Tabbet seg ut - omtales internasjonalt

Johannes Morland
Publisert: 23. okt. 2006

Kvinnen ble pågrepet på Torget i fjor høst etter at en vekter ved Burger King hadde tatt henne i å løpe fra betalingen.

I følge Bergen tingrett oppførte kvinnen seg krakilsk, og bet en kvinnelig politibetjent i armen. På politihuset ble håndjernene fjernet, og den 35 år gamle kvinnen svarte med å rive av betjenten slipset og sparke henne i kneet.

Under arrestasjonen ble det funnet to ulovlige kniver på kvinnen. Et år tidligere ble hun også pågrepet – denne gangen hadde hun 20 gram hasj på seg.

Bergen tingrett fant likevel ut at samfunnstjeneste var passende straff for kvinnen. Retten viser til at volden mot politiet ikke var omfattende, at kvinnen er gravid og dessuten i en positiv utvikling, og at kvinnen satt 16 dager i varetekt i forbindelse med en sak hun senere ble sjekket ut av.

Kvinnen ble dømt til 33 timers samfunnstjeneste. Hmmm....

Cristian 5 Konge af Danmark og Norge
etablerte Bergen politikammer 12. mars 1692 - er landets første , og logisk,  eldste.

Derfor er det ikke skryt å meddele at kammeret også selvfølgelig er det mest effektive her til lands. Og beste!?

Christian V, den første danske konge, der overtog tronen direkte efter sin fader uden at være nødt til at forhandle og underskrive en håndfæstning, får af moderne historikere gerne det skudsmål, at han ikke var særlig intelligent eller veluddannet, men et pligtopfyldende menneske, der hellere ville beskæftige sig med udendørssysler, først og fremmest jagt, ridning og våbenøvelser. Denne karakteristik er i god overensstemmelse med Christian Vs vurdering af sig selv. I 1693 i et af sine såkaldte testamenter betegner han således jagt, elskov, krig og søvæsen som sine hovedinteresser.

Offer lurte tyv trill rundt
Politiet var sjanseløs på å spore opp den stjålne Audien. Da tok Magne Skarsbø (27) fra Askøy opp jakten selv. Les den utrolige detektivhistorien her.

Eystein Thue
Publisert: 21. feb. 2006

Det er Askøyværingen som forteller historien om hvordan et tilsynelatende normalt bruktbilsalg på Nesttun endte i en væpnet politiskasjon i Volda.

Magne Skarsbø skulle selge en Audi A3 på vegne av sin samboer. En mann som kalte seg Roald Ustgård og var utkledt som en ambulansesjåfør, møtte opp for å prøvekjøre bilen, men stakk av.

- Jeg meldte det til politiet, men ettersom tyven hadde brukt falsk navn og telefonnummer ikke var registret i hans navn, var det ikke så mye politiet kunne gjøre med saken, forteller Skarsbø til AV.

Det politiet tydeligvis betraktet som et umulig oppdrag, viste seg å være en forholdsvis smal sak for Skarsbø. Ved hjelp av Gule sider på internett, sporet Askøy-mannen opp feike-ambulansesjåførens egentlige navn og nummer.

Skarsbø fikk sjekket mannens identitet opp mot politiets register, før han rett og slett la en felle. Tyven ville nemlig selge en bil, en Audi A3. Skarsbø tok meldte sin interesse. Tyven og offeret avtalte og møtes på mellom Volda og Ørsta. Men før den tid klarte Skarsbø - ved hjelp av tyvens IP-adrsse - å spore opp hvor selgeren befant seg.

Politiet fant den nøyaktige adressen og gikk til aksjon på et studenthjem i Volda. Der fant de både en ladd pumpehagle og ammunisjon. Og sist, men ikke minst: Ett stykk Audi A3.

På vakt med politihunden Emil (6)
Emil er en storvokst schæferhann på 45 kilo, med skarpdressert politiutdanning, vært med på flere livredninger og fått hedersbevisningen «Årets polititjenestehund 2004».

