frimurer.htm. (mason) og druider

theBergenPost1LIGHT "I mat og vin finnes styrke."  Homepage: masons.start4all.com Location: Bergen Norway the Norwegian International Masonic Directory masons.start4all.com A Must 4 Masons WorldWide More than 6066 Masonic and Related shortcuts to Masonry

theBergenPost1   Festival   Angels   Amalie   Philante   8. Mars   Kompasset   Nathalie Nordnes   Helsesak   Politiplukk   UiB   Edvard Grieg   Expo   Subbesi   Presten   Frimurer   Blog   BHG   HANSA   Rekord   MarkedsPlassen   Gal(l)eriet    Meteor     Utvandring     AKTUELL  Fyrstikksamler  BRANN   Stortinget  Botanik6  Jakt  Havelle  Haggis  Trommis  Hei(s)  Listen  GultKult  Ohldieck  Skriften  PIZZA  Fattigdom  Reality  Skype  Nattergalen  Broder  Skarr-Ring  Stamps  Torget  Torgethellig  Torgethuffda  Torgethygiene  Torgetsvenner  Torgetquevadis   Oppsop    Bergen 4All  Bergen  WW2  Politiet  Ord  Kuriosa  Helse  Bekkalokket  Universitas  Huset  EgoJournalen     Skur 8       Skolten       Dikkedokken    Torget      Almenningen    Pariserhjulet   Ingolf      Index       Enniken     Fenniken     Finken      Foken       Finnemann    Hannemann   Jonnemann    Svigermor    Marinen  Mariminehollet  Olinemor  Søthollet  Tehollet  Pillehytten  På Leven  Kor Tidi'   Ittemetitt  Kutenner  NOR/GE/WAY/WEGEN  Privateeye *  Greenland  Logistics  Viet nam  Vikings  Bergen  Masons *  uvc           Grønneviken AS er et arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede, en såkalt vekstbedrift.  Bedriften har varig tilrettelagte arbeidsplasser, arbeidspraksis i skjermet virksomhet, arbeid med bistand, tilbud til sosialklienter og tiltak for innvandrere.  Grønneviken Industrier AS ble etablert i 1976. I 2005 fusjonerte Grønneviken Industrier  AS og Bergen Arbeidssamvirke AS til Grønneviken AS. Bergen kommune eier 67 prosent av aksjene i bedriften.  Per oktober 2006 har bedriften 240 ansatte. Rundt 160 arbeider på Laksevåg, mens 80 er plassert ute i andre bedrifter på arbeid med bistand.

Internasjonalt seminar i Bergen Bergen kommune er vertskap når den internasjonale ekspertisen denne uken møtes til fagseminaret "Kalkmørtel i kaldt klima" i Bergen. Tekst og foto: ANNE KRINGSTAD Seminaret vil sette fokus på utfordringene ved å ivareta historiske bygninger og anlegg i mur INSPISERER: Problemer med vanninntrenging i Gamle rådhus gjør at fasaden skaller. Det finnes alltid en råd med slikt, selv om det kan bety en del prøving og feiling før en finner den rette løsningen, mener den skotske murerentreprenøren Leonard Grandison, her sammen med murer Arvid Grindheim fra Byggvedlikehold Spesielle utfordringer Bergen kommune er eier av landets største fredete, kommunale bygningsmasse i kalk og stein. Bergens fuktige klima med mye sur nedbør innebærer at vern av kalkbygninger er en teknisk og håndverksmessig utfordring. Riskantikvaren har et nasjonalt, faglig veiledningsansvar i disse saker, og vedlikehold av fredete kommunale bygg har de siste årene vært administrert av BBE KF i tett samarbeide med Riksantikvaren, Byantikvaren og Byggvedlikehold. Bergen har også hentet verdifulle kunnskap fra internasjonalt nettverk; - særlig fra England der man har liknende utfordringer knyttet til sur nedbør og vern av kalkbygninger. Kommunal spisskompetanse - Ekspertisen til de kommunale murerne er den beste investering for det fremtidige vedlikeholdet. Den spisskompetansen de kommunale murerne har på muring med kalk i fuktig, kaldt klima har betydd en kvalitetsheving de siste 20 årene, sier spesialkonsulent Bente Mathisen ved Byantikvaren. Internasjonalt seminar i Bergen Bergen kommune er vertskap når den internasjonale ekspertisen denne uken møtes til fagseminaret "Kalkmørtel i kaldt klima" i Bergen. - Vi har i alle år fulgt de råd vi har fått for vedlikehold av tak og fasader, men har likevel noen utfordringer. Vi er glade for at vi har den internasjonale ekspertisen samlet for å utveksle erfaringer her i Bergen, og tror seminaret vil hjelpe oss til å lage et godt vedlikeholdsprogram for de historiske bygningene våre, sier Mathisen.  