untitled

Rekord               De hyppigste ord i norsk, basert på ca. 14.6 mill. ord fra aviser ...


Bravenet.com

 

  theBergenPost1LIGHT

 

  theBergenPost1
  Festival
  Angels
  Amalie
  Philante
  8. Mars
  Kompasset
  Nathalie Nordnes
  
Helsesak
  Politiplukk
  UiB
  Edvard Grieg
  Expo
  
Subbesi
  Presten
  
Frimurer
  Blog
  BHG
  HANSA
  Rekord
  MarkedsPlassen
  Gal(l)eriet 
  
Meteor
  
 Utvandring
  
 
AKTUELL
 Fyrstikksamler
 BRANN
 
 Stortinget
 Botanik6
 Jakt
 Havelle
 Haggis
 Trommis
 Hei(s
)
 Listen
 GultKult
 Ohldieck
 Skriften
 PIZZA
 Fattigdom
 Reality
 Skype
 
Nattergalen
 Broder
 Skarr-Ring
 Stamps
 Torget
 
Torgethellig
 Torgethuffda
 Torgethygiene
 Torgetsvenner
 Torgetquevadis
 
 
Oppsop  

 
Bergen 4All
 Bergen
 WW2
 Politiet
 Ord
 Kuriosa
 Helse
 Bekkalokket
 Universitas
 Huset
 EgoJournalen 
 
 Skur 8     
 Skolten     
 Dikkedokken  
 Torget    
 Almenningen  
 Pariserhjulet 
 Ingolf    

 Index     
 Enniken   
 Fenniken   
 Finken    
 Foken     
 Finnemann  
 Hannemann 
 Jonnemann  
 Svigermor 

 Marinen
 Mariminehollet
 Olinemor
 Søthollet
 Tehollet
 Pillehytten
 På Leven
 Kor Tidi' 
 Ittemetitt
 Kutenner

 NOR/GE/WAY/WEGEN
 
Privateeye *
 
Greenland
 
Logistics
 
V
iet nam
 
Vikings
 
Bergen
 
Masons *
 
uvc 

 

 

 

Bergen nedsnødd 
Bergen ble nedsnødd søndag. Se bildene av snødekte byområder!
SE BILDENE : Bildeserier

 

 

 


 

 


 

 

     

 

Se tv-bildene fra Fløyen

BTVs fotograf tok turen til Fløyen for å sjekke vinterstemningen. Se bildene!
SE VIDEO : BTV
 

 

 

 

Sykkelglis til 65 000

Dyre sykler går unna så hviner i kassaapparatene. Til nå i år har fem bergensere sikret seg modellen Lance Armstrong bruker i Tour de France. Prisen? 65.000 kroner.
LES MER : Bergen

- Nå skal vi bli seriøse

Down hill terrengsykling har vært lek for guttene fra Foldnes Mountainbike Klubb. Men etter helgens NM skal de bli seriøse.

Les hele saken | ungsport

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ut mot havet
Daniel Arnesen (17) deltar i Skjærgårdsrittet for første gang. I formiddag startet det 65 kilometer lange sykkelrittet fra Fisketorget til Hellesøy i Øygarden. 
 

                           

 Største snøfall i Bergen på 19 år

"Det gode skal ein hogga i fjellet, det vonde skal ein skriva i snøen"

33 cm snø hadde lavet ned i målebegeret på Florida i morges. (14. mars 2005) Det er det største registrerte snøfallet på ett døgn siden 1989.

                           previous | next

 Vetrlidsalmenningen

De fleste bilister hadde klokelig nok latt bilen stå mandag morgen

 

 

 

 

Ibsensgate 16.12.2005 

Publisert: 14. mar. 2005

- Det kom mye på en gang, kan man si, forteller meteorolog Svein Inge Andersen ved Storm Weather Center.

Vi må helt tilbake til natten mellom 21. og 22 desember 1986 for å finne tilsvarende snøvær i Bergen. Da lavet det ned 45 cm snø i Bergen sentrum, ifølge Vervarslinga på Vestlandet.

At store snømengder kommer i mars, er uvanlig. Vi må helt tilbake til 1931 for å finne større snøfall i Bergen i denne måneden.

I morgen venter ekspertene ytterligere litt snø, før mildværet setter inn.

- Vått og ekkelt
Vi kan allerede nå forberede oss på en våt og ufyselig onsdag.

- Onsdag kommer det enda litt mer snø, men så får vi nedbøren som regn. Det kan bli ganske vått og ekkelt, sier Svein Inge Andersen.

Mahmoud Ahmadinejad hilser deg og sier han har det atomisk bra og lever et radioaktivt liv både med P1, P2, P3 -4-5- 6 og 7. Hilser spesielt til alle schialøpere på Kvamschkogen og langs bergensbanen.
Foto: Scanpix/AP

For det rekordartede snøfallet har naturligvis gitt brøytekanter av anselig størrelse. Men Mahmoud Ahmadinejad gir blaffen i brøytekanter og jobber  febrilsk med å lage verdens mest effektive snøsmelter, Atomic de luxe - og håper kunne innføre rulleschia over hele verden. Snart.

- Skrekkscenariet er at de stenger igjen avløp og at vannet dermed velger andre veier, sier Andersen.

Blir det mildt nok kan vannet raskt finne veien inn i kjellere, danne svære dammer i veiene og i det hele tatt sørge for en riktig så utrivelig dag.

- Det kan nok bli slapsete og ekkelt, stemmer Johanne Bua i.

- Men så blir det ganske varmt og snøen forsvinner.

Blandet påske-

 Det blir nok en del regn, lyder spådommen for første del av påskeuken.

- Men det blir fine dager også, sier Andersen.

Om kommunens skrinn brøytebudsjett kan slippe unna ytterligere belastninger denne vinteren, tør ingen av meteorlogene spå.

- Det er ikke umulig at man kan få mer snø sent i mars eller inn i april. Men det er det vanskelig å si noe om, sier Andersen.

- Vanskelig å spå, lyder det samstemmig fra Bua. Men det blir i hvert fall ikke mer snø de første dagene etter onsdag.

Mahmoud Ahmadinejad sier at vannet er godt for alle kamelene.

Snøfallet var  det største siden 1986.

KLIMAENDRINGAR: Seriøse solforskarar meiner t.d. at variasjonen i solflekkaktivitet kan forklare mykje av dei observerte klimaendringane. Biletet syner solas overflate.
Tok skiene fatt gjennom byen

Bjørn Haugland tok like godt skiene fatt da han skulle på middagsbesøk på Nygårdshøyden søndag ettermiddag. Det gikk så det hylte nedover svingene fra Skansen.
Publisert: 14. mar. 2005

- Jeg bor oppe ved Skansen, og alle bilene står fast i snøen. Så jeg tok heller skiene. Det gikk så det hylte nedover svingene til Bryggen, sier den fornøyde skigåeren.

Han vekket stor oppmerksomhet da han gikk over bryggen med ski på beina, og ble et yndet fotobjekt for turister.

- Hvorfor ikke gå på ski? Jeg slipper trafikkaoset, kan parkere skiene utenfor inngangsdøren og kan nyte et glass vin til middagen, forteller Bjørn.

Selv kan han ikke huske sist det var så mye snø på bryggen at skiene ikke tar nedi asfalten. 

Bilkjøring på rasfarlig sted
Timen før fjære sjø er snørashyppigheten 8 ganger større enn vanlig ellers. Kreftene som trekker ut vannet ved fjæring påvirker med sin trekkraft altså også vannet i snøen.

Kappet taket til hjelpsom sjåfør

Den svenske taxisjåføren som kom til ulykkesstedet, lot de tilskadekomne varme seg i bilen hans.
Av FRANK ERTESVÅG

Det fikk han angre på. Redningstjenesten klippet taket på Mercedes-drosjen hans tvers av!

- Jeg har ikke kommet over sjokket ennå, sier en «besviken» taxisjåfør, Hans Lantto.

Det var tirsdag at en buss kolliderte med en bil på E4 i Piteå-traktene i Sverige.

INGEN SVENSKEVITS: Hans Lanttos taxi ble åpnet som en hermetikkboks av overivrige redningsarbeidere - uten at bilen hadde vært innblandet i trafikkulykken. Foto: Alf Lindbergh, AL PRESSBILDER

Ville varme seg

Taxisjåføren kom først til ulykkesstedet og bestemte seg for å hjelpe til. Det var 25 iskalde minusgrader på stedet, og to personer var skadet. Da de spurte om å få varme seg i drosjen, svarte han ja i påvente av at redningstjenesten skulle komme.

- Den ene skalv som et aspeløv, beskriver den hjelpsomme taxisjåføren til lokalavisen Norrlandska Socialdemokraten.

Redningsmannskapene kom og spurte umiddelbart hvor de skadede befant seg. Drosjesjåføren pekte på sin egen taxi og forklarte at de satt der.

Men tross iherdige forsøk på å forklare at hans egen Mercedes ikke hadde vært innblandet i ulykken, skar de likevel biltaket på drosjen tvers av.

- Jeg vet ikke hvem som tok beslutningen, om det var ambulansepersonellet eller redningstjenesten, sier taxi-Hans.

Bil til 350 000

Ingen tok seg tid til å spørre de skadede om de kunne ta seg ut selv, fra den ulåste taxien.

Lanttos bil, en Mercedes E 270 til rundt 350.000 svenske kroner så ikke ut.

Da den uheldige drosjesjåføren tok kontakt med forsikringsselskapet sitt, trodde de han drev gjøn med dem:

- Det kan inte vara möjligt, utbrøt forsikringsagentene ifølge Lantto.

Redningstjenesten mener de tok en riktig beslutning:

Ifølge lokalavisen ble beslutningen om takfjerningen tatt i samråd med medisinsk ansvarlig. Og redningstjenesten står fast på at beslutningen var riktig!

Ouææh for en badesommer!
Truls Vikane (13) er glad han kan varme seg i bassenget på Nordnes sjøbad. - Det er litt kaldt i sjøen, sier han.

I SVEVET: Truls Vikane (13) var med på Ferieklubbens siste badetur i sommer.
 


VARMT I BASSENGET: Elise Fintland (9) foretrekker badetemperaturene i bassenget fremfor de i sjøen. 



POPULÆRT TILBUD: - Vi har veldig stor pågang, sier daglig leder i Ferieklubben, Cato Helgesen.


Publisert: 27. jul. 2005
Ane Børhaug

Han var med Ferieklubben på utflukt til Nordnes sjøbad i ettermiddag.

- Jeg har vært med Ferieklubben flere ganger i sommer. Det er kjempegøy, sier Truls.

Stor pågang
Ferieklubben åpnet 30. juni. Siden da har de hatt med rundt 1100 barn på aktiviteter hver dag. De har både badet og bowlet, spist is og sjokolade.

- Vi har hatt lange ventelister gjennom hele sommeren, sier daglig leder for Ferieklubben, Cato Helgesen.

Han forteller at det er besøkene på Hansa og Minde sjokolade som er de mest populære.

- Det er et enormt stort behov for et slikt tilbud til barn i ferien. Jeg er sikker på at vi kunne hatt med oss dobbelt så mange barn. Noen har vi dessverre bare måttet si nei til fordi ventelistene har vært helt fulle, sier han.

