untitled

Gal(l)eri1.htm  Bilde  


Bravenet.com

NORDNORSKEN 2005

  theBergenPost1LIGHT

 http://www.poyi.org/
  
                          

 theBergenPost1
  Festival
  Angels
  Amalie
  Philante
  8. Mars
  Kompasset
  Nathalie Nordnes
  
Helsesak
  Politiplukk
  UiB
  Edvard Grieg
  Expo
  
Subbesi
  Presten
  
Frimurer
  Blog
  BHG
  HANSA
  Rekord
  MarkedsPlassen
  Gal(l)eriet 
  
Meteor
  
 Utvandring
  
 
AKTUELL
 Fyrstikksamler
 BRANN
 
 Stortinget
 Botanik6
 Jakt
 Havelle
 Haggis
 Trommis
 Hei(s
)
 Listen
 GultKult
 Ohldieck
 Skriften
 PIZZA
 Fattigdom
 Reality
 Skype
 
Nattergalen
 Broder
 Skarr-Ring
 Stamps
 Torget
 
Torgethellig
 Torgethuffda
 Torgethygiene
 Torgetsvenner
 Torgetquevadis
 
 
Oppsop  

 
Bergen 4All
 Bergen
 WW2
 Politiet
 Ord
 Kuriosa
 Helse
 Bekkalokket
 Universitas
 Huset
 EgoJournalen 
 
 Skur 8     
 Skolten     
 Dikkedokken  
 Torget    
 Almenningen  
 Pariserhjulet 
 Ingolf    

 Index     
 Enniken   
 Fenniken   
 Finken    
 Foken     
 Finnemann  
 Hannemann 
 Jonnemann  
 Svigermor 

 Marinen
 Mariminehollet
 Olinemor
 Søthollet
 Tehollet
 Pillehytten
 På Leven
 Kor Tidi' 
 Ittemetitt
 Kutenner

 NOR/GE/WAY/WEGEN
 
Privateeye *
 
Greenland
 
Logistics
 
V
iet nam
 
Vikings
 
Bergen
 
Masons *
 
uvc 
    

"Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene."

- Dr. Stockmann i En folkefiende (5. akt)

 
Dagens Grødum

Fargelære
INFOLINXkunst 

  "Jenteprat": 44x54 cm, Akryl m/ramme

 Wenches aller siste ære
 - Sterkt. Sa fotograf Roar Christiansens tørt og rolig da han mottok prisen for årets beste portrettfoto under vinnerseansen i Picture of the Year International i Miami i går. Wenche ville trolig ha sagt mye mer.
LES MER : Lokalt 

 

 

Undring
Marit Opdahl bor og arbeider i Roussillon i Sør-Frankrike om høsten og vinteren, men når våren kommer, vender hun hjem til Bergen. Det norske lyset om sommeren er inspirasjonskilde for bildene hun maler i Frankrike om vinteren. Opdahl begynte å arbeide med kunst forholdsvis sent. Tidligere jobbet hun innen bank. Hun har valgt hjemstedet Alvøen til sin første separatutstilling.

animation of bird building a nest

Gallerirunden

Det er bare noen dager til Festspillene åpner og flere av byens gallerier tjuvstarter med spennende utstillinger. Denne helgen kan du bl.a. se nye arbeider av Inger Sitter, Svein Mamen og Jørn Nilsen.
LES MER : Utstilling
 

 

Les også:
Langsomme malerier - Helle Kaarem i Galleri Allmenningen

 

Kunstutstilling:
Gratis for nakne besøkere

Leopold-museet i Wien gir sommervarme turister og fastboende et svalende tilbud: Hvis de besøkende kler seg nakne, slipper de inn gratis.
LES MER : Kultur

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mannen bak gullmasken

Gullmannen har vært Europa rundt, men det var først da han kom til Bergen at han måtte få laget seg en gullparaply.
 

 

 

 

 

 



 

Rembrandt i Bergen

Det finnes ikke mange bilder eller malerier i Bergen laget av Rembrandt. Vestlandske Kunstindustrimuseum er eiere av to, en tegning og en radering.

Tor Kristiansen

 


 

REMBRANT: Det er denne tegningen og raderingen som henger på veggen i Singerrommet.

Publisert: 2005BT
- Å ha noe av

Rembrandt van Rijn er som et eventyr, sier direktør Jorunn Haakestad ved Vestlandske Kunstindustrimuseum. Hun er stolt over å ha disse små kunstverkene av en av Europas mest betydelige kunstnere. Kunstverkene henger i museets Singerrom og det var maleren William H. Singer jr. som i sin tid sikret seg dem.

Var selv maler
Singer var selv maler. Derfor var det naturlig at han kjøpte disse kunstverkene av Rembrandt da han fikk mulighet til det.

William H. Singer jr. og hans kone Anna kom til Olden i 1913 og fikk en livslang kjærlighet til den vakre naturen. Medvirkende var det nok også at den første verdenskrig brøt ut i 1914. Familien Singer bestemte seg for å bli i Olden. Singer bygde seg første et atelier og en fløy på Yris Hotell. Så begeistret for landskapet ble de at de bestemte å bygge et eget sommerhjem, Dalheim, i Olden. William H. Singer fikk et atelier der han kunne arbeide med sitt, mens Anna styrte hus og hjem.

En egen teknikk
Singer brukte først forsiktige pastellfarger før han våget seg i kast med de store oljemalerier. Han utviklet en egen teknikk. Ved å male direkte på upreparert lerret som absorberte fargene, oppnådde han en pastelliknende virkning.

Vestlandske Kunstindustrimuseum fikk Singers kunstverk og gjenstander da ekteparet døde. En betingelse var at det skulle etableres et eget Singer-rom ved museet. Det er nettopp i museets Singer-rom Rembrandts tegning og radering henger.

Rembrandt Harmenszoon van Rijn var nederlandsk maler og levde fra 1606 til 69. Flere av hans malerier er verdensberømt, men han var også en av tegningens og etsingens største mestere og fornyet teknikk og motiv.

- Maleriene og tegningen i Singer-rommet er egenartete på sin måte og gjenspeiler kunstnerne. Møblene har hver for seg en skjønnhet. Vi har store glede av dette spesielle rommet. Det er formet som et hjem og vi bruker det ved spesielle anledninger, opplyser direktør Jorunn HaakestadWorld Animated Flags

Buekorpsene.com, alt om buekorps. Inneholder buekorps bilder, nyheter, artikler, terminlister, buekorps linker og mer.

Enhver situasjon - nei, ethvert øyeblikk - har en uendelig verdi, det er representativ for evigheten
 brev til Peter Eckermann

 Flom i Vaskerelven
 Utenfor Café Opera er det fullstendig oversvømmet.

 

 Foto: Aasa Christine Stoltz
 Dryppende springmontasje: Webm@ster 

Vannet fosset i ettermiddag ut av et kumlokk like ved Cafe Opera på Engen. Husstander er uten vann, og trafikken har stoppet opp.

FLOMMET OVER: Slik så det ut utenfor Cafe Opera ved 14.00-tiden.
Foto: GIDSKE STARK

   
 RÆVEN BAR: Denne naturisten kastet seg straks uti Vaskerelven      Foto: Jørgen Braastad.

Å, ungdom, ungdom, kan du aldri
la fryd og måtehold bli ett?
Å, høyhet, høyhet, kan du aldri
forene allmakt med litt vett?
Faust I, 'Herolden'

Publisert: 17. jul. 2005
Dag Idar Tryggestad
Jan Stian Vold
Ledningsbruddet førte raskt til at Vaskerelven gikk over sine bredder.

- Det virker som dette er et omfattende vannledningsbrudd, sier vaktoperatør Willy Jakobsen i Vaktsentralen til Bergen kommune til bt.no.

Han forteller at brannvesenet ved 14.10-tiden klarte å stanse vannstrømmen. Men da var allerede mye skade skjedd, etter at vannet hadde strømmet fritt i ett kvarter.

- Mye vann har fosset ut. Vi frykter at det kan være gjort stor skade, sier Jakobsen til bt.no.

- Ikke vann i kjellere
Flere kjellere i området sto i umiddelbar fare for å bli oversvømmet. Brannvesenet gikk i ettermiddag fra dør til dør for å sjekke.

- Heldigvis ser det ut til at det ikke har kommet vann i noen kjellere, sier operativ uteleder Øystein Frotaule ved Bergen Sentrum politistasjon.

Vaktsentralen forsøker nå å skaffe seg oversikt over hvor mange husstander som er uten vann.

Trafikkaos

null

Vaskerelven vil trolig bli stengt for trafikk resten av dagen. Stenge må trolig også flere utesteder i området som nå mister vannet.

- De fleste husene i området vil være uten vann en tid fremover, sier Frotaule.

Ledningsbruddet skaper også trøbbel for trafikken gjennom sentrum. Fra før er Håkonsgaten stengt. Nå blir også Vaskerelven stengt i flere timer.

- Vi stenger gaten av frykt for at veien eller fortau kan rase sammen. Det er et omfattende ledningsbrudd som har vasket med seg mye sand. Derfor tar vi ingen sjanser, sier Frotaule.

For de lokalkjente skjedde ledningsbruddet på Engen. Skuelystne fleipet med at nå kunne man endelig kalle hele gaten for Vaskerelven...

Bergensk mesterskap i sexlekeytøypadling
I serien «merkverdige konkurranser» er vi i dag kommet til et lokalt, forbigående bergensk lavtrykksfenomen og mesterskap i elvepadling med oppblåsbar dukke under regn og vannledningsbrudd. Vi tuller ikke! Det er fakta. Altsammen  - nesten - på grunn av dette vannledningsbruddet!
Foto: Reuters/Alexander Demianchuk

Det går strykende ned Vaskerelven, under "Barbara  Vaskerelven Challenge 2005".


En mann og hans oppblåsbare og  rikt dekorerteBaba under "Barbara Vaskerelven Challenge 2005".

FOTO: REUTERS

Publisert:  2005

«Barbara Challenge 2005» kalles konkurransen som ble avviklet i byen Bergen.

Over 100 bergensere deltok i Vaskerelv -padlingen, hvor hensikten rett og slett var å komme seg over Vaskerelven ved hjelp av en oppblåsbar sex-dukke.

Ideen til den ikke altfor smakfulle konkurransen kom for øvrig under et fuktig herrelag på en restaurant i nærheten, hvor diskusjonen plutselig skar over i oppblåsbare dukkers nyttefunksjon.

Bildene er beviset på at oppblåsbare Barbara duger! De flyter. Altså kan oppblåsbare Barbara være redningen for en mann i havsnød i Vaskerelven..

Vaskerelven betyr en gatesom har vasket seg. "Vaskerelven"  i Bergen var opprinnelig en elv eller bekk som gikk fra Rakkerdammen på Rakkerhaugen - nåværende Sydneshaugen - til Lille Lungegaards vann, og som folk brukte til å vaske klær i. Senere ble navnet overført til stien eller veien i området.
Gaten ble opprinnelig (1857) døpt "Vaskerelvgaten" - først i 1948 fikk den sitt nåværende navn. Men navnet "Vaskerelven" finnes på Bergenskart så tidlig som 1719.

Finner dokker nokke?
Det graves i Vaskerelven. Gravearbeidene fortsetter helt ned til Engen. Men hva finnes nede i dypet? Og når er de ferdige med arbeidet?
Pål Engesæter
Publisert: 07. des. 2005
Gravemaskiner har alltid fascinert gutter. I alle aldre fra småttunger til pensjonister har de flokket seg rundt gravemaskiner i arbeid. Drømmende kan de stå i timevis å se muskelbunten jobbe med jord og stein.
Gamle rør og rotter

- Finner du noe nede i her? Vi har studert gravemaskinsføreren noen minutter. Like henført som andre gutter, betrakter vi hans erfarne styring av kjempekreftene i grabben. - Bare gamle rør nedi her. Ja, og så ser jeg en del rotter nede i kummene og rundt kloakkrørene, sier gravemaskinfører Bjarte Skartveit til bt.no.- Det klassiske spørsmålet er: Når er dokke ferdig, og det før vi har begynt, ler Skartveit, og tar seg tid å rulle en røyk mens han venter på lastebilen. Han er konge der han sitter i sin 21 tonn Komatsu. De har startet gravingen fra krysset Vestre Torggate og innover Vaskerelven. En kulvert legges ned for å få plass til rør, kabler og fjernvarme. Det skal grave 180 til 200 meter bortover Vaskerelven. I utgangspunktet skal de være ferdig i april.

