|
|
Gal(l)eri1.htm Bilde
| theBergenPost1LIGHT | |||||||||||||||||||||
|
theBergenPost1 Index Marinen NOR/GE/WAY/WEGEN Privateeye * Greenland Logistics Viet nam Vikings Bergen Masons * uvc "Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene." - Dr. Stockmann i En folkefiende (5. akt)
Wenches aller siste ære
|
Rembrandt i Bergen Det finnes ikke mange bilder eller malerier i Bergen laget av Rembrandt. Vestlandske Kunstindustrimuseum er eiere av to, en tegning og en radering. Tor Kristiansen
Publisert: 2005BT Rembrandt van Rijn er som et eventyr, sier direktør Jorunn Haakestad ved Vestlandske Kunstindustrimuseum. Hun er stolt over å ha disse små kunstverkene av en av Europas mest betydelige kunstnere. Kunstverkene henger i museets Singerrom og det var maleren William H. Singer jr. som i sin tid sikret seg dem. Var selv maler William H. Singer jr. og hans kone Anna kom til Olden i 1913 og fikk en livslang kjærlighet til den vakre naturen. Medvirkende var det nok også at den første verdenskrig brøt ut i 1914. Familien Singer bestemte seg for å bli i Olden. Singer bygde seg første et atelier og en fløy på Yris Hotell. Så begeistret for landskapet ble de at de bestemte å bygge et eget sommerhjem, Dalheim, i Olden. William H. Singer fikk et atelier der han kunne arbeide med sitt, mens Anna styrte hus og hjem. En egen teknikk Vestlandske Kunstindustrimuseum fikk Singers kunstverk og gjenstander da ekteparet døde. En betingelse var at det skulle etableres et eget Singer-rom ved museet. Det er nettopp i museets Singer-rom Rembrandts tegning og radering henger. Rembrandt Harmenszoon van Rijn var nederlandsk maler og levde fra 1606 til 69. Flere av hans malerier er verdensberømt, men han var også en av tegningens og etsingens største mestere og fornyet teknikk og motiv. - Maleriene og tegningen i Singer-rommet er egenartete på sin måte og gjenspeiler kunstnerne. Møblene har hver for seg en skjønnhet. Vi har store glede av dette spesielle rommet. Det er formet som et hjem og vi bruker det ved spesielle anledninger, opplyser direktør Jorunn Haakestad Enhver situasjon - nei, ethvert øyeblikk - har en uendelig verdi, det er representativ for evigheten Flom i Vaskerelven
Foto: Aasa Christine Stoltz Vannet fosset i ettermiddag ut av et kumlokk like ved Cafe Opera på Engen. Husstander er uten vann, og trafikken har stoppet opp. FLOMMET OVER: Slik så det ut utenfor Cafe Opera ved 14.00-tiden. Å, ungdom, ungdom, kan du aldri Publisert: 17. jul. 2005 - Det virker som dette er et omfattende vannledningsbrudd, sier vaktoperatør Willy Jakobsen i Vaktsentralen til Bergen kommune til bt.no. Han forteller at brannvesenet ved 14.10-tiden klarte å stanse vannstrømmen. Men da var allerede mye skade skjedd, etter at vannet hadde strømmet fritt i ett kvarter. - Mye vann har fosset ut. Vi frykter at det kan være gjort stor skade, sier Jakobsen til bt.no. - Ikke vann i kjellere - Heldigvis ser det ut til at det ikke har kommet vann i noen kjellere, sier operativ uteleder Øystein Frotaule ved Bergen Sentrum politistasjon. Vaktsentralen forsøker nå å skaffe seg oversikt over hvor mange husstander som er uten vann. Trafikkaos ![]() Vaskerelven vil trolig bli stengt for trafikk resten av dagen. Stenge må trolig også flere utesteder i området som nå mister vannet. - De fleste husene i området vil være uten vann en tid fremover, sier Frotaule. Ledningsbruddet skaper også trøbbel for trafikken gjennom sentrum. Fra før er Håkonsgaten stengt. Nå blir også Vaskerelven stengt i flere timer. - Vi stenger gaten av frykt for at veien eller fortau kan rase sammen. Det er et omfattende ledningsbrudd som har vasket med seg mye sand. Derfor tar vi ingen sjanser, sier Frotaule. For de lokalkjente skjedde ledningsbruddet på Engen. Skuelystne fleipet med at nå kunne man endelig kalle hele gaten for Vaskerelven... Bergensk mesterskap i sexlekeytøypadling Det går strykende ned Vaskerelven, under "Barbara Vaskerelven Challenge 2005".
Publisert: 2005 «Barbara Challenge 2005» kalles konkurransen som ble avviklet i byen Bergen. Over 100 bergensere deltok i Vaskerelv -padlingen, hvor hensikten rett og slett var å komme seg over Vaskerelven ved hjelp av en oppblåsbar sex-dukke. Ideen til den ikke altfor smakfulle konkurransen kom for øvrig under et fuktig herrelag på en restaurant i nærheten, hvor diskusjonen plutselig skar over i oppblåsbare dukkers nyttefunksjon. Bildene er beviset på at oppblåsbare Barbara duger! De flyter. Altså kan oppblåsbare Barbara være redningen for en mann i havsnød i Vaskerelven.. Vaskerelven betyr en gatesom har vasket seg. "Vaskerelven" i Bergen var opprinnelig en elv eller bekk som gikk fra Rakkerdammen på Rakkerhaugen - nåværende Sydneshaugen - til Lille Lungegaards vann, og som folk brukte til å vaske klær i. Senere ble navnet overført til stien eller veien i området. Finner dokker nokke? Fjerner 240 tonn om dagen Supermann fikset fjernvarmen Kari Pedersen – Hvor galt kan dette gå? spurte byrådslederen med en nervøs latter. Så med ett var hjelpen der. Over veien og ned i grøften sprang Supermann. Der tok han et stødig tak i håndtaket. Byrådslederen skrudde til – og dermed var det gjort. «Det nærmeste du kommer helvete i Bergen» - bli med under jorden i denne btv-reportasjen. Endepunktet Utbyggingen er langt fra over ennå. BT skrev tirsdag at fjernvarmeutbyggingen krever 10 nye år med graving i sentrum. – Det er ikke korrekt. Gravingen tar aldri slutt, sa styreleder Birger C. Schønberg i BKK Varme AS i sin åpningstale: – Men vi tar samordningen av graveoppgaver grav alvorlig, la han til.
SUPER HJELP: Terje Strøm fra BKK Varme AS ¿ alias Supermann ¿ gir byrådsleder Monica Mæland en hjelpende hånd med åpningsventilen. (FOTO: RUNE BERENTSEN) Fjernvarmen kommer hovedsakelig fra bossforbrenningsanlegget i Rådalen og blir supplert med gassvarme fra Haukeland sykehus i kuldeperioder. Fullt utbygget kan fjernvarmenettet erstatte utslipp tilsvarende 25.000 biler.
Bergenskunstner til Kina Publisert: 17. okt. 2006 KARI AASENS keramiske former skal i Kina lages i lakk, kobber og marmor. ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ VERKSTED Stjålne glimt fra AfrikaBodil Friele har stjålet jord, sand og tittel fra Afrika. Straffeutmålingen, eller resultatet om du vil, henger i Galleri Allmenningen.