Remember the 2996! Acquire this Tribute Professor i frimureri 16.mai 2006 Av: Didrik Søderlind, Journalist Engelskmannen Andrew Prescott er professor i frimureri. Ved Universitetet i Sheffield har man opprettet et eget senter som skal forske på frimurernes plass i britisk historie og samfunnsliv. The Centre for Research into Freemasonry er tilknyttet Universitetet i Sheffield, og åpnet dørene i år 2000. Senteret er det eneste stedet for akademisk forskning på frimureri i Storbritannia. Ikke at det finnes så mye forskning på frimurere andre steder, heller. I følge Prescott ligger arbeidet med å forske på britiske frimurere fremdeles i støpeskjeen. - Vi har en mengde bøker, manuskripter og objekter som britiske frimurere har tatt vare på gjennom årene. Dette materialet har britiske historikere bare så vidt sett på, og begynt å få en forståelse for betydningen av. Forskningen gjør ikke minst at vi finner nye innsikter og innfallsporter til store historiske figurer som har vært frimurere, forteller Andrew Prescott. Full forskningsfrihet The Centre for Research into Freemasonry finansieres av britiske frimurere. Internasjonalt er det ganske vanlig at universiteter mottar penger på denne måten. Men det er selvfølgelig en forutsetning at det råder full forskningsfrihet, og at frimurerne ikke på noen måte kan påvirke arbeidet. Dessuten har uansett frimurerne sine egne forskere. For eksempel har frimurerne i Oslo en egen forskningslosje. - Men slike forskningslosjer er gjerne mer opptatt av å forbedre frimurernes egen forståelse av hva frimureri er. Forskere som meg er gjerne mer interesserte i hvordan frimurerne er en del av samfunnet, kulturen og historien, sier Andrew Prescott. Underutforsket felt Prescott er egentlig middelalderhistoriker, og har bakgrunn som manuskriptkurator ved British Library. Professor Prescott (til høyre) sammen med Tom Begroth, en svensk frimurer. - Jeg har ingen bakgrunn innen forskning på dette feltet, men det er det jo veldig få som har. For i motsetning til Frankrike eller Amerika, der frimureriet har spilt en stor rolle når historien skal skrives, er frimureriet stort sett blitt ignorert av britiske yrkeshistorikere. - Dette er litt rart, siden frimureriet oppsto i Storbritannia og er en de sosiale bevegelsene med britisk bakgrunn som har hatt størst gjennomslagskraft. Frimureriet har en lang og til dels uoversiktlig historie. Dette gjør det også vanskelig å si eksakt hva frimureri er for noe. En definisjon vil variere fra land til land. Selv om det selvfølgelig er mye felles. Ikke minst at man er medlem i en lukket losje, der medlemmene er organisert i et hierarki med grader som man må gjennomgå ritualer for å oppnå. - Generelt sett kan man si at frimureri er den eldste sekulære broderlige organisasjonen. En frimurerlosje minner mye om middelalderske laug. Alle frimurere er ”brødre”, og som sådan arbeider frimureriet for å utbre broderlige følelser overfor medmennesker. Men det går hinsides dette. Frimureriet er også et system for moralsk oppseding, sier Prescott. Moral og mystikk Han sammenligner frimurernes ritualer med en slags moraliteter; den typen allergoriske skuespill man brukte i middelalderen for å formidle bibelske sannheter til publikum. Dekorativt forkle av den typen som brukes av frimurere - Et rituale som brukes av britiske frimurere gjenskaper dødsfallet til Hiram Abiff, som i følge murernes mytologi er murermesteren som skal ha bygget Salomos tempel. Personen som skal gå gjennom ritualet og få graden tar del i handlingen, og ved at han deltar er det lettere for ham å ta historiens moral inn over seg. Hensikten med dette er å foredle menneskesjelen, og dagens frimurere, som jo ytterst sjelden bruker arbeidsukene sine på byggeplasser, ser gjerne for seg at de skal bygge mennesket på samme måte som man bygger en praktfull katedral. Det er selvfølgelig ikke alle frimurere som har slike høytsvevende hensikter som første prioritet, mange blir også med i en losje fordi de synes det virker hyggelig. - Dessuten er det viktig å huske på den filantropiske dimensjonen, frimurerne er en av de største veldedige organisasjonene i Storbritannia, sier Prescott. Skarpe kontraster Frimureriet har gjennom sin historie utviklet seg i flere retninger. De kan være svært forskjellige. Omslaget til en frimurerkonstitusjon fra 1723. - Den største kontrasten finner du mellom engelsktalende frimureri, som ikke engasjerer seg i diskusjon om politikk eller religion, men krever at medlemmene tror på et ”høyeste vesen”. Dette “høyeste vesenet” trenger ikke være den kristne guden. Det betyr at muslimer, jøder, hinduer og så videre kan bli frimurere. Det engelsktalende frimureriet har et konservativt preg, men engasjerer seg ikke i politikk. På den andre siden av Kanalen er det ganske annerledes. - Det franske frimureriet utviklet seg fra midten av 1800-tallet til å bli noe som nærmest er den rake motsatsen til det britiske. Franske frimurere legger stor vekt på diskusjoner av politisk filosofi, og bærer på de franske republikanske tradisjonene. Dette har ført til politiske konsekvenser som at medlemmer av den franske Stor-orient-losjen