Fjerner 240 tonn om dagen
- Kom igjen! Raymond Holgersen lener seg ut av lastebilen og vil ha fart på gravemaskinføreren vi hefter.Skartveit fyrer opp maskinen, og Holgersen hopper ned fra lastebilen sin. Nå er det hans tur til å rulle seg en røyk. - Blir bare seks om dagen nå, prøver å kompensere litt med snus, forklarer han. Sakte, men sikkert, fylles lasteplanet. 15 tonn på bilen og 15 tonn på hengeren. To biler og fire turer på hver bil hver dag. 240 tonn masse fraktes fra Vaskerelven ut til en bonde på Blindheim i Åsane hver bidige dag.

Supermann fikset fjernvarmen
Byrådsleder Monica Mæland fikk super hjelp da hun i dag skrudde på fjernvarmen til sentrum.

Kari Pedersen
Publisert: 14. feb. 2007
Den offisielle åpningen skjedde utenfor Aasegården i Lars Hillesgate. Her ble byrådsleder Monica Mæland (H) bedt om å gå ned i grøften og skru på en ventil.

– Hvor galt kan dette gå? spurte byrådslederen med en nervøs latter.

Så med ett var hjelpen der. Over veien og ned i grøften sprang Supermann. Der tok han et stødig tak i håndtaket. Byrådslederen skrudde til – og dermed var det gjort.

«Det nærmeste du kommer helvete i Bergen» - bli med under jorden i denne btv-reportasjen.

Endepunktet
120 graders varmt vann strømmet videre nordover til krysset Vaskerelven Torggaten. Her ligger det foreløpige endepunktet for den pågående fjernvarmeutbyggingen.

Utbyggingen er langt fra over ennå. BT skrev tirsdag at fjernvarmeutbyggingen krever 10 nye år med graving i sentrum.

– Det er ikke korrekt. Gravingen tar aldri slutt, sa styreleder Birger C. Schønberg i BKK Varme AS i sin åpningstale: – Men vi tar samordningen av graveoppgaver grav alvorlig, la han til.

© bt.noI BTs garasje i Krinkelkroken fikk deltakerne under åpningen forsikringer om at byrådslederen i samarbeid med Supermann gjorde en patent jobb. Vannet har nådd BT-bygget og erstatter heretter olje som varmekilde.

SUPER HJELP: Terje Strøm fra BKK Varme AS ¿ alias Supermann ¿ gir byrådsleder Monica Mæland en hjelpende hånd med åpningsventilen. (FOTO: RUNE BERENTSEN)

Fjernvarmen kommer hovedsakelig fra bossforbrenningsanlegget i Rådalen og blir supplert med gassvarme fra Haukeland sykehus i kuldeperioder. Fullt utbygget kan fjernvarmenettet erstatte utslipp tilsvarende 25.000 biler.


INVITERTE: Høyre-leder Erna Solberg åpnet for å prate med Frp under landsmøtet i vår. Men i det Siv Jensen og Frp gjør det, sier de også farvel til en røys med velgere.

Bergenskunstner til Kina
De fleste kjenner Kari Aasens karakteristiske keramiske former. I Kina blir de laget i lakk, kobber og marmor.

Publisert: 17. okt. 2006

Onsdag reiser kunstneren til Beijing for å legge siste hånd på arbeidene til en utstilling i den kinesiske hovedstaden. Sammen med henne reiser Karina Herteig, skulptør og utflyttet bergenser.

De to kunstnerne var i Beijing i vår for å forberede utstillingen. Nå gjenstår bare finpussen før åpningen på Pickled Art Centre i november. I mellomtiden har flere assistenter vært i sving med kunstverkene.

- Det er nesten som i gamle dager, da mesteren ga instruksjoner og assistentene fullførte arbeidet, sier Kari Aasen, som er spent på å se sine modeller og former utført i andre materialer enn hun er vant til.
 KARI AASENS keramiske former skal i Kina lages i lakk, kobber og marmor. ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ
I Beijing er forholdene lagt til rette for gjestekunstnere. Aasen og Herteig disponerer blant annet en egen atelierleilighet under oppholdet. Kari Aasen opplevde i vår et pulserende miljø med utstillinger, diskusjoner og kunstnere fra mange land. Hun trekker paralleller til miljøet på USF Verftet i Bergen, der hun har atelier.

KARI AASENS keramiske former skal i Kina lages i lakk, kobber og marmor. ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ
Foto: Bergens Tidende


Flere andre norske kunstnere har kontakt med Pickled Art Gallery, blant andre Bård Breivik og Kristian Blystad.

VERKSTED
Etter 13 år på Verftet i Bergen, flytter jeg høsten -05 inn i mitt eget nybygde glassblåsingsverksted på Hopsneset, ikke langt fra Troldhaugen utenfor Bergen. 
Verksted: Øvre Hopsnesvei 2, 5232 Paradis - Bergen
Se mer detaljert kart hos Finn.no

Stine Hoff Kunstglass
Øvre Hopsnesvei 2
5232 Paradis-Bergen
Tel. 41 68 51 52
stine.hoff@online.no

Stjålne glimt fra Afrika

Bodil Friele har stjålet jord, sand og tittel fra Afrika. Straffeutmålingen, eller resultatet om du vil, henger i Galleri Allmenningen.

 
SKAPT I SAND: Bodil Friele har tatt med seg sand, jord og ord fra Afrika. Til sammen er det blitt til utstillingen «Let's talk» som åpner i Galleri Allmenningen i kveld.

Sted: Galleri WW"2" 
 

Publisert:  2005

GURO ISTAD
ARNE NILSEN (foto)

I dag åpner Bodil Friele sin andre separatutstilling, «Let's talk» i Galleri Allmenningen. Ni store og seks små malerier har funnet sin plass på de hvite veggene. De ni store er på størrelse med kunstneren selv.

- De er 1,70 høye. Akkurat som meg. Men litt bredere, ler Bodil Friele.

Ti kilo sand i kofferten
Hun synes det er greit at de matcher i størrelse, maleriene og henne. For det hender at Bodil Friele legger seg ned på gulvet i de heftigste arbeidsøyeblikkene.

Sponplatene har fått seg en omgang med både jord og sand før de havnet i Øvregaten.

- Jeg har stjålet jord og sand fra Iran og Afrika, betror Bodil Friele oss. Intet mindre enn ti kilo overvekt hadde ordførerfruen da hun reiste hjem fra Afrika, og hun priser seg lykkelig over at de ikke åpnet koffertene hennes i tollen.

- Tenk hva de hadde trodd da, sier hun med flau mine.

- Jeg liker tanken på at det er sand fra bushen i Afrika. At det kanskje har vært løver- og elefantspor i den.

Også tittelen er rent tyvegods. Dog ikke av like overvekts-fremkallende art. Den fant hun på en støvete landevei mellom Nairobi og Mount Kenya.

- Jeg så på disse styggvakre skiltene, og på ett sto det «Let's talk».

Ord som snakket direkte til kunstneren. For som hun sier:

- Bilder kommuniserer. Alle kunstnere ønsker jo å få frem reaksjoner - på godt og vondt.

I ettertid oppdaget hun at tittelen «Let's talk» var en del av en aids-kampanje.

- Men utstillingen er ikke et ledd i den kampanjen. Den problematikken er altfor alvorlig til at jeg tror jeg kan redde verden med bildene mine.

Perleglimt i øyet
I går var Bodil Friele i gang med å navngi bildene sine. «Early Morning Under the Lime Tree», «Vis meg åkeren din en morgenstund» og «Rart land, det her» er eksempler på hva du har i vente dersom du besøker Galleri Allmenningen.

- Det er mye morgen- og nattestemning, nikker kunstneren.

Men også doser av humor og glimt i øyet.

- Jeg er opptatt av at kunsten ikke trenger å være så høytidelig. Dette har litt glimt i øyet.

Hun peker på maleriet med en ensom skilpadde som kravler seg oppover.

- Det heter «For sent å snu».

Et annet maleri har et innslag av en tilfeldig perle.

- Når jeg arbeider, drysser det alltid noe på gulvet.

Av og til finner noe av gulvdrysset veien tilbake til bildet ved et uhell.

- Men noe av bosset skal få være der, synes Bodil Friele, og hermer etter seg selv:

- Oi, der er en perle!

Kultobjekt fyller 50

Bilen var kort og godt en sensasjon - både teknisk og designmessig. Citroëns nye flaggskip DS var tegnet av kunstneren Flaminio Bertoni og ble avduket 6. oktober 1955.   Citroën DS

 LEGENDARISK: Citroën DS ble avduket i oktober 1955 og ble straks en salgssuksess. Det ble solgt over 1,4 millioner biler i løpet av 20 år. FOTO: SVEIN M. SIRNES

 Flaminio Bertoni working on a model of the Traction Avant, 1933
 -
ESTETISK: Den sensasjonelle utformingen var kreert av Flaminio Bertoni.

 De citroën DS

FINESSER: DS.en hadde hydropnautomatisk fjæring og svingbare hovedlykter..

Publisert: 21. aug. 2005

SVEIN M. SIRNES

- Hadde fabrikken ikke nok blikk til å lage en skikkelig bakpart? - En kan få inntrykk av at bakhjulene er utenfor selve bilen. Uff! Slike kritiske kommentarer var det mange av da bilen ble presentert.

Elsket og hatet
Reaksjonene blant kritikere og mannen i gaten gikk i begge retninger.

Enten elsket man den, eller så syntes man den var utrolig stygg.

23. juni i år åpnet en stor utstilling om denne legendariske bilen på Museet for vitenskap og industri i Paris. Utstillingen forteller om en helt spesiell bil som kom til å prege fransk offentlighet i 20 år.

Samme dag som DS-en ble avduket ble det solgt 749 biler på 45 minutter. Da dagen var omme var 12000 kjøpekontrakter inngått. Mot slutten av uken viste ordrebøkene at 80.000 biler var bestilt!

  Direktøren for Citroën-konsernet, Pierre Boulanger, hadde insistert på at bilen skulle ha stor akselavstand, slik at den ble rommelig og fikk gode kjøreegenskaper. Karosseriformen hadde opptatt selskapets ingeniører siden 1948. Motoren var en kjempeutfordring, da man ønsket å plassere den så langt fremme i bilen som mulig. Motoren de etter utallige forsøk endte opp med hadde et volum på 1911 ccm og presterte 70,5 hestekrefter ved 4500 omdreininger/min. Bilens toppfart var 140 km/t, og bensinforbruket 10 km pr. liter.

Komfort i høysetet
DS banet vei for Citroëns funksjonelle teknologi, som satte komfort i høysetet. En egen bilmodell

på utstillingen viser de originale og innovative tekniske løsningene, med svingbare hovedlykter og en hydraulisk enhet med høytrykk. Den hydrauliske enheten sørget for kraft og komfort, og gjorde styringssystemet lett å håndtere. Bilen hadde hydropneumatisk fjæring, høyeffektive skivebremser med bremsekraftfordeler, servostyring og girkasser. DS-en hadde først ingen egen bremsepedal - føreren skulle bare åpne en ventil ved hjelp av en bryter i gulvet. Men ideen var litt for radikal, og det tok ikke lang tid før bremsepedal ble installert.

I 1962 ble bilen en del av fransk politisk historie ved drapsforsøket på general de Gaulle på Petit Clamart. Presidentutgaven av DS ble gjennomhullet av kuler, men holdt seg likevel på veien. DS-en var også med i en rekke filmer, som «Fantomas», «Back to the Future II» og «Gattaca». Flere kjente franske skuespillere kjørte bilen, blant andre Louis de Funès, Jean Marais og Lino Ventura.

Kjendisbil
Citroen DS/IDDet ble produsert mer enn 1.450.000 enheter i løpet av 20 år.