Publisert: 2005 GURO ISTAD I dag åpner Bodil Friele sin andre separatutstilling, «Let's talk» i Galleri Allmenningen. Ni store og seks små malerier har funnet sin plass på de hvite veggene. De ni store er på størrelse med kunstneren selv. - De er 1,70 høye. Akkurat som meg. Men litt bredere, ler Bodil Friele. Ti kilo sand i kofferten Sponplatene har fått seg en omgang med både jord og sand før de havnet i Øvregaten. - Jeg har stjålet jord og sand fra Iran og Afrika, betror Bodil Friele oss. Intet mindre enn ti kilo overvekt hadde ordførerfruen da hun reiste hjem fra Afrika, og hun priser seg lykkelig over at de ikke åpnet koffertene hennes i tollen. - Tenk hva de hadde trodd da, sier hun med flau mine. - Jeg liker tanken på at det er sand fra bushen i Afrika. At det kanskje har vært løver- og elefantspor i den. Også tittelen er rent tyvegods. Dog ikke av like overvekts-fremkallende art. Den fant hun på en støvete landevei mellom Nairobi og Mount Kenya. - Jeg så på disse styggvakre skiltene, og på ett sto det «Let's talk». Ord som snakket direkte til kunstneren. For som hun sier: - Bilder kommuniserer. Alle kunstnere ønsker jo å få frem reaksjoner - på godt og vondt. I ettertid oppdaget hun at tittelen «Let's talk» var en del av en aids-kampanje. - Men utstillingen er ikke et ledd i den kampanjen. Den problematikken er altfor alvorlig til at jeg tror jeg kan redde verden med bildene mine. Perleglimt i øyet - Det er mye morgen- og nattestemning, nikker kunstneren. Men også doser av humor og glimt i øyet. - Jeg er opptatt av at kunsten ikke trenger å være så høytidelig. Dette har litt glimt i øyet. Hun peker på maleriet med en ensom skilpadde som kravler seg oppover. - Det heter «For sent å snu». Et annet maleri har et innslag av en tilfeldig perle. - Når jeg arbeider, drysser det alltid noe på gulvet. Av og til finner noe av gulvdrysset veien tilbake til bildet ved et uhell. - Men noe av bosset skal få være der, synes Bodil Friele, og hermer etter seg selv: - Oi, der er en perle! Kultobjekt fyller 50Bilen var kort og godt en sensasjon - både teknisk og designmessig. Citroëns nye flaggskip DS var tegnet av kunstneren Flaminio Bertoni og ble avduket 6. oktober 1955. LEGENDARISK: Citroën DS ble avduket i oktober 1955 og ble straks en salgssuksess. Det ble solgt over 1,4 millioner biler i løpet av 20 år. FOTO: SVEIN M. SIRNES
Publisert: 21. aug. 2005 SVEIN M. SIRNES - Hadde fabrikken ikke nok blikk til å lage en skikkelig bakpart? - En kan få inntrykk av at bakhjulene er utenfor selve bilen. Uff! Slike kritiske kommentarer var det mange av da bilen ble presentert. Elsket og hatet Enten elsket man den, eller så syntes man den var utrolig stygg. 23. juni i år åpnet en stor utstilling om denne legendariske bilen på Museet for vitenskap og industri i Paris. Utstillingen forteller om en helt spesiell bil som kom til å prege fransk offentlighet i 20 år. Samme dag som DS-en ble avduket ble det solgt 749 biler på 45 minutter. Da dagen var omme var 12000 kjøpekontrakter inngått. Mot slutten av uken viste ordrebøkene at 80.000 biler var bestilt! Direktøren for Citroën-konsernet, Pierre Boulanger, hadde insistert på at bilen skulle ha stor akselavstand, slik at den ble rommelig og fikk gode kjøreegenskaper. Karosseriformen hadde opptatt selskapets ingeniører siden 1948. Motoren var en kjempeutfordring, da man ønsket å plassere den så langt fremme i bilen som mulig. Motoren de etter utallige forsøk endte opp med hadde et volum på 1911 ccm og presterte 70,5 hestekrefter ved 4500 omdreininger/min. Bilens toppfart var 140 km/t, og bensinforbruket 10 km pr. liter. Komfort i høysetet
på utstillingen viser de originale og innovative tekniske løsningene, med svingbare hovedlykter og en hydraulisk enhet med høytrykk. Den hydrauliske enheten sørget for kraft og komfort, og gjorde styringssystemet lett å håndtere. Bilen hadde hydropneumatisk fjæring, høyeffektive skivebremser med bremsekraftfordeler, servostyring og girkasser. DS-en hadde først ingen egen bremsepedal - føreren skulle bare åpne en ventil ved hjelp av en bryter i gulvet. Men ideen var litt for radikal, og det tok ikke lang tid før bremsepedal ble installert. I 1962 ble bilen en del av fransk politisk historie ved drapsforsøket på general de Gaulle på Petit Clamart. Presidentutgaven av DS ble gjennomhullet av kuler, men holdt seg likevel på veien. DS-en var også med i en rekke filmer, som «Fantomas», «Back to the Future II» og «Gattaca». Flere kjente franske skuespillere kjørte bilen, blant andre Louis de Funès, Jean Marais og Lino Ventura. Kjendisbil DS ble kjørt av kjendiser og stjerner. Den ble til og med utnevnt til offisiell bil for Den franske republikk. Citroën lanserte mer enn 150 forskjellige versjoner i løpet av de to tiårene den var i produksjon. Bilen er i dag et yndet kultobjekt, og den har funnet sin plass hos samlere og på en rekke tekniske museer verden rundt. DS-en fikk ingen lykkelig sorti. I begynnelsen av 70-årene ble det årlig produsert rundt 100.000 enheter av DS 23, og det var planer om en modernisert utgave med en Maserati Quattroporte V6-motor. Men på grunn av økonomiske problemer lot prosjektet seg ikke realisere. Ikke lenge etter overtok Peugeot Citroën-konsernet. Matisse - enda en gang Henrik Sørensen skal en gang ha sagt at han hadde lært mer av Matisse på et kvarter enn av alle sine tidligere lærere til sammen. Få europeiske kunstnere har hatt så stor innflytelse på andre europeiske kunstnere i det tjuende århundret - også norske, skriver kulturredaktør Jan Nyberg. Publisert: 12. aug. 2005 Denne helgen åpner to nye, store utstillinger i Danmark med Henri Matisses bilder. På Statens Museum for Kunst i København vises ni av hans verker fra museets samlinger sammen med tre samtidskunstnere i dialog med Matisses arbeider, samt en forskningsrapport der åtte av verdens ledende Matisse-forskere gir til kjenne sitt syn på en del av hovedverkene. På Louisiana Museum for Moderne Kunst utenfor København viser en utstillingen «Et nyt liv», med kunstverker fra de siste 14 år av kunstnerens liv; fra 1941 til hans død i 1954. Gjennombruddet I boken «Søren» som sønnen Sven Oluf Sørensen ga ut i 2003 om sin far, Henrik Sørensen, er et helt avsnitt viet Sørensens opphold i to perioder som elev hos Matisse. Her forteller han hvordan faren «lærte mer på et kvarter hos Matisse enn av alle sine tidligere lærere til sammen». Sørensens betraktninger sier også noe om hvorfor Matisse som lærer fikk så stor betydning på en hel generasjon europeiske kunstnere, gjennom sin helt spesielle form for pedagogikk. Til sammen skal minst 16 norske kunstnere ha vært under Matisses lære, deriblant Per Krohg (sønn av Christian Krohg) og Jean Heiberg. Selv ble Sørensen aldri noen beundrer av Matisse, men at han lærte mye av ham, har han aldri underslått. «Matisse var ingen stor kunstner, men en stor maler,» skal han en gang ha sagt. Sørensens eget bilde «Varietéartist» fra 1910, viser at han har tatt til seg et og annet om teknikk, komposisjon og farger fra den gamle, moderne mesteren. «Malte i skjorte og slips» Men det var lite ved kunstneren som siden er blitt betraktet som fauvismens grunnlegger, som kan minne om de andre fauvistenes villskap, og er ofte blitt karakterisert som en bankdirektør i provinsen, eller en statsautorisert revisor som malte i skjorte og slips. For selv om samtiden, den gang for 100 år siden, lot seg sjokkere over det de oppfattet som det reneste barbari i form av dristige frigjørelser av farger, rå strek og sterk fremheving av det maleriske i bildene, lå det ingen ønske om provokasjon og konflikt fra kunstneren selv. Snarere tvert imot; han ville at bildenes harmoni og optimistiske farger skulle være et fristed fra hverdagens tristesse, eller «som en behagelig lenestol etter en utmattende dag», som han selv formulerte det. To ulike perioder Utstillingen på Louisiana viser bilder fra kunstnerens seneste periode, og viser også en oppsiktsvekkende brevkorrespondanse med den franske satiriske tegneren og forfatteren André Rouveyre, som Matisse over en lang periode brevvekslet med daglig. I denne korrespondansen er mange av de utstilte verkene kommentert, og gir en oppsiktsvekkende innsikt i kunstnerens egne tanker om sine verker. Denne utstillingen har allerede vært vist ved Musée du Luxemburg i Paris, der den ble sett av 325.000 mennesker! Begge de danske utstillingene står frem til 4. desember, og er enda et godt argument for å besøke vårt deilige naboland i sør. "Evig eies kun det teipte..."