Avslutning på fredag
Første dagen Ferieklubben åpnet, ble det solgt 700 billetter.

- Folk har stått i kø fra klokken halv åtte om morgenen - og vi åpner klokken ni, sier Helgesen.

Ferieklubben har aktivisert bergensbarn i feriene siden 1978. Nå holder de til på Bergen Storsenter.

- På fredag har vi avslutning. Da kan vi ha med oss flere barn. Planen er å gå på tivoli, forteller Helgesen

 NORWEGIAN MEDIA:

Bush most mentioned person in Norway

Carin Pettersson 29.12.04

US President George W. Bush was the most mentioned in the Norwegian press, appearing 15,269 times. There is only one woman among the top 20.

(Reuters/Scanpix)

According to an analysis made by the media survey company, Retriever Norway, based on 500 Norwegian news sources, the American president is the most mentioned person in the press in Norway, reported the Norwegian news bureau.

Prime Minister Kjell Magne Bondevik is number two on the list, mentioned about 9,700 times. Bondevik is followed by the leader of the Conservative Party, Erna Solberg, the only woman in the top twenty names mentioned. Solberg was mentioned about 9,000 times.

The next woman on the list appearing, as number 21, is Minister of Culture and Church Affairs Valgerd Svarstad Haugland. There are only a total of 17 women on the list of the 100 most mentioned people in Norwegian media.

Amerikas presidenter:
Kronologsik rekkefølge:
1789-1889
Kronologsik rekkefølge:
1889 til i dag
Washington, George
1789-1797
Harrison, Benjamin
1889-1893
Adams, John
1797-1801
Cleveland, Grover
1893-1897
Jefferson, Thomas
1801-1809
McKinley, William
1897-1901
Madison, James
1809-1817
Roosevelt, Theodore
1901-1909
Monroe, James
1817-1825
Taft, William H.
1909-1913
Adams, John
1825-1829
Wilson, Woodrow
1913-1923
Jackson, Andrew
1829-1837
Harding, Warren
1921-1923
Van Buren, Martin
1837-1841
Coolidge, Calvin
1923-1929
Harrison, William Henry
1841
Hoover, Herbert
1929-1933
Tyler, John
1841-1845
Roosevelt, Franklin D.
1933-1945
Polk, James
1845-1849
Truman, Harry
1945-1953
Taylor, Zachary
1849-1850
Eisenhower, Dwight
1953-1961
Fillmore, Millard
1850-1853
Kennedy, John F.
1961-1963
Pierce, Franklin
1853-1857
Johnson, Lyndon
1963-1969
Buchanan, James
1857-1861
Nixon, Richard
1969-1974
Lincoln, Abraham
1861-1865
Ford, Gerald
1974-1977
Johnson, Andrew
1865-1869
Carter, Jimmy
1977-1981
Grant, Ulysses S.
1869-1877
Reagan, Ronald
1981-1989
Hayes, Rutherford B.
1877-1881
Bush, George H.W.
1989-1993
Garfield, James
1881
Clinton, William J.
1993-2001
Arthur, Chester
1881-1885
Bush, George W.
2001-
Cleveland, Grover
1885

Bush krasjet på sykkel
..i år som i fjor
(VG Nett) USAs president George W. Bush kolliderte med en lokal politimann da han var ute og syklet i skotske Gleneagles i dag. Politimannen måtte til sykehus. 

SKRUBBSÅR: Slik så George W. Bush ut etter å ha falt av terrengsykkelen sin i mai i fjor. Foto: REUTERS
VG Nett følger:
President George W. Bush



 

Den amerikanske presidenten er i Gleneagles i forbindelse med G8-toppmøtet. Under en sykkeltur på området til luksushotellet der verdens fremste toppledere er samlet, krasjet Bush i dag med en lokal politimann - også han på sykkel, melder AP.

Bush fikk skrubbsår på hendene og armene, men kom ellers uskadd fra sammenstøtet, opplyste Bush' talsmann Scott McClellan i kveld.

Har falt av sykkel før

Det gikk noe hardere utover politimannen, som ble bragt til sykehus for en nærmere sjekk etter sammenstøtet med verdens mektigste mann.

Det skal ha regnet lett da de to mennene krasjet. Bush skled på veien, og måtte bandasjeres av sin medbragte lege, opplyste McClellan. Det er foreløpig uklart hvor store skader politimannen fikk.

Bush fortsatte imidlertid som planlagt, og deltok under en middag der britenes dronning Elizabeth II var vertskap. Bush har også tidligere hatt uhell mens han har vært ute og syklet. I mai i fjor ble Bush kastet over styret på sin terrengsykkel da han syklet i Texas. Presidenten fikk den gang synlige merker på nesen og haken. 
 
(VG NETT 06.07.05)

Sykling ikke så farlig likevel
Det er mye tryggere å sykle enn man tidligere har antatt.
Publisert: 10. apr. 2006, 06:44
Tidlig på 1990-tallet ble antallet sykkelskader anslått til 10.000-12.000 i året. Nå tyder en ny undersøkelse på at det faktiske tallet er mellom 4.500 og 5.000.

I tillegg er et flertall av skadene bare overfladiske. 60 prosent av dem som blir skadd, er ute og sykler igjen allerede dagen etter ulykken, skriver Dagsavisen.

– Mange skader er ofte blitt brukt som et argument mot sykling. Nå ser vi i stedet at den helsemessige gevinsten er enda større enn antatt, kommenterer Trond Berget, generalsekretær i Syklistenes landsforening.

Den nye undersøkelsen er basert på opplysninger fra nærmere 4.300 syklister. Undersøkelsen er gjennomført av Transportøkonomisk institutt (TØI) på oppdrag fra Statens vegvesen, og blir omtalt i siste nummer av TØI-tidsskriftet Samferdsel.

– Sykkelen er et tryggere framkomstmiddel enn det vi tidligere har trodd. Utviklingen har dessuten vært gunstig sammenlignet med moped og motorsykkel, sier TØI-forsker Torkel Bjørnskau.

Tall fra Statistisk sentralbyrå underbygger dette. I 1993 ble nærmere 1.100 syklister skadd, mot rundt 700 i 2004. Samtidig gikk antallet hardt skadde eller drepte ned fra 160 til 60.

– Det ser samtidig ut til at underrapporteringen er mindre enn vi trodde for noen år tilbake, konstaterer Bjørnskau.

– Parykk tryggere enn sykkelhjelm
Voksne syklister som bærer hjelm, løper større risiko for å bli truffet av en bil, viser ny forskning. Størst er risikoen for mannlige syklister i «spyfluedrakt». De bør snarest bytte til kvinnelig parykk.

Publisert: 13. sep. 2006
Dr. Ian Walker fra University of Bath i Storbritannia har gjennomført en rekke eksperimenter med fare for eget liv. Utstyrt med et ultralydapparat som målte avstanden til passerende biler nøyaktig, la han ut på risikoferd langs landeveiene iført forskjellig utstyr, skriver forskning.no.

To ganger ble han truffet, en gang av en buss og en annen gang av en lastebil. Begge gangene bar han hjelm.

Resultatene viste at passeringene i gjennomsnitt skjedde 8,5 centimeter nærmere når han brukte hjelm.

Walker mener at bilistene beregner sikkerhetsmargin ut fra hvordan syklisten ser ut. Hvis bilisten ser et offroad-fantom i «spyfluedrakt», vil han forutsette at syklisten er skjerpet og ikke vingler ut i veien.

Som en del av eksperimentet utstyrte han seg med parykk for å ligne en kvinne. Da bøyde bilistene unna, og ga ham 14 centimeter klaring.

Undersøkelsen viste at lastebiler og busser var verstingene. De sneiet tettest inntil den modige trafikkpsykologen. Hvite kassebiler tok også sjanser og passerte 10 centimeter nærmere enn personbiler.

Turistene holder seg for nesen og snur

- Folk har ikke respekt for noe. Når man har bodd ti år i Firenze, og ser dette ... det ser ut som en bakgate i et u-land!



UTRIVELIG: Slik er utsikten fra Antonio Stasis butikk i Øvregaten. - Folk gidder ikke å hente bosspannene. Tenk så flott det kunne vært her, sier Stasi. FOTO: KNUT STRAND

 

Publisert: 31. mar. 2005

En engasjert Antonio Stasi kommer løpende ut fra butikken sin i Øvregaten når han ser at BT tar bilder av bosspannene. Italieneren ser fortvilet ut over Cille Gads Plass, like ved Fløibanens nedre stasjon. Slik den ser ut i dag, ville nok salige Cille Gad (1625-1711) protestert mot å få navnet sitt knyttet til den møkkete, nedslitte plassen.

Vannspeilet er for lengst tørket inn til et gjørmehull, hellene er malingflekket og rundt tuntreet står 13 svære bossdunker hulter i bulter. De som mot alle odds får lyst til å sette seg ned på benkene i finværet, vil nok fort komme på andre tanker når de kjenner stanken fra bosset.
- Her kommer det turister fra hele verden. Men i det de får øye på bosspannene, holder de seg for nesen og snur, sier Stasi, og viser med talende bevegelser hva han ser fra butikkvinduet sitt.
Han støtter forslaget om bosspoliti, og mener det burde kommet for lenge siden.
- Jeg har ringt BIR sikkert ti ganger om dette, men det er ikke mye de kan gjøre. Folk gidder ikke å hente spannene sine etter tømming. Det var bosstømming her i går, og se hvordan det ser ut. Noe sånt opplever man aldri i Italia. Der setter folk sin ære i å gjemme unna bosset og koster og spyler gaten hver morgen, stønner butikkeieren.
Det er ikke vanskelig å skjønne fortvilelsen. Bare i den korte gatestubben mellom Øvre Korskirkeallmenning og Domkirken teller vi 50 bosspann på fortauet. «Tømming tirsdag» står det på lokkene. I dag er det onsdag. Et av spannene har stått på samme sted i fire måneder, forteller naboer.
Situasjonen er den samme i mange av boligstrøkene i sentrum. Fjellsiden, Nordnes og Nygårdshøyden er blant de verste områdene. Men heller ikke kommunen overholder pliktene sine. Utenfor det kommunale ungdomshuset 1880 i Domkirkegaten sto det i går to svære bossdunker, fylt til randen. Plakater på dunkene forkynte «Kast bosset ditt et annet sted». 

Velger Oslo og Drammen fremfor Bergen

Oslo er førstevalget blant ikke-vestlige innvandrere og flyktninger. Mens 18 prosent av befolkningen i hovedstaden tilhører denne gruppen, er tilsvarende tall for Bergen bare seks prosent.

Pål Andreas Mæland Kristin Jansen
Publisert: 17. feb. 2006

- Det kan virke som om mange innvandrere tenker at det er mer gunstig å bo i Oslo enn andre steder. Kanskje opplever de en større nærhet til hjemlandet i hovedstaden, sier Svein Blom som er forsker ved Statistisk sentralbyrå (SSB).

Til sammen har Hordaland og Sogn og Fjordane «mistet» 1380 flyktninger fra 1998 til 2003. I samme periode hadde Oslo en nettoinnflytting på 3398 flyktninger.

Forsker Tanja Seland Forgaard ser flere forklaringer på at flyttestrømmen går mot Oslo og Østlandet.