Foto: Rune Sævig
Anne-Grethe Dahl
Publisert: 02. nov. 2005

- Det er som regel vi som er først på stedet der det skjer hektiske og alvorlige ting. Da er det godt å ha med Emil. Han gir meg en veldig trygghet i jobben og er et fantastisk verktøy å jobbe med. Han er en kløpper til å fakke kriminelle ... sier politibetjent Ole Bjørn Brudvik (39).  

Det er torsdag ettermiddag, og sammen med politikollega og leder for hundepolitiet ved Sentrum politistasjon, politiførstebetjent Gunnar Rasmussen, kjører han patruljevakt i Bergen sentrum.

Fotografen og jeg er «nisser på lasset». Nå sitter vi i baksetet, der de kriminelle pleier å sitte, med dører som ikke kan åpnes innenfra. Og bak oss, i ett av to solide hundebur, ligger Emil. Han er så stor at han ligger kveilet. Det ser ut som han sover, men ørene røper ham - de står rett til værs. For Emil er på jobb.

Blålys-æksjen
Ettermiddagsrushet har så vidt lagt seg. Vi kjører bedagelig gjennom Strømgaten, med blikket på alt og alle - i påvente av litt æksjen fra politiradioen. Brått spraker det i radioen. En metallstemme varsler et mulig gisseldrama på postkontoret i Dreggen.

Rasmussen setter på blålys og sirener, mens Brudvik spinner politibilen i fart nedover Lars Hilles gate og runder svingen inn i Christies gate omtrent på to hjul. Emil følger med fra buret sitt. Han har reist seg i all sin velde. Nå svaier den svære hundekroppen fra side til side, mens han piper utålmodig. Endelig skjer det noe!

- Emil er vant til dette. Nå opplever han en enorm forventning til hva som skal skje. Og han holder seg alltid på beina der inne i buret, forsikrer bilfører Brudvik idet han «flyr» over Torget, i retning Bryggen.

Kontaktskapende
Det viste seg å være falsk alarm, så vi kjører litt unna og stopper bilen. Årvåkne Emil må få utløp for æksjenepisoden og strekke litt på de lange beina sine.

- Å jehellane kor stor 'an e'! E' 'an snill? Kan eg få klapp' 'an? Ka heter 'an? Fire unggutter skrensestopper syklene sine bak politibilen. De ser imponert på Emil som hopper galant ut av politibilen.
 
- Han heter Emil. Og ja, dere kan få klappe ham. Men det er flott at dere spør meg først. Og ikke vær for voldsomme, husk at Emil er på jobb, formaner Ole Bjørn og smiler til de ivrige podene.

PÅ JOBB:
- Når vi går patrulje, er Emil alltidpå vakt. Da nytter det ikke for folk å komme bort og klappe ham, i hvert fall ikke uten at de spør meg først, forklarer politibetjent og Emils eier Ole Bjørn Brudvik. Sammen med politikollega Gunnar Rasmussen sjekker de at alt er som vanlig blant de narkomane i Nygårdsparken.

Den joviale politimannen følger nøye med når de fire klapper hunden etter tur, samtidig som han forklarer oss at som patruljerende politi er det viktig å vektlegge det sosiale, å ufarliggjøre det som kan virke truende. Han snakker varmt om hvor viktig det er i jobben hans å like mennesker.       

- Da er en politihund et enormt flott medium for å få kontakt med publikum. Og så er den overhodet ikke forutinntatt, slik vi mennesker kan være, sier han.

Sover ute
Hjemme på Bønes bor Emil i uteboden til familien Brudvik, i lykkelig samboerskap med tispen Cora - en ung skjønnhet av rasen belgisk mallinois.

