma etter å ha levd hver for seg i flere måneder, forteller Dahl.
Grieg takket nei til honorar på 25.000 dollar.
Foto: Edvard Grieg Museum TroldhaugenHør: Grieg rømte fra kona
Takket nei til 25.000 dollar
Som verdensberømt komponist og pianist turnerte Edvard Grieg i hele Europa året rundt. For en konsert fikk han vanligvis et honorar på 3000 norske kroner, som tilsvarte mer enn årslønnen til en toppbyråkrat i Kristiania.
- Edvard Grieg ble også invitert til åpningen av et varehus i USA. Han ble tilbudt 25.000 dollar for å opptre den gangen, men Edvard Grieg avslo fordi han fryktet sjøsyken under overfarten fra Norge til USA.
Hør: Takket nei til 25.000 dollar i honorar
Se også NRKs websider om Edvard Grieg: www.nrk.no/grieg
14.06.2006
Skal profilere Grieg i Tyskland
Bergen skal som eneste norske by delta under årets Hansadager i den tyske byen Osnabrück i perioden 15. – 18. juni og skal der profilere bergensregionen og Grieg.
Tekst og foto: SYNNØVE AAS
Den bergenske delegasjonen på omkring 90 personer skal være med å synliggjøre Bergen og bergensregionen på flere måter.
Grieg-markering
Neste år er det hundre år siden Edvard Grieg døde. For å profilere den internasjonale Grieg-markeringen i 2007, skal den unge pianisten Christian Hundsnes Grøvlen på 16 år fremføre musikk av Grieg på to konserter som Bergen kommune arrangerer. Grøvlen vant Ungdommens Musikkmesterskap i 2005 og deltar i år i talentutviklingsprogrammet "Unge musikere" ved Griegakademiet.
UNGE REPRESENTANTER: Nina Lem Samuelsen (17 år) skal delta på Youth Hansa og pianisten Christian Hundsnes Grøvlen (16 år) skal fremføre to Grieg-konserter i Osnabrück.
Den ene konserten er for elever på en videregående skole i Osnabrück. Til den andre konserten har Bergen kommune leid konserthallen Lutherhaus, hvor det er ventet et publikum på omkring 300. Der skal Christian Hundsnes Grøvlen og Studentersangforeningen i Bergen fremføre musikk av Grieg. I etterkanten av konserten inviterer Bergen kommune til mottakelse, der det blir servert fingermat og drikke fra Bergen og Hardanger. Vertskap er oppvekstbyråd Hans-Carl Tveit.
Hansamarkedet
Bergen og de rundt 100 andre europeiske Hansabyene skal ha egne stands på et stort Hansamarked. Fra standen skal Bergen og bergensregionen som reisemål profileres, og publikum vil få smake tradisjonelle retter fra by og land, mange servert på en ny måte. Fra fruktbare Hardanger serveres blant annet eplesaft, cider, fenalår og røkt ørret med ramsløk. Fiskesuppe, sild og akevitt laget på korn, som var den viktigste importartikkelen i Hansatiden.
Bergen Brandkorps Musikkorps og Studentersangerforeningen i Bergen skal dessuten bidra med kulturelle innslag ulike steder under Hansadagene. I tilknytning til Hansadagene er det også faglige programmer, og det arrangeres møter i Hansaforbundets styrende organer, hvor Bergen kommune er representert
Hansaby-samarbeidet
Bergen kommune er en aktiv deltaker i samarbeidet mellom de byene hvor Hanseatene i sin tid hadde kontorer og utenlandsstasjoner. Hansabyene hadde en tradisjon for å treffes årlig til store festivaler, og denne tradisjonen ble gjenopptatt da byen Zwolle tok initiativ til å etablere "Hansadager i moderne tid" i 1980. Bergen er den eneste norske byen som deltar i det internasjonale nettverket av Hansabyer, som samarbeider om kultur, reiseliv, næringsvirksomhet og utvekslingsprogrammer for ungdom. Bergen arrangerte Hansadager i 1996 og skal igjen stå som arrangør i 2016.