har engasjert seg mot fremgangen til partiet Front National. Man har kunnet se hele losjer kledd i fulle regalier delta i demonstrasjoner mot fremmedfrykt. En av grunnene kan selvfølgelig være at frimurere godt vet hva det vil si å være utsatt for mistenkeliggjøring og fordommer, siden disse har fulgt dem gjennom hele deres historie. ”Avsløringer” - Bare 10-15 år etter at storlosjen i London ble grunnlagt, begynte folk å publisere sensasjonalistiske ”avsløringer” av hva frimurerne egentlig holdt på med. På fastlandet kom denne typen angrep stort sett fra den katolske kirken, som var redde for frimurernes ideer om religionsfrihet i tiden før den franske revolusjonen, forteller Prescott. - Hemmelige ritualer var ikke noe uvanlig på denne tiden, og selv laug brukte slike ritualer for å holde orden på sine medlemmer. Men frimureri var så populært, og hadde en så høy profil, at det tiltrakk seg mye veldig mye oppmerksomhet. Den skarpeste kritikken av frimurerne har kommet fra ytre høyre og ytre venstre og religiøse fundamentalister av ulike slag. I tillegg finnnes det en hel industri som produserer merkelige konspirasjonsteorier om dem. Men det er selvfølgelig ikke bare autoritære og totalitære krefter eller konspirasjonsteoretikere som er kritiske til deler av frimurernes virksomhet. Som ethvert samfunnsfenomen må losjene finne seg i kritikk. - Kritikken mot frimureriet gjenspeiler nok det preget frimureriet har i forskjellige land. I Storbritannia ses frimureri som noe gammeldags og konservativt, med tette bånd til kongehuset, som gjør at venstresiden er skeptiske til det. I Frankrike ses frimureri imidlertid som noe venstreorientert, noe som bekymrer kirken. Foreningsliv, ikke forretningsliv Kritikken i Storbritannia går stort sett på tanken om at det skal vokse fram lukkede forretningsnettverk rundt losjene. Dette er ikke rart, siden en del av dem som er med er velstående mennesker i forretningslivet. Prescott tror ikke det er så mye i disse spekulasjonene. - Mitt inntrykk er at de av murerne som er forretningsmenn er egenrådige fyrer. Hvis de kunne velge mellom en bra forretningsavtale med en ikke-murer og en dårligere avtale med en murer, ville de nok tenkt på pengene, sier han. Personlig er Prescott mest opptatt av de mindre fargerike sidene ved frimureriet. Han er mer interessert i vanlige frimureres liv, og har blant annet arbeidet med et prosjekt som ser på hvordan endringer i frimurerlosjen under industrialiseringen av den engelske byen Bradford gjenspeiler endringer i samfunnet for øvrig. Så det er tydelig at det å forske på noe så uvanlig som frimurere kan være ganske vanlig forskning, det også. Forsker på hemmelige ritualer 16.mai 2006 Av: Didrik Søderlind, Journalist Frimurernes ritualer er hemmelige, noe som har fått mange til å skumle om dem. Men så veldig hemmelige er de ikke. For svensken Henrik Bogdan har avlagt doktorgrad om dem. Henrik Bogdan er doktor i religionsvitenskap, og underviser ved Instituttet for religionsvitenskap og teologi ved Göteborgs Universitet. Bogdan avla sin doktrograd på forskning på ritualene til engelske, tyske og franske frimurerlosjer. Det var lettere enn man kanskje skulle tro. - Jeg kontaktet simpelthen losjene og sa at jeg ville forske på ritualene deres, og fikk raskt beskjed om at jeg hadde full tilgang til deres arkiver og manuskripter. Det var ingen hemmeligheter, men hvis jeg selv hadde vært frimurer ville jeg nok ikke fått tilgang på dette materialet, forteller Bogdan. For hele poenget med at ritualene er hemmelige er jo nettopp at den som deltar ikke skal vite hva som skjer på forhånd. Fra forsker til frimurer Etter hvert ble svenske frimurere oppmerksomme på Henrik Bogdans forskning, og han ble invitert til å holde et foredrag i losjen i Stockholm. Det endte med at han selv ble medlem av den svenske Johannesorden. Her er ikke muligheten til å forske på ritualene like god. - Selv om det er blitt en større åpenhet rundt ritualene i det svenske systemet, så er det bare dokumenter fra før 1750 man får forske på. For nyere ritualer ligner for mye på dem som brukes i dag. Uproblematisk Men ritualene som brukes i Norge og Sverige er publisert i flere sammenhenger, og det er ingen som vil hindre ham i å forske på dem. Bogdan kan uttale seg om disse ritualene som forsker, men ikke som frimurer. Selv opplever dette som like uproblematisk som om han skulle vært en kristen kristendomsforsker. Han har verken møtt skepsis fra sitt universitet eller forsøk på å styre hans forsking fra andre frimurere. - Man må jo bare være klar på at man ikke skriver fra et innenfraperspektiv, men