- Blir det ikke kaldt og ensomt for de to hundene der ute i boden?
NESE FOR KRIM: Hunder har en luktesans som er 10.000 ganger bedre enn menneskenes, så Emil kan lukte en kriminell på lang avstand. Og får han ordre om å jakte og bite seg fast, ja så gjør han det. Og han slipper ikke taket før Brudvik avløser ham.
- Nei da, både jeg, min kone Birgit og barna våre Kristina (4), Ole Sander (6) og Vetle (9) koser oss med hundene innendørs også. Emil liker for eksempel godt å se på tv, favorittprogrammet er detektimen med politihunden Rex. Og lurer du på om hundene får julepresang under treet, så får de det og, smiler Ole Bjørn.

Men om natten sover hundene i boden.

- Og de fryser ikke! Hunder fungerer best når de kan følge årstemperaturene, de trives rett og slett ikke for lenge i vår innetemperatur, forklarer den spreke politibetjenten - som helst vandrer over Løvstakken og ned til sentrum med hundene når de skal på jobb.

De evige jaktmarker
Emil har cirka tre år igjen før han trolig går av med pensjon.

KLAR, FERDIG ...: Når Brudvik løfter bakdøren, er Emil klar til innsats.

- Da skal Cora, som er under opplæring nå, overta. Men jeg kvitter meg ikke med Emil av den grunn. Pensjonisttilværelsen hans blir på Bønes, i uteboden sammen med Cora. Men den dagen jeg ser det går nedover, skal han få slippe. Har han levd som en helt, skal han også få dø som en helt! Da får han heller fortsette jakten på de evige jaktmarker, sier Ole Bjørn Brudvik og rusker sin bestevenn og trofaste arbeidskollega i ragget.

Se video:
Politihunder i aksjon på Festplassen
* 7 min og 47 min - 33,5 MB - .wmv

Storaksjon mot helgefylla
Slåsskjemper og fyllebøtter skal ikke få det lett fremover. Nå skal fyll og vold til pers, med nulltoleranse, massivt økte vaktstyrker i helgene og mer synlig politi i gatene. Slik skal problemene løses - før de oppstår.

Paal Kvamme
Publisert: 07. nov. 2005

- Måkene, sier divisjonsleder Bengt Angeltvedt, der han står i sur blest på Torgallmenningen klokken fire natt til søndag.

- Måkene er en god pekepinn. Når de våger seg helt ned på bakkenivå for å ete, har folk begynt å trekke seg ut av sentrum igjen. 

På Ole Bulls plass veiver folk frem og tilbake, med raknete strømper og julebordsslipset på skeive. Åtte-ni grader og rå vind gjør lørdagsnatten sur og kald, selv for oss som er godt påkledd. Likevel veiver ungjentene forbi jakkeløse, iført så tynne og utringede topper at det hele må anses som en søknad om lungebetennelse. En dritings jente kommer seg knapt bort fra potettrikken på Ole Bulls plass før nattmaten gulpes opp igjen i en flom av oppkast. Sekunder etter dukker det opp en kavaler. Ikke for å hjelpe den overstadig berusede jenten. Men for å kline.

Politiet på busstur
- De aller, aller fleste vi møter på er svært hyggelige, og det er helt fint at folk går på byen for å kose seg. Men Bergen skal ikke være Norges svar på Ibiza, sier Angeltvedt.

Han er leder for et nytt prosjekt som skal fange opp problemene med fyll og vold før de har skjedd. 

En del av prosjektet er at politiet har innført en betydelig bemanningsøkning i helgene, for å være mer synlig. Denne lørdagskvelden har politifolk tatt bussen inn til byen for å følge hordene av partyklare mennesker. For på vennlig vis å sjekke stemningen, for å bli sett, for å begrense alkoholinntaket på vei inn til byen. 

En annen del er at politiet, sammen med transportselskapene, kommunen og utestedene, skal legge forholdene bedre til rette for et smertefritt natteliv. Er belysningen i gatene god nok? Er det nok toaletter på utestedene? Er det uorganiserte køer? Får folk nok alburom?