DS ble kjørt av kjendiser og stjerner. Den ble til og med utnevnt til offisiell bil for Den franske republikk. Citroën lanserte mer enn 150 forskjellige versjoner i løpet av de to tiårene den var i produksjon. Bilen er i dag et yndet kultobjekt, og den har funnet sin plass hos samlere og på en rekke tekniske museer verden rundt.

DS-en fikk ingen lykkelig sorti. I begynnelsen av 70-årene ble det årlig produsert rundt 100.000 enheter av DS 23, og det var planer om en modernisert utgave med en Maserati Quattroporte V6-motor. Men på grunn av økonomiske problemer lot prosjektet seg ikke realisere.

Ikke lenge etter overtok Peugeot Citroën-konsernet.

Matisse - enda en gang

Henrik Sørensen skal en gang ha sagt at han hadde lært mer av Matisse på et kvarter enn av alle sine tidligere lærere til sammen. Få europeiske kunstnere har hatt så stor innflytelse på andre europeiske kunstnere i det tjuende århundret - også norske, skriver kulturredaktør Jan Nyberg.


ELEVEN: Henrik Sørensen malte «Varietéartist» i 1910, like etter at han hadde avsluttet sin andre læretid hos Matisse.

 

LÆREMESTEREN: Henri Matisse fikk sitt gjennombrudd med «Femme au chapeau» i 1905.
 

Publisert: 12. aug. 2005
Jan Nyberg

Denne helgen åpner to nye, store utstillinger i Danmark med Henri Matisses bilder. På Statens Museum for Kunst i København vises ni av hans verker fra museets samlinger sammen med tre samtidskunstnere i dialog med Matisses arbeider, samt en forskningsrapport der åtte av verdens ledende Matisse-forskere gir til kjenne sitt syn på en del av hovedverkene. På Louisiana Museum for Moderne Kunst utenfor København viser en utstillingen «Et nyt liv», med kunstverker fra de siste 14 år av kunstnerens liv; fra 1941 til hans død i 1954.

Gjennombruddet
Det er i år hundre år siden fauvismens og Matisses gjennombrudd. Det var med bildet «Femme au chapeau» Matisse fikk sitt gjennombrudd i Salon d'Automne i 1905. Bildet var et portrett av en kvinne (hans kone) med rødt hår på ene siden og blått på den andre, under en gigantisk hatt og en fargerik kjole. Publikum flest lo seg skakke av dette djerve, ekspressive uttrykket. Men det gjorde ikke en amerikansk kunstkjenner og samler ved navn Gjertrude Stein, som kjøpte bildet for 500 franc, og som senere sikret seg en rekke av Matisses arbeider.

I boken «Søren» som sønnen Sven Oluf Sørensen ga ut i 2003 om sin far, Henrik Sørensen, er et helt avsnitt viet Sørensens opphold i to perioder som elev hos Matisse. Her forteller han hvordan faren «lærte mer på et kvarter hos Matisse enn av alle sine tidligere lærere til sammen». Sørensens betraktninger sier også noe om hvorfor Matisse som lærer fikk så stor betydning på en hel generasjon europeiske kunstnere, gjennom sin helt spesielle form for pedagogikk. Til sammen skal minst 16 norske kunstnere ha vært under Matisses lære, deriblant Per Krohg (sønn av Christian Krohg) og Jean Heiberg.

Selv ble Sørensen aldri noen beundrer av Matisse, men at han lærte mye av ham, har han aldri underslått. «Matisse var ingen stor kunstner, men en stor maler,» skal han en gang ha sagt. Sørensens eget bilde «Varietéartist» fra 1910, viser at han har tatt til seg et og annet om teknikk, komposisjon og farger fra den gamle, moderne mesteren.

«Malte i skjorte og slips»
Det var en tilfeldighet som gjorde at Matisse ble maler. Faren hadde håpet han ville bli advokat, men da gutten ble rammet av blindtarmbetennelse og måtte oppholde seg lang tid på sykehuset ga hans mor ham et malerskrin til atspredelse. Dermed var det gjort og han bestemte seg for å bli maler.

Men det var lite ved kunstneren som siden er blitt betraktet som fauvismens grunnlegger, som kan minne om de andre fauvistenes villskap, og er ofte blitt karakterisert som en bankdirektør i provinsen, eller en statsautorisert revisor som malte i skjorte og slips. For selv om samtiden, den gang for 100 år siden, lot seg sjokkere over det de oppfattet som det reneste barbari i form av dristige frigjørelser av farger, rå strek og sterk fremheving av det maleriske i bildene, lå det ingen ønske om provokasjon og konflikt fra kunstneren selv. Snarere tvert imot; han ville at bildenes harmoni og optimistiske farger skulle være et fristed fra hverdagens tristesse, eller «som en behagelig lenestol etter en utmattende dag», som han selv formulerte det.

To ulike perioder
De to utstillingene i Danmark viser to ulike faser i Matisses kunstneriske liv. Utstillingen på Statens Museum for Kunst viser bilder fra kunstnerens tidlige fase; fra 1905-1918, ifølge museet den perioden han skapte sine mest betydningsfulle verker, og som 100 år senere fortsatt plasserer ham som en av de mest vidtrekkende fornyerne av det maleriske uttrykk i det 20. århundre. Bildene er utstilt i dialog med tre unge samtidskunstnere, maleren Malene Landgreen, videokunstneren Jesper Just og den fiske fotokunstneren Aino Kannisto, som alle står midt i sine gjennombrudd.

Utstillingen på Louisiana viser bilder fra kunstnerens seneste periode, og viser også en oppsiktsvekkende brevkorrespondanse med den franske satiriske tegneren og forfatteren André Rouveyre, som Matisse over en lang periode brevvekslet med daglig. I denne korrespondansen er mange av de utstilte verkene kommentert, og gir en oppsiktsvekkende innsikt i kunstnerens egne tanker om sine verker. Denne utstillingen har allerede vært vist ved Musée du Luxemburg i Paris, der den ble sett av 325.000 mennesker!

Begge de danske utstillingene står frem til 4. desember, og er enda et godt argument for å besøke vårt deilige naboland i sør.

"Evig eies kun det teipte..."

Henrik Ibsen - stor

  ibsen.net  

Hjem http://www.abcgallery.com/index.html 

              http://www.fjellkunstforum.no/

Svensk tull

Ja, de fleste har vel hørt om de nidkjære tollerne på svenskegrensen.

Det var en norsk familie som skulle til Sverige en tur. De ble stoppet av den svenske tolleren på grensen. ”hm, sa tolleren”, og kikket på passasjerene og på føreren, så sa han: ”nej, ni får nog inte kjöra vidare med den här!”

Den norske føreren kunne ikke forstå at noe var galt. ”hvorfor ikke?” spurte han noe forvirret.

”Nej, för det är en Audi quatro, inte sant?” sa tolleren og skrev ivrig i blokken sin.

Jo visst, men han hadde ikke hørt noe om at det ikke var lov å kjøre Audi quatro i Sverige sa nordmannen.

”Visst visst, det är lagligt, men ni är fem i den här”

”Nei, For noe sludder”, sa nordmannen. ”Hør her, det var en bra spøk, men nå vil vi helst kjøre videre”, lo han.

”NEJ!! Det går icke! Ni får antigen vända om, eller lämna en kvar!”

Nordmannen kikket forbløffet på tolleren, og han forsto at dette var tydeligvis ikke ment som spøk, så han sa ”OK, nå har jeg fått nok tøv for i dag! Får jeg snakke med sjefen din!” Han tok av seg selen, og ville gå ut av bilen, da svensken stoppet ham.

”Det går nog inte, han är upptagen!”

”Hva da opptatt?” spurte den norske bilisten. Nå begynte han virkelig å bli sint.

“Han är upptagen där borta med en Fiat Uno, dom var två i den.

 oam 

http://forbruker.no/bil/tester/nybiltester/article1029357.ece

 

If you've followed the news recently you will have heard that the famous painting "The Scream" has been stolen from Norway's Munch Museum.

What you won't ever hear on the news is that a gnarly old Norwegian troll stole the painting because it reminded him of his mother!

In Pix and the troll hunt by the famous author Tor Åge Bringsværd the reader joins the Pixie Master Detective "Pix" on his adventure to recover the stolen painting "The Scream". He is joined by a host of fairy-tale helpers in this delightfully illustrated children's book that will appeal to children of all ages.

Tidenes skihopp av Romøren

239 meter! Med ny fantastisk verdensrekord sikret Bjørn Einar Romøren norsk dobbeltseier i Planica.

Foto: Scanpix

FLØY LENGST: Bjørn Einar Romøren på vei ned mammutbakken i Planica. FOTO: REUTERS
Publisert:  2005

Bjørn Einar Romøren vant verdenscupfinalen i Planica etter å ha satt verdensrekord med 239 meter. Roar Ljøkelsøy ordnet norsk dobbeltseier.

Foto: AFP

Det ble en fantastisk sesongavslutning i skiflygingsbakken i Planica,

OVERLEGEN: Bjørn Einar Romøren på vei ned til 224 meter i Planica lørdag  18.03. 2006 . Foto: AFP

der Romøren satte standard med verdensrekord på 234,5 meter i prøveomgangen. Den sto gjennom en konkurranse full av lange hopp, helt til Matti Hautamäki slo den med 235,5 meter som åttende siste hopper i finaleomgangen.

Noen minutter senere var det Romørens tur, og han svarte med et kjempehopp på 239 meter. Det skulle vise seg å holde til både rekord og seier. Juryen valgte å kjøre på med samme fart, og to av de tre siste i finaleomgangen falt på store lengder. Først gikk Tommy Ingebrigtsen over ende på 236 meter, så falt finske Janne Ahonen på 240 meter som ville vært rekord om han hadde holdt seg på beina.

Ahonen ble liggende en stund og tok seg til ryggen.

Ljøkelsøy ledet etter første omgang takket være et hopp på 230,5 meter i første forsøk. Han hoppet 224 meter i annen omgang, og det holdt til 2. plass 9,1 poeng bak Romøren, men 0,7 foran Andreas Widhölzl.

Ingebrigtsen ble nummer sju tross fallet. Henning Stensrud ble nummer 10, Sigurd Pettersen nummer 11, Lars Bystøl nummer 18 og Daniel Forfang nummer 24.   
Fantastisk flash-tegning

Krever 10 millioner av staten

I 1999 mottok gallerieier Reidar Osen i Bergen et krav fra tollvesenet: Betal 800.000 kroner i avgifter for tre båter du har kjøpt.

null



ROLLEBYTTE: På bursdagen sin, 8. februar, vant Reidar Osen sin seks års lange kamp mot tollvesenet. Nå er det hans tur til å kreve penger fra staten.

Staten nektet domstolene å la Osen vinne

Publisert: 23. mar. 2005

TORSTEIN STANGENES

Reidar Osen og hans advokat sender i dag brev til staten v/Finansdepartementet der de krever at Osen får 10.065.000 kroner i erstatning.

Årsaken er at Osen er blitt påført kostnader og gått glipp av store inntekter ved at Tollvesenet uten gyldig grunn helt siden 1999 har hatt beslag i tre russiske elvebåter Osen kjøpte to år tidligere.

Den ene båten «MS Ferdinand», oppkalt etter Ferdinand Finne, ønsket Osen å bruke som flytende galleri på Vågen.

Han mener han kunne tjent minst 800.000 kroner på det årlig, og krever at staten betaler han 6,4 millioner kroner for å ha hindret han i å gjøre dette.

Han begrunner inntektsanslaget med at han i 1997 hadde 950.000 kroner bare i billettinntekter på Ferdinand Finnes utstilling i Galleri Nygaten.

Tror staten vil betale
I tillegg har han pådratt seg kostnader, blant annet ved å ha de tre båtene liggende til kai, på 2.165.000 kroner.

Og han mener båtenes verdi er blitt redusert med minst 1,5 millioner kroner som følge av at de er blitt liggende ubrukt siden 1999.

Dermed blir erstatningskravet på 10.065.000 kroner - foreløpig.

Advokaten avslutter nemlig brevet med å si at beløpene kan heves og erstatningsgrunnlaget utvides hvis partene ikke blir enige.

- Jeg tror staten svært gjerne vil diskutere dette. Det er en enestående sak, slik at staten trygt kan gå med på løsninger uten at det skaper presedens, sier Osens advokat Per Magne Kristiansen.