at man skriver som akademiker, med de samme kilder som alle andre har tilgang til. Mellom to fagstoler Bogdan er en nokså ensom svale innen sitt fagmiljø. For det er bare de siste 10-15 årene at frimureriet i det hele tatt er blitt forsket på. - Det samme gjelder for så vidt alt det man kalle vestlig esoterikk, det være seg alkymi, kabbalisme, frimureri og så videre. Dette feltet har falt mellom to stoler, mener Bogdan. - På den ene siden har man hatt teologer, som studerer kristendommen. Men teologene tar gjerne avstand fra esoterikken fordi man ser det som vranglærer eller kjetterier. Derfor ville man ikke studere det heller. Henrik Bogdan, forsker på frimurere. - På den annen side har man hatt vitenskapshistorikere som studerer naturvitenskapens framvekst, der fenomener som alkymi har spilt en rolle. Men slike historikere tar også avstand fra esoterikken, fordi de ser det som noe ufornuftig, noe som ikke bygger på rasjonell tenkning. Dette er nå under forandring. Bogdan er del av en nyere strømning der religionshistorikere, kunsthistorikere, litteraturvitere og andre fagfelter forsker på det esoteriske. Omstridt Det er ikke til å stikke under en stol at frimureriet kan være et kontroversielt tema, og mye av det som er skrevet om emnet er det Bogdan kaller ”avsløringslitteratur”: Bøker som med større eller mindre grad av seriøsitet setter seg fore å avsløre hva frimurerne egentlig driver med når det møtes. Men mye av denne litteraturen tar utgangspunkt i amerikansk eller andre utenlandske former for frimureri, og ignorerer særegenhetene med det som brukes i Norge og Sverige, mener Bogdan. - Det skandinaviske frimureriet er unikt ved at det hviler på en kristen grunn. Det vil si at for å kunne bli med i frimurerordenen må man bekjenne seg som kristen. Det er ingen som spør hva slags kristen du er; du kan være katolikk, protestant eller frikirkelig, eller ikke tilhøre noe trossamfunn i det hele tatt, men kravet til kristen tro er unikt for det svenske systemet. Franske frimurere har ofte vært radikale. - I andre land har heller et krav til at man skal tro på en høyeste Gud, og dermed kan tilhøre en hvilken som helst religion. Det finnes også et humanistisk frimureri, der man ikke trenger å være troende i det hele tatt. Bogdan forteller at det pågår diskusjoner innen frimurersystemet der en del vil at man skal åpne opp frimureriet for ikke-kristne. Dette betyr særlig at det vil bli lettere for innvandrere som ikke kommer fra kristne kulturer å bli murere. Mystikk og tradisjon I Norge finnes det i dag 18 000 frimurere. Det finnes ingen systematiske undersøkelser eller akademiske studier av hvorfor mennesker velger å bli medlemmer av en losje, men Bogdan mener det bare er et tidsspørsmål før man begynner å forske på dette. - Det jeg kan se, uten å ha noen vitenskapelige belegg for det, er at det finnes mange forskjellige grunner. En del som blir mer er genuine søkere, mennesker som er interessert i vestlig esoterikk, alkymi eller innvielsesritualer. Dette er jo en del av frimureriets arv. - Så er det en del som er mer interessert i det kristne aspektet, og er simpelthen er tiltrukket av den kristne mystikken man møter i losjene. En annen viktig kategori er dem som i følge Bogdan ser losjen som en slags klubb. - De er opptatt av det sosiale, av tradisjoner, og synes det er stas med middager der man kler seg opp. På mange måter er frimureriet som en tidsmaskin som tar medlemmene 500 år tilbake i tiden, og det er en del som liker dette. - En annen faktor særlig som en del yngre frimurere setter pris på, er at man i losjene kun omgås menn. Dette er en styrke fordi menn i dag omgås lite over generasjonsgrensene. I en losje kan man være 25 år og diskutere med en mann på 75, noe man veldig sjelden gjør i dag. For disse er losjen som en slags oase, forteller Bogdan. Hemmelighetskremmeri? Det er ritualene som har vært Bogdans innfallsport til studiene av frimureriet. Og et av de vanligste spørsmålene når det gjelder frimureri går nettopp på ritualene, som man holder hemmelige. Selv om medlemskap og statutter er like åpne som ethvert husmorlag, tier norske og svenske frimurere om de ritualene medlemmene går gjennom når de skal opp til en ny grad. For en utenforstående kan det virke merkelig at frimurerne er villige til å betale en høy pris i form av mistenkeliggjøring og fordommer for å holde sine ritualer hemmelige. - I de fleste andre land er man helt åpne om ritualene, og man kan kjøpe ritualene i butikker drevet av frimurere selv. Men i Norge og Sverige er ikke ritualene så godt kjente, derfor har man valgt å fortsatt holde