- Vi har hatt et kjempeproblem med å tømme byen, sier Angeltvedt.

For det skal ikke alltid mye til. Ikke når hundrevis, kanskje tusenvis, av mennesker ramler samtidig ut fra nattklubbene. Alle skal i minibanken, alle skal ha nattmat, og alle skal ha taxi hjem samtidig. Med høy promille, dårlig vær og en time i taxikø, skal det gjerne ikke mer enn en skeiv kommentar eller et sjanglete dult i ryggen før knyttnevene flyr, blodet spruter og tennene hagler. Og kanskje en eller annen blir skadet for livet.

- Må få pusterom
Kommandobilen siger sakte rundt i byen, svinger innom Vågsallmenningen. Utenfor nattklubben Mood er det tett med folk, lang kø og god stemning. 

- Dette området har alle elementene som skal til for at ting kan skje. Tusen mennesker kommer ut samtidig fra nattklubben, i en gate uten belysning. At området har minibank, matservering og nattbuss/taxiholdeplass like ved, øker sjansene for voldstilfeller, forteller Lyssand og Angeltvedt.

- Det er viktig at folk får pusterom. Kanskje det f.eks. hadde hjulpet å flytte bussholdeplassen utenfor Torget Music Pub like opp til DNB-huset, der det ikke er ikke så mye trengsel?

Det er ikke akkurat små deler av politiets arbeid i helgene som skyldes for mye tequila eller Liebfraumilch. Og dritt avler dritt.

- Går du og vasser i boss, er det lettere selv å slippe fra seg boss, sier divisjonsleder Angeltvedt, og forteller om et politifaglig eksperiment som ble gjort i USA. To like biler ble parkert ved siden av hverandre. På den ene bilen knuste politiet rutene, før de trakk seg tilbake. Det gikk ikke lang tid før bilen med de knuste rutene var fullstendig ramponert. Den andre bilen var urørt.

Tørste 10-åringer 

- Fy faen så, schnøft, dumme dere ser ut! 

Det er virkelig ikke små mengder fyllerør Lyssand og Angeltvedt får høre i løpet av runden. Noen vil bli tatt bilde av, noen vil prate, andre vil bare fortelle at «purken er noen jevvla svin», at det var ikke de rette folkene som ble tatt i åsanedrapet, og en godt voksen dame tar tak i Angeltvedt og sier at «nå er det jammen på tide at du eskorterer meg inn på Rick's». En hippie stikker hodet inn i politibilen og sier at «de der ungdommene er faen ikke kloke», men etter noen titalls forsøk på å si «ha det bra» blir de endelig kvitt ham. 

En fyr kommer bort og spør Lyssand hvor pirattaxiene går fra. Noen syttenårige jenter oppsøker kommandobilen for å klage på et utested som har servert dem vodka - til tross for at de er mindreårige. Og syttenåringene er ikke blant de yngste. Tidligere på kvelden: En kvinnelig politibetjent heller ut to ølbokser hun har tatt fra noen unger i Lindebergsmauet.

- Den yngste i gjengen var ti år gammel, forteller hun.

4000 i bot
Like før klokken 02.00 har en overforfrisket ung herremann i lengre tid vært plagsom mot betjeningen i en Narvesen-kiosk. Angeltvedt gir fyren en sjanse, og ber ham om å forlate kiosken og komme seg hjem. Unggutten svarer med øyeblikkelig å sjangle tilbake inn i Narvesen-kiosken. Dermed ender novemberkvelden i håndjern, i baksetet på en politibil. Så ble likevel ikke helgens fangst en søt pike, men overnatting på politihuset, minst 4000 kroner i bot og anmeldelse for å ikke ha fulgt politiets pålegg om å fjerne seg. Pluss anmerkning på rullebladet.

Vi parkerer kommandobilen og tar beina fatt. Politibilen blir omhyggelig låst.