http://www.fjellkunstforum.no/ Svensk tull Ja, de fleste har vel hørt om de nidkjære tollerne på svenskegrensen. Det var en norsk familie som skulle til Sverige en tur. De ble stoppet av den svenske tolleren på grensen. ”hm, sa tolleren”, og kikket på passasjerene og på føreren, så sa han: ”nej, ni får nog inte kjöra vidare med den här!” Den norske føreren kunne ikke forstå at noe var galt. ”hvorfor ikke?” spurte han noe forvirret. ”Nej, för det är en Audi quatro, inte sant?” sa tolleren og skrev ivrig i blokken sin. Jo visst, men han hadde ikke hørt noe om at det ikke var lov å kjøre Audi quatro i Sverige sa nordmannen. ”Visst visst, det är lagligt, men ni är fem i den här” ”Nei, For noe sludder”, sa nordmannen. ”Hør her, det var en bra spøk, men nå vil vi helst kjøre videre”, lo han. ”NEJ!! Det går icke! Ni får antigen vända om, eller lämna en kvar!” Nordmannen kikket forbløffet på tolleren, og han forsto at dette var tydeligvis ikke ment som spøk, så han sa ”OK, nå har jeg fått nok tøv for i dag! Får jeg snakke med sjefen din!” Han tok av seg selen, og ville gå ut av bilen, da svensken stoppet ham. ”Det går nog inte, han är upptagen!” ”Hva da opptatt?” spurte den norske bilisten. Nå begynte han virkelig å bli sint. “Han är upptagen där borta med en Fiat Uno, dom var två i den. http://forbruker.no/bil/tester/nybiltester/article1029357.ece
If you've followed the news recently you will have heard that the famous painting "The Scream" has been stolen from Norway's Munch Museum. Tidenes skihopp av Romøren239 meter! Med ny fantastisk verdensrekord sikret Bjørn Einar Romøren norsk dobbeltseier i Planica. FLØY LENGST: Bjørn Einar Romøren på vei ned mammutbakken i Planica. FOTO: REUTERS Bjørn Einar Romøren vant verdenscupfinalen i Planica etter å ha satt verdensrekord med 239 meter. Roar Ljøkelsøy ordnet norsk dobbeltseier. Det ble en fantastisk sesongavslutning i skiflygingsbakken i Planica, OVERLEGEN: Bjørn Einar Romøren på vei ned til 224 meter i Planica lørdag 18.03. 2006 . Foto: AFP der Romøren satte standard med verdensrekord på 234,5 meter i prøveomgangen. Den sto gjennom en konkurranse full av lange hopp, helt til Matti Hautamäki slo den med 235,5 meter som åttende siste hopper i finaleomgangen. Noen minutter senere var det Romørens tur, og han svarte med et kjempehopp på 239 meter. Det skulle vise seg å holde til både rekord og seier. Juryen valgte å kjøre på med samme fart, og to av de tre siste i finaleomgangen falt på store lengder. Først gikk Tommy Ingebrigtsen over ende på 236 meter, så falt finske Janne Ahonen på 240 meter som ville vært rekord om han hadde holdt seg på beina. Ahonen ble liggende en stund og tok seg til ryggen. Ljøkelsøy ledet etter første omgang takket være et hopp på 230,5 meter i første forsøk. Han hoppet 224 meter i annen omgang, og det holdt til 2. plass 9,1 poeng bak Romøren, men 0,7 foran Andreas Widhölzl. Ingebrigtsen ble nummer sju tross fallet. Henning Stensrud ble nummer 10, Sigurd Pettersen nummer 11, Lars Bystøl nummer 18 og Daniel Forfang nummer 24. Krever 10 millioner av statenI 1999 mottok gallerieier Reidar Osen i Bergen et krav fra tollvesenet: Betal 800.000 kroner i avgifter for tre båter du har kjøpt.