Reidar Osen håper på forlik.

- Jeg har ikke lyst til å gå gjennom alle rettsinstansene igjen. Men må jeg så må jeg. Jeg er en fighter, sier han.

- Har vært nøktern
Da BT snakket med Osen for to uker siden, var han fortsatt preget av påkjenningen det hadde vært å tape sak på sak mot staten for så endelig å vinne i siste instans.

- Det er nesten så jeg må klype meg i armen. Jeg saksøkte staten ved Finansdepartementet i Høyesterett. Regjeringsadvokaten var deres prosessfullmektig. Det var litt av en påkjenning. Det ville vært godt pressestoff hvis jeg hadde tapt, sukket han.

Han har likevel ikke krevd erstatning for tort og svie.

- Vi har vært veldig nøkterne, forklarer Kristiansen.

- Men møter vi veggen, kan beløpet bli mye høyere, sier Osen.

Byens flotteste fasade?
Reidar Osen har i mange år hatt landets kanskje flotteste kunstgalleri. Interiørmessig har Galleri Nygaten vært i eliteserien.

Av Tom Hjertholm BA

KOBBER så langt øye kan se oppover fasaden til Galleri Nygaten.

Samtlige vinduer med flunkende ny "innramming", og det glitrer av både skorstein, takrenner, ja, til og med snøfangeren på taket.
– Alt er i kobber!

Utvendig har imidlertid huset med adresse Nygaten

7, vært i en helt annen divisjon.

– Noe måtte gjøres, og når huset nå sårt trengte en oppussing, ville jeg gjøre det litt annerledes, forklarer huseier og gallerieier Osen.

Og annerledes ble det – et skikkelig blikkfang av de sjeldne.

Og ennå er ikke prikken over i-en på plass.

– Hva blir det neste?

– Vent og se

 
 

 Klikk foto: Reuters
Dette er det mest detaljerte bildet som noen sinne er tatt av Saturns ringer. Det ble tatt av romfergen "Cassini". Romferden til "Cassini" er et samarbeidsprosjekt mellom NASA, det europeiske romfartsbyrået og det italienske romfartsbyrået.

previous | next

Reidar Osen er hemmelighetsfull, men har altså enda mer i ermet – og dette også helt sikkert i kobber.

– Turister stopper opp, kikker med store øyne – og gir klart uttrykk hva de mener om fasaden. Sånn er gøy å oppleve. Da er hensikten oppnådd.

Og som om ikke Osens ønsker var nok, ønsket blikkenslageren som utførte jobben, bokstavelig talt å sette kronen på verket.

Uten å spørre Osen, la blikkenslageren inn to «prinsessekroner» i kobber over fire av vinduene i tredje etasje.

- Dette ville Audun likt

I går ble bysten av kunstneren Audun Hetland avduket i Bryggeparken. Nå kan han speide utover sitt eget atelier, Vågen og byen med skrått blikk.

 

 
 

EN STOR DAG: - Dette er en sterk og fantastisk dag. Takk til komiteen som har latt Audun komme tilbake, sa enken Kirsten Hetland under avdukingen.  

 

Publisert: 13. apr. 2005

- Dette er så stort at jeg har ikke helt forstått det ennå. Å få en slik ære i Bergen er ikke mange forunt, sier Kirsten Hetland, enken etter kunstneren.

Audun Hetland er kjent for sine tegninger av bergensere og Bergen og for sine illustrasjoner, mellom annet i BT. Men han var også grafiker, skulptør og maler. I går ville han fylt 85 år.

- Illustratører ble ikke sett på som kunstnere på 1950-og 60-tallet. Hetland merket nok dette. Kunsten på den tiden var modernistisk, da ville man ha ren kunst som var fjern fra virkeligheten. Men Hetland maktet å vekke noe allment ved sin strek og replikk, og gjennom sine tegninger fortalte han oss hvem vi er, med en god porsjon selvironi.  Derfor er han en betydelig kunstner og fortener en byste, sa Gunnar Danbolt, professor i kunsthistorie, før Gunnar Staalesen avduket kunstverket. Byantikvar Siri Myrvoll la ned krans.  

 bt.no

- Det krever en spesiell strek for å få frem en slik by. Nå håper jeg Hetland er fornøyd med plasseringen, sa Myrvoll.

Bysten er plassert i Bryggeparken, bak atelieret til Hetland. Hodet er plassert litt på skrå, slik at kunstneren kan stå og kikke med skrått blikk over hustakene og mot byen og Vågen han var så glad i.

- Dette ville Audun likt. Og bysten ligner. Jeg må sende en stor takk til kunstneren Hugo Wathne, sier Kirsten Hetland.

OMSORG: Denne tegningen laget Audun Hetland til en europeisk kongress for «Omsorg ved livets slutt» i Bergen i 1994. Med hetlandsk glimt i øyet forestiller bildet en person som tar sin omsorgsperson med til himmelen. Bildet er med aksept fra Kirsten Hetland trykket opp og blir gitt til alle Bergens sykehjem.

Har Hetland-relieff, søker plass

Forrige tirsdag ble en byste av bergenskunstneren Audun Hetland avduket. Samtidig ligger et kunstverk laget av Hetland lagret i en kjeller, i påvente av at man blir enige om hvor det skal henges opp og av hvem.


 
 

DEN GANG: Slik så relieffet ut da det kom på veggen i 1976. Nå har Bergen kommune bestemt seg for at det skal på veggen igjen, men vet ennå ikke hvor. - To av alternativene er å henge det på en skole eller et sted i byrommet, sier Grete Riis i fondet for kunstnerisk utsmykning.

 

Publisert:  2005

Mange husker nok det store relieffet som hang på veggen på Engen kino for 20 år siden. Men nå er det lenge siden noen har sett det.

«Det skjedde noe på Engen i går. De to samarbeidspartnerne Audun Hetland og Odd Amundsen krøp omkring i stillaser på Engen kinos vegg mot Konsertpaleet, og i løpet av dagen kom både klassiske filmskikkelser og marionettdukke-styrende hender på plass.»

Dette sto på trykk i BT 6.mars 1976. Senere samme år kom den store veggdekorasjonen med Chaplin, en cowboy og et dansende par opp på veggen på Engen kino, og den hang der til 1989. Men hva skjedde så?

- Relieffet ble tatt ned da konsertpaleet ble bygget i 1989. Det var i dårlig forfatning, og vi har oppbevart det i kjelleren på kinoen, sier kinosjef Stein Sandvik.

- Vi begynte å snakke om relieffet da kinoene ble slått sammen, men bestemte oss for å avvente litt. Vi fikk høre at det var ødelagt. Deretter ble Hetland selv syk og døde, så det er ikke mer enn et par år siden vi fikk sporet det opp hos en vaktmester på kinoen, sier Kirsten Hetland, enken etter kunstneren.

Kinoen vil ikke ha det
- Vi fant det igjen for to år siden stablet som vrakgods i kjelleren på kinoen. Det var veldig skuffende, sier Hetland.

Hun og Kjell Moberg har fått sandblåst relieffet, og det ligger nå lagret, klart til å bli hengt opp igjen. Men hvor? Relieffet var laget til en veggflate som var ti ganger syv meter.

- Vi er fornøyde med at noen tok ansvar for relieffet slik at det ikke trengte å bli liggende. Etter å ha vurdert det nøye, i samråd med vår arkitekt, har vi funnet ut at vi ikke har plass til det her på kinoen, sier Sandvik.

- Er det ikke litt rart å ha et dyrt kunstverk (det kostet 95.000 kroner i sin tid, red.anm) liggende i en kjeller i så mange år?

- Jo, det kan man si, sier Sandvik.

- Men relieffet var laget til en spesiell vegg som ikke eksisterer lenger, og som jeg sa har vi rett og slett ikke plass til det. Vi har heller ikke funnet noen som ville overta det før Kirsten Hetland kom., legger han til.

Kommunen vet ikke
Kirsten Hetland forteller at hun har vært i kontakt med kulturdirektør Bjørn Holmvik i Bergen kommune.

- Han skulle se på saken, men jeg har ikke hørt noe mer, sier Hetland.

 Kunstverket er laget for det offentlige rom, og jeg synes det er rart at det ikke er interesse for det lenger.

- Vi har ikke glemt det, svarer kulturdirektør Bjørn Holmvik når BT ringer.

- Da jeg kom til Bergen, var jeg ikke klar over relieffet. Jeg ble kontaktet av noen ildsjeler som hadde fått pusset det opp og lagret det. Jeg kontaktet Bergen Kino og tenkte at de kunne ha plass til kunstverket i forbindelse med det nye bygget deres, men jeg hørte ikke noe mer.

Holmvik synes relieffet fortjener stor plass.

- Jeg synes det er praktfullt! Publikum fortjener å se kunstverket, og det fortjener å bli hengt opp, sier Holmvik til BT.

Han har levert saken til fondet for kunstnerisk utsmykning.

- På et møte forrige mandag bestemte vi at vi vil gjøre noe med relieffet, og vi er positive til å få det montert, men vi har ikke bestemt hvor ennå. Det sier fondets sekretær Grete Riis.

- Når kan relieffet henge på en vegg igjen?

- Vi vil jobbe med det nå før sommeren og håper å få det til i løpet av ikke altfor lang tid, sier Riis.

- Der jeg finner min størrelse
Navn: Kirsten Hetland
Alder: 70 år
Yrke: Gallerist, har Atelier Audun Hetland på Bryggen
Bosted: Minde

FOTO: Vegard Valde

Publisert: 28. jun. 2005
Hilde Kristin Strand

Hvor vokste du opp?
- I gaten til Magnus Barfot. Jeg opplevde krigen med tyskere, blendingsgardiner, bomber og eksplosjoner. Etter krigen hørte jeg alle lydfilmene fra bakdøren i Konsertpaleet, og «morene» var iført hatt og sommerkåpe når de gikk i parken for å få litt sol. Jeg rente rattkjelke fra øverste trappen ved Johanneskirken og helt ned til Vaskerelven, og spiste langebrødskiver fra Birkeland med sirup på.

Hvor ville du helst bodd?
- Der jeg bor.

Hvor går søndagsturen?
- Tidligere var det via Langeskogen til Gullstølen. I dag kjører vi til hytten på Landsvik i Meland.

Favoritt utested?
- Mitt favoritt utested er hjemme. Men jeg er glad for at Bergen har et yrende uteliv. Men for øvrig; hvordan har folk råd til alt det der?

Hvor handler du klær?
- Der jeg finner min størrelse, og det er ikke alltid lett!

De beste skillingsbollene?
- De beste var de på landet. De var fylt med sukker og kanel, men hemmeligheten var at strileskillingsbollene var lite stekt! Min datter Vibecke lager de beste i dag.

Ditt beste skoleminne?
- Jeg hadde en sjelden lærerinne som jeg ble glad i. Hun var frøken til hun som 60-åring giftet seg. Jeg ble buden i bryllupet, og glemmer ikke hennes lykkelige utbrudd: «Jeg tok imot han med åpne armer - og bein»!

Din bergenske favorittrett?
- Det må være bergensk fiskesuppe slik min bestemor laget den, med blant annet sølvløk.

Hvor er du medlem?
- Mange steder, men nå vil jeg kutte. Som pensjonist trenger jeg pengene til ny hatt og god vin.

Hva samler du på?
- Har samlet på mye, for eksempel ting til dukkehusene. Nå samler jeg på gode venner og gode opplevelser.

Ditt bergenske favorittuttrykk?
- Orre steike! Det er fra Ålesund, men gu' kor godt det er å si det!

 Hva er du mest stolt av?
- Bryggen.

Hva ville du vist en turist?
- Jeg ville tatt dem med opp i Hødden, gjennom smugene. Så sett utsikten fra Skansen, tatt en tur med Beffen, gått rundt Vågen til Bryggen og aller helst vist dem et levende bergenshjem.

Hva er du minst stolt over?
- At vi ikke klarer å holde byen vår ren og pen!

Hva mangler i Bergen?
- Et flertall av flinke, positive og handlekraftige bergenspolitikere.

Hva savner du når du er på reise?
- Ingenting, men hjemme er best, vet du!