- Ellers hadde den vært ribbet på et blunk, sier Angeltvedt.

Lyssand får enda en beskjed på øret. En mann som har bundet fast hunden sin i et smau ved Skipperstuen, melder at hunden nå er borte.

Det nærmer seg stengetid. Glasskår singler over våt brostein i det fjerne. Primalskrikene fra tøffe gutter begynner å tilta.

Stille kveld
På Ole Bulls plass er køen stor, men taxiene få. Derfor tar politiet kontakt med taxiselskapene. Snart triller taxiene ned på Ole Bulls plass, og køen forsvinner inn i trygge, varme taxier.

Altså: et problem avverget.

Det er et ikke akkurat få politibiler som står synlig på Torgallmenningen i rushtrafikken, fra klokken 03.00 til 04.00. Blant annet har det kommet patruljer fra distriktene utenfor sentrum for å hjelpe til i kebab&taxitimen. Skjønt, i natt var det eksemplarisk lite trøbbel.

Over Torgallmenningen sirkler måkene seg stadig lengre ned, for et koldtbord av halvspiste kebaber og BigMac-rester de knapt kommer til å se igjen.

Før neste helg. Og helgen etterpå. Og...

Disputasleder: Professor Lars Mehlum, Seksjon for selvmordsforskning og –forebygging, Universitetet i Oslo

Sammendrag:
Politiyrket har på mange måter vært et myteomspunnet yrke. Påstander om blant annet høyt stressnivå, høyt alkoholforbruk og høye selvmordsrater har vært fremsatt, ofte uten tilfredsstillende dokumentasjon.

I denne doktoravhandlingen har vi undersøkt arbeidsstress og helse i en landsomfattende tverrsnittsstudie blant 3272 polititjenestemenn. Det er til nå den største undersøkelsen i sitt slag som er utført. Avhandlingen omfatter seks vitenskapelige artikler om stress, alkoholbruk, hjelpsøking og selvmordsatferd i norsk politi.
Resultatene viser at det ikke nødvendigvis er de yrkesspesifikke faktorene som oppleves som mest stressende. Det viser seg heller at rutinepreget politiarbeid, overtid, tidsfrister o.l. ble opplevd som mest belastende. Liknende funn er gjort også i mange andre yrkesgrupper.
Forekomsten av høyt alkoholforbruk var lavere blant norsk politi enn blant politifolk i Australia, men på samme nivå som blant norske leger. Studien avkrefter dermed antagelsen om at alkoholforbruket i politiet er spesielt høyt.
Selv om den egenrapporterte helsen i politiet var god, var forekomsten av subjektive helseplager relativt høy. Fysiske og mentale helseplager ble hovedsakelig forbundet med det daglige jobbpresset og mangel på støtte fra overordnet.
Respondentene kontaktet psykolog/psykiater sjeldent, selv når de rapporterte suicidale tanker. En systematisk litteraturgjennomgang av selvmord i politiet kunne ikke dokumentere en høy selvmordsrate internasjonalt. Data fra tverrsnittsstudien viste dessuten en lav egenrapportert forekomst av selvmordstanker og selvmordsplaner. Menn knyttet oftere alvorlige selvmordstanker til problemer i arbeidet enn kvinner.

Avhandlingen utgår fra: Avdeling for atferdsfag. Hovedveileder: Øivind Ekeberg.
For mer informasjon, kontakt: Universitetsadministrasjonen RH,Dnr,Ahus,Heled tlf: 23070938
Signatur: Reidun Sogge
 [Doktorgradsdisputaser][Forrige][Neste]

Menn med hatt er verst
I tretti år har politibetjent Rune Krey foretatt trafikkontroller. Stadig treffer han sjåfører som aldri skulle hatt lappen.

LASERMÅLER-VETERANEN: Rune Krey.
Foto: EIRIK BREKKE

Med jevne mellomrom benytter politibetjenten seg av muligheten for å kalle «tvilsomme typer» inn på teppet. Litt spøkefullt sier han at «menn med hatt» er verstingene i klassen, spesielt de litt opp i årene.