Publisert: 23. mar. 2005 TORSTEIN STANGENES Reidar Osen og hans advokat sender i dag brev til staten v/Finansdepartementet der de krever at Osen får 10.065.000 kroner i erstatning. Årsaken er at Osen er blitt påført kostnader og gått glipp av store inntekter ved at Tollvesenet uten gyldig grunn helt siden 1999 har hatt beslag i tre russiske elvebåter Osen kjøpte to år tidligere. Den ene båten «MS Ferdinand», oppkalt etter Ferdinand Finne, ønsket Osen å bruke som flytende galleri på Vågen. Han mener han kunne tjent minst 800.000 kroner på det årlig, og krever at staten betaler han 6,4 millioner kroner for å ha hindret han i å gjøre dette. Han begrunner inntektsanslaget med at han i 1997 hadde 950.000 kroner bare i billettinntekter på Ferdinand Finnes utstilling i Galleri Nygaten. Tror staten vil betale Og han mener båtenes verdi er blitt redusert med minst 1,5 millioner kroner som følge av at de er blitt liggende ubrukt siden 1999. Dermed blir erstatningskravet på 10.065.000 kroner - foreløpig. Advokaten avslutter nemlig brevet med å si at beløpene kan heves og erstatningsgrunnlaget utvides hvis partene ikke blir enige. - Jeg tror staten svært gjerne vil diskutere dette. Det er en enestående sak, slik at staten trygt kan gå med på løsninger uten at det skaper presedens, sier Osens advokat Per Magne Kristiansen. Reidar Osen håper på forlik. - Jeg har ikke lyst til å gå gjennom alle rettsinstansene igjen. Men må jeg så må jeg. Jeg er en fighter, sier han. - Har vært nøktern - Det er nesten så jeg må klype meg i armen. Jeg saksøkte staten ved Finansdepartementet i Høyesterett. Regjeringsadvokaten var deres prosessfullmektig. Det var litt av en påkjenning. Det ville vært godt pressestoff hvis jeg hadde tapt, sukket han. Han har likevel ikke krevd erstatning for tort og svie. - Vi har vært veldig nøkterne, forklarer Kristiansen. - Men møter vi veggen, kan beløpet bli mye høyere, sier Osen. Byens flotteste fasade? KOBBER så langt øye kan se oppover fasaden til Galleri Nygaten. Samtlige vinduer med flunkende ny "innramming", og det glitrer av både skorstein, takrenner, ja, til og med snøfangeren på taket. Utvendig har imidlertid huset med adresse Nygaten 7, vært i en helt annen divisjon. – Noe måtte gjøres, og når huset nå sårt trengte en oppussing, ville jeg gjøre det litt annerledes, forklarer huseier og gallerieier Osen. Og annerledes ble det – et skikkelig blikkfang av de sjeldne. Og ennå er ikke prikken over i-en på plass. – Hva blir det neste? – Vent og se Reidar Osen er hemmelighetsfull, men har altså enda mer i ermet – og dette også helt sikkert i kobber. – Turister stopper opp, kikker med store øyne – og gir klart uttrykk hva de mener om fasaden. Sånn er gøy å oppleve. Da er hensikten oppnådd. Og som om ikke Osens ønsker var nok, ønsket blikkenslageren som utførte jobben, bokstavelig talt å sette kronen på verket. Uten å spørre Osen, la blikkenslageren inn to «prinsessekroner» i kobber over fire av vinduene i tredje etasje. - Dette ville Audun liktI går ble bysten av kunstneren Audun Hetland avduket i Bryggeparken. Nå kan han speide utover sitt eget atelier, Vågen og byen med skrått blikk.
Publisert: 13. apr. 2005 - Dette er så stort at jeg har ikke helt forstått det ennå. Å få en slik ære i Bergen er ikke mange forunt, sier Kirsten Hetland, enken etter kunstneren. Audun Hetland er kjent for sine tegninger av bergensere og Bergen og for sine illustrasjoner, mellom annet i BT. Men han var også grafiker, skulptør og maler. I går ville han fylt 85 år. - Illustratører ble ikke sett på som kunstnere på 1950-og 60-tallet. Hetland merket nok dette. Kunsten på den tiden var modernistisk, da ville man ha ren kunst som var fjern fra virkeligheten. Men Hetland maktet å vekke noe allment ved sin strek og replikk, og gjennom sine tegninger fortalte han oss hvem vi er, med en god porsjon selvironi. Derfor er han en betydelig kunstner og fortener en byste, sa Gunnar Danbolt, professor i kunsthistorie, før Gunnar Staalesen avduket kunstverket. Byantikvar Siri Myrvoll la ned krans. - Det krever en spesiell strek for å få frem en slik by. Nå håper jeg Hetland er fornøyd med plasseringen, sa Myrvoll. Bysten er plassert i Bryggeparken, bak atelieret til Hetland. Hodet er plassert litt på skrå, slik at kunstneren kan stå og kikke med skrått blikk over hustakene og mot byen og Vågen han var så glad i. - Dette ville Audun likt. Og bysten ligner. Jeg må sende en stor takk til kunstneren Hugo Wathne, sier Kirsten Hetland. OMSORG: Denne tegningen laget Audun Hetland til en europeisk kongress for «Omsorg ved livets slutt» i Bergen i 1994. Med hetlandsk glimt i øyet forestiller bildet en person som tar sin omsorgsperson med til himmelen. Bildet er med aksept fra Kirsten Hetland trykket opp og blir gitt til alle Bergens sykehjem. Har Hetland-relieff, søker plassForrige tirsdag ble en byste av bergenskunstneren Audun Hetland avduket. Samtidig ligger et kunstverk laget av Hetland lagret i en kjeller, i påvente av at man blir enige om hvor det skal henges opp og av hvem.
Publisert: 2005 Mange husker nok det store relieffet som hang på veggen på Engen kino for 20 år siden. Men nå er det lenge siden noen har sett det. «Det skjedde noe på Engen i går. De to samarbeidspartnerne Audun Hetland og Odd Amundsen krøp omkring i stillaser på Engen kinos vegg mot Konsertpaleet, og i løpet av dagen kom både klassiske filmskikkelser og marionettdukke-styrende hender på plass.» Dette sto på trykk i BT 6.mars 1976. Senere samme år kom den store veggdekorasjonen med Chaplin, en cowboy og et dansende par opp på veggen på Engen kino, og den hang der til 1989. Men hva skjedde så? - Relieffet ble tatt ned da konsertpaleet ble bygget i 1989. Det var i dårlig forfatning, og vi har oppbevart det i kjelleren på kinoen, sier kinosjef Stein Sandvik. - Vi begynte å snakke om relieffet da kinoene ble slått sammen, men bestemte oss for å avvente litt. Vi fikk høre at det var ødelagt. Deretter ble Hetland selv syk og døde, så det er ikke mer enn et par år siden vi fikk sporet det opp hos en vaktmester på kinoen, sier Kirsten Hetland, enken etter kunstneren. Kinoen vil ikke ha det Hun og Kjell Moberg har fått sandblåst relieffet, og det ligger nå lagret, klart til å bli hengt opp igjen. Men hvor? Relieffet var laget til en veggflate som var ti ganger syv meter. - Vi er fornøyde med at noen tok ansvar for relieffet slik at det ikke trengte å bli liggende. Etter å ha vurdert det nøye, i samråd med vår arkitekt, har vi funnet ut at vi ikke har plass til det her på kinoen, sier Sandvik. - Er det ikke litt rart å ha et dyrt kunstverk (det kostet 95.000 kroner i sin tid, red.anm) liggende i en kjeller i så mange år? - Jo, det kan man si, sier Sandvik. - Men relieffet var laget til en spesiell vegg som ikke eksisterer lenger, og som jeg sa har vi rett og slett ikke plass til det. Vi har heller ikke funnet noen som ville overta det før Kirsten Hetland kom., legger han til. Kommunen vet ikke - Han skulle se på saken, men jeg har ikke hørt noe mer, sier Hetland. Kunstverket er laget for det offentlige rom, og jeg synes det er rart at det ikke er interesse for det lenger. - Vi har ikke glemt det, svarer kulturdirektør Bjørn Holmvik når BT ringer. - Da jeg kom til Bergen, var jeg ikke klar over relieffet. Jeg ble kontaktet av noen ildsjeler som hadde fått pusset det opp og lagret det. Jeg kontaktet Bergen Kino og tenkte at de kunne ha plass til kunstverket i forbindelse med det nye bygget deres, men jeg hørte ikke noe mer. Holmvik synes relieffet fortjener stor plass. - Jeg synes det er praktfullt! Publikum fortjener å se kunstverket, og det fortjener å bli hengt opp, sier Holmvik til BT. Han har levert saken til fondet for kunstnerisk utsmykning. - På et møte forrige mandag bestemte vi at vi vil gjøre noe med relieffet, og vi er positive til å få det montert, men vi har ikke bestemt hvor ennå. Det sier fondets sekretær Grete Riis. - Når kan relieffet henge på en vegg igjen? - Vi vil jobbe med det nå før sommeren og håper å få det til i løpet av ikke altfor lang tid, sier Riis. - Der jeg finner min størrelse Publisert: 28. jun. 2005
Hvor ville du helst bodd? Hvor går søndagsturen?