Ditt første kyss?
- Jeg knep alt igjen - til jeg traff Audun.

Favorittbergenser?
- Jeg ble jo gift med han. Ellers måtte det være Rolf Berntzen.

Har du gått i buekorps?
- Jeg var rævedilter, vi jentene var det. Jeg svermet for flere av guttene i Sydnes!

Når var du på Stadion sist?
- I 2004, jeg så Brann-Sogndal. Bergenserne er dårlige tapere, de gikk før kampen var over. Jeg heiet på Sogndal. Det var siste gang på Stadion for meg.

Det flotteste byfjellet?
- Fløyen.

En god dag i Bergen?
- Det er når det er torgdag eller nattåpent i sentrum.

Ordfører for en dag?
- Dersom jeg får være ordfører og ikke borgermester, har jeg en lang liste. Man har jo gjerne noen som jobber for seg!

1. Vekk med planene om bybane, bygg for buss.

2. Veitunnel gjennom Ulriken.

3. 5000 nye parkeringsplasser i Fløyfjellet, med tilhørende pendelbusser.

4. Parkeringsvaktene skulle få ny, røde uniformer med gull på, og være smilende og hyggelige informanter.

5. 10 nye offentlige toaletter som rengjør seg selv, slik de har i utlandet.

6. Et kjempekarneval i alle bydeler samtidig med tittelen «bøtteballetten», der alle deltar. Tre timers rengjøring og deretterkurvfest!

Bergen om 50 år?
- Er Bergen fattig i dag, så vil byen være slum om 50 år. Alle offentlige bygg er stengt, bare rådhuset lyser. Det er slutt på olje- og gassinntektene, og biler og busser står. Innbyggertallet har sunket til 35000, resten har flyktet til Syden med trygdepengene sine. Men en ting har skjedd; Festplassen er gravd opp for tredje gang!

Stripping fritas for moms

Stripping er kunst og dermed fritatt for moms. Det slo Oslo tingrett fast i en dom tirsdag.

Publisert: 03. mai. 2005

Strippebaren Diamond Go Go Bar i Oslo gikk til søksmål mot staten etter at staten ville ha moms av inngangspengene.

Lov om merverdiavgift åpner imidlertid for unntak fra momsplikten dersom tjenesten anses for å være utøvende kunst.

Strippebarens advokat mente at når nordlendinger kan fortelle grove vitser fra en scene uten å bli pålagt moms på inngangspengene, og at når en sverdsluker kan opptre uten at virksomheten blir pålagt moms, burde momsfritaket også gjelde for strippeshow.

Oslo tingrett skriver i dommen at avgjørelsen var svært vanskelig, men at retten likevel lander på at strippeshow bør være momsfrie. En av grunnene til dette er at retten mener det er kunstig å momsbelegge rene strippeshow, så lenge andre show med strippeinnslag er fritatt.

«Det er en kjent sak at man på spesielle utesteder særlig i utlandet kan få se umåtelig vakre artister som beveger seg grasiøst i takt med musikk, med sensuelle bevegelser og med en gradvis avkledning som gir mange restaurantgjester en svært god opplevelse», heter det blant annet i dommen.

En fri sjel fra Jakarta

Indonesiske Heri Dono kombinerer tradisjonell folkekunst med popkunst. Noen gremmes.

«FREEDOM»: Heri Dono (45) er representert på museer over hele verden. I dag åpner han utstillingen «FREEDOM» på Galleri 3,14. Englene er tiltenkt luftig plassering opp under galleriets tak, og Dono selv trør til med butodansinspirert performance på åpningen.



TSUNAMI: - Jeg tror mine venner som døde i tsunamien ble til engler.
Sted: Galleri 3,14

Publisert: 06. mai. 2005

BODIL GARVIK
GIDSKE STARK (foto)

- Problemet for meg i Indonesia er at de ikke kan putte meg i en bestemt bås. De tradisjonelle kunstnerne der aksepterer meg ikke, og heller ikke de moderne. De liker ikke at jeg mikser alt, sier Heri Dono med et skuldertrekk.

Han tar ikke akkurat det så tungt.

Siden 1990 har han reist som en nomade verden over og deltatt på prestisjetunge biennaler med malerier, installasjoner og performance.

Engleskulpturer med motor, todimensjonale dukker inspirert av javanesisk dukketeatertradisjon (mutasjoner, sier han selv), fargesterke malerier der skikkelsene også har trekk fra folkekunsten i Indonesia.

Han trekker imidlertid også veksler på kjente tegneserieskikkelser; Lynvingen for eksempel. Hans miks av tradisjon, humor og satire fungerer ofte som politisk kommentar mot militarisme og undertrykking.

Truet av myndighetene
Noen av arbeidene hans er blitt til i Bergen. Han er for tiden gjestekunstner (Artist in Residence) på USF Verftet, der han har fått atelier og leilighet.

- Det er så fint med sjøen der. Å se familier som drar ut i båt - en drøm for meg! bemerker han.

Heri Dono blir lagt merke til i mange land - og av indonesiske myndigheter. En utstilling ved Museum of Modern Art i Oxford i England, falt øvrigheten tungt for brystet. Hans egen ambassade truet med å frata ham statsborgerskapet.

I utstillingskatalogen kritiserte han nemlig de militæres innflytelse på indonesisk samfunnsliv, og den ytringen sendte ham også rett i lange avhør hos sikkerhetspolitiet ved hjemkomsten.

Venner druknet
- Jeg tilbringer ikke så mye tid i Indonesia, konstaterer han, og ler litt av venner der som ikke skjønner at han faktisk liker å reise verden over; at han er nysgjerrig og interessert i ulike kulturer,

- De klager over at de ikke liker maten i utlandet, humrer han.

Et av maleriene handler på en måte om venner. Om venner som ikke er mer, forteller han.

- Jeg hadde et vennepar i Banda Ache. Nygift, med en liten baby. Alle tre forsvant i tsunamien. Jeg treffer dem aldri igjen.

Akkurat dette har han malt - mennesker som forsvinner i en kjempebølge. Hans far døde tre dager før tsunamikatastrofen, og Hero Doni var allerede i sorg, eller kontemplasjon som han kaller det, da den enorme tragedien inntraff.

- Jeg hadde begynt å tenke på at far kanskje var blitt en engel. Det er en del av det javanesiske konseptet - katastrofe og velsignelse samtidig, sier han, og fester blikket på tsunamimaleriet, der menneskene kommer ut av bølgene igjen med vinger.

- Kanskje vennene mine også ble engler? De var muslimer, og ville vel ikke trodd på det selv, men ...

Fint å være kunstner
Hans egen tro handler om sjelen. I alle hans arbeider er animismen sentral. En sykkel, et menneske, en blomst - besjelet, rubbel og bit.

Selv mistenker han sin egen sjel for å muligens være plassert i feil legeme for tiden.

- Jeg tror jeg har en slags vinge i sjelen min, og at det er derfor jeg reiser så mye, smiler han spøkefullt.

At han ble kunstner tross foreldrenes bekymring da han hoppet av en mer tradisjonell høyskoleutdannelse hjemme i Indonesias hovedstad Jakarta i ung alder, angrer han ikke på.

- Det er fint å være kunstner. Jeg blir respektert like mye som en president, og jeg er ikke særlig underlagt sosial kontroll, mener han, og forteller om hvor befriende det for eksempel er å sove lenge om morgenen etter å han jobbet til langt på natt.

Inntrykket av nordmenn?

- Jeg tror folk tar miljøproblemer på alvor her. Og folk er ganske hyggelige. Det ser ut som om dere også har frihet her - ikke som i Indonesia, med altfor mye kontroll og sensur.

Arilds store Donald-debut

Samme uke som Donald Duck fyller 71 år, debuterer Arild Midthun som Donald-tegner. - Jeg har gledet meg veldig lenge, sier bergenseren.
Av: Ann Kristin Ødegård
I rundt ett år har Pappa og Pestus-tegner Arild Midthun laget skissene til Donald Duck-forsidene. På mandag kommer hans første tegnede historie, og det i det helnordiske jubileumsnummeret.

– Jeg ble veldig positivt overrasket da jeg så den fargelagt og på trykk. «Oj, det ble faktisk en Donald-historie», sier Donald-tegner Arild Midthun.

Foto: Tegning: Arild Midthun

Mandag debuterer Arild Midthun som Donald-tegner. Slik portretterer han seg selv.

Han har satt signaturen sin på «TV-trøbbel», en ti siders historie skrevet av finske Kai Vainiomäki.

– Donald har fått for seg at det er veldig skadelig for barn å se voldsfilm på TV. Han gjør alt han kan for at guttene ikke skal se TV, mens de gjør alt de kan for å få se TV. Det er en bra situasjonskomedie, synes bergenseren.

SKRIVER DONALD

– Har du flere historier på gang?

– Uheldigvis tar ting tid. Jeg får manus fra København, og har en Art Director i Barcelona. Det er først i disse dager jeg holder på å tegne den neste store historien. I mellomtiden har jeg skrevet og tegnet en del ensidere, forteller han.

– Jeg ble så inspirert av å være i Andeby at jeg som alltid jobber etter andres manus, begynte å skrive selv. Det er noe magisk med Donald, som det er vanskelig å sette ord på.

For selv om Arild Midthun synes Donald er den vanskeligste tegneseriefiguren å feste til papiret, oppdager han stadig nye ting.

– Hva er det som er gøy med å tegne Donald?

– Han har utrolig store grafiske muligheter, men du må kjenne ham veldig godt for å kunne utnytte dem. Og selve Andeby-universet er veldig gøy å tegne. Figurene er blitt så velutviklet og raffinert gjennom mange år.

– De er akkurat som sjakkbrikker av det edleste metall. Det er fantastisk gøy og en stor ære å få spille sjakk med de utrolig fine brikkene, som den tegneserieleseren og fanboyen jeg fortsatt er.

DIGGER ANDEBY

Arild Midthun kan til og med glede seg over å tegne brannhydranter i bakgrunnen.

Foto: Tegning: Arild Midthun

Donald er bekymret over guttenes TV-bruk i Arild Midthuns debuthistorie.

– Det er gøy bare at det er Andeby. Du kan sitte der som tiåring og 41-åring, og hvert minutt er det noe for en tiåring og en 41-åring.

– Hva synes du som Donald-tegner om de japanske mangaseriene som er blitt så populære i det siste?

– Det er såpass mange regler som er annerledes enn måten vi leser på. Bare det at det er feil leseretning, gjør at jeg blir lettere sjøsyk, humrer han.

– Det som er positivt, er at mangaseriene har en annen måte å vise handling på i en tegneserieside, som er veldig dynamisk.

Tirsdag kan du få vite mer om Arild Midthun på nettmøte med www.andebyonline.com

 Universitetet i BergenUniversitetsbiblioteketBilledsamlingen
  Vannlinje ~ Strandlinje Bergen 2000

History of Fashion:  1940-1950

Gjengrodde rundkjøringer i Åsane

Ugresset får vokse fritt i rundkjøringene i Åsane. Nå har kunstmaler Grethe Berge sett seg lei på det dårlige vedlikeholdet.  
KNUT EGIL WANG (foto)


TUNISISK RUNDKJØRING: Denne skulpturelle rundkjøringen kom Grethe Berge over på en ferie i Tunis. Hun mener ikke at dette skal være malen for rundkjøringene i Åsane, men kanskje den kan være til inspirasjon?

Publisert: 05. jul. 2005
 
SILJE MIDTTUN

- Jeg irriterer meg over at det skal se så forslummet ut. Når man først har spandert rundkjøringer på bilistene, bør de også holdes ved like, sier Berge.

Hun guider oss gjennom fire rundkjøringer i Åsane som alle ser ut som en ugressåker. Nå er det ett år siden hun første gangen tok tak i problemstillingen, men ingenting har skjedd.

- Det du ser av pene ting rundt deg gjør dagen din bedre. Rundkjøringene kunne vært et smykke for alle som kjører gjennom dem hver eneste dag, sier Berge.

Forskjellsbehandling
Kunstmaleren mener at det kun skal enkle midler til for å gi rundkjøringene en ansiktsløftning. Stein eller lave rododendron med bark rundt er to vedlikeholdsfrie alternativer. Berge påpeker at flere av rundkjøringene i Arna og Fana er utformet på denne måten. Hun har fundert mye på årsaken til forskjellsbehandlingen.