Tror på jobb
- For det første er det viktig at det er mange innvandrere i Oslo-området fra før. Mange har venner og bekjente der, og ønsker å bo nærmere dem. I tillegg betyr det mye hva slags nettverk flyktningene får i kommunen de blir bosatt. Dersom de kjenner få, er terskelen lavere for å flytte, påpeker hun.

Men fersk forskning viser også at flyktningene anser muligheten for å få jobb som større i Oslo-området.

- De mener det er lettere for utlendinger å få jobb i Oslo, blant annet fordi det finnes flere strøjobber der og flere kontakter som kan skaffe dem arbeid, sier Seland Forgaard.

Forsker John Rogstad ved Institutt for samfunnsforskning tror Oslo-trenden vil fortsette.

- Veksten vil sannsynligvis gå fortest i Oslo. Det ligger i kortene. Når det bor så mange flyktninger og ikke-vestlige innvandrere på et sted, vil dette forsterke seg, sier han.

Annenhver flyktning flytter
Stadig flere flyktninger flytter fra kommunen der de ble bosatt. Det viser en rapport om flyktningers flytting etter at de er bosatt, som Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte i fjor. Rapporten levner liten tvil om at Østlandet er mest populært blant innvandrere. Riktignok opplevde også Bergen en tilflytting på 235 i samme periode, men det er mindre enn for eksempel Fredrikstad, Drammen og Sarpsborg. Utflyttingen fra de andre kommunene i Hordaland er dessuten større enn tilflyttingen til Bergen.

Belaster storbyene
I dag mottar kommunen som flyktningen er bosatt i, tilskudd i fem år. Det betyr at hvis en flyktning flytter før den tid, går pengene til det gamle hjemstedet, mens kostnadene må betales av den nye hjemkommunen.

- Flytting på grunn av jobb er jo veldig ønsket. Men i noen tilfeller vil flyktninger flytte og så belaste sosialkontoret i den nye kommunen. Kristiansand har for eksempel sagt nei til å motta flyktninger som får støtte i en annen kommune, forteller Seland Forgaard.

Hun sier at man ikke vet hvor mange av dem som flytter som klarer seg selv. Uansett er det liten tvil om at hovedtendensen er at storbyene får større utgifter, mens en del distriktskommuner får overføringer for flyktninger som ikke lenger bor der.

Forsker Svein Blom ser mye positivt i å ha en stor innvandrerbefolkning på hjemstedet sitt.

- Det kan være en stor berikelse med fremmede kulturer i eget land. Vi har muligheten til å bli kjent med matvarer og annerledes levesett uten å måtte reise langt bort, sier han.
 Tour de Straumeveien

Tore Gallefoss (30) ville aldri i livet vurdert å ta bussen til jobben. I stedet sykler han, sparer tid og penger, får mosjon og en frisk start på dagen.




SYKKELFRELST: Tore Gallefoss fra Kokstad sykler til og fra jobben, og sparer både penger og tid på det. - I tillegg får jeg mosjon, og en frisk start på dagen, reklamerer han.

 


 


 

TEGNING: SOLFRID FOSEIDE

Publisert: 30. apr. 2005
Vi treffer ham i fint driv hjem fra jobb, langs Straumeveien en vanlig torsdag.
- Det hadde aldri gått å ta bussen på jobb for min del, sier mannen som bor på Kokstad og jobber på Laksevåg.
- Det ville tatt meg en og en halv time å komme dit. Minst.
Gallefoss sin sykkelrute til jobb er 11 kilometer lang. På veien tilbake, tar han en annen trasé, 15 kilometer. Det betyr 26 kilometer i alt.
- Det tar meg en halvtime hver vei, forteller han.
- Jeg slipper kø, jeg sparer penger, jeg får mosjon og frisk luft. Det er en veldig god start på dagen, og bare å anbefale reklamerer han.
Det eneste minuset, finner han ut, må være at det er en væravhengig aktivitet.
Sparer 2000 kroner i året
- Bruker du mye penger på sykkel- og utstyr?
- Nei, jeg synes ikke det. Det blir noen slitedeler, og noe utstyr.
I tillegg har han regnet ut at han sparer 2000 kroner i året på å ta tohjulingen til jobb, og ikke bilen. På bensin, parkering, bompenger og så videre.
- Og de 2000 har jeg null problemer med å bruke på sykkel.
Jobbsyklisten treffer gjerne en del av de samme, trofaste landeveisrytterne på sin daglige ferd. I hvert fall om vinteren.
- Nå sykler jeg litt mot strømmen på min rute, da. Men jeg kjenner igjen ansiktene i januar-februar. Da er det de samme åtte-ti jeg møter.
Og han innrømmer at det av og til blir et internt Tour de Straumeveien.
- Det er et visst konkurranseelement med i bildet. Ser jeg en langt der fremme, er det jo greit å ta ham igjen! Det er alltid fint å ha en å knive med, smiler han.
Stort sett mener han at syklister og bilister lever i en overkommelig symbiose på veien, og tar hensyn til hverandre.
- Man har mye respekt for hverandre. Men jeg har sett syklister som suser ut fra sideveier, og ikke tar hensyn også. Det er verste sort. De kommer fra dårlige fortau, i 30-40 kilometer i timen. Da oppstår det gjerne farlige situasjoner.
Både bilister og syklister må ta hensyn, mener han.
- Jeg har selv vært med på å kjøre rett i en bil som kom altfor fort ut i veien.
På'an igjen
Gallefoss har nettopp tatt opp igjen sin jobbsykling, etter å ha hatt en pause gjennom vinteren.
- Når solen er tilbake, og været ikke er guffent lenger, er det på'an igjen, sier han entusiastisk.
Nå gjenstår det bare å overtale samboeren til å ta sykkelen fatt.
- Det er nok ingen umulighet å få henne til å sykle litt. Nå som vi har sykkeltilhenger, kan jo ungene være med og. Men hun må selvsagt gjøre det av egen, fri vilje, sier Gallefoss før han tråkker hastig hjem til middag.

Kvar dag driv Linda Eide ekstremsport mellom Nygårdsgaten og NRK-bygget på Minde. Det er ingen spøk å sykle mellom bussar, parkerte bilar og syklistar mot straumen. Vi blei med på turen.


2000
Oh, sykkelsete

2000
Oh, sykkelsete

SEXY RUMPE: - Det beste og mest overtalande argumentet i vår moderne tid er sjølvsagt at du får sexy rumpe, smekker kropp, og god helse av å sykle, seier Linda Eide (36).



SYKKELFELT? Linda Eide har lite tru på at ho kjem til å bli 100 år slik som bestemora, så lenge ho er syklist i Bergen. I «Døden bak styret» på NRK1 måndag hyller ho sykkelen. 

 

Fakta: Lindas overlevingstips i bytrafikken
1. Det viktigaste er tre ting: godt humør, godt humør og godt humør. Det kan nemleg tæra på humøret å sykla i trafikken, og då det gjeld å ha tredobbelt opp å gå på.
2. Før du legg av garde, tenk sterkt på følgjande tanke: «Eg er med på å redusera biltrafikken i Bergen. Eg er med på å gjera livet lettare for astmatikarane. Eg er med på å redusera helsekøane». Denne påminninga om kor viktig du er som syklist, gjer det lettare å risikera livet.
3. Førebygging. Hjelm er fint, men viktigast av alt er refleksvest. Blir du ikkje sett, har du tapt. Slå gjerne ut den gode gamle signalpinnen om du har ein slik.
4. Ikkje stå på retten din. Det er freistande, må vita, men taktisk uklokt, om det er eit langt liv du søkjer.
5. Verv ein syklist. Det er statistisk bevist at når talet på syklistar går opp, går risikoen ned.
 

 

 

Publisert: 29. apr. 2005

Hjartet pumpar som besett og det er ikkje fordi eg er dårleg trent.

NRK-journalist Linda Eide og eg sit på kvar vår sykkel, rett bak ein stor, breirumpa buss i Fjøsangerveien. Framfor oss er rushtrafikken på Danmarksplass.
Målet er å sjå om det verkeleg er så skummelt å sykle i byen som Linda vil ha det til i dokumentarfilmen «Døden bak styret» som blir vist måndag.
- Er du klar? Linda snur seg og smiler skeivt.
Eg nikkar nervøst.
Bussen spyr ut litt eksos og trafikklyset skiftar til grønt. Foten på pedalen, og trakking for livet. Gjennom krysset på Danmarksplass, med illsinte bilistar til alle kantar. Ved Forum er det endeleg sykkelfelt, takk og pris. Men vent litt. Kva i all verda gjer parkerte bilar og tre svære bussar i sykkelfeltet?
Risikerer livet for gåande
Dette er kvardagen til Linda Eide, der ho syklar mellom heimen i Nygårdsgaten og jobben i Kanalveien på Minde.
Omtenksam som ho er, vil Linda heller risikere eige liv ved å sykle i vegbana, enn å sjenere gåande på fortauet.
På Danmarksplass dukkar det opp eit sykkelfelt, som så forsvinn i ei rundkøyring ved Florida før det dukkar opp igjen først i Sandviken. Men det hjelper lite når bilistar ikkje veit at det eksisterer eller når bussane må krysse feltet for å kome til busshaldeplassane. Då er det ikkje lett å vere liten syklist.
- Dei fleste synest det er fint og flott med sykkelfelt, men det blir ikkje gjort noko heilhjarta for å gjere det tryggare, seier Linda.
Ein syklist kjem pesande i mot oss i det tronge sykkelfeltet.
- Tenk om bilar hadde køyrt i feil retning? undrar Linda og ristar oppgitt på hovudet.
Nederlandsk sykkelidyll
Med dokumentarfilmen «Døden bak styret» ønskjer journalisten å hylle sykkelen, som ho ser på som det mest perfekte framkomstmiddelet i ein by.
Midtvegs i filmen tar Linda ei brå vending, og plutseleg er det berre syklar og nesten ingen bilar å sjå.
Staden er Groningen, Nederlands svar på Bergen.
Medan berre tre prosent av all transport i Bergen går føre seg på sykkel, er talet i Groningen 65 prosent. Der må bilane pent sleppe syklistane forbi, og det einaste problemet er å finne igjen sykkelen blant titusenvis av tohjulingar på parkeringsplassen.
Nederlenderane trur ikkje sine eigne auge når dei får sjå opptak frå trafikken i Bergen.
- Det hadde aldri skjedd her, seier sjefplanleggjar Cor van der Klauw i filmen.
Sexy rumpe
- Folk ønskjer å sykla meir, men dei er redde, trur Linda. Kanskje ikkje så rart, når det relativt sett er tre gonger så stor sjanse for å døy bak eit sykkelstyre enn i ein bil i Bergen, rekna per kilometer veglengd.
Det er rekna ut at risikoen minkar dersom det blir fleire syklistar på vegane. Og sjølv om dette kan verke paradoksalt, trur også Eide at det blir færre dødsfall og skader om fleire byrjar å sykle.
- Dersom fleire tek til å sykla, vil det tvinga seg fram meir tilrettelegging. Men ein kan fint starta i andre enden også, med at politikarane vedtek å laga fleire samanhengande sykkelfelt, trur Linda.
Dersom ein ser bort frå at det er livsfarleg å sykle i Bergen, er det berre gevinstar å hente frå syklinga.
- Det beste og mest overtalande argumentet i vår moderne tid er sjølvsagt at du får sexy rumpe, smekker kropp, og god helse, seier den slanke og sunne 36-åringen.
- I dag køyrer over halvparten av oss bil sjølv om me berre skal ein kilometer av garde. Kvar femte av oss brukar bilen når avstanden berre er 500 meter!!
Eide meiner at folk er for opptekne av å skilje jobb og trening, i staden for å slå to fluger i ein smekk, og sykle til jobben.
- Dei køyrer til jobb. Sit på jobb, og køyrer heim igjen. Så køyrer dei til treningssentra, set seg på ein sykkel der, syklar på staden, før de køyrer heim igjen. Dersom ein syklar til treningssenteret og snur i døra og syklar heim att, sparer ein jo både tid og pengar, seier Linda og synest eigentleg det er ein strålande idé.
- Eg synest det er bortkasta å sykla utan å komma meg av flekken, seier ho.
Sjølv om Linda kan køyre bil i jobbsamanheng, tar ho alt under fem kilometer på to hjul.
- Eg er forundra over at eit så friluftselskande folkeslag som det norske køyrer så mykje bil, seier ho.