Hvor handler du klær? De beste skillingsbollene? Ditt beste skoleminne? Din bergenske favorittrett? Hvor er du medlem? Hva samler du på? Ditt bergenske favorittuttrykk? Hva er du mest stolt av? Hva ville du vist en turist? Hva er du minst stolt over? Hva mangler i Bergen?
Ditt første kyss? Favorittbergenser? Har du gått i buekorps? Når var du på Stadion sist? Det flotteste byfjellet? En god dag i Bergen? Ordfører for en dag? 1. Vekk med planene om bybane, bygg for buss. 2. Veitunnel gjennom Ulriken. 3. 5000 nye parkeringsplasser i Fløyfjellet, med tilhørende pendelbusser. 4. Parkeringsvaktene skulle få ny, røde uniformer med gull på, og være smilende og hyggelige informanter. 5. 10 nye offentlige toaletter som rengjør seg selv, slik de har i utlandet. 6. Et kjempekarneval i alle bydeler samtidig med tittelen «bøtteballetten», der alle deltar. Tre timers rengjøring og deretterkurvfest! Bergen om 50 år? Stripping fritas for momsStripping er kunst og dermed fritatt for moms. Det slo Oslo tingrett fast i en dom tirsdag. Publisert: 03. mai. 2005 Strippebaren Diamond Go Go Bar i Oslo gikk til søksmål mot staten etter at staten ville ha moms av inngangspengene. Lov om merverdiavgift åpner imidlertid for unntak fra momsplikten dersom tjenesten anses for å være utøvende kunst. Strippebarens advokat mente at når nordlendinger kan fortelle grove vitser fra en scene uten å bli pålagt moms på inngangspengene, og at når en sverdsluker kan opptre uten at virksomheten blir pålagt moms, burde momsfritaket også gjelde for strippeshow. Oslo tingrett skriver i dommen at avgjørelsen var svært vanskelig, men at retten likevel lander på at strippeshow bør være momsfrie. En av grunnene til dette er at retten mener det er kunstig å momsbelegge rene strippeshow, så lenge andre show med strippeinnslag er fritatt. «Det er en kjent sak at man på spesielle utesteder særlig i utlandet kan få se umåtelig vakre artister som beveger seg grasiøst i takt med musikk, med sensuelle bevegelser og med en gradvis avkledning som gir mange restaurantgjester en svært god opplevelse», heter det blant annet i dommen. En fri sjel fra JakartaIndonesiske Heri Dono kombinerer tradisjonell folkekunst med popkunst. Noen gremmes.
Publisert: 06. mai. 2005 BODIL GARVIK - Problemet for meg i Indonesia er at de ikke kan putte meg i en bestemt bås. De tradisjonelle kunstnerne der aksepterer meg ikke, og heller ikke de moderne. De liker ikke at jeg mikser alt, sier Heri Dono med et skuldertrekk. Han tar ikke akkurat det så tungt. Siden 1990 har han reist som en nomade verden over og deltatt på prestisjetunge biennaler med malerier, installasjoner og performance. Engleskulpturer med motor, todimensjonale dukker inspirert av javanesisk dukketeatertradisjon (mutasjoner, sier han selv), fargesterke malerier der skikkelsene også har trekk fra folkekunsten i Indonesia. Han trekker imidlertid også veksler på kjente tegneserieskikkelser; Lynvingen for eksempel. Hans miks av tradisjon, humor og satire fungerer ofte som politisk kommentar mot militarisme og undertrykking. Truet av myndighetene - Det er så fint med sjøen der. Å se familier som drar ut i båt - en drøm for meg! bemerker han. Heri Dono blir lagt merke til i mange land - og av indonesiske myndigheter. En utstilling ved Museum of Modern Art i Oxford i England, falt øvrigheten tungt for brystet. Hans egen ambassade truet med å frata ham statsborgerskapet. I utstillingskatalogen kritiserte han nemlig de militæres innflytelse på indonesisk samfunnsliv, og den ytringen sendte ham også rett i lange avhør hos sikkerhetspolitiet ved hjemkomsten. Venner druknet - De klager over at de ikke liker maten i utlandet, humrer han. Et av maleriene handler på en måte om venner. Om venner som ikke er mer, forteller han. - Jeg hadde et vennepar i Banda Ache. Nygift, med en liten baby. Alle tre forsvant i tsunamien. Jeg treffer dem aldri igjen. Akkurat dette har han malt - mennesker som forsvinner i en kjempebølge. Hans far døde tre dager før tsunamikatastrofen, og Hero Doni var allerede i sorg, eller kontemplasjon som han kaller det, da den enorme tragedien inntraff. - Jeg hadde begynt å tenke på at far kanskje var blitt en engel. Det er en del av det javanesiske konseptet - katastrofe og velsignelse samtidig, sier han, og fester blikket på tsunamimaleriet, der menneskene kommer ut av bølgene igjen med vinger. - Kanskje vennene mine også ble engler? De var muslimer, og ville vel ikke trodd på det selv, men ... Fint å være kunstner Selv mistenker han sin egen sjel for å muligens være plassert i feil legeme for tiden. - Jeg tror jeg har en slags vinge i sjelen min, og at det er derfor jeg reiser så mye, smiler han spøkefullt. At han ble kunstner tross foreldrenes bekymring da han hoppet av en mer tradisjonell høyskoleutdannelse hjemme i Indonesias hovedstad Jakarta i ung alder, angrer han ikke på. - Det er fint å være kunstner. Jeg blir respektert like mye som en president, og jeg er ikke særlig underlagt sosial kontroll, mener han, og forteller om hvor befriende det for eksempel er å sove lenge om morgenen etter å han jobbet til langt på natt. Inntrykket av nordmenn? - Jeg tror folk tar miljøproblemer på alvor her. Og folk er ganske hyggelige. Det ser ut som om dere også har frihet her - ikke som i Indonesia, med altfor mye kontroll og sensur. Arilds store Donald-debut
Samme uke som Donald Duck fyller 71 år, debuterer Arild Midthun som Donald-tegner. - Jeg har gledet meg veldig lenge, sier bergenseren. – Jeg ble veldig positivt overrasket da jeg så den fargelagt og på trykk. «Oj, det ble faktisk en Donald-historie», sier Donald-tegner Arild Midthun. Foto: Tegning: Arild Midthun
Mandag debuterer Arild Midthun som Donald-tegner. Slik portretterer han seg selv. Han har satt signaturen sin på «TV-trøbbel», en ti siders historie skrevet av finske Kai Vainiomäki. – Donald har fått for seg at det er veldig skadelig for barn å se voldsfilm på TV. Han gjør alt han kan for at guttene ikke skal se TV, mens de gjør alt de kan for å få se TV. Det er en bra situasjonskomedie, synes bergenseren. SKRIVER DONALD – Har du flere historier på gang? – Uheldigvis tar ting tid. Jeg får manus fra København, og har en Art Director i Barcelona. Det er først i disse dager jeg holder på å tegne den neste store historien. I mellomtiden har jeg skrevet og tegnet en del ensidere, forteller han.