dem hemmelige. - Så hvorfor gjør ikke skandinaviske frimurere det samme? Annie Besant: Okkultist, kvinnesaksforkjemper og frimurer. - Grunnen til dette er ikke at ritualene inneholder så mye grensesprengende, men det har enkle psykologiske årsaker. Når man gjennomgår et innvielsesrituale skal man ikke kjenne til hva som kommer til å skje, for da fjerner man et viktig aspekt ved innvielsen: Man skal være uforberedt, man skal reagere spontant. Man skal settes i en psykologisk tiulstand der man er mottagelig for alvoret i situasjonen. Dette kjenner vi fra innvielsesritualer over hele verden. - Så innvielsen blir et slags psykodrama? - Akkurat. Det er det det handler om. Det blir et skuespill der kandidaten, den som skal innvies, er i sentrum og er hovedaktøren. Kristne menn og feministiske hekser Selv om frimureriet kan virke konservativt og gammeldags, er det på mange måter en viktig kilde til å forstå moderne religiøse bevegelser. Dette er fordi frimurernes ritualer har hatt stor påvirkning på moderne okkultisme og nyreligiøsitet. Faktisk bruker norske frimurere, som utelukkende er kristne menn, og tilhengere av den moderne heksereligionen Wicca, som ofte er feministisk inspirerte hedenske kvinner, ritualer som har samme røtter. - Gerald Gardner, som på mange måter var den moderne heksebevegelsens stamfar, bygget et innvielsessystem som i store trekk er hentet fra frimureriet. Ritualene og gradene er veldig like, at man får et nytt navn, gjenkjennelsestegn og så videre. Dette er ikke så ironisk som man skulle tro. Det finnes nemlig en lang tradisjon for såkalt samfrimureri, der både kvinner og menn kan bli medlem av samme losje. En av de mest kjente av disse er nok Annie Besant. Besant var både kvinnesaksforkjemper og forkjemper for teosofien, en okkult retning som var en sterk påvirkning på Rudolf Steiner (som her til lands er mest kjent som grunnlegger av Steinerskolene). UR FRIMURARNAS MÖRKA HISTORIA AV JÜRI LINA I det medeltida Europa var den geomantiska byggnadskonsten högt utvecklad. Geomanti var ett uråldrigt magiskt koncept. Byggnader skulle ställas i rätt relation till universums och naturens kraftflöde för att bli till välsignelse. Genom geometriska kunskaper blev en sådan byggnad en resonanslåda som förstärkte naturens positiva energier. Det skulle vara behagligt att vistas i geomantiskt konstruerade byggnader. De arkitekter som följde geometrins regler, kunde vara i kontakt med den underliggande magiska ordningen i naturen. Genom att utnyttja geomantiska kunskaper kunde man uppnå välgång. Genom att skapa en magiskt korrekt arkitektur kunde de fria murarna låta dem som skulle bo i deras byggnader komma under naturimpulsers inflytande. Då var arkitekturen en magiskt laddad konst. Det handlade om lagen för samspel i naturen. Hantverkare började bilda sammanslutningar inom sitt yrke. Dessa skrån hade till ändamål att verka som ett slags fackförening och brödraskap. De kunniga byggnadsarbetarna ville även få lättnader i sin svåra tillvaro och föra sina naturenliga och hemliga kunskaper vidare. Även därför förenades de i gillen. Redan år 926 grundade de fria murarna sin loge i engelska York. I de fria murarnas loger undervisade man lärjungarna i den geomantiska byggnadskonstens hemligheter. År 1375 beskrevs i ett dokument, sedermera funnet i Londons stadsarkiv, att de fria murarna var hantverkare som ej fjättrades till torvan av feodalherrarna utan var fria att resa runt i landet och i Europa. Föreningarna hade s k fribrev med vidsträckta privilegier från påvar, furstar, städer och kloster. Därför tilläts de vandra till olika platser och andra länder och söka arbete via andra loger på olika håll i Europa. Bofasta murare kunde söka arbete endast inom ett begränsat område. Les mer, klick .. Typisk bergensk å være beskjeden Så kan endelig en ufordelaktig myte om bergenserne avlives. Det er nemlig slått fast at det er typisk bergensk å være beskjeden. I flere århundrer har vi veket tilbake for all brautende selvhevdelse. Finn Bjørn Tønder Publisert: 14. okt. 2005  Hvis du ikke er barnefødt i byen mellom fjellene har du sikkert allerede nå tenkt at dette må være feil. Ja, selv vi innfødte kan tvile på påstanden. La oss derfor raskt legge til at det er typisk bergensk å være beskjeden når det gjelder hus. En rykende fersk bok, «Hus i Bergen», viser at det alltid har vært slik. En av forfatterne, førstekonservator ved Vestlandske Kunstindustrimuseum og magister i kunsthistorie, Trond Indahl, sier da også til Bergens Tidende: – Bergenserne har aldri lidd av den gigantomanien vi ser i andre byer. Her har det aldri handlet