Sykkelnudister vil ha mindre forurensing

- Naken mot trafikken, byen er min, lød parolen, da hundrevis av spanjoler protesterte mot forurensing og biltrafikk i flere spanske byer lørdag.  

NAKEN: Hundrevis av mennesker deltok lørdag i nakensyklistenes demonstrasjon for mer miljøvennlige byer i Spania. – Naken mot trafikken, byen er min, lød parolen blant de syklende spanske nudistene.



 

 

 

 

 

Publisert: 11. jun. 2005,

En tilsvarende markering ble gjennomført i Tyskland, der syklister iført hjelm, men ikke noe særlig annet, ble stanset av politiet med krav om at de skulle kle på seg.

De nakne syklistene i Spania krevde mer menneskelige og levelige byer, med mindre forurensing og mer plass for fotgjengere og syklister.

En gruppe som kaller seg Aragon sykkelnudister sto bak arrangementene som ble gjennomført i Madrid, Zaragoza, Pamplona, Barcelona og Huesca.

- Vi foreslår en type by, der innbyggerne tar tilbake kontrollen over utendørsområdene, der det er behov for mindre transport og der det blir lagt vekt på fotgjengere og miljøvennlig transport, het det i en uttalelse fra Aragon sykkelnudister.

(© NTB)

Faktor: «Døden bak styret» vert vist på NRK1 måndag
 
Ron Fandrick's 1958 Opel Record
Han Lars og hu' Lise fra Stord
hadde hyrdestund bak i en Ford.
Resultatet, det ble....
En unge? Nei, tre!
Nå er bilen døpt Opel Rekord!

Tut - og køyr til du døyr!

Eg prøver å manøvrere meg gjennom livet utan bil. Er det nokon som har problem med det?

1958 Ford Fairlane Sedan

Publisert: 30. apr. 2005
MARIT EIKEMO

Eg trossar Bergen kommune.
Dei imponerer ikkje meg med den maniske begeistringa for privatbilisme, og eg kjem aldri til å skaffe meg ein bil sjølv. Ikkje så lenge eg veit at det sittande bystyret mest sannsynleg jublar kvar gong ein ny byborgar kjøper seg bil.
 
Eg er ikkje ute etter å glede det sittande bystyret, for å seie det sånn.
Eg er ute etter å kome meg frå heimen min til barnehage til jobb og tilbake på ein mest mogleg effektiv, sunn og billeg måte.
Derfor syklar eg.
 
Med både ein og to ungar om bord tråkkar eg i veg med dødsforakt. Mitt største håp er at nokre av kommunens menn eller kvinner ser meg og tenker:
«Sjå kor tappert den kvinna med dei to ungane baksar seg fram i den sinnssjuke trafikken! Dette kan vi ikkje vere kjent av!»

Bensindrive hat
Men eg trur ikkje kommunens menn eller kvinner ser meg gjennom bilvindauga sine. Dei har vel, som bilistar flest, meir enn nok med å hisse seg opp over bilisten framføre seg. Dette veit eg, fordi eg tross alt køyrer bil frå tid til anna. Kvar gong er det ei ny påminning om kvifor eg ikkje gjer det oftare.
Og før eg går vidare i denne artikkelen, er det nødvendig med ei presisering: Eg er ein over gjennomsnittet flink sjåfør. Eg kan køyre alle slags bilar og truckar. Eg er omsynsfull overfor dei mjuke trafikantane, eg held fartsgrensene og har eit generelt godt veggrep. Eg burde vere alle sin favoritt på vegen, men i staden møter eg berre hat.
Eg senker farten og tenker meg om i to sekund før eg svingar til høgre i eit bustadfelt - og TUUUUT, då er det slutt på tålmodet til han som kjem bak.
Eg stoppar for nokre fotgjengarar på parkeringsplassen utanfor IKEA - og TUUUUT, det var dråpen for den gullfarga Peugeoten.
Eg står og ventar på ei passeleg luke inn til motorvegen - og TUUUT, mannen i den grå Toyotaen toler ikkje at eg ikkje heller smett inn mellom to bilar som kjem så tett at ein måtte vere David Copperfield for å overleve kræsjet.
Drømmen om vald
Med den harmdirrande tutinga viser sjåføren for heile verda at mine vurderingar er null verd, at eg er ein idiot. Det er han som har peiling og derfor er han i sin fulle rett til å tute i vilden sky, trur han. Nokre gonger slår sjåføren seg på panna også, som eit anna apemenneske, for å understreke poenget ytterlegare.
Men eger nesten alltid ueinig i vurderingane til han som tutar og slår seg på panna. Dermed står vi overfor ein «ord mot ord»-situasjon der eg seier: «Eg stoppa her, fordi det kom nokre folk over vegen», og han svarar: «Nei, det kom ingen folk over vegen, du kan ikkje stoppe her!».
Når rasjonelle, faktabaserte opplysningar ikkje trengjer inn i sjåførens hønsehjerne, er det som kjent berre vald som gjenstår. Det er på dette tidspunktet eg får lyst til å stanse bilen midt i vegen, marsjere bak til mannen som tuta, røske opp bildøra og mose trynet hans, for å seie det på gatespråket.
Når den aggressive tutinga har gjort meg så aggressiv at eg drømmer om å bli ei valdskvinne, då er det på tide å levere bilen tilbake.

Fare: Livsfare!
Kva har verda kome til? Heile trafikken dirrar bokstavleg talt av irritasjon! Er det ikkje farleg nok å køyre bil i trafikkerte åttisoner, på smale Hardangervegar og i tettbygde strok, om ikkje risikoen skal bli skrudd ytterlegare opp av rein irritasjon?
Kva er det som feilar folk? Trur dei at dei er udødelege eller noko? Eller er heile gjengen blitt fascistar, så sterkt og unyansert og skamlaust som dei foraktar?
Er det djupast sett dette all tutinga handlar om: åpenlys forakt for dei som kjem i vegen for einskilde sine personlege livsprosjekt (som i denne samanhengen kan bety å flytte seg frå Åsane til byen)?
Med retten til å tute
Kva om eg utstyrte meg med eit horn som eg tok til å tute med kvar gong nokon kom i vegen for mine personlege prosjekt?
Når eg kjem med barnevogn på eit smalt fortau og tre eldre, saktegåande menn går i breidda og ikkje høyrer mitt «unnskyld», skal eg hente fram hornet og tute heilt vilt då? Slik at minst ein av dei kvepper og ramlar ut i vegen og brekker lårhalsen?
Eller når dama framføre meg i busskøen tel krone for krone, medan hundrelappane tyt ut av pengepungen, og alle må vente i andelaus spenning på om ho har «akkurat nok»? Skal eg stå klar med hornet og tute slik at ho mistar både pengepungen og alle myntane på bussgolvet då?
Eller når eg prøver å ha ein fornuftig samtale med eit menneske som berre svarer med klisjear som «Det er berre fantasien som set grenser». Det skulle tatt seg ut om eg protesterte med eit skingrande TUUUT, og ropte så høgt eg berre orka: «Det er jo nettopp det som er problemet med fantasien; han set grenser!»
Kanskje eg skulle gått rundt på ulike politiske stands og spolert alle talar og appellar med eit frykteleg TUUUT og tilrop som «pølsevev», «snikksnakk» og «dustemikler»?
Det er mykje ein kunne tuta for, ikkje sant? Men eg gjer det ikkje. Eg hentar heller fram sykkelen og tar hiphopgruppa Outkast på ordet:
Ladies and gents: Please, act like you've got some sense!

Siktet for sykkelvold på Laksevåg

En mann skal lørdag kveld ha blitt brutalt overfalt på Esso-stasjonen på Damsgård. Mannen skal ha blitt slått med en sykkel.

Etter det bt.no forstår, skal tre personer ha gjøvet løs på mannen. Bakgrunnen for angrepet er ikke kjent.

- Fornærmete ble skadd av en sykkel. Om gjerningspersonen har kastet sykkelen på ham, eller regelrett slått han med den, vites ikke, opplyser operasjonsleder Per Stiegler ved Hordaland politidistrikt til bt.no.
En av de antatte gjerningsmennene ble i går kveld pågrepet, og siktet for ugjerningen. Arrestanten satt i morgentimene fremdeles fengslet.
- Fornærmete måtte til legevakten for sjekk, men skal ikke være alvorlig skadd.

Fikk varm kaffe i trynet
Gaia-sjåføren kjørte opp på siden av Trude Andersen, åpnet dørene og kastet varm kaffe på henne.
Av: Geir Kvile
Trude Andersen (30) fikk sitt livs sjokk da en Gaia-bussjåfør åpnet døren og kylte kokhet kaffe i ansiktet hennes.

– Det er ren flaks at jeg ikke havnet under bussen, sier hun.

Andersen var på vei til jobben som olje- og gassanalytiker i Norsk Hydro på Sandsli da episoden på Fjøsangerveien fant sted halv ni i går tidlig.

Foto: Espen Forsberg
Her ved Fjøsangerveien ble syklist Trude Andersen kastet glovarm kaffe på av en illsint Gaia-sjåfør. Deretter forsøkte han å skvise henne inn mot rekkverket to ganger mens han viste fingeren.

Den rutinerte syklisten forteller at hun holdt farten til trafikken ellers da leddbussen kom sigende opp langs henne.

– Jeg ante fred og ingen fare, og syklet i ca 40 i kilometer i timen. Plutselig åpner bussjåføren dørene og kaster en kopp kaffe i ansiktet mitt.

Syklisten har anmeldt forholdet til politiet og gitt beskjed til Gaia.

Sjef for Gaia Buss, Idar Sylte, ser svært alvorlig på hendelsen.

– Jeg har snakket med kvinnen det gjelder, og dette er noe vi kommer til å følge opp fra vår side. Jeg må ta det forbehold at jeg ikke har fått noen beskjed fra bussjåføren, men dette er noe vi ser svært alvorlig på, sier Sylte.

Bussen det er snakk om gikk ikke i rute. Sjåføren var på vei hjem etter nattskift.