– Jeg ble så inspirert av å være i Andeby at jeg som alltid jobber etter andres manus, begynte å skrive selv. Det er noe magisk med Donald, som det er vanskelig å sette ord på. For selv om Arild Midthun synes Donald er den vanskeligste tegneseriefiguren å feste til papiret, oppdager han stadig nye ting. – Hva er det som er gøy med å tegne Donald? – Han har utrolig store grafiske muligheter, men du må kjenne ham veldig godt for å kunne utnytte dem. Og selve Andeby-universet er veldig gøy å tegne. Figurene er blitt så velutviklet og raffinert gjennom mange år. – De er akkurat som sjakkbrikker av det edleste metall. Det er fantastisk gøy og en stor ære å få spille sjakk med de utrolig fine brikkene, som den tegneserieleseren og fanboyen jeg fortsatt er. DIGGER ANDEBY Arild Midthun kan til og med glede seg over å tegne brannhydranter i bakgrunnen. Foto: Tegning: Arild Midthun
Donald er bekymret over guttenes TV-bruk i Arild Midthuns debuthistorie. – Det er gøy bare at det er Andeby. Du kan sitte der som tiåring og 41-åring, og hvert minutt er det noe for en tiåring og en 41-åring. – Hva synes du som Donald-tegner om de japanske mangaseriene som er blitt så populære i det siste? – Det er såpass mange regler som er annerledes enn måten vi leser på. Bare det at det er feil leseretning, gjør at jeg blir lettere sjøsyk, humrer han. – Det som er positivt, er at mangaseriene har en annen måte å vise handling på i en tegneserieside, som er veldig dynamisk. Tirsdag kan du få vite mer om Arild Midthun på nettmøte med www.andebyonline.com Gjengrodde rundkjøringer i ÅsaneUgresset får vokse fritt i rundkjøringene i Åsane. Nå har kunstmaler Grethe Berge sett seg lei på det dårlige vedlikeholdet.
Publisert: 05. jul. 2005 - Jeg irriterer meg over at det skal se så forslummet ut. Når man først har spandert rundkjøringer på bilistene, bør de også holdes ved like, sier Berge. Hun guider oss gjennom fire rundkjøringer i Åsane som alle ser ut som en ugressåker. Nå er det ett år siden hun første gangen tok tak i problemstillingen, men ingenting har skjedd. - Det du ser av pene ting rundt deg gjør dagen din bedre. Rundkjøringene kunne vært et smykke for alle som kjører gjennom dem hver eneste dag, sier Berge. Forskjellsbehandling - Åsane blir et B-sted. Vi er tross alt 45000 mennesker her og ingen utkantbydel, understreker hun. Mangler penger - Budsjettet for vedlikehold av fylkesveinettet har vært trangt de siste årene. Vi har dessverre for lite penger til å vedlikeholde rundkjøringene slik vi ønsker. Mange gjøremål konkurrerer om de samme midlene, sier Trefall. Han skulle gjerne se flere beplantete rundkjøringer, men ut fra budsjetthensyn ønsker han seg så enkle rundkjøringer som mulig. - Hvorfor bygger man da rundkjøringer som må vedlikeholdes istedenfor å legge stein? - Ja, det er et godt spørsmål. Vi vet ikke hvor mye penger fylkespolitikerne setter av til vedlikehold fra år til år. De som planlegger rundkjøringene tror vel at det finnes penger, svarer Trefall. Grethe Berge håper uansett at rundkjøringene kan få et løft. Hun har utfordret hagesentrene i Åsane til å delta. - Om jeg bare kunne fått noen til å ta tak i dette. Jeg er den første til å melde meg på dugnad, om det må til. Jeg elsker hagearbeid, sier Grethe Berge engasjert. Ikke bare en hestemaler, nei- Pappa, her er det så mange nakne damer at jeg tror ikke jeg kan være her lenger, sier 11-åringen når jeg drar ham forbi den ene yppige akt-modellen etter den andre i Haugar Vestfolds kunstmuseums 100-årsjubileumsutstilling over Harald Kihle, skriver kulturredaktør Jan Nyberg.
Publisert: 27. jul. 2005, 06:00 Sant å si har jeg ikke interessert meg så mye for Harald Kihles kunst, som for meg lenge fremsto som en uendelig rekke hestebilder. Men det var altså før dette med damene dukket opp - hundre år etter hans fødsel sommeren 1905, gjennom utstillingen «Natur og erotikk» på kunstmuseet i Tønsberg i år. Utstillingen er kurert av kunsthistorikerne Øivind Storm Bjerke og Svein Olav Hoff, som også har laget en praktbok med samme tittel til utstillingen. Mer enn pipe og lusekofte Kihles biograf, J. H. Lyshoel, karakteriserte Harald Kihle som «Det skjulte Norges maler», da biografien om ham kom ut i 1943. Beskrivelsen henspiller på Kihles arbeider fra det førindustrielle agrarsamfunnet - spesielt i Telemark, der Kihle hentet mange av sine motiver fra. Men det finnes også en helt annen side ved kunstneren, der det «ofte ligger en ladet stemning i arbeidene, og en aner en tilværelse hvor mørke drifter, usminket seksualitet og død er tilstedeværende», skriver Bjerke og Hoff, som også mener «Kihles kunst utvilsomt har tettere bånd til radikale bevegelser i hans samtid enn mange har vært villig til å se: radikale med hensyn til så vel politisk holdning som til forståelsen av den menneskelige psyke og eksistens». Tar du en tur innom for eksempel Vinje Biletgalleri på Smørklepp i Vinje, som utelukkende er reist som et minnesmerke over den verdensvante Henrik Sørensen og «hans penselvasker» Harald Kihle, som onde tunger gjerne karakteriserte sistnevnte, er det ikke like lett å få øye på disse sidene ved Kihles kunst. Kanskje har det vært lettere å holde fast på bildet av den folkekjære natur- og hestemaleren, fremfor å se på de mange sterkt erotisk ladede bildene som først nå trekkes frem i lyset i bredde og sammenheng gjennom jubileumsutstillingen i Tønsberg. «Eldre herrer i frakk maler unge, nakne piker» Kihle, som også var en ivrig samler, etterlot seg ved sin død en omfattende samling postkort og fotografier av nakne kvinner, og en ikke ubetydelig samling magasinutklipp, gjerne fra svenske erotiske blader som i hvert fall i 1960- og 70-årene ikke ville kunne vært utgitt på norsk. Mye av dette ble destruert da kunstneren døde i 1997. Uvisst av hvilken grunn. Leda i Arabygdi Og lurer du på hvordan 11-åringen likte Kihles damer, kan det sies så mye som at han holdt en knapp på hestene. Men så er det da også grenser for hvor mye mørke som skal avsløres for en 11-åring på sommerferie i sandaler og shorts. En gullkantet sommerjobbDen menneskelige statuen på Torgallmenningen har opptrådt i de fleste storbyene i Europa, men det var først da han kom til Bergen at han måtte få laget seg en gullparaply. EN GYLLEN REGEL: Det siste Onkel Gull gjør før han klyver opp på sokkelen sin, er å gå på do. - Den