om å bygge stort, men heller være opptatt av vakre, små detaljer. Beskjedne dimensjoner I boken siteres også kunsthistorikeren Einar Lexow, som tok for seg byggeskikken og arkitekturen i Bergen fra 1702 til 1850 i en bok som utkom i 1930. Lexow skriver: «Hovedinntrykket blir dog alltid det samme: beskjedne dimensjoner, beskjedne materialer, men en makeløs evne til å utnytte alle muligheter, til å gjennomarbeide alle detaljer, - en arkitektur, som sjelden tilstreber monumentalitet, men som alltid er sirlig og ofte elegant, et fullkomment uttrykk for en velstående borgerstand som setter pris på den selskapelige form, som ynder munterhet og vidd, men som viker tilbake for all brautende selvhevdelse. Det gode poeng er hovedsaken, i den bergenske arkitektur som i den bergenske veltalenhet.» Skriver under på det – Jeg tror jeg kan skrive under på det, sier førstekonservator ved Vestlandske Kunstindustrimuseum og magister i kunsthistorie, Trond Indahl, til Bergens Tidende. Sammen med nå avdøde magister i kunsthistorie, Åse Moe Torvanger, og hennes kolleger Erlend Hofstad og Espen Valand Stange, har Indahl ansvaret for teksten i «Hus i Bergen», som BT-fotografen Knut Strand har illustrert. – Selv ikke mektige, danske konger klarte å beordre bergenserne til å tenke stort når det gjaldt hus. Bergen har vel egentlig alltid vært preget av storkjøpmenn som ville ha det på sin måte. Og de ville ha det bergensk og smått, men med mange, vakre detaljer, sier Indahl. Selv fremhever han helst trehusbebyggelsen fra 1600- og 1700-tallet. – Det forundrer meg at turistmyndighetene ikke har gjort større nummer av den. Den er unik og må være eksotisk for mange turister. Bergen er jo Europas viktigste treby med en rik og spennende arkitektur gjennom mange hundre år. I motsetning til de fleste andre byer i Norge ble ikke Bergen nyregulert på 1600- og 1700-tallet, men beholdt sin gamle byplan med allmenninger og smau, sine gamle eiendomsgrenser og gamle bebyggelsesform. Det forklarer nok også hvorfor det sjelden ble bygget stort. Men heller ikke etter mange branner ble det annerledes. Branner førte ofte til helt andre byer med storhus i Trondheim og Oslo, for eksempel. Men i Bergen bygget vi opp igjen på samme måten, sier Indahl, som absolutt mener at bergenserne kan være stolte over husene her i byen. Selv er han født i Sarpsborg. Gikk bakover – i Bergen Da 1900 ble passert og andre byer var opptatt av nasjonalisme og bondekultur i arkitekturen, fortsatte bergenserne med å være bergensere. Her ville vi ha villaer og bygårder inspirert av lyststeder og gamle byhus – fra Bergen. – Christian Korens forskning skapte også sterk interesse for Bryggen, som senere har vært byens ikon, en inspirasjon for husbyggere, sier Indahl, som selvsagt er langt mer detaljert om emnet i boken og på en utstilling som åpner i Permanenten i morgen. Utstillingen heter også «Hus i Bergen» og viser en rekke modeller av Bergen og av enkelthus i byen, samt gamle og nye bilder og tegninger. Typisk bergensk? – Finnes det typiske bergenske hus? – Ja, først og fremst de små trehusene, helst med svai på taket. Men også etter at det ble påbudt med murhus i sentrum opprettholdt byen mye av det bergenske. Også murgårdene ble mindre monumentale enn andre steder, pyntet og med skråtak de også. Byen har også klart å tilpasse nybygging ved den gamle bebyggelsen på en god måte. I det hele tatt er det grunn til å være stolt over byggeskikken i denne byen, sier Indahl til BT, og trekker frem Telenors bygg på Kokstad som det flotteste i moderne tid. – Viktig nasjonal arkitektur, sier han om det. – Har du et favoritthus i Bergen? – Det må være flere av de små trehusene i Lille Øvregate. – Det styggeste huset i Bergen? – Jeg skal være forsiktig med å svare på det. Men Holbergsallmenning 11, det gamle Løveapoteket, er i alle fall det huset som har fått styggest behandling. Det var kanskje et av byens aller flotteste hus. Nå er det fullstendig ødelagt etter ombygging, sier Indahl. – Mange sier svaien på mange hustak er typisk bergensk, og at den ble skapt for å få regnet fortere bort? – Svaiene er et 1700-talls trekk som slett ikke bare finnes i Bergen. Men det er mest av svaiene her, og byens innbyggere fortsatte jo med den. Derfor er den blitt typisk bergensk. Men det var nok håndverkere fra Tyskland og Danmark som innførte den skikken her, inspirert av kinesiske hus. De såkalte gavlhusene fra 1880-tallet er nok enda mer typiske bergenske. Gavlene på murhusene var nok likevel inspirert av svaiene på trehusene, sier han. – Som det meste i husbebyggelsen i Bergen er; inspirert av fortiden – i Bergen. Plages av lukt og roping på jobben En av ti svensker er plaget av at arbeidskolleger og deres kroppslukt, fordi de lukter ille, viser en ny arbeidsmiljøundersøkelse.  