Førstebetjent Harald Kårtveit ved forseelsesavsnittet på Hordaland politikammer, har aldri hørt om noe lignende. De vil etterforske episoden.

– Vi ser alvorlig på dette, og vil innkalle begge parter, pluss eventuelle vitner til avhør. Dette høres ikke bra ut.

På to hjul mot havet

Daniel Arnesen (17) deltar i Skjærgårdsrittet for første gang. I formiddag startet det 65 kilometer lange sykkelrittet fra Fisketorget til Hellesøy i Øygarden.
FØRSTE GANG: Daniel Arnesen (17) fra Nesttun sykler Skjærgårdsrittet for første gang 16. mai. - Jeg gleder meg, sier Arnesen. Sykkelrittet går fra Bergen til Hellesøy, helt nord i Øygarden.
Foto: ANE BØRHAUG



ARRANGØR: Marianne Hafsås er formann i Cykleklubben Sotra som arrangerer Skjærgårdsrittet for 26. gang i år.
Publisert: 16. mai. 2005

Daniel Arnesen var blant flere hundre syklister, proffe og amatører, som hadde møtt opp på Fisketorget i morges.

- Det er første gang jeg er med. Jeg tror det blir veldig gøy, det er god trening. Blir det mye motvind kan det bli tungt, men jeg tror det skal gå bra. Det er uansett fint å være ute, sier Arnesen.

pic19895.jpg

Over 600 deltakere

Skjærgårdsrittet er på til sammen 65 kilometer og går fra Bergen via Kolltveit og Misje til Hellesøy helt nord i Øygarden.
- Det er 26. gang vi arrangerer Skjærgårdsrittet på 16. mai. I fjor var det 600 deltakere. Jeg har foreløpig ikke fått helt oversikten over hvor mange som er med i år, men det er nok flere enn i fjor, sier arrangør og formann Marianne Hafsås i Cykleklubben Sotra.
Deltakerne er delt inn i to klasser, en «turklasse» som sykler på tid, og en «mosjonsklasse» som sykler i sitt eget tempo.
- Det er ikke bare proffe som deltar. Det er folk som bare vil ha seg en fin sykkeltur, også. Deltakerne er fra 16 år og oppover, stort sett, sier Hafsås.

Blodslit med lekne værguder

Regn, tåke, skyer og til slutt strålende sol. De 1040 syklistene ble hardt prøvet av værgudene mellom Bergen til Voss lørdag. For de var i tullehumør.

Publisert: 04. jun. 2005

INGELILL HATLAND

Det var som om de der oppe hadde bestemt seg for å leke en lek. Den gikk omtrent sånn: «Hvor mye tåler en kropp av vekslende vær, hvis vi starter med øspøs regn, plusser på litt tåke og guffen kald vind - og MENS man sitter sånn cirka fem-seks timer på et hardt sykkelsete?».
Tusenbeinet som slanget seg gjennom den vestlandske fjordnaturen i går, ga dem svaret. Bergenseren og den tilreisende sykkelfantasten, tåler alt. Ja, han tuter til og med med hornet han har limt på hjelmen sin når han går over mål på Voss timer etterpå! Med det norske flagget stolt kneisende bak sykkelsetet. 
Testen fra oven virket ikke på motivasjonen til seiglivede selvpinere. De bestod, og lo overmakten opp i ansiktet.
Det handler om å bevise noe for deg selv, om prestisje, veddemål, om å slette sine egne tider. Og om ren, pur sykkelglede. Glede over å bli pisket i ansiktet av nådeløs nedbør i starten. Glede over å kunne finne setet igjen etter å ha stått opp bakkene til Kvamskogen. Glede over å se den blåglinsende presangen som speiler seg der fremme - Hardangerfjorden inn mot Granvin, med de snøpyntede toppene og den vakre postkortnaturen. Føle solvarmen tine opp hver stive muskel igjen. Glede over å trosse stemmen som kverner i hodet og ber deg om å stoppe, gå av, haike med nærmeste bil.
Og faktisk vinne over seg selv i hårnålssvingene opp Skjervet. Si at du klarte det. Du fullførte, du holdt ut smertene. Det er Bergen-Voss. Det er blodslit med søt ettersmak.

Kamp mellom sol og sky
Bergen er havnet midt i en kamp mellom sol og sky på Vestlandet. Kjærestene Kjersti og Francisco er uenige om hva som er det beste sykkelværet.

UENIGE: Kjersti Karlstad (17) og hennes spanske kjæreste Francisco Macia (20) er på sykkelferie langs kysten. - Vi startet i Åndalsnes og skal avslutte i Stavanger. Vi har vært heldige med mye fint vær, sier Kjersti. Hun foretrekker litt kjøligere vær når hun skal sykle. - Det kan fort bli litt varmt, sier hun. Kjæresten er uenig. - Det er best med fint og varmt vær, mener han. FOTO: ANE BØRHAUG 
 Tøffere enn Touren
World Animated Flags

Vladislav Ketov foretrekker kystveien. Snart har han tråkket den hele verden rundt. I går fikk han reparert sykkelen sin etter siste etappe fra Murmansk til Bergen.


 

EN MANN OG HANS SYKKEL: På Vladislav Ketovs visittkort står det «artist, traveller, man». Så langt har han syklet langs kysten på fem kontinenter, og er i ferd med å tråkke Skandinavia rundt. I går fikk han fordekket skiftet, styrelageret strammet og kjedet renset på den kjære sykkelen sin hos Sykkelbutikken.

Publisert: 19. jul. 2005,
 
Silje Vestvik

- Nå har jeg syklet i en måned og tre dager. I dag blir den første hviledagen på lenge, men jeg stopper mest på grunn av sykkelen, forteller den russiske kunstneren og syklisten.

Den lange turen rundt hele verdens kyst startet i St. Petersburg 14. mai 1991. Siden har han syklet rundt 135.000 kilometer i Europa, Afrika, Asia og Nord- og Sør-Amerika. Det er nesten tre ganger så langt som rundt ekvator. Han har slitt ut flere dekk enn han kan huske, syklet gjennom åtte krigsområder og fylt ut åtte pass med stempler og visum. Norge er det 91. landet han besøker.

- Jeg gjør dette blant annet fordi ingen har gjort det før meg. Omtrent alle har reist verden rundt, men ingen har fulgt kystlinjen rundt alle kontinentene, forteller Vladislav.

Bruker kroppsspråk
Russeren er kunstner og filosofisk anlagt. Tankene bak turen er klare, og prosjektet har fått navnet «EDEM», som står for «Ethical Ecological Movement» på russisk og engelsk.

- Jeg er imot landegrenser. Menneskeskapte grenser er kunstige. Jeg ønsker å vise folk at verden er en ved å følge naturens egne grenser. Da blir det også lettere å finne frem, smiler han. Derfor liker han heller ikke å trekke frem favoritter blant landene han har besøkt, eller å splitte reisene sine i land i det hele tatt. Denne etappen, som begynte 14. juni, går for eksempel rundt Skandinavia, og ikke rundt Norge, Sverige og Finland.

Å ta seg frem med miljøriktige hjelpemidler betyr også mye for ham.

- Sykkelen er ikke det viktigste. Det som teller er at jeg reiser, og på en økologisk riktig måte. Hvis bare alle hadde fulgt etiske og økologiske prinsipper fremfor politiske og økonomiske, hadde vi vært mye nærmere paradis, forklarer Vladislav.

Kommunikasjonsproblemer har han opplevd lite av, selv om språkkunnskapene begrenser seg til russisk og noe engelsk.

- Bare en liten del av kommunikasjonen mennesker imellom foregår med ord. Jeg kommer langt med mimikk og kroppsspråk, forteller han.

Liker seg i Norge
Hele den lange veien sykler Vladislav stort sett alene. Han synes det er enklest sånn.

- Med én person kan det kun oppstå ett problem. Hvis man er flere, blir det lett flere problemer også, sier den russiske syklisten, som håper å være ferdig med turen rundt Skandinavia i september.

- Jeg liker Norge. Det er et vakkert, interessant og spesielt land med hyggelige folk. Men alle fjellene gjør det tungt å komme seg frem, sukker han, uten at det ser ut til å legge en demper på humøret hos den kobberbrune syklisten.

Syklet Norge på langs i ferien

- Tenk deg Lyngenalpene med Andrea Bochelli i ørene. Det var flott, sier Ragna Langlo. Sammen med Vigdis O. Brakstad har hun tilbrakt ferien på to hjul fra Nordkapp til Lindesnes.

PÅ HJUL: Fem uker på sykkelsetet har vært en sann fryd, ifølge de to venninnene som har syklet fra Nordkapp til Lindesnes.

NESTEN I MÅL: Vigdis O. Brakstad og Ragna Langlo tar en liten pause, bare to mil fra målet etter fem fantastiske uker gjennom Norge på langs.

Publisert: 20. jul. 2005

«Alt disse ungdommene får til», tenkte Vigdis O. Brakstad da noen venner av barna hennes syklet Nordkapp-Lindesnes i fjor sommer. Den neste tanken fikk henne til å ringe sin sprøeste venninne. For hvorfor i all verden skulle ikke to damer i 50-årene kunne gjøre det samme?

Treningsplan ý

Ragna Langlo kastet seg med på eventyret og i september satte de to opp en treningsplan. Den ble aldri iverksatt.

- Den største forberedelsen jeg gjorde var å klippe håret kort, forteller Ragna og ler.

Det er imidlertid ikke helt sant. Noen turer rundt Nordåsvannet ble det. Dessuten syklet de tur-retur Bergen Mosterhamn og en tur fra Dale via Bergsdalen og Voss til Ulvik. Det ga mersmak.

Med ullundertøy, regnklær, T-skjorter og sykkelbukser i bagasjen, trødde de spreke damene av gårde fra Nordkapp-platået 14. juni.

I løpet av de fem ukene mot målet i sør, har de hatt strålende sol og plaskende regn. Men bare en vakker øy i havgapet utenfor Helgelandskysten klarte å stoppe damene. Da de kom til Træna, tok de en hviledag bare fordi det var så utrolig vakkert.

Life after 30...

De to venninnene har syklet mellom åtte og ti mil om dagen i fem uker, men påstår at det ikke har satt seg i benene på andre måter enn at de bare er blitt sprekere og sprekere.

- Fast i fisken og sprettrumpe, kommenterer Ragna og ler godt. Nå er formen så bra at hun skal kjøpe ergometersykkel for å holde den ved like.

Det er ikke bare damene selv som gleder seg over styrkeprøven de har bestått. På veien traff de en ung, tysk jente. Da hun hørte hvor de hadde tenkt seg, spurte hun høflig hvor gamle de var. Svaret gjorde henne overlykkelig.

- There is a life after 30 (det er et liv etter 30), utbrøt hun.

Hvem stjal Nellys sykkel?
I mer enn 68 år har Nelly Skansen gjort alle sine ærend i byen på sykkel. Nå er det slutt

Foto: Geir Dillan

92-årige Nelly Skansen fortviler etter at sykkelen hennes ble stjålet i helgen.

Av: Espen Kragh
I løpet av helgen slo tyver til mot det som kanskje er byens aller sprekeste 92-åring. Fra garasjen til Domkirkehjemmet i Kong Oscars gate forsvant nemlig Nelly Skansens gamle damesykkel.