Noen eldre er veldig flinke sjåfører, men andre er vant til bare å kjøre en avgrenset, fast strekning om formiddagene. Jeg kjenner en dame på 91 år som akkurat har kjøpt seg ny bil. Hun er ikke god å treffe på. Det blir mange innersvinger, ler Krey, som på grunn av hjerteproblemer og diabetes selv har måttet søke om spesiell dispensasjon for å kjøre andre kjøretøy enn vanlig personbil.

Det er et slit å beholde førerkortet, det skal ikke være en selvfølge at det går bra, heller, sier Krey, som mener folk flest tar bøter og beslag med godt humør.

Noen blir forbanna på seg selv, og noen rævhol treffer vi jo på, men det gjør man jo overalt, sier Krey.

Politipris til Bente Liland
 Bente Liland ved Fana politistasjon fikk Den store politiprisen, som deles ut av Politiets kriminalforebyggende råd og Vesta.
 Eystein Thue
 Publisert: 22. mar. 2006
 Liland får prisen for sin kriminalforebyggende innsats. Prisen ble delt ut på et møte arrangert av Natteravnene og Vesta i går. Prisen er en studiereise, og reisen går til FNs store Safe Community-konferanse, som i år arrangeres i Sør-Afrika. Prisen har vært delt ut syv ganger, og dette er tredje gang den går til en representant for Bergens-politiet. De to andre bergenserne som har fått den er Harald Andersen og Svein Bjørn Losnegård.

Tømmer Bystasjonen for ungdom

Politiet vil ha barneverns-rømlingene bort fra Bystasjonen.

Historisk politikvinne
Til daglig jobber Siren Søraas som politibetjent ved Os lensmannskontor. I går ble hun verdensmester i kickboksing. Som første kvinne fra Bergen.

Reidun Duesund
Publisert: 24. okt. 2005

Motstanderen begynte å gråte, og 600 elleville tilskuere sto på stolene og ropte «Siren, Siren, Siren» etter at dommerne hadde gitt sin dom på Scandic hotell i Bergen i går.
- Jeg er så utrolig stolt av deg. Du var helt fantastisk, ropte Cecilia Brækhus og hev seg om halsen hennes. Brækhus tapte VM-finalen i boksing i begynnelsen av oktober
Hun var langt ifra den eneste som gråt av glede og omfavnet Søraas i går.
- Dette er helt fantastisk, klarer hun å få frem selv.
- Nå skal jeg ut og feire, jubler hun.

Mamma så for første gang
Alle venner og kjente hadde møtt frem for å heie henne frem til VM-tittelen.
- Mamma ser meg i kamp for første gang, smiler Søraas.
Foran møtet i går var 28-åringen mildt sagt nervøs.
- Alle sa til meg at hun var veldig god. Hun har sett meg i kamp før, men jeg har ikke sett henne. Jeg merket i dag at hun visste hvordan hun skulle takle meg, sier Søraas, som til daglig jobber som politi.
- Kickboksingen hjelper meg i politiyrket. Ikke det at jeg slår noen, men det gir meg selvtillit, sier hun.
Kampen i går var usedvanlig jevn. Og dommerne var uenige. Søraas vant imidlertid til slutt 2-1.

- Tom for krefter - Jeg var tom for krefter på slutten, sier Søraas.
Men det holdt likevel ut. Motstanderen, britiske Kerry Loise var knust etter kampen og klarte ikke å holde tårene tilbake. Hun utfordret Søraas umiddelbart til returkamp. Det takket bergenseren ja til.
Ek «Tossakan» vant sin femrunders prestisjekamp mot irske John Paul Scarnes.
VERDENSMESTER: Siren Søraas ble i går historisk som første kvinne fra Bergen som er blitt verdensmester i kickboksing. Her i VM-kampen mot britiske Kerry Louise.
Foto: ØRJAN DEISZ

- Jeg var ikke helt fornøyd, sier han.
Blodet rant under hele hans kamp i går.
- Dette er starten på kjøret frem til VM i desember, sier trener Bård Trones.