I Sverige betegnes dette faktum som et stort samfunnsproblem de sliter daglig med på jobben. På andreplass kommer høylydte medarbeidere. 36 prosent plages av det, skriver Svenska Dagbladet. Plagsomme ringelyder på mobiltelefoner er det tredje største irritasjonsmomentetFoto: Lars Slettebø   Forvirret franskmann dukket opp i Danmark Det siste den eldre franskmannen husker var at han akkurat hadde spist middag med kona på Korsika Publisert: 09. jun. 2005 I neste øyeblikk befant han seg utenfor Esbjerg i Danmark. - Han trodde han akkurat hadde spist middag med kona på Korsika og så tatt ferja over til Sør-Frankrike, sier Carsten Jensen i Esbjerg-politiet. I virkeligheten hadde mannen spist kveldsmat i Hamburg og så tatt ferja over til Danmark. Han hadde ingen papirer eller penger på seg og visste ikke hvem han var. - Vi stoppet ham etter at flere bilister rapporterte at han kjørte svært uvørent, og de trodde han var beruset, sier Jensen og legger til at mannen ikke hadde drukket. - Han hadde ingen anelse om at han var i Danmark og trodde han snakket med franske politimenn.                                                                        Rune Bergan IV/V  Åpenhet - for hvem?   Freemasonry Phoney Masonry Antient & Primitive Rite Big Degree List I den senere tid har tema som åpenhet og kvalitet vært drøftet i ulike fora, blant annet her i Logekjeden. Enkelte mener Ordenen burde åpne mer opp, enkelte mener sågar at en større grad av modernisering av ritualer, språkform er på sin plass for å trekke flere unge til Ordenen. I den senere tid har tema som åpenhet og kvalitet vært drøftet i ulike fora, blant annet her i Logekjeden. Enkelte mener Ordenen burde åpne mer opp, enkelte mener sågar at en større grad av modernisering av ritualer, språkform er på sin plass for å trekke flere unge til Ordenen. Gjennom de siste år har Ordenen beveget seg mot en større åpenhet, man har hatt flere avisreportasjer, blant annet fra Bergen hvor vår PM med stor grad av kløkt og forstand har vist journalister rundt i logen, med bilder fra I gradssalen. Denne type åpenhet er udelt positiv, og den viser at vi som Orden er villige til å komme skeptikere i møte. Men åpenhet har mange ansikter, og når den generelle åpenhet endrer seg står vi som loge i en ”ærverdig og eldgammel” Orden også i fare for å mistolke denne dreiningen. Vi må derfor vokte oss for på hvilken måte vi bruker tanken om øket åpenhet. Logerommet kan romme mange storslåtte opplevelser, syns – og sanseinntrykk som gjør noe med deg. Personlig er jeg glad for at jeg ved min opptagelse aldri hadde vært i en Johannessal, og det var nok med på å gjøre denne opplevelsen enda mer kraftfull. Det skapte en helhet som rørte noe i meg. Å arrangere åpne informasjonsmøter, f.eks ”fredagskveld i logen” der brødre kan ta med seg mulige resipiender og familie er et prisverdig og viktig tiltak. Det gir svar på spørsmål, det setter ting i perspektiv både for faddere og kommende brødre. Men er det riktig å bruke de virkemidlene som egentlig hører hjemme i en annen setting? Står vi i fare for å ”avsløre” noe som burde høre hjemme i det øyeblikk vi virkelig får ”se?” Dette har også med kvalitet å gjøre, at Ordenen og den enkelte loge er seg bevisst det ansvar i forhold til den arv som forvaltes. Selve Johannessalen er jo gjengitt i mange publikasjoner, og er en ”åpen” sal – slik har det vært – og slik bør det vel være. Det arrangeres kulturtilstelninger, soarés og andre evenementer som er viktige i en losjes liv. Da er det flott, viktig og riktig å kunne vise I gradssalen i sin prakt. Men bør vi ikke i åpenhetens navn vokte oss for å ofre deler av resipiendens opplevelse i vår streben etter modernisering og mulig misforstått åpenhet? Nå mener ikke jeg at vi bør gå tilbake til de tider da man som gutt ikke fikk komme til logens juletrefest det året man fylte 12 år, nettopp med tanke på at denne en dag var en ung herremann og potensiell frimurer. Åpenhet er nødvendig, fordi samfunnet har endret seg, og derigjennom også dagens resipiender. Men vi må vokte oss for ikke å ”overselge” i en tid da Ordenen kjemper om menneskers tid med et uendelig stort antall ”konkurrenter.” Man skal ikke ta lett på ønsket om modernisering, noe kan være på sin plass. Men åpenhetstanken kan skape trang til å bruke elementer som hører hjemme i den enkeltes opplevelse, i det øyeblikket losjerommet og hjerterom åpnes og møtes. Og da blir det feil form for