I går troppet en fortvilet oldemor opp i ekspedisjonen til BA.

TATT FRA GARASJE
– Kan dere hjelpe meg? Sykkelen min er stjålet, og jeg er helt avhengig av den.

Nelly kan fortelle at sykkelen har stått i garasjen til Domkirkehjemmet helt siden hun flyttet dit for snart seks år siden.

– Den var selvfølgelig låst, men det hjelper tydeligvis ikke mot dagens kjeltringer.

– Kan du beskrive sykkelen din?

– Det er en eldre modell, solid og med blå ramme. Den har lykt med dynamo, ringeklokke og bagasjebrett, forklarer hun.

– Jeg vet ikke nøyaktig hvor gammel den er. Du skjønner jeg fikk den av broren til Rolf Berntsen da han ble for gammel til å sykle.

SYKLER på SYKEBESØK
Uten sykkelen endrer hverdagen til Nelly Skansen fullstendig karakter.

– Jeg er helt avhengig av den. Jeg sykler hver eneste dag, uansett vær. Men jeg tar det veldig pent og forsiktig når været er som verst. Familie og venner blir så engstelige ellers, skjønner du.

– All syklingen må jo være god mosjon. Du virker å være i god form?

– Å ja, det er syklingen som holder meg frisk. Det er ingen tvil om det. Jeg fikk litt vann på lungene nylig, men dette er første gangen i mitt liv at jeg tar tabletter.

– Og sykkelen er så grei å ha når jeg skal handle. Hvis jeg handler mye henger jeg posene på styret og triller sykkelen hjem. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten sykkelen. Hvordan skal jeg nå få besøkt alle de gamle og syke vennene mine? spør Nelly.

– Kanskje noen av BAs lesere har en damesykkel de ikke har bruk for. Du takker vel ikke nei om noen ringer?

– Er du galen, mann? Det hadde jo vært fantastisk. Men aller helst håper jeg jo at sykkelen kommer til rette.

Skremmer tyvene med spraylakk
Bare knallrød spraylakk holder tyvene borte fra syklene til familien Moldestad/Bøe. De siste 20 årene har tyver stukket av med 20 av familiens sykler.



TYVERISIKRING: Frode Bøe (11) hjelper til når pappa Bjørn Moldestad sprayer sykkelen rød og stygg. Familien har blitt frastjålet 20 sykler, håpet er at spraylakk skal skremme tyvene fra å stjele nummer 21.
 

Publisert: 09. sep. 2005
MAREN NÆSS OLSEN
PAAL KVAMME

- Er den stygg nå?

Bjørn Moldestad fører sprayboksen i en bue over sykkelen med ujevne bevegelser, helt til den ser ut som den har fått seg en solid dusj graffiti.

- Poenget er å bruke en litt heslig farge, og gjøre den så stygg som mulig, forklarer han.

Natt til onsdag forsvant sykkelen til sønnen Frode (11). Nå setter familien Moldestad/Bøe inn uvanlige sikkerhetstiltak for å hindre at ulykken rammer resten av familien.

- Spray litt på hjulet også, kommanderer Camilla Bøe.

Like greit å være på den sikre siden. For i tillegg til de 20 syklene familien er blitt frastjålet de siste 20 årene, kommer både sykkelseter og hjul.

Tyver tok bagasjebrettet
- Forrige gang jeg sprayet sykkelen rød, glemte jeg å spraye bagasjebrettet. Da stakk selvfølgelig tyvene av med det, forteller Bjørn.

Hittil har han nektet å spraye familiens barnesykler stygge med billakk.

- Jeg syntes det var for gale.

Men etter hendelsene natt til onsdag, kan det komme en forandring. For sykkellåser fungerer dårlig som tyverisikring, og familiens seks sykler får ikke plass i stuen.

- Jeg savner politiets rolle i dette. Sykkeltyverier er hverdagskriminalitet som rammer folk flest. Kanskje politiet skulle begynne å være litt mer synlig, sier Bjørn.

Han har aldri sett noe mer til familiens stjålne sykler, og mener politiet bryr seg for lite om sykkeltyverier.

Innrømmer lav prioritering
- Vi tar imot alle anmeldelser på sykkeltyverier, og ser etter syklene. Finner vi sykler så tar vi hånd om dem, vi har konstant stående sykler på bakrommet, sier Trygve Hillestad, informasjonssjef i Hordaland politidistrikt.

Han presiserer at han her uttaler seg på generelt grunnlag, ikke om familien Moldestad/Bøes tilfelle.

- Veldig, veldig mange går videre til hittegodsauksjonene som arrangeres to ganger i året. Den neste er 15. september, sier han.

- Det er vanskelig å spore sykler tilbake til eierne, folk er ikke finke til å oppgi kjennetegn. Det er derfor sykkelregisteret er opprettet, sier Hillestad.

- Så folk er slappe?

- Folk kan bli atskillig flinkere. Det gjelder ikke bare sykler, men også andre ting som vi kommer over som åpenbart er tyvegods. Ofte er det svært vanskelig å finne tilbake til eierne.

- Du er ikke enig i at politiet er for slappe?

- Det vil være naivt å tro at vi sender ut alle mannskapene ut for å lete etter en sykkel. Men vi tar hånd om dem, sier informasjonssjef Hillestad.

Naboen mistet tre
Den uheldige familien i Skuteviken er langt fra alene om å få sykkeltyver på besøk. Familien rett over veien har blitt frastjålet tre sykler i løpet av det siste året.

- Jeg har tatt med meg oppbrutte sykkellåser til politiet, men de er ikke interessert i bevismateriale. Politianmeldelser fører ikke frem, sier han.

- Jeg har råd til å miste en sykkel i året, men det gjør noe med livskvaliteten. Du går ut av huset om morgenen for å sykle til jobb, og så er ikke sykkelen der, sukker Bjørn.

Da er det bedre å sykle til jobb på nabolagets styggeste sykkel.  

 Liker ikke flaggtrøyen

Terrengsyklisten Espen Johnsen ble litt skuffet da han søndag vant retten til å sykle i rødt, hvitt og blått.

Søndagens seier i utfor-NM i terrengsykling innebærer at 25 år gamle Espen Johnsen fra Bergen Mountainbikeklubb det neste året skal sykle i rødt, hvitt og blått i internasjonale mesterskap. Det synes han ikke noe om.

– Trøyen er vel det jeg liker minst med å vinne det nasjonale mesterskapet.

– Åh?

– Det gir meg så mye oppmerksomhet. Presset vokser. Plutselig blir jeg den alle skal slå.

– Nei, da liker jeg bedre å være en i mengden. Ja, være en som kommer litt ifra intet.

Synspunktet til den bergenske terrengsyklisten står i sterk kontrast til mer kjente Thor Hushovd. Han tok det tungt da han tapte trøyen til bergenske Morten Christiansen under NM. Hvorfor? Jo, han syntes den røde, hvite og blå trøyen var så fin. Akkurat det er ikke Espen Johnsen uenig i heller.

– Trøyen er dritkuul den. Det er bare det at en helst skal prestere når en først har den på seg.

Om to uker sykler Johnsen Nordisk mesterskap i Sverige i rødt, hvitt og blått.

 All we need is  love - og en tittel

Tittelen er tekstens døråpner, men hvor ofte og hvor lenge må ikke forfatteren lete før hun finner sitt sesam? Litteraturen er krydret med anekdoter om hvor ofte tilfeldighetenes spill avgjør jakten på den perfekte overskrift. Forfatteren Ingri Lønnebotn omtaler noen av dem.  

Publisert: 2005

Det hevdes at Samuel Becketts gåtefulle skuespill «Mens vi venter på Godot» aldri ble offentlig kommentert av sin irske opphavsmann. Men Beckett, som bodde i Frankrike og skrev på fransk, skal ha sagt at «If Godot were God, I would have called him that». (Som mange vil vite er det franske ordet for Gud Dieu). Det sies også at han likte franskmennenes ord for støvel godillot - og føtter spiller jo en viss rolle i stykket hans. Nok en forklaring - og de lever ved publikums hjelp - er at Beckett en gang i Paris la merke til at folk ble stående etter at feltet med racersyklister hadde passert. Og ganske riktig: «Vi venter på Godot», var svaret. Monsieur Godot var eldste og siste deltaker i sykkelrittet.

Endelig heter det at forfatteren en gang ventet på bussen i gaten «Godot de Mauroy» - et strøk som var kjent for sine prostituerte. Høflig avslo han tilbudet fra en av kvinnene, hvorpå hun tørt spurte om han sparte seg til noe bedre: «Godot, kan hende?»
Selv Adolf Hitler måtte bytte tittel på sin eneste bok. Originalforslaget til «Mein Kampf» var «Fire og et halvt års kamp mot løgner, idioti og feighet».
Mange kjenner til Lewis Carrolls levende Alice-modell; tiårige Alice som var datter av en rektor i Oxford. Hun elsket å høre Carroll (alias presten Charles Lutwigde Dodgson) fortelle om den oppdiktete Alices eventyrlige opplevelser. «Alice's Adventures Under Ground» var bokens originaltittel, senere endret til «Alice in Wonderland». Og Emily Brontës «Wuthering Heights», dette merkelige dialektordet wuthering, som folk i nord-England kjente som en psykologisk beskrivelse av følelser som utløses av en, ja, nettopp; meteorologisk storm. Eller James M. Cains «Postmannen ringer alltid to ganger», hans debutroman, senere kjent som skuespill, film og opera.
Forfatteren selv serverte to ulike historier om hvordan tittelen ble til. Etter avtale med sitt lokale postbud, ga denne to støt med dørklokken om han kom med regninger, og bare ett om posten inneholdt personlige brev. En nesten daglig leveranse av regninger drev Cain til vanviddets rand, noe som også manifesterte seg i manuskriptet. En annen variant fra samme manns munn, er at postbudet ville ringe to ganger om han brakte refuserte manus. Cain var refusert så ofte at han ventet å høre dørklokkens dobbeltstøt hver eneste dag. Men en dag lød kun ett ring, og Cain ble så glad at han kalte romanen sin opp etter den pine han tross alt hadde gjennomlevd i arbeidet med å skrive den.
Noen forfattere klarer ikke starte skriveprosessen før de har tittelen inne. Andre må vente til de er helt ferdige. Ernest Hemingway påsto at han skrev først, dernest laget han en lang liste for så å bruke eliminasjonsmetoden. Ofte endte det med at han strøk samtlige tittelforslag eller sendte hele listen til sin forlegger og ba han velge.
Tennessee Williams ventet alltid til han var ferdig med en tekst før tittel ble satt.
Opphavet til «En sporvogn til begjær» (A Streetcar Named Desire) var enkel nok, siden to sporvogner daglig krysset forbi boligen hans. Den ene var merket «Desire», den andre bar skiltet «Cemeteries». Og Blanches første replikk i stykket lyder: - They told me to take a streetcar named Desire, then transfere to one called Cemeteries.
«Katt på hett Blikktak» (Cat on a Hot Tin Roof) sies å ha utspring i Williams' far som ofte brukte uttrykket «you're making me nervous as a cat on a hot tin roof» når han ble oppkavet.
Milan Kundera, på sin side, hevder at hver eneste av hans romaner kunne bære samme tittel, f.eks. «Tilværelsens uutholdelige letthet» fordi samtlige handler om et knippe temaer som til enhver tid piner, regjerer og begrenser meg.
 