- Åsane blir et B-sted. Vi er tross alt 45000 mennesker her og ingen utkantbydel, understreker hun.

Mangler penger
Senioringeniør i Statens vegvesen, Anders Jon Trefall, forklarer at forskjellen har med ulike budsjetter å gjøre. Rundkjøringene i Åsane hører til fylkesveinettet, mens de penere rundkjøringene i Arna og Fana ligger på riksvei eller europavei og dermed får statsmidler.

- Budsjettet for vedlikehold av fylkesveinettet har vært trangt de siste årene. Vi har dessverre for lite penger til å vedlikeholde rundkjøringene slik vi ønsker. Mange gjøremål konkurrerer om de samme midlene, sier Trefall.

Han skulle gjerne se flere beplantete rundkjøringer, men ut fra budsjetthensyn ønsker han seg så enkle rundkjøringer som mulig.

- Hvorfor bygger man da rundkjøringer som må vedlikeholdes istedenfor å legge stein?

- Ja, det er et godt spørsmål. Vi vet ikke hvor mye penger fylkespolitikerne setter av til vedlikehold fra år til år. De som planlegger rundkjøringene tror vel at det finnes penger, svarer Trefall.

Grethe Berge håper uansett at rundkjøringene kan få et løft. Hun har utfordret hagesentrene i Åsane til å delta.

- Om jeg bare kunne fått noen til å ta tak i dette. Jeg er den første til å melde meg på dugnad, om det må til. Jeg elsker hagearbeid, sier Grethe Berge engasjert.

Ikke bare en hestemaler, nei

- Pappa, her er det så mange nakne damer at jeg tror ikke jeg kan være her lenger, sier 11-åringen når jeg drar ham forbi den ene yppige akt-modellen etter den andre i Haugar Vestfolds kunstmuseums 100-årsjubileumsutstilling over Harald Kihle, skriver kulturredaktør Jan Nyberg.


TILFREDS: Tresnittet «Tilfreds» ble laget på 60-tallet, og gjør Harald Kihle mer interessant som kunstner og samfunnsdebattant.

Publisert: 27. jul. 2005, 06:00
JAN NYBERG

Sant å si har jeg ikke interessert meg så mye for Harald Kihles kunst, som for meg lenge fremsto som en uendelig rekke hestebilder. Men det var altså før dette med damene dukket opp - hundre år etter hans fødsel sommeren 1905, gjennom utstillingen «Natur og erotikk» på kunstmuseet i Tønsberg i år. Utstillingen er kurert av kunsthistorikerne Øivind Storm Bjerke og Svein Olav Hoff, som også har laget en praktbok med samme tittel til utstillingen.

Mer enn pipe og lusekofte
«Bildet av Kihle som en koselig og tilbaketrukket piperøker kledd i lusekofte og med til dels anakronistiske meninger om samfunnsliv og kunst, kan nok finne sin bekreftelse i utsagn av Kihle selv, ikke minst fra midten av 1950-tallet og senere. Men det er all grunn til å stille spørsmålet om ikke denne oppfatningen er altfor flat og endimensjonal til å fastholdes som en endelig dom», skriver de to i forordet til boken.

Kihles biograf, J. H. Lyshoel, karakteriserte Harald Kihle som «Det skjulte Norges maler», da biografien om ham kom ut i 1943. Beskrivelsen henspiller på Kihles arbeider fra det førindustrielle agrarsamfunnet - spesielt i Telemark, der Kihle hentet mange av sine motiver fra. Men det finnes også en helt annen side ved kunstneren, der det «ofte ligger en ladet stemning i arbeidene, og en aner en tilværelse hvor mørke drifter, usminket seksualitet og død er tilstedeværende», skriver Bjerke og Hoff, som også mener «Kihles kunst utvilsomt har tettere bånd til radikale bevegelser i hans samtid enn mange har vært villig til å se: radikale med hensyn til så vel politisk holdning som til forståelsen av den menneskelige psyke og eksistens».

Tar du en tur innom for eksempel Vinje Biletgalleri på Smørklepp i Vinje, som utelukkende er reist som et minnesmerke over den verdensvante Henrik Sørensen og «hans penselvasker» Harald Kihle, som onde tunger gjerne karakteriserte sistnevnte, er det ikke like lett å få øye på disse sidene ved Kihles kunst. Kanskje har det vært lettere å holde fast på bildet av den folkekjære natur- og hestemaleren, fremfor å se på de mange sterkt erotisk ladede bildene som først nå trekkes frem i lyset i bredde og sammenheng gjennom jubileumsutstillingen i Tønsberg.

«Eldre herrer i frakk maler unge, nakne piker»
I boken får vi også vite at Kihle «hadde en bramfri og direkte tilnærming til seksualitet og kropp», som forfatterne ordlegger seg, og sto langt fra sin mester og mentor Henrik Sørensen, selv om også han hadde malt en del akt i sitt tidlige kunstneriske virke, men i motsetning til Kihle som fortsatte med dette langt inn i alderdommen, gjerne sammen med Willi Middelfart, Søren Steen-Johnsen, Reidar Fritzvold og Jan Thomas Njerve. «Gjennom år ble det nærmest ukentlig leid inn modell for å tegne croquis, men alt foregikk meget sømmelig for seg, understrekes det, når «de eldre herrer i frakk og anorakk malte unge, nakne piker».

Kihle, som også var en ivrig samler, etterlot seg ved sin død en omfattende samling postkort og fotografier av nakne kvinner, og en ikke ubetydelig samling magasinutklipp, gjerne fra svenske erotiske blader som i hvert fall i 1960- og 70-årene ikke ville kunne vært utgitt på norsk. Mye av dette ble destruert da kunstneren døde i 1997. Uvisst av hvilken grunn.

Leda i Arabygdi
Både bokomslaget og plakaten til jubileumsutstillingen viser maleriet «Leda og Svanen i Arabygdi» fra 1939. Kjører du gjennom det som angivelig skal være Nord-Europas største ur, Urdabøurdi i dag, i den ikke akkurat mest sentrale delen av Vest-Telemark, skal du ha god fantasi for å forstå at akkurat dette motivet skulle stamme herfra. Men også dette er noe som gjør Kihles kunst interessant; han greier å sette nakenmaleriet inn i andre settinger enn det konvensjonelle aktstudiet på atelieret.

Og lurer du på hvordan 11-åringen likte Kihles damer, kan det sies så mye som at han holdt en knapp på hestene. Men så er det da også grenser for hvor mye mørke som skal avsløres for en 11-åring på sommerferie i sandaler og shorts.

En gullkantet sommerjobb

Den menneskelige statuen på Torgallmenningen har opptrådt i de fleste storbyene i Europa, men det var først da han kom til Bergen at han måtte få laget seg en gullparaply.

Truls Lerdahl, "Uncle Gold"

   EN GYLLEN REGEL: Det siste Onkel Gull gjør før han klyver opp på sokkelen sin, er å gå på do. - Den viktigste delen av showet, smiler han skjevt.
Publisert: 11. jul. 2005
Navn: Uncle Gold. Gullmannen ønsker ikke å røpe sitt virkelige navn til avisen. - Hvis noen roper på meg, mister jeg konsentrasjonen og ødelegger forestillingen, sier han.
Alder: 45
Sivilstatus: Samboer, tre barn på 6, 3 og 1 år
Aktuell: Forlyster bergensere og turister på Torgallmenningen med sin stillestående forestilling for femte sommer på rad.

 - Jeg orker ingenting etter en dag som statue, forteller Onkel Gull. Hele fem timer om dagen tilbringer han på toppen av sin gylne pidestall, som rager 1,3 meter over bakken. Én gang hvert 60. minutt går han ned, samler inn pengene sine og går opp igjen. Hele pausen varer i 90 sekunder.

- Jeg begynner å bli gammel, sukker han. Før klarte han syv timer hver dag.

Statueetterlikningen er så fullendt at til og med måkene i Bergen stoler på ham og lander på gullflossen. Men det hender ikke så ofte.

- Det skjer to eller tre ganger i løpet av en sommer. Da bukker jeg ikke, selv om noen gir meg penger, forteller han.

Må bruke susp
Onkel Gull kommer opprinnelig fra Dortmund i Tyskland, og har akkurat flyttet tilbake etter å ha bodd femten år i Portugal. I det sivile liv driver han sitt eget firma som selger internettjenester, og av yrke er han webdesigner. Ekstrajobben som statue har han påtatt seg i 15 år.

- Ideen fikk jeg på universitetet allerede i 1980. Vi hadde en fantastisk lærer i kommunikasjon som fortalte oss om ulike former for gateteater, og hvor overrasket folk blir av plutselig å befinne seg i en helt ny situasjon. Selv travle mennesker stopper opp. Gateteater er et kraftig kunstnerisk uttrykk, forteller den tyske skuespilleren.

I ti år grunnet han på tanken, før han bestemte seg. Debuten på gatescenen fant sted i Berlin. Opprinnelig hadde den ferske Gullmannen satt av en uke til eksperimentet.

- Jeg så ble fascinert av folks sterke reaksjoner: Er statuen ekte eller ikke? Jeg fikk også mange komplimenter! forteller han.

Å overvinne de voldsomme smertene som oppsto på grunn av den statiske stillingen, så han også som en utfordring. Dermed fortsatte Gullmannen å opptre.

- Det tok fire uker før de første musklene bygget seg opp. Først ville jeg se om jeg kunne klare smertene, og så ville jeg finne ut om jeg kunne ha det kjekt samtidig, smiler han. At han elsker sport og har svart belte i taekwondo, hjelper nok.

Han begynte snart å trives med den stillestående, bukkende hverdagen. Til tross for at han har blitt ranet, veltet og pirket i utallige ganger i alle landene han har besøkt. Klok av skade bruker han alltid susp. En gang brakk han armen i fallet.

- Jeg har gjort en del dårlige erfaringer. Fulle eller rusete folk er verst. Forbipasserende griper heller aldri inn hvis noen plager meg eller tar pengene i skålen, forteller Onkel Gull.

Kun én gang har han opplevd å få hjelp fra noen på gaten. Det var på Kanariøyene, og mannen hjalp ham var fra Bergen.

- Det var mitt aller første inntrykk av byen. Han het Per Fremstad, og det betydde mye at han stilte opp for meg den gangen, sier Gullmannen, fremdeles takknemlig.

Smilende ansikter dagen lang
Somrene nede i Europa er varme og selv om menneskestatuen ikke kan smelte, så føltes det ofte sånn. Varmen er hans verste fiende.

- Mennesket kvitter seg med 90 prosent av overflødig varme gjennom ansikt og hender. Hele meg er tildekket. Er det over 14 grader, så får jeg problemer, forklarer Onkel Gull. Dermed dro han til Skandinavia, der somrene er svalere. I ti år opptrådte han i Oslo, og fikk sitt eget postkort i bokhandlerne der. Men også i hovedstaden ble det for varmt til slutt, så Gullmannen sluttet å høre på de fæle ryktene om det konstante regnværet og satset på kjøligere vær i Bergen.

- Jeg fikk laget en gullparaply og kom hit. Her liker jeg meg bedre, selv om det regner. Folk er roligere, forteller han. Hvor mange mynter han bukker for om dagen, er en forretningshemmelighet.

- Men det er ikke mye. Hadde det lagt penger i å drive med dette, ville nok mange flere ha gjort det, sier han. Enkelte gir ham mynter ofte, noen hver dag.

- Jeg tror kanskje at folk som kjenner meg, forelsker seg litt i Gullmannen, ler webdesigneren som elsker sommerjobben sin.

- Å oppleve at folk smiler til meg hele dagen er et privilegium. Det tviler jeg på at jeg kommer til å oppleve i noen annen jobb, forteller Onkel Gull. 

Stockholmskvinne samlet på svaner

(VG Nett) Hjemme i kvinnens lille leilighet fant svensk politi elleve ville svaner. Fuglene skal kvinnen ha fanget på gaten i Stockholm.
Av INGUNN ANDERSEN
Det var naboer som onsdag slo alarm da de kjente en rar lukt fra leiligheten. Først fryktet politiet at kvinnen lå død i leiligheten. I stedet viste det seg at det var svanene som førte til den merkelige lukten i oppgangen, skriver

Da politiet kom til stedet besluttet de å bryte opp døren. Innenfor ble de møtt av elleve fullvoksne svaner.