Verdensmesteren kom rett fra sykesengen
- Jeg har ikke fått trent skikkelig før torsdagen. For med en gang jeg fikk opp pulsen kom feberen. Men i dag tidlig var jeg heldigvis helt fin igjen, sier Søraas.
Søraas har forberedt seg til gårsdagens VM-kamp i flere måneder.
- Det var nære på at jeg måtte avlyse den, sier hun.
I går var hele Bergen glade for at hun stablet seg opp av sykesengen, og ble historisk.
- Jeg hørte publikum hele tiden. De var fantastiske, sier hun.
Søraas er både bokser og kickbokser.
- Jeg satser på kickboksing, men kommer til å fortsette med boksing også, sier hun.
- Har du det bra, Ruth?
- Har du det bra, Ruth? Amund Feste (83) stryker sin kone varsomt over kinnet og retter litt på blusekragen hennes. Han er ikke sikker på om hun oppfatter det han sier.
Truls Synnestvedt
Publisert: 16. jan. 2006
På post 6 på Fyllingsdalen sykehjem har den tidligere overbetjenten i politiet sitt annet hjem.

For tjue år siden fikk ektefellen Alzheimer, bare 62 år gammel. Og for syv år siden var det ingen vei utenom pleie på sykehjem. Siden den gang har Amund Feste langt på vei levd sammen med sin kone på institusjonen.

Tidlig hver formiddag, syv dager i uken, 365 dager i året, tar han turen fra hjemmet i Krohnegården til sykehjemmet. Og klokken blir alltid mellom syv og åtte om kvelden før han gir ektefellen godnattklemmen, og setter kursen hjemover til en sen middag.

Fridager og ferier er fremmedord for Feste.

- Det hender at noen spør meg om det ikke er et ork å besøke henne daglig. La det være helt klart, at det er det ikke. Absolutt ikke. Tvert imot er det en glede for meg å være her sammen med henne, sier han - og har hele tiden et øye til ektefellen, der vi sitter sammen ved rullestolen hennes på det hjemmekoselige enerommet.

Når pleddet glir av knærne hennes, er han rask med å få det på plass igjen, og hun får hele tiden kjærlige klapp og bemerkninger.

- Men jeg er veldig usikker på hva hun oppfatter, sier han.

MOTTOK PRISEN: I går kveld fikk Amund Feste overlevert omsorgsprisen av overlege Stein Husebø ved Røde Kors sykehjem og Bergens-ordfører Herman Friele.
Foto: Oddleiv Apneseth

Ikke en ferie
Mellom åtte og ni timer tilbringer den pensjonerte politimannen hos sin kone - hver eneste dag.

Ikke en feriedag unner han seg. For tenk om det skulle skje noe med Ruth mens han er langt vekke?

En bror i Amerika vil gjerne ha ham «over there». Men, nei takk.

- Jeg ser frem til de daglige besøkene her på sykehjemmet, sier han, med overbevisning.

På ene veggen på rom nummer 5 henger bilder av slekters gang i familien Feste. Fra brudebildet av Ruth og Amund fra Johanneskirken i krigens dager - til nyere og muntre bilder fra de populære hattefestene på sykehjemmet. Amund ved en smilende Ruths side.

På rommet er sengen strøken. Ruth er påkledd i en nydelig grønn jakke, hvit bluse og med et vakkert perlekjede. Mer velstelt kan ikke en kvinne bli

OMSORG: Amund Feste har fått den årlige Omsorgsprisen, ikke minst for sin daglige omsorg for konen Ruth Feste i de 20 årene hun har hatt Altzheimers sykdom.
Foto: Oddleiv Apneseth

Stråler som en sol
Når ektemann Amund kommer på sitt daglige besøk på formiddagen, er første oppgave å lage lunsj til Ruth.