En forfatter som Aldous Huxley, som allerede i 1932 skrev sin berømte fremtidsroman «Brave New World», hentet tittelen fra Shakespeare. I «Stormen» s 5. akt heter det: «How beauteous mankind is! O´brave new world that has such people in it»!
Han var ikke alene om å formulere destruktive fremtidsfantasier: George Orwells «1984» er velkjent; der bare snudde forfatteren tallet for året romanen ble skrevet; altså 1948. Men før dette var andre titler utprøvd og bl.a. ble «The Last Man in Europe» forkastet.
Forhistorien til James Joyces «Finnegans Wake» syder av oppfinnsomhet. Under arbeidet med romanen ble Joyce spurt om hva han hadde tenkt å kalle den. Svaret var alltid at han var rådløs: «It's like a mountain that I tunnel in from every direction, but I don't know what I will find».
Omsider bestemte han seg for en tittel som pekte tilbake på noe genuint irsk. Balladen om Tim Finnegan (murersvennen som faller ned fra en stige og blir erklært død, men våkner igjen når han får en whiskyflaske under nesen) var populær. Det samme var/er den irske mytologiens «Finn», helten med nasjonens fremtidsvisjoner. Også ordet wake har ulike betydninger, som likvake, oppvåkning, våkenatt. Joyce erklærte seg svært fornøyd med det endelige resultatet. 

 Slik kan man fortsette. En tittel kan være nøkkelen inn i forfatterens hode, den bærende steinen i en grunnmur, eller skiltet som settes på døren når huset står ferdig.

De fleste forfattere lider mange kvaler før tittelen er på plass, og klaffer det ekstra godt, blir det styrende for det som følger. Både inn i teksten og ut mot publikum. Og hvem vet; kanskje skjebnene hadde blitt en annen for Dylan Thomas´ «Under Milk Wood» om stykket hadde beholdt sin opprinnelige tittel «Llareggud», eller om F. Scott Fitzgeralds «The Great Gatsby» ikke var blitt endret fra «Trimalchio in West Egg»?

Verdens lengste språk

Veiskilt, medier og offentlige kontorer er bare noen av de stedene som de siste 30 årene har vært preget av en kamp for overlevelsen av det walisiske språket. I dag sier en femtedel av befolkningen croeso i stedet for welcome.




SLÅ DEN! Det walisiske språket er ganske spesielt - byen heter Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwll- llantysiliogogogoch...




MER ENN SPRÅK: Marian Wyn Jones mener ikke at hele den nasjonale identiteten er basert på språket.

Publisert: 22. mai. 2005
 

SANNE GRAMBEN
JAMIN MUNK POVLSEN

På torget i Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch står fire store turistbusser. Busspassasjerene tusler rundt på den friske walisiske vårdagen og tar bilder av skilt med det latterlige bynavnet. De kan også kjøpe bokmerker, klistremerker, magneter og krus med hjem som et minne om byen med det lange navnet.
Den unge mannen bak disken i en av byens kafeer er vokst opp i gogogoch osv, og han forsikrer at det faktisk ikke finnes noe interessant på dette stedet. Bortsett altså fra navnet.
Men det er til gjengjeld også godt nok til at de knappe 3000 innbyggerne hjemsøkes av fotoapparater med turister i snor. Byen har grepet sjansen til å tjene en skilling.
Således er den kinesiske take-away'en, Volvo-forhandleren, kafeene og shoppingsenteret bare noen av de butikkene som har valgt å klaske det 58 bokstaver lange navnet opp på fasaden.
Som en spøk
Navnet betyr «Marias kirke i dalen med hvite hasseltrær nær en rivende strømvirvel og Sankt Tysilios kirke nær den røde grotte». Og historien vil at det som en spøk ble konstruert av en mann på 1800-tallet, som ville gjøre byen berømt ved å gi den verdens lengste navn.
Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch er det walisiske språket i dets mest absurde uttrykk. Det minner om en spøk, og på den måten er det faktisk en smule upassende.
For språket er noe som blir tatt svært alvorlig på disse kanter. Walisisk, eller cymraeg, som det heter, skal være Europas eldste språk, og i de siste årene har det utviklet seg til å være en av de få gode historiene fra en verden der små språk har det ganske vanskelig.
Suksesshistorie
I 2002 regnet engelske språkforskere med at det fantes 6000 språk i verden, og at det i 2050 bare vil være 600 tilbake. Det er utbredelsen av de store språkene - ikke minst engelsk - som kveler de små språkene.
Selv om nettopp engelsk også er en del av hverdagen i Wales, har undersøkelser vist at det opprinnelige språket har vunnet terreng de siste 30 årene. Veiskilt sier i dag både Araf og Slow, på skolene lærer barna walisisk, og også mediebildet har endret seg.
I 1982 fikk man den første walisiske tv-stasjonen, S4C. Det skjedde blant annet etter press fra daværende leder av nasjonalistpartiet Plaid Cumry, Gwynfor Evans. Partiet vokste i sin tid ut av bevegelsen for å bevare og utbygge bruken av walisisk, og Gwynfor Evans, som døde nylig, truet tidlig på 1980-tallet med å sultestreike i sin kampanje for å sikre walisisk fjernsyn.
Egen radiostasjon
På det tidspunktet hadde BBC allerede i et par år sendt walisisk radio på stasjonen Radio Cumry (det walisiske navn for Wales), og i dag sender Radio Cumry 20 timer i døgnet - alle ukens syv dager.
Stasjonen ble opprettet for å reflektere befolkningen, påpeker daglig leder av radiostasjonens kontor i Bangor, Marian Wyn Jones.
- Det hadde i årevis vært et tomrom i Wales, fordi landet stort sett ikke hadde hatt en nasjonal presse. Waliserne har alltid vært et folk som leste engelske aviser, men det endret ikke det at det var et behov for nyheter på walisisk, og jeg mener i stor grad at BBC har vært med på å fylle det hullet, forklarer hun.
Rundt i gangene i radiohuset lyder det gebrokne språket når det blir intervjuet eller bare blir ført korridorprat mellom ansatte. En rød lampe i bunnen av redaksjonslokalet forteller at Mic Yn Fyw - mikrofonen - er tent i studioet.
Følelsesspråk
Marian Wyn Jones er selv en av de walisere som har walisisk som førstespråk - sitt følelsesspråk kaller hun det. I dag er det mulig å leve sitt liv på walisisk - ikke minst her i det nordlige Wales, forklarer hun.
- Den lovlige status har betydd mye for språket. Det er presset hardt på for at språket skal brukes i hverdagslivet, og det har vært med på å styrke det.
Folks syn på walisisk er endret, det er oppstått en større stolthet omkring språket, og i dag føler jeg mindre at jeg er en minoritet på grunn av at jeg snakker walisisk, sier hun.
Språket er kommet til å spille en sentral rolle som nasjonalt samlingspunkt i et land som ellers har vært kjent som svært tett knyttet til England.
Eget parlament
I 1999 valgte waliserne for første gang en selvstyrende forsamling, noe som hadde vært en av statsminister Tony Blairs merkesaker. Men i Wales var begeistringen ikke stor.
Landet hadde i årevis avfunnet seg med å bli ledet fra London, der en minister for Wales traff alle beslutninger som gikk over grensen mot vest. Mange walisere så det nasjonale parlamentet som rent byråkrati.
Før opprettelsen av parlamentet forklarte Wales-minister Ron Davies den manglende støtten med at kravet om selvstendighet i Wales aldri har vært så uttalt som eksempelvis i Skottland, fordi dyrkingen av en nasjonal identitet i Wales i større grad har vært språklig og kulturell enn politisk.
Barneoppdragelse
Marian Wyn Jones mener ikke at hele den nasjonale identiteten er basert på språket.
- Man kan saktens føle seg svært walisisk uten å snakke walisisk. Men vi opplever nå for tiden en generasjon av foreldre som i motsetning til sine egne foreldre og besteforeldre føler ansvar for at deres barn også lærer å snakke walisisk, sier Marian Wyn Jones.
Jyllands-Posten/Bergens Tidende
Dette er det lengste engelske ord for 
Chemical name for the "Tryptophan Synthetase" protein

methionylglutaminylarginyltyrosylglutamylserylleucylphenylalany
lalanylglutaminylleucyllysylglutamylarginyllysylglutamylglycylalany
lphenylalanylvalylprolylphenylalanylvalylthreonylleucylglycylaspa
rtylprolylglycylisoleucylglutamylglutaminylserylleucyllysylisoleu
cylaspartylthreonylleucylisoleucylglutamylalanylglycylalanylaspar
tylalanylleucylglutamylleucylglycylisoleucylprolylphenylalanylser
ylaspartylprolylleucylalanylaspartylglycylprolylthreonyliso
leucylglutaminylaspfraginylalanylthreonylleucylarginylalanylpheny
lalanylalanylalanylglycylvalylthreonylprolylalanylglutaminylcyste
inylphenylalanylglutamylmethionylleucylalanylleucylisoleucylargin
ylglutaminyllysylhistidylprolylthreonylisoleucylprolylisoleucylgl
ycylleucylleucylmethionyltyrosylalanylasparaginylleucylvalylpheny
lalanylasparaginyllysylglycylisoleucylaspartylglutamylphenylalany
ltyrosylalanylglutaminylcysteinylglutamyllysylvalylglycylva
lylaspartylserylvalylleucylvalylalanylaspartylvalylprolylvalylglu
taminylglutamylserylalanylprolylphenylalanylarginylglutaminylalan
ylalanylleucylarginylhistidylasparaginylvalylalanylprolylisoleucy
lphenylalanylisoleucylcysteinylprolylprolylaspartylalanylaspartyl
aspartylaspartylleucylleucylarginylglutaminylisoleucylalanylseryl
tyrosylglycylarginylglycyltyrosylthreonyltyrosylleucylleucylseryl
arginylalanylglycylvalylthreonylglycylalanylglutamylasparag
inylarginylalanylalanylleucylprolylleucylasparaginylhistidylleucy
lvalylalanyllysylleucyllysylglutamyltyrosylasparaginylalanylalany
lprolylprolylleucylglutaminylglycylphenylalanylglycylisoleucylser
ylalanylprolylaspartylglutaminylvalyllysylalanylalanylisoleucylas
partylalanylglycylalanylalanylglycylalanylisoleucylserylglycylser
ylalanylisoleucylvalyllysylisoleucylisoleucylglutamylglutaminylhi
stidylasparaginylisoleucylglutamylprolylglutamyllysylmethio
nylleucylalanylalanylleucyllysylvalylphenylalanylvalylglutaminylp
rolylmethionyllysylalanylalanylthreonylarginylserine.
 
Ikke tenk bare læs:
 Ifgøle en udnerrøksles ved
 cmarbigde uinevrisett sipller
 det ignen rlloe i hvliken røfgekkele
 boktsvanee er.
 Det estnee som er vkitig er at
 fstøre og stise boksatv er på rktiig setd,
 retsen kan vræe hltuer til bluter og
 du kan ftotsart
 Lsee uetn prblomeer.
 Dtete er frodi den mnesnekliege
 hrjene ikke lseer hevr boksatv for
 seg slev,men odret i sin hleeht.
 Mrekleig ikke snat ?