Hele flokken bodde sammen med kvinnen i leiligheten, som ikke var hjemme da politiet kom på besøk.

Matet fuglene i årevis

Vitner har forklart at de har sett kvinnen mate fuglene i nærområdet i flere år.

- Jeg møtte henne i julen på en sti i nærheten av Rålamshovsparken. Da hadde hun en svane i armene, sier Fredrik (39) til Aftonbladet.

Han forteller at kvinnen deretter tok med seg svanen og gikk fra stedet.

- Hun sa hun hadde tatt hånd om flere svaner og at hun var vant til det. Vi tok det jo for gitt at hun tok den med til veterinær, sier han.

Ble tatt godt vare på

Ifølge politiet har ingen av svanene lidd noen nød mens de har bodd i leiligheten.

- Alle fuglene levde. De hadde mat og vann, og det virker som kvinnen har tatt godt vare på fuglene, sier informasjonssjef i Stockholmspolitiet, Ann-Charlotte Wejnäs.

Kvinnen ble onsdag avhørt av politiet. Hun er foreløpig ikke siktet i saken.

- Men hun har tatt ville dyr, noe som er ulovlig, sier Wejnäs

Emaljedamen
Det er ikke gull alt som glitrer. Av og til er det emalje.


UTEN TITTEL: Haukaas setter ikke titler på bildene. Publikum skal se det de vil uten at hun skal styre tanken.




KREATIVE OMGIVELSER: Ferdige bilder og arbeidsprøver henger over alt. Også veggene på toalettet på verkstedet er tatt i bruk.

Publisert: 30. jul. 2005
Kari Fauskanger
Det er heller ikke syltetøy i alle glass og krukker hos Solveig Haukaas. Det er emaljepulver som snart skal gi farge til kunstnerens helt spesielle emaljemalerier.

- Jeg må har alt rundt meg, se alt, forklarer Haukaas mens vi skuer ut over bord og hyller i atelieret hennes. Det er knapt en ledig flekk å se. Hundrevis av bokser og glass stablet oppå hverandre, fylt av de lekreste farger - fra vare pasteller til dype, mettede varianter av hele fargeskalaen. Dette er Solveig Haukaas' palett.

Hvordan klarer hun å holde orden på alt, undres vi og kikker på de sirlig merkede boksene.

- Det er ikke alltid jeg finner akkurat den nyansen jeg har tenkt på, men da må jeg lete frem noe annet, forklarer kunstneren.

Fargene kommer fra forskjellige leverandører i England, Tyskland og andre europeiske land. Fabrikkene er gode på hvert sitt og Haukaas plukker fra øverste hylle. Hjemme i atelieret må hun av og til velge fra den nederste.

Husmannsplass ble kunstplass

Solveig Haukaas har hatt eget emaljeverksted i 44 år. Hun etablerte seg først i Nygårdsgaten i Bergen etter å ha gått i lære hos gullsmed Theodor Olsen. For 32 år siden flyttet hun og ektemann Rolf, også han utdannet gullsmed, til Dragsvik i Balestrand. De slo seg til oppe i lien, på den gamle husmannsplassen Skrovlene, der selveste keiser Wilhelm skal ha gått på tur. Så høyt lå tomten at kommunen lurte på om den unge familien visste hvor mye snø som falt der i løpet av vinteren.

Her driver de to emaljeverksted og utsalg for turistene og her har Solveig Haukaas sitt atelier.

Tidkrevende

Arbeidsfordelingen på Skrovlene er enkel - Rolf står for håndverket. Knuser emaljen til pulver, brenner og gjør mye av det praktiske. Solveig er kunstneren. Så ofte hun kan, trekker hun seg tilbake til atelieret. Smykker og skåler er for turistene. Det er bildene hun brenner for.

Emalje er egentlig glassmasse som knuses eller males til pulver. Det tilsettes vann til pulveret får en grøtaktig konsistens. Emaljen påføres underlaget - ofte sølv eller kobber - med pensel. Gjenstanden brennes ved 800-900 grader. I tre minutter. Ikke lenger, ellers blir arbeidet ødelagt. En skål brennes to-tre ganger, et bilde må ofte inn i ovnen opp til 15 ganger før kunstneren er fornøyd.

Stiller ut i Oslo

Solveig Haukaas dypper penselen i fuktig emaljegrøt og bøyer seg over kobberplaten. Hun forbereder utstilling på Galleri Arctandria i Oslo. Til neste høst må hun ha ferdig minst 50 bilder. Det vanskeligste blir å sende fra seg de arbeidene hun er mest fornøyd med, tror

hun. For det går ikke an å kopiere et bilde. Emaljen lever sitt eget liv i ovnen og fargene blir aldri helt like på to bilder.

Emaljemaleriene har brakt Solveig Haukaas vidt omkring. Bildene hennes har vært antatt på biennalen i Europas emaljehovedstad Limoges i Frankrike og i vår var hun foredragsholder og instruktør på Enamel Guild North East USAs årlige konferanse på Newark Museum i New Jersey. Etter et langt liv i emaljens tjeneste har Haukaas mye erfaring å dele med andre, men noen hemmeligheter forlater aldri husmannsplassen.

På slutten av 1800-tallet var Norge et av de førende landene i utviklingen av emaljehåndverket. Nå er det bare en håndfull kunstnere som arbeider med dette materialet her hjemme. Emaljekunstnerne søker fellesskap ute og har slått seg sammen med andre kunstnere i Skandinavia for en felles mønstring hvert tredje år. Om to år er det Norges tur til å arrangere den skandinaviske triennalen. Dersom det er mulig å skaffe finansiering og utstillingslokaler. Sponsorene står ikke akkurat i kø.

Gigant-tegninger

KALENDER? Må til værs for å se hva det er
Foto: SCANPIX/EPA
Arkeologer fra Peru har oppdaget flere gigantiske tegninger, som er mellom 2.100 og 2.700 år gamle

Avbildningene består av 50 figurer og dekker et areal på hele 150 kvadratkilometer. De er skrapt inn i den tørre ørkenjorden og kan, på grunn av størrelsen, bare ses fra luften.

Eksperter mener tegningene er laget av paracas-folket i tidsrommet 600-100 f. Kr. Ifølge Illustrert Vitenskap er det fortsatt et mysterium hvorfor oldtidsfolk i Peru laget slike store tegninger.

Det mest nærliggende er å anta at de brukte dem som en slags kalender

I stuen

Naast mijn meubelmakers werkzaamheden in opdracht, heb ik in de afgelopen jaren gewerkt aan een oeuvre vrij werk. Mijn meubel ontwerpen zijn geïnspireerd door organische architectuur en de natuurlijke lijnen in het hout. Bij het beeldhouwen laat ik mij inspireren door de mooiste vormen uit de natuur, de vrouwelijke.
De combinatie van het beeldhouwwerk en het meubelmaken resulteert hier in een serie gebeeldhouwde sexy meubelen.

In 1993 vestigde ik mij als ontwerper en meubelmaker in Maasland. Ik ontwerp en maak maatwerk voor bedrijven en particulieren: exclusieve balies, kantoorinrichtingen, boekenkasten, tv en stereokasten, keukens e.d.
Mijn ontwerpen zijn geïnspireerd door hedendaagse en organische architectuur met een voorkeur voor strakke lijnen en duidelijke vormen.

Mijn loopbaan begon in Amsterdam, waar ik me ontwikkelde van leerling timmerman tot meubelmaker. In New York bouwde ik interieurs voor luxe appartementen. In San Francisco maakte ik organisch vormgegeven meubels. Aan het San Francisco Institute of Architecture en aan het Instituut voor Bouw-Kunst Ontwikkeling in Maassluis studeerde ik architectuur. Tijdens deze opleiding maakte ik mijn eerste beelden in hout. Ik volgde cursussen beeldhouwen bij Ole Langerhorst en Friedie Kloen.
Meer over mijn meubelmakerswerk:
Siste på designfronten:
Pornomøbler!

Se bildene.
Jan Stian Vold
Publisert: 06. des. 2005
 
Møbelsnekker Mario Philippona tenner på to ting: Smekre kvinnelige former og god design i tre. Hva er vel da mer naturlig enn å blande forretninger og fornøyelser.

Nå er den nederlandske snekkeren i full gang med en ny møbelserie hvor han har latt seg inspirere – til dels sterkt, får man si – av den kvinnelige kropp.

Eller hva sier du til et stuebord holdt opp av nakne kvinner som bøyer seg forover? Av vegghyller formet som gigantiske pupper?

- Formen til en kvinne, hennes organiske arkitektur kombinert med min forkjærlighet for trevirke, har inspirert meg til å designe denne sexy serien, sier han ifølge nettstedet Ananova.com.

 

- Kven trur dåkke at dåkke er?

- Kven har lese det? Sei kven som har lese det. Gje meg namnet på den som har lese det! I det Helse Førde trudde stormen rundt Jon Bolstad hadde lagt seg, trykte Fjordabaldet ein heil telefonsamtale mellom toppleiaren og ein sjukepleiar. Les heile utdraget her.

Eystein Thue
Publisert: 04. mar. 2006, 14:58
Fjordabladet oppsummerte laurdag det som har skjedd i Helse Førde den siste veka i ein lenger artikkel. Avisa har fått tilgang til notata den prisbelønte sjukepleiaren Toril Sørland skreiv like etter at ho vart ringt opp av Jon Bolstad 21. juni i fjor. Bakgrunnen for at han ringde Sørland, er eit lesarinnlegg ho hadde skrive som handla om tilbodet til slagpasientar i fylket:

Bolstad: - Eg er så lei, eg er så lei av alt det negative som blir skrive om Sentralsjukehuset og Helse Førde at no er det nok – no er begeret fullt og dersom du trur du er noko, der du sit på din opphøga hest og skryt og skryt både av deg sjølv og kva du har gjort, akkurat som om kollegane dine her ikkje gjer noko, sa Bolstad.

Sørland: - Eg skreiv eigentleg innlegget for å orientere lesarane om at..

Bolstad: Kven trur dåkke at dåkke er ved Nordfjord sjukehus – de har ikkje gjort det grann for å gjere situasjonen betre. Er du klar over kva du skriv? Kva? Du har ikkje peiling på kva du skriv og kva det handlar om.

Sørland: - Innlegget var meint som opplysning til lesarane om at slagpasientane faktisk har eit tilbod. Det er ikkje rett det som stod i innlegget. (Innlegget til nevrolog Wenche Telstad, Firda 9.06.2005. Red merk. )

Bolstad: - Intervjuet!

Sørland: Ja, intervjuet. Det er ikkje sant det som stod at slagpasientane blir forsømde i fylket. Og då må eg få kommentere.

Bolstad: - Har nokon lest innlegget før det gjekk i trykken?

Sørland: -Ja, det vart vist i avdelinga.

Bolstad: Kven? Kven seier eg? Gje meg namn! Klarer du ikkje svare – eller vil du ikkje svare?

Sørland: - Eg har sjølv skrive under innlegget og må stå for det.

Bolstad: - Kven har lese det? Sei kven som har lese det. Gje meg namnet på den som har lese det! Sei kven som har lese det – dette skal få konsekvensar. Trur du at du har greie på LMS (Læring og meistringssenter. red. merk.). Det verkar ikkje slik Du har ikkje peiling på kva det er, men skriv likevel. Du veit ikkje kva du snakkar om i det heile tatt – ausar ut i deg ting som du ikkje kan forklare. No må det bli slutt på dette negative skriveriet. Kven har lest det – svar!

Sørland: Hadde faktisk forventa litt saklegheit.

Bolstad: Du møter meg på fredag. Då skal eg til Nordfjordeid – og kan du ikkje sjå meg inn i kvitauget og fortelje meg kven som har lese innlegget kan du sjå deg om i avisene etter ledig jobb.

Sørland: Eg er der på føremiddagen, men skal starte på ferie frå fredagen.

Bolstad: Adjø, eg er der på fredagen.