viktigste delen av showet, smiler han skjevt. - Jeg orker ingenting etter en dag som statue, forteller Onkel Gull. Hele fem timer om dagen tilbringer han på toppen av sin gylne pidestall, som rager 1,3 meter over bakken. Én gang hvert 60. minutt går han ned, samler inn pengene sine og går opp igjen. Hele pausen varer i 90 sekunder. - Jeg begynner å bli gammel, sukker han. Før klarte han syv timer hver dag. Statueetterlikningen er så fullendt at til og med måkene i Bergen stoler på ham og lander på gullflossen. Men det hender ikke så ofte. - Det skjer to eller tre ganger i løpet av en sommer. Da bukker jeg ikke, selv om noen gir meg penger, forteller han. Må bruke susp - Ideen fikk jeg på universitetet allerede i 1980. Vi hadde en fantastisk lærer i kommunikasjon som fortalte oss om ulike former for gateteater, og hvor overrasket folk blir av plutselig å befinne seg i en helt ny situasjon. Selv travle mennesker stopper opp. Gateteater er et kraftig kunstnerisk uttrykk, forteller den tyske skuespilleren. I ti år grunnet han på tanken, før han bestemte seg. Debuten på gatescenen fant sted i Berlin. Opprinnelig hadde den ferske Gullmannen satt av en uke til eksperimentet. - Jeg så ble fascinert av folks sterke reaksjoner: Er statuen ekte eller ikke? Jeg fikk også mange komplimenter! forteller han. Å overvinne de voldsomme smertene som oppsto på grunn av den statiske stillingen, så han også som en utfordring. Dermed fortsatte Gullmannen å opptre. - Det tok fire uker før de første musklene bygget seg opp. Først ville jeg se om jeg kunne klare smertene, og så ville jeg finne ut om jeg kunne ha det kjekt samtidig, smiler han. At han elsker sport og har svart belte i taekwondo, hjelper nok. Han begynte snart å trives med den stillestående, bukkende hverdagen. Til tross for at han har blitt ranet, veltet og pirket i utallige ganger i alle landene han har besøkt. Klok av skade bruker han alltid susp. En gang brakk han armen i fallet. - Jeg har gjort en del dårlige erfaringer. Fulle eller rusete folk er verst. Forbipasserende griper heller aldri inn hvis noen plager meg eller tar pengene i skålen, forteller Onkel Gull. Kun én gang har han opplevd å få hjelp fra noen på gaten. Det var på Kanariøyene, og mannen hjalp ham var fra Bergen. - Det var mitt aller første inntrykk av byen. Han het Per Fremstad, og det betydde mye at han stilte opp for meg den gangen, sier Gullmannen, fremdeles takknemlig. Smilende ansikter dagen lang - Mennesket kvitter seg med 90 prosent av overflødig varme gjennom ansikt og hender. Hele meg er tildekket. Er det over 14 grader, så får jeg problemer, forklarer Onkel Gull. Dermed dro han til Skandinavia, der somrene er svalere. I ti år opptrådte han i Oslo, og fikk sitt eget postkort i bokhandlerne der. Men også i hovedstaden ble det for varmt til slutt, så Gullmannen sluttet å høre på de fæle ryktene om det konstante regnværet og satset på kjøligere vær i Bergen. - Jeg fikk laget en gullparaply og kom hit. Her liker jeg meg bedre, selv om det regner. Folk er roligere, forteller han. Hvor mange mynter han bukker for om dagen, er en forretningshemmelighet. - Men det er ikke mye. Hadde det lagt penger i å drive med dette, ville nok mange flere ha gjort det, sier han. Enkelte gir ham mynter ofte, noen hver dag. - Jeg tror kanskje at folk som kjenner meg, forelsker seg litt i Gullmannen, ler webdesigneren som elsker sommerjobben sin. - Å oppleve at folk smiler til meg hele dagen er et privilegium. Det tviler jeg på at jeg kommer til å oppleve i noen annen jobb, forteller Onkel Gull. Stockholmskvinne samlet på svaner Emaljedamen
Publisert: 30. jul. 2005 - Jeg må har alt rundt meg, se alt, forklarer Haukaas mens vi skuer ut over bord og hyller i atelieret hennes. Det er knapt en ledig flekk å se. Hundrevis av bokser og glass stablet oppå hverandre, fylt av de lekreste farger - fra vare pasteller til dype, mettede varianter av hele fargeskalaen. Dette er Solveig Haukaas' palett. Hvordan klarer hun å holde orden på alt, undres vi og kikker på de sirlig merkede boksene. - Det er ikke alltid jeg finner akkurat den nyansen jeg har tenkt på, men da må jeg lete frem noe annet, forklarer kunstneren. Fargene kommer fra forskjellige leverandører i England, Tyskland og andre europeiske land. Fabrikkene er gode på hvert sitt og Haukaas plukker fra øverste hylle. Hjemme i atelieret må hun av og til velge fra den nederste. Husmannsplass ble kunstplass Solveig Haukaas har hatt eget emaljeverksted i 44 år. Hun etablerte seg først i Nygårdsgaten i Bergen etter å ha gått i lære hos gullsmed Theodor Olsen. For 32 år siden flyttet hun og ektemann Rolf, også han utdannet gullsmed, til Dragsvik i Balestrand. De slo seg til oppe i lien, på den gamle husmannsplassen Skrovlene, der selveste keiser Wilhelm skal ha gått på tur. Så høyt lå tomten at kommunen lurte på om den unge familien visste hvor mye snø som falt der i løpet av vinteren. Her driver de to emaljeverksted og utsalg for turistene og her har Solveig Haukaas sitt atelier. Tidkrevende Arbeidsfordelingen på Skrovlene er enkel - Rolf står for håndverket. Knuser emaljen til pulver, brenner og gjør mye av det praktiske. Solveig er kunstneren. Så ofte hun kan, trekker hun seg tilbake til atelieret. Smykker og skåler er for turistene. Det er bildene hun brenner for. Emalje er egentlig glassmasse som knuses eller males til pulver. Det tilsettes vann til pulveret får en grøtaktig konsistens. Emaljen påføres underlaget - ofte sølv eller kobber - med pensel. Gjenstanden brennes ved 800-900 grader. I tre minutter. Ikke lenger, ellers blir arbeidet ødelagt. En skål brennes to-tre ganger, et bilde må ofte inn i ovnen opp til 15 ganger før kunstneren er fornøyd. Stiller ut i Oslo Solveig Haukaas dypper penselen i fuktig emaljegrøt og bøyer seg over kobberplaten. Hun forbereder utstilling på Galleri Arctandria i Oslo. Til neste høst må hun ha ferdig minst 50 bilder. Det vanskeligste blir å sende fra seg de arbeidene hun er mest fornøyd med, tror hun. For det går ikke an å kopiere et bilde. Emaljen lever sitt eget liv i ovnen og fargene blir aldri helt like på to bilder. Emaljemaleriene har brakt Solveig Haukaas vidt omkring. Bildene hennes har vært antatt på biennalen i Europas emaljehovedstad Limoges i Frankrike og i vår var hun foredragsholder og instruktør på Enamel Guild North East USAs årlige