Ops!
Muligens var det verdensrekord i bruskasseklatring da 18 år gamle Asbjørn Fauske klatret 24 grønne bruskasser til værs på Festplassen i går. Det var nesten så han kunne tørket støv av Christian Michelsen.

Publisert: 11. sep. 2005

TRULS SYNNESTVEDT

- Det er antakelig første gang det blir klatret på bruskasser i Bergen, tipper Roger Gjelsvik, daglig leder i TIF Viking og prima primus motor for lørdagens funkete aktivitetsshow på Festplassen.

Det var til å miste pusten av. Fra klokken ett til fem ble det danset break, gått på rulleski, spilt landhockey, slått volleyball, puttet basketball og banket bordtennis, tumlet på hoppematten - og klatret i bruskasser.

Hele tiden med beatstreet og breakmusikk i luften og innimellom minikonserter med jentebandet No Talent fra Bergen og hip hop-gruppen Cam'N A-Lee.

- Nå skal vi glemme valg og politikk og bare ha det gøy, ljomer DJ Herkules ut over Festplassen.

Veldig mange tok ham på ordet. - En dag med mye aktivitet, akkurat slik vi mener at ungdom bør ha tilbud om, skinner Vikings Gjelsvik om kapp med septembersolen.

For dette er på en måte friluftsversjonen av tilbudet TIF Viking lenge har gitt gjennom Fritidsbasen i Vikinghallen. En daglig håndsrekning til ungdom, helt gratis og uten krav om medlemsskap.

Testklatrer til topps
Denne utelørdagen er det Norges Idrettsforbund som sammen med Bergen kommune, Idrettsrådet i Bergen, McDonald's og Viking er arrangør.

Hensikten er å gi ungdom anledning til å prøve nye idretter, og på den måten inspirere til fysisk aktivitet.

Det tar ikke mange minutterer fra «Big Tumbling»-matten har fått luft i seg, før horden med småttiser er i gang med hopping og spretting og dulting, mens mammaene og pappaene slikker sol på sidelinjen.

Jentene hopper så museflettene står rett til værs. Guttene liker seg bedre med plastkølle i hendene på landhockeybanen midt på plassen.

På scenen dukker den lokale breakdance-gjengen Electivity opp, fire gutter som breaker på beste nasjonale nivå. De gjør ikke skam på arrangementets navn, Volt 05

Kasse på kasse
Men det er testklatrer Asbjørn Fauske fra Viking som står for den virkelige spenningen, der han vakler seg fra bruskasse til bruskasse opp mot Michelsen-høyder. I hvert fall nesten.

«Helsikke», sier han muntert da han vipper og holder på å miste kontrollen ved tolvte kasse. Men kommer i balanse igjen, og putter kasse etter kasse under sålene på vei oppover.

Men ved kasse nummer 24 må han melde pass. Stabelen med kasser under ham brekker sammen og plutselig henger han i stroppen, i løse luften.

- Nestemann!

Flykjempe blir flittig gjest på Flesland
 
 
Den har et vingespenn på vel 73 meter og er 21 meter høy. Vi snakker om kjempeflyet Antonov AH 124-100, verdens nest største fly.
 
LES MER : Næringsliv   

www.englishforums.com
Gigantfly i Bergen
Kjempen Antonov 124-110 landet på Flesland mandag. Flygemaskinen har et vingespenn på 71 meter

Av: Yvonne Fondenes og Foto: Magnar Kjeldsen
Det russisk-eide Antonov 124-110 er kjent som verdens største fly og landet på Flesland mandag. Det har et vingespenn på 71 meter.Det er ikke mange flyplasser som kan ta imot et slikt gigantfly. Fullastet veier det 400 tonn og har en lastekapasitet på 150 tonn. – Det landet helt greit på Flesland i går. Vi må selvsagt legge forholdene til rette. Banen ryddes for all trafikk i det flyet lander, sier lufthavnsjef Dag Jarle Aksnes. Transportflyet er russisk eid, men flyr over hele verden.

– Det er mye brukt av Olje- og den mekaniske industrien, sier Aksnes.

Syk 81-åring tok fem friidrettsgull
Peder Stensletten skrev seg ut fra sykehuset for å delta i nordisk mesterskap i friidrett. Resultat: Fem gull, to sølv, to bronse og nytt sykehusopphold.
Publisert 12.10.2005
Av Asle Hella

Medaljegrossisten fra Stord har astma og var innlagt på sykehus på grunn av pusteplager før mesterskapet i sommer.

- Nordisk mesterskap skulle jeg være med på, uansett. Det fikk legene klar melding om, sier Peder Stensletten til bladet Sunnhordland.

Har sluttet å pusse medaljene
Stensletten fyller 82 år 4. desember, og er en av de eldste aktive idrettsutøverne i Norge. Han deltar i veteranklassen 80-85 år.

Under mesterskapet i Brumunddal og Moelven tok han gull på 100 meter (18,84), gull på 200 meter (44,45), gull i lengde (2,90), gull i tresteg (6,46) og gull i kule (8,38). Samt to sølv- og to bronsemedaljer.

Tilsammen i veterankarrieren har han 150 NM-medaljer og 17 nordiske medaljer. Så mange at det for lengst er slutt på å pusse dem.

Rett tilbake til sykehuset
Stensletten fikk et nytt astmaanfall da mesterskapet var over. Dermed ventet et nytt ukeslangt sykehusopphold.

- Legene bare smilte og ristet på hodet da de så at jeg var tilbake på sykehuset etter konkurransen, forteller 81-åringen til avisen.

Det var de samme legene som gav ham grønt lys til å forlate sykehuset - til fordel for kuler og spyd

Englesang på havets bunn
Tre hundre meter under havflaten hentet Katie Melua inspirasjon til sin neste plate - og ga Troll-feltet en verdensrekord i tiårsgave.

Erik Fossen
Foto: Larsen, Bjørn Erik Bjørn Erik La

Publisert: 03. okt. 2006
- Jeg er så glad for å være her! Dette er definitivt den mest bisarre konserten jeg noensinne har spilt!

Ordene fra den vevre kvinnen får gjenklang i den gigantiske hallen over henne. Vi er i en gigantisk betongsjakt 300 meter under havflaten, i bunnen av det ene beinet til Statoils stolthet, gassplattformen Troll A.

Larsen, Bjørn Erik Bjørn Erik La

Og ikke bare det: Vi er midt i et rekordforsøk som selv mannen fra Guinness rekordbok omtaler som utrolig. På den lille scenen er nemlig 22-årige Melua og hennes tre musikere i ferd med å gjennomføre verdens dypest lokaliserte konsert noensinne.

La gå at et lokalt kor sang her da plattformen var nesten ny, nå er det imidlertid snakk om en helprofesjonell popkonsert, produsert av folkene som har ansvar for Spellemannprisen og liknende begivenheter.

Publikum på 25
- Jeg har hatt de to sprøeste dagene noensinne, smiler Melua fra scenen.

Det sprøeste er imidlertid at denne gigantiske undervannskatedralen er nesten tom: Sikkerhetsbestemmelsene gjør at vi ikke er mer enn 25 mennesker her nede. TV-folk, et par av Statoils øverste sjefer, to BT-journalister - og de plattformarbeiderne som fikk navnet sitt trukket ut av en hatt på lørdag.

Nå står de her og klapper takten, smiler andektig og hoier mellom sangene. Trommer og bass rumler i den voldsomme etterklangen, før de blir stille og Melua plukker frem en ballade, helt alene med kassegitar og mikrofon. Da er det som en engel har kommet ned fra oven for å synge på en dybde hvor bare hvalenes har gjort det før.

«How can I have got in so deep?»
synger hun til slutt, på gjennombruddslåten «The Closest Thing To Crazy».

Mens Melua tar fatt på den åtte minutter lange heisturen til overflaten, suser de enorme gassmengdene ned rørene og inn til land.

Verdensrekorden sikret
En time senere er hun tilbake igjen, med nytt publikum og sjefredaktør Craig Glenday fra Guinness World Records som vitne.
Larsen, Bjørn Erik Bjørn Erik Larsen
Fra salongen oppe på plattformen følger besetningen med når han overrekker henne diplomet for verdensrekorden etterpå.

- Dette er nå offisielt den dypeste konserten noensinne gjennomført, sier Glenday.

- Det var utrolig! Litt som den aller første konserten min, med så mye nytt som foregikk rundt meg, smiler Katie Melua til BT etterpå.

Den 22-årige popstjernen er høyt oppe, selv om hun nettopp har vært langt nede. På vei til fotografering på helikopterdekket forteller Melua om den fantastiske opplevelsen.

- Lyden er så merkelig, ekkoet vibrerer rundt overalt omkring deg der nede.

Satt klart miljøkrav
- Hvorfor takket du ja til dette?

- Fordi det hørtes så bisart og kult ut, og jeg liker å gjøre sprø ting, sier Melua. Først forsikret hun seg imidlertid om at Statoil var et oljeselskap hun kunne stå inne for.

- Alle er opptatt av forurensing og vårt forbruk av fossile brennstoffer. Jeg er klar over miljøfarene ved det, derfor ville jeg bare gjør dette dersom det var et miljøbevisst selskap - noe plateselskapet mitt sjekket for meg.

Mens fotografene kaster seg over henne er det tydelig at Melua fremdeles tar inn over seg det hun har vært med på - og hvordan det vil påvirke tredjealbumet som hun begynner å arbeide på i januar.

- Jeg tror det vil påvirke platen gjennom inspirasjonen jeg fikk her. Man kjenner på så mange rare følelser her ute.

- Er dette det mest crazy du faktisk har gjort?

- Tja, dette og å hoppe i fallskjerm, sier hun, tenker seg om og smiler:

- Jo, dette er det sprøeste jeg har gjort - mange folk har hoppet i fallskjerm og i strikk, men ingen andre har gjort dette.

Kjempe på Vågen
Aldri før har eit så stort skip lagt til kai ved Bryggen i Bergen.
Kjempe på Vågen - 'Star Java' (Foto: Steinar Apalnes/NRK)

Av
Sølve Rydland
Publisert 15.02.2007
- Det er nok lenge til me får sjå noko liknande i denne delen avBergen hamn, seier ein oppglødd hamnedirektør Gunnvald Isaksen.

For i ettermiddag la det største skipet som nokon gong har vore i den inste delen av Vågen, til kai ved Bryggen.

Dåpsbarn
Skipet er kommen til Bergen for å døypast. "Barnet" skal heita "Star Java" og er på 46.000 dødvektstonn. Det er reiarlaget Grieg Star i Bergen som eig "sværingen". Og sjølve dåpsermonien skal skje laurdag.

Skal frakta gjødsel
"Star Java" er eit heilt nytt container- og bulkskip, bygd i Japan. Men kjempen vil neppe verta noko vanleg syn i Bergen hamn, allereie sundag reiser den nydøpte i retning Herøya for å lasta gjødsel.

Nedstat Basic - Free web site statistics 


Report Content · · Web Hosting · Blog · Guestbooks · Message Forums · Mailing Lists
Easiest Website Builder ever! · Build your own toolbar · Free Talking Character · Email Marketing
powered by a free webtools company bravenet.com