Fryktar at ingen vil jobbe i Helse Førde
Styreleiar Clara Øberg fryktar at Helse Førde vil få vanskar med rekrutteringa på grunn av det negative fokuset på leiinga. No kallar ho direktør Jon Bolstad inn på teppet.

Publisert: 28. feb. 2006
Sykehusdirektøren må forklare seg igjen
Truer ansatte med sparken
Var veldig tydelig
Mye turbulens

- Eg bekymrar meg veldig for kva denne saka vil gjere for rekrutteringa, seier Øberg til BT.

I går hadde ho si fulle hyre med å svare på spørsmål frå media om administrerande direktør Jon Bolstads disposisjonar og utsegner frå tilsette som føler seg dårleg behandla av leiinga i helseføretaket.

- Ukultur
- Det er naturleg at det negative fokuset me har fått i det siste vil få følgjer for om folk vil ta jobbar her. Me må leggje ein strategi for å betre desse tilhøva, seier Øberg.

Ho vil ta problemstillinga opp med styret og administrasjonen.

Forbundsleiar Bente Slaatten i Norsk Sjukepleiarforbund trur hennar medlemmer vil tenkje seg om to gonger før dei søkjer jobb i Helse Førde.

- Det som har kome fram vitnar om ein ukultur i leiinga. Sjølvklart verkar slikt negativt, seier Slaatten.

Ho meiner Helse Førde-leiinga har all grunn til å vere bekymra.

- Ikkje berre når det gjeld nyrekrutteringa. Å halde på dei tilsette er like viktig. Folk vil vere stolte av arbeidsplassen sin, og dette bidreg jo ikkje til det, seier Slaatten.

Ekstraordinært styremøte

BT fortalde i går om sjukepleiar Toril Sørland. Ho vart oppringt av direktør Jon Bolstad og kjefta på etter at ho skreiv eit lesarbrev om behandlinga av slagpasientar i fylket. I helga skreiv Dagbladet om Bolstads innkjøp av rådyre designmøblar til kontoret og om at han tilsette eks-kollegaer i helseføretaket utan å lyse ut stillingane.

- Saka vil ingen ende ta. Det eine tek det andre, og det er stadig like stort trøkk frå media, sukkar styreleiar Clara Øberg.

Difor bestemde ho seg i går ettermiddag for å kalle inn til ekstraordinært styremøte. Eigentleg skulle ikkje styret samlast før 31. mars, men no må direktør Bolstad møte på teppet i allereie i morgon klokka 14.

- Eg bestemde meg på bakgrunn av storleiken som denne saka har fått. Det kjennest riktig at direktøren gjev ei samla orientering til heile styret, slik at me får den same kunnskapen om sakene som florerer, seier Øberg.

MÅ SVARE: Administrerende direktør i Helse Førde, Jon Bolstad.Ho presiserer at styret ikkje har mistillit til direktøren.

- Me er ikkje der no. No har me bedt om ein forklaring frå direktøren. Eg vil sende den vidare til Helse Vest, som er mine overordna, seier styreleiaren.

MÅ SVARE: Administrerende direktør i Helse Førde, Jon Bolstad.
Foto: JON TERJE H. HANSEN, DAGBLADET

Helseminister Sylvia Brustad har kravd ein rapport frå Helse Vest om tilhøva innan ei veke.

- Det er eit sterkt signal når eg krev ein rapport så fort. Eg stoler på at Helse Vest er uhilda og gjev meg eit korrekt bilete av situasjonen, seier Brustad til Dagbladet.

Keisarens nye krakk

«Design til humane priser» reklamerer møbelbutikken Bolia i ein fersk annonse. Men sit du ofte i ein sofa som ikkje er designa?

Publisert: 05. mar. 2006

Vi kastar ut dei gamle stresslessane og fyller heimen med elegante stolar, lampar og kjøkkenartiklar. Studentar svir av halve studielånet på å kjøpe eitt bestemt bord som dei berre ha, og vi trålar bruktmarknader på jakt etter trofé frå 50-talet. Fellesnemnar? Ordet «design».

«Vi har dansk design til humane priser» reklamerer Bolia. Ein liten annonse brukar ordet design heile seks gongar! Her finn vi ein design stol og ein sofa som ein designar med ein danskklingande namn skal ha designa. Vi les at over 5000 designmøblar er designa i Danmark av eigne designteam . Denne designen gir tydelegvis desse møblane ein annan verdi enn andre møblar.

- Eg blir så sint når eg går inn i den møbelbutikken! Kunsthistorikar Kristin Veggeland hissar seg opp når ho snakkar om Bolia og andre butikkar som utnyttar dette vesle ordet for alt det er verd. - Her er det jo ikkje ei einaste form som ikkje allereie er etablert i designverda. Dette er jo rein formkopiering, ropar ho ut.

Kopi eller klassikar?
På Bolia finn ein møblar som liknar mistenkeleg på klassikarar innan møbelhistoria. DESIGNSTOL: Norske Fjord Fiesta.Møblane har gjerne same form som originalen, men dei er kanskje utforma i eit billigare materiale eller i eit anna stoff.

DESIGNSTOL: Norske Fjord Fiesta.

Ein variant er at ein brukar understellet frå ein stol og setet frå ein annan. Stolen «Cyber 10 barstol» har til dømes henta setet sitt frå stolen Lyra (Designgroup Italia, 1994), og sokkelen er henta frå stolen Bombo (Stefan Giovannoni, 1997). På denne måten kan ein ikkje kalle møblane for plagiat, for dei er jo ikkje heilt like originalen. Begge originalane er etablerte, internasjonale bestseljarar, men Bolia marknadsfører stolen som sin eigen, nye stol, og dei sel han nesten like dyrt som originalane. Er det så rett å kalle dette for design?

Det er vanskeleg å finne ein fast definisjon på kva såkalla design er. Reint språkhistorisk stammar ordet frå det italienske ordet «disegno» som sidan renessansen har tydd skisse, teikning eller den grunnleggjande idéen til eit arbeid. No brukar vi ordet innan mange ulike fagdisiplinar, som til dømes industridesign, kunsthandverk og interiørdesign. I Noreg dukka ordet første gongen opp i magasinet Bonytt i 1946, og det vart brukt for å skildre det å finne opp ein modell for eit objekt som skulle produserast industrielt.
.
DESIGNSTOL. Danske Erik Jørgensen.Hjulet genial design
I Noreg står heimen sentralt, men likevel så godtok vi lenge at bruksmøblane våre var dårleg utforma. Utvalet var påfallande likt hos dei norske møbelforhandlarane, og møbelprodusentane brukte sjeldan profesjonelle designarar. Ikkje sjeldan var det sjefen på verkstaden som teikna varene!

Alle gjenstandar som mennesket har skapt har jo blitt designa i større eller mindre grad. - Hjulet var jo til dømes eit genialt og banebrytande design, seier Kristin Veggeland. Ho framhevar at når vi snakkar om designprodukt i dag, så snakkar vi gjerne om gjenstandar som vi kan selje langt dyrare enn kostnader til material og produksjon skulle tilseie.

DESIGNSTOL. Danske Erik Jørgensen

- Vi har for så vidt alltid produsert designprodukt, sa Roald Heggland, dagleg leiar i Heggland Heiltre AS då BT i september laga ein reportasje om at verksemda skulle byrje med designmøblar.

Heggland viste til at det alltid hadde vore nokon som hadde gjeve form til produkta deira, nokon hadde designa dei. Likevel skulle dei no byrje med noko nytt, nemleg designmøblar. I dag tenkjer vi ofte på særskilde estetiske uttrykk når vi snakkar om designmøblar. Dei fleste vil tenkje på møblar av glas, stål og plast, med enkle linjer og få mønster.

Produktet har fått ein verdi ut over den materielle verdien, og på denne måten ligg design tett opp til kunst. Der er ein evig profesjonskamp mellom designarar som meiner design skal vere eit verkty for industrien, og dei som meiner design skal vere eit sjølvstendig, kunstnarisk uttrykk. Ein tannkost til femten kroner som er produsert i 15.000 eksemplar og ein sofa av Arne Jacobsen til 150.000 kroner produsert i femten eksemplar, er begge designobjekt.

Klatring i hierarkiet
Den moderne estetikken har opphav i industrialiseringa. Vi fekk nye produksjonsmåtar og nye materiale som førte til høgare produktivitet og større gevinst, og frå ca 1945 har «designar» vore nemninga på eit yrke. Før denne tid var dei fleste avhengige av å produsere sjølve det dei måtte trenge, men dei nye maskinene endra dette radikalt. Den abstrakte delen av handverkarane sitt arbeid, idéen og kreativiteten, kunne overlatast til få personar, og handverkaren vart ein rein arbeidar.

Etter kvart tok fleire folk høgare utdanning, og dei unge og velutdanna ville ha gjenstandar som markerte avstand til foreldregenerasjonen. Fleire fekk pengar mellom hendene og møblar kunne signalisere den nye statusen både økonomisk og i det kulturelle hierarkiet.

Å kjøpe eit namn
No ser vi at marknaden er delt i to. Vi har eit lågprissegment med eit tradisjonelt vareutval, og vi har eit dyrare designsegment der formgjevarane har ein sentral rolle. På butikkar som Inside og Black & White her i Bergen finn vi møblar der namnet på kjende designarar står på prislappen, og mange betaler gladeleg for dette namnet.

Midt i mellom finn vi billigkjeder som Ikea og litt dyrare kjeder som Bolia. Begge brukar marknadsføringsgrep frå dei store designhusa for å selje møblane sine. I annonsen frå Bolia står det at ein Karl Rudiger har designa sofaen «Less».

- Kven er Karl Rudiger, spør Kristin Veggeland. - Eg har aldri høyrt om han. Her lanserer dei heilt ukjende danske designnamn og presenterer dei som om dei var etablerte, seier ho. Slik gir desse kjedene eit inntrykk av profesjonalitet og dei prøver å auke statusen til produkta sine.

Vi ser også at seriøse produsentar lanserer nye varer som om dei var designklassikarar. Der har vore mange stridar der opphavsmennenene meiner dei er utsette for plagiat, men like ofte er dette vennlegsinna flørting med kjende objekt der referansane er tydelege og oppe på bordet. Dette vert gjerne kalla «inspirert design», og det er mindre problematisk sett frå designarane si side. Volkswagen si nye «Boble» har til dømes klare referansar til den opphavlege «Bobla», utan at nokon meiner at dette er plagiat.

Lurt til å kjøpe?
Ordet «design» sprett opp på dei mest uventa stader. Vi ser nagledesign og hårdesign, designsmykker og designbilar. Det kan sjå ut som om ordet blir sett på som ein hale slik at ein kan selje produktet dyrare. Let vi oss lure når vi kjøper desse varene?

- Ja,. Du let deg lure dersom du trur at du får noko som har med design å gjere - i den gode tydinga av ordet design, seier Veggeland.

- Men på sitt beste er design forsking på form som er med på å betre folk sine vilkår. Når ein misbrukar designomgrepet fører det berre til høgare konsum, for ein spelar heile tida opp til folk si forfengeligheit. God design omformar behova våre og gjer kvardagen vår betre!

Kjelder: Kristin Veggeland: «En stol er ikke bare en stol», Didier Aubry & Tom Vavik: «Produktdesign», Peter Dormer: «Design Since 1945»
 Snegler, pupper og øyne som glor
Tuva Gonsholt ber kanskje om det, når hun døper sine glassobjekter sånt som «Talking tits» og «Ready to love»
<b>BLÅST GLASS:</b> Tuva Gonsholt (29) stiller ut glassobjekter i Galleri Format. En film om insekter satte spor, og har blant annet resultert i larvevaser, som hun kaller dem.
BLÅST GLASS:
Tuva Gonsholt (29) stiller ut glassobjekter i Galleri Format. En film om insekter satte spor, og har blant annet resultert i larvevaser, som hun kaller dem.
Foto: rune sævig

Nedstat Basic - Free web site statistics


Report Content · · Web Hosting · Blog · Guestbooks · Message Forums · Mailing Lists
Easiest Website Builder ever! · Build your own toolbar · Free Talking Character · Email Marketing
powered by a free webtools company bravenet.com