- Jeg moser banan med syltetøy og gir henne det sammen med yoghurt og kjeks, og det går ned på høykant, forteller han.

Når middagen blir servert klokken 13, er det Amund som mater henne. Og når turen går til badet eller toalettet, vil han gjerne gi pleierne en hjelpende hånd.

- Det virker som hun setter pris på det, sier han.

Han har også stor glede av kontakten med de andre beboerne på hjemmet. Og de av kontakten med ham.

- De stråler som soler når jeg snakker med dem eller tar dem i hånden.

Sykehjemmet kan han etter hvert på fingrene, både arbeidsstuen og kantinen.

To dager i uken kommer en datter på besøk etter arbeidstid, da benytter Amund anledningen til å «stikke av» for å besøke to søsken på andre pleiehjem, en søster på 100 og en bror på 87. Han besøker også en pleietrengende datter.

- Ja, harde slag har det vært nok av, sier han. Elleve brødre og søstre hadde han. En søster ble påkjørt av en bil og drept, en bror døde under en traktor.

Hedret på scenen
- Men å få være her på sykehjemmet er mentalhygiene, forsikrer han. Ikke et øyeblikk er han inne på tanken om at han forsaker noe ved å bruke nesten all sin tid her.

Dette er visst det minste han kan gjøre til gjengjeld for all den «varme, kjærlighet, nærhet og trygghet» hans kone i alle år fylte hjemmet deres med.

- Men, legger han til, det er vemodig å måtte forlate henne hver kveld. Etter at han har pusset tennene hennes og gitt henne godnattklemmen.

Mannen som var politimann i 38 år, får tårer i øynene.

Det gjorde han på Ole Bull Scene i går kveld også, da ordfører Herman Friele overrakte ham Omsorgsprisen, den årlige prisen som G. C. Rieber Fondene siden 2000 har delt ut til personer som har vist enestående omsorg for sine medmennesker.

Det mente forslagsstiller Liv Berven, seksjonsleder for forskning og fag ved Fyllingsdalen sykehjem, at Amund Feste hadde gjort.

Både Jan Eggum, Christine Guldbrandsen og de andre artistene som deltok under prisutdelingen, ble statister da prisvinnerens omsorgstalent ble applaudert.

Hans gode rykte som omsorgsfull politimann svekket ikke akkurat kandidaturet. I politiet begynte han i 1947. De siste 11 årene før han gikk av ledet han politiets sosialkontor.

- Han var de svakes hjelper og venn, sier visepolitimester, Bernt A. Solberg.

Bedre attest kan en politimann neppe få.

 Gir pengene til forskning
- Jeg er overrasket, men selvfølgelig også smigret. Hvert øre av prisen på tretti tusen kroner skal gå til Alzheimer-forskning, det skulle bare mangle, jeg skal ikke ha fem øre, sier Feste til Bergens Tidende.

I formiddag er han helt sikkert på plass på sykehjemmet igjen.

Og som hver dag i syv år tar han klokken halv åtte i kveld bussen hjem til Krohnegården. Til tomt hus og middagen han laget ferdig før han gikk av gårde i morges.

Dette er de farligste veiene
Utrykningspolitiet (UP) har utarbeidet en liste over de 100 mest ulykkesbelastede veistrekningene i Norge. 12 av dem ligger i Sunnhordaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Sjekk hvilke veier som er farligst vårt distrikt!
Pål Andreas Mæland
Publisert: 05. okt. 2005
Listen er laget i samarbeid med Statens vegvesen og politidistriktene, og er sendt til Politidirektoratet, som vil innarbeide veistrekningene i en Nasjonal handlingsplan for trafikksikkerhet i perioden 2006-2015, og i Strategiplan for politiets trafikktjeneste 2004-2007.