konferanse på Newark Museum i New Jersey. Etter et langt liv i emaljens tjeneste har Haukaas mye erfaring å dele med andre, men noen hemmeligheter forlater aldri husmannsplassen. På slutten av 1800-tallet var Norge et av de førende landene i utviklingen av emaljehåndverket. Nå er det bare en håndfull kunstnere som arbeider med dette materialet her hjemme. Emaljekunstnerne søker fellesskap ute og har slått seg sammen med andre kunstnere i Skandinavia for en felles mønstring hvert tredje år. Om to år er det Norges tur til å arrangere den skandinaviske triennalen. Dersom det er mulig å skaffe finansiering og utstillingslokaler. Sponsorene står ikke akkurat i kø. Avbildningene består av 50 figurer og dekker et areal på hele 150 kvadratkilometer. De er skrapt inn i den tørre ørkenjorden og kan, på grunn av størrelsen, bare ses fra luften. Eksperter mener tegningene er laget av paracas-folket i tidsrommet 600-100 f. Kr. Ifølge Illustrert Vitenskap er det fortsatt et mysterium hvorfor oldtidsfolk i Peru laget slike store tegninger. I stuen
Naast mijn meubelmakers werkzaamheden in opdracht, heb ik in de afgelopen jaren gewerkt aan een oeuvre vrij werk. Mijn meubel ontwerpen zijn geïnspireerd door organische architectuur en de natuurlijke lijnen in het hout. Bij het beeldhouwen laat ik mij inspireren door de mooiste vormen uit de natuur, de vrouwelijke. In 1993 vestigde ik mij als ontwerper en meubelmaker in Maasland. Ik ontwerp en maak maatwerk voor bedrijven en particulieren: exclusieve balies, kantoorinrichtingen, boekenkasten, tv en stereokasten, keukens e.d. Se bildene. Nå er den nederlandske snekkeren i full gang med en ny møbelserie hvor han har latt seg inspirere – til dels sterkt, får man si – av den kvinnelige kropp. Eller hva sier du til et stuebord holdt opp av nakne kvinner som bøyer seg forover? Av vegghyller formet som gigantiske pupper? - Formen til en kvinne, hennes organiske arkitektur kombinert med min forkjærlighet for trevirke, har inspirert meg til å designe denne sexy serien, sier han ifølge nettstedet Ananova.com.
- Kven trur dåkke at dåkke er? - Kven har lese det? Sei kven som har lese det. Gje meg namnet på den som har lese det! I det Helse Førde trudde stormen rundt Jon Bolstad hadde lagt seg, trykte Fjordabaldet ein heil telefonsamtale mellom toppleiaren og ein sjukepleiar. Les heile utdraget her. Eystein Thue Bolstad: - Eg er så lei, eg er så lei av alt det negative som blir skrive om Sentralsjukehuset og Helse Førde at no er det nok – no er begeret fullt og dersom du trur du er noko, der du sit på din opphøga hest og skryt og skryt både av deg sjølv og kva du har gjort, akkurat som om kollegane dine her ikkje gjer noko, sa Bolstad. Sørland: - Eg skreiv eigentleg innlegget for å orientere lesarane om at.. Bolstad: Kven trur dåkke at dåkke er ved Nordfjord sjukehus – de har ikkje gjort det grann for å gjere situasjonen betre. Er du klar over kva du skriv? Kva? Du har ikkje peiling på kva du skriv og kva det handlar om. Sørland: - Innlegget var meint som opplysning til lesarane om at slagpasientane faktisk har eit tilbod. Det er ikkje rett det som stod i innlegget. (Innlegget til nevrolog Wenche Telstad, Firda 9.06.2005. Red merk. ) Bolstad: - Intervjuet! Sørland: Ja, intervjuet. Det er ikkje sant det som stod at slagpasientane blir forsømde i fylket. Og då må eg få kommentere. Bolstad: - Har nokon lest innlegget før det gjekk i trykken? Sørland: -Ja, det vart vist i avdelinga. Bolstad: Kven? Kven seier eg? Gje meg namn! Klarer du ikkje svare – eller vil du ikkje svare? Sørland: - Eg har sjølv skrive under innlegget og må stå for det. Bolstad: - Kven har lese det? Sei kven som har lese det. Gje meg namnet på den som har lese det! Sei kven som har lese det – dette skal få konsekvensar. Trur du at du har greie på LMS (Læring og meistringssenter. red. merk.). Det verkar ikkje slik Du har ikkje peiling på kva det er, men skriv likevel. Du veit ikkje kva du snakkar om i det heile tatt – ausar ut i deg ting som du ikkje kan forklare. No må det bli slutt på dette negative skriveriet. Kven har lest det – svar! Sørland: Hadde faktisk forventa litt saklegheit. Bolstad: Du møter meg på fredag. Då skal eg til Nordfjordeid – og kan du ikkje sjå meg inn i kvitauget og fortelje meg kven som har lese innlegget kan du sjå deg om i avisene etter ledig jobb. Sørland: Eg er der på føremiddagen, men skal starte på ferie frå fredagen. Bolstad: Adjø, eg er der på fredagen. Fryktar at ingen vil jobbe i Helse Førde Publisert: 28. feb. 2006 - Eg bekymrar meg veldig for kva denne saka vil gjere for rekrutteringa, seier Øberg til BT. BT fortalde i går om sjukepleiar Toril Sørland. Ho vart oppringt av direktør Jon Bolstad og kjefta på etter at ho skreiv eit lesarbrev om behandlinga av slagpasientar i fylket. I helga skreiv Dagbladet om Bolstads innkjøp av rådyre designmøblar til kontoret og om at han tilsette eks-kollegaer i helseføretaket utan å lyse ut stillingane. MÅ SVARE: Administrerende direktør i Helse Førde, Jon Bolstad. Keisarens nye krakk «Design til humane priser» reklamerer møbelbutikken Bolia i ein fersk annonse. Men sit du ofte i ein sofa som ikkje er designa? DESIGNSTOL: Norske Fjord Fiesta. Ein variant er at ein brukar understellet frå ein stol og setet frå ein annan. Stolen «Cyber 10 barstol» har til dømes henta setet sitt frå stolen Lyra (Designgroup Italia, 1994), og sokkelen er henta frå stolen Bombo (Stefan Giovannoni, 1997). På denne måten kan ein ikkje kalle møblane for plagiat, for dei er jo ikkje heilt like originalen. Begge originalane er etablerte, internasjonale bestseljarar, men Bolia marknadsfører stolen som sin eigen, nye stol, og dei sel han nesten like dyrt som originalane. Er det så rett å kalle dette for design? Alle gjenstandar som mennesket har skapt har jo blitt designa i større eller mindre grad. - Hjulet var jo til dømes eit genialt og banebrytande design, seier Kristin Veggeland. Ho framhevar at når vi snakkar om designprodukt i dag, så snakkar vi gjerne om gjenstandar som vi kan selje langt dyrare enn kostnader til material og produksjon skulle tilseie. DESIGNSTOL. Danske Erik Jørgensen - Vi har for så vidt alltid produsert designprodukt, sa Roald Heggland, dagleg leiar i Heggland Heiltre AS då BT i september laga ein reportasje om at verksemda skulle byrje med designmøblar. |
bravenet.com