Youth Hansa
I forbindelse med Hansadagene arrangeres også Youth Hansa, der ungdommer fra de forskjellige byene møtes. Hensikten er å øke forståelse og samhandling mellom ungdom på tvers av landegrensene. Bergen er representert av to ungdommer, Nina Lem Samuelsen og Johanne Berg Kalsaas, begge 17 år.
UNGDOMSDELEGAT: Johanne Berge Kalsaas (17 år) skal også delta på Youth Hansa.
Deltakerne fra Bergen
I tillegg til de nevnte deltar også Bergens Reiselivslag, Bergen Kokkenes Mesterlaug og prosjektet "Smak av fruktbare Hardanger" og Bergensakevittens venner på Hansadagene 2006.
Osnabrück
Osnabrück er en by på ca 165 000 innbyggere og ligger i delstaten Niedersachsen. Årets Hansadager har tittelen "Europe in Osnabrück" og er også en markering av at det i år er 650 år siden representanter fra de ulike Hansabyene var samlet til møte for første gang. Det er ventet deltakere fra over 100 Hansabyer til et omfattende program med seminarer, kulturbegivenheter og et stort Hansamarked.
Les mer om Hansadagene 2006 på http://www.osnabrueck.de/hansetag/39112.htm
Og om Hansaby-samarbeidet: www.hanse.org
Bløff eller ekte Grieg-bilde?
Da Tor Frithjof Grude (80) ryddet i huset, fant han et signert bilde av Edvard Grieg. Eller er det en dobbeltgjenger?
Det godt bevarte svart-hvittfotografiet har i årevis ligget gjemt blant eiendelene til Tor Grudes mor Hjørdis, som døde i 1986. Men under en ryddesjau nylig, fant Grude det signerte bildet, der det står:
«Til min kjære Nilsemand fra Grieg».
– Mor spilte piano og min far Frithjof sang operetter. Begge satte stor pris på komponisten. Hvor de har fått bildet fra, vet jeg ikke, sier Grude.
Han håper BA kan hjelpe til med å løse mysteriet.
Foreldrene har neppe fått bildet av Grieg personlig. Hjørdis Grude ble nemlig født i 1901. Edvard Grieg døde i 1907, for nøyaktig 100 år siden.
– HAR MINE TVIL!
BA har kontaktet Erling Dahl jr., som denne uken lanserte en ny bok om den verdensberømte kunstneren fra Bergen.
Dahl var intendant og direktør på Troldhaugen i 14 år. I forbindelse med skrivingen av boken, har Dahl gjennomgått 500 bilder som finnes i samlingen til Bergen Offentlige Bibliotek.
– Jeg har mine tvil om dette er Grieg. Jeg tror det er en annen person, han ser altfor lang ut. Håndskriften er opplagt ikke Griegs, er ekspertens konklusjon.
– Jevnlig dukker det opp Grieg-bilder, -opptak og -brev som eierne håper er ekte. Ofte viser det seg at gjenstandene er kopier.
– Men ekte brev er verdifulle. Solgt på auksjon kan de fort gå for 5000 kroner, opplyser Erling Dahl jr.
UENIGHET
Siren Steen, ansvarlig for bibliotekets bildesamling, støtter Dahl.
– Bildet er neppe av Grieg, selv om det ligner. Håndskriften er ikke hans!
BAs klassisk-anmelder gjennom mange år, Tore Lund, som også er pensjonert musikklektor og har hatt Dahl jr. som elev, er av en annen oppfatning.
– Dette ligner på Grieg på sine eldre dager, etter hva jeg kan se. Men jeg er ikke hundre prosent sikker, sier Lund.
Hva med Tor Grude i Fyllingsdalen? Han har rammet inn bildet og hengt det på stueveggen.
bravenet.com