åpenhet, som igjen skaper en alminneliggjøring av noe som faktisk er spesielt. Derfor bør bruken av tempelet (selv om det er et ”åpent” rom) være preget av samme holdning som for de øvrige rom i en loge. På den måten frarøver en ikke noen deler av en opplevelse. Og virkemidlene som oppleves som storslått bør være bevart til de øyeblikk de er ment for. Vis – og bruk rommet, spar opplevelsen! Alle arrangementer i losjen er i seg selv et strålende tiltak. Men mye kunne sikkert vært gjennomført uten bruken av de elementer som i et logemøte er viktig for totalopplevelsen. Denne innfallsvinkelen fører i verste fall til at den store førstegangsopplevelse mister litt av sin kraft, og det på det viktigste punktet – i starten på en lang vandring. Og det er vel ikke det vi vil med økt åpenhet? Den Norske Frimurerordenen   Oversikt over alle norske loger. Pekere til utenlandske broderskap. Odd Fellow Ordenen i Norge   Ønsker å spre vennskap, sannhet og kjærlighetens grunnprinsipper blant mennesker. Frimurersøk   Her kan du søke etter alle medlemmene i Den Norske Frimuerordenen. Søk på navn, sted, grad eller tittel. Det Gylne Rosenkors (nl)   Norskspråklig nettsted om Det Gylne Rosenkorsets Internasjonale Skole. Baserer sin kunnskap på den Gnostiske filosofien. Masons.start4all   Stor norsk startside om frimureri. Engelskspråklig. Ren pekersamling. Ordenen Riddere av det Hvite Kors   Ordenen karakteriserer seg selv som konservativ, men likevel åpen for utvikling. Har vært i Norge siden 1902. Rosenkors-Ordenen A.M.O.R.C.   Informasjon om ordenens historie og tro. Sandefjordlogene   Losjer i Sandefjord. Tempelridder ordenen   I følge nettsiden er dette et ordensselskap for menn, som skal utvikle og veilede medlemmene til selvstendig tenkning omkring sentrale verdispørsmål. Ordenen bygger på et klart kristent grunnlag, men er ingen menighet. Nettsidene inneholder informasjon om ordenen. Gammaglimt kan bli vårt endelikt Gammaglimt kan med urovekkende grad av sannsynlighet gjøre slutt på menneskeheten. Publisert: 10. okt. 2005 Gammaglimt oppstår i universets kraftigste eksplosjoner, når tunge og superhete stjerner eksploderer og dør, når nøytronstjerner kolliderer og danner svarte hull eller når et sort hull svelger en nøytronstjerne. I FERD MED Å KOLLIDERE: Kunstnerisk fremstilling av to nøytronstjerner som er like ved å kollidere og smelte sammen. Det er nettopp avdekket at slike kollisjoner kan forårsake korte gammaglimt. Voldsom energi Energimengdene som utløses er ufattelige. Gammaglimtet lyser en kort stund (fra brøkdeler av et sekund til noen sekunder) like kraftig som alle universets milliarder på milliarder av stjerner til sammen. Glimtet består av flere typer stråling. Fra eksplosjonen strømmer gammaglimtet ut i to stråler, i motsatt retning av hverandre. Den som måtte stå i veien for en av disse strålene får det ikke greit, selv mange milliarder kilometer unna. Tidligere massedød? Senere forskning har reist spørsmålet om noen av massedødene som har rammet livet på jorden i forhistorisk tid kan skyldes gammaglimt. De siste 600 millioner årene har det forekommet fem masseutryddelser av dyr og planter på jorden. Sannsynligvis var det en asteroide som avsluttet dinosaurenes æra for 65 millioner år siden. Årsaken til de andre masseutryddelsene kan ha vært vulkaner, asteroider eller - gammaglimt. Den 22. februar 2001 nådde restene av et urgammel gammaglimt frem til jorden etter å ha vært på reise i 9 milliarder år. Utbruddet inoniserte jordens atmosfære og forårsaket til og med stråling på bakken. Hadde et slikt utbrudd skjedd i vår egen galakse kunne vår sivilisasjon bukket under. Farlige stjerner nær oss Dessverre er det nokså nylig oppdaget en hop med tunge, eksplosive stjerner ganske nær oss i Melkeveien. Bare 5.500 lysår unna i stjernebildet Svanen er det funnet mange stjerner som kan føre til dommedag på jorden når de eksploderer om en million år. Energien de vil utløse er mer enn nok til å grille hele jordkloden. Spørsmålet er hvilken vei strålene med gammaglimt går, om de kommer vår vei. Beregninger viser at det er 40-50 prosent sannsynlighet for at slike gammaglimt treffer oss innen en million år fra nå. Vår trøst er at det neppe kommer til å skje før det har gått cirka 100.000 år. Ragnarok Hvis eller når det skjer, vil jorden i et minutts tid bades i rundt 100.000 ganger dødelig stråling av gammastråling og andre energirike partikler. Alt organisk materiale vil begynne å brenne. Så kommer et flere dager langt bombardement med kosmisk stråling, og skurer med såkalte sekundærpartikler som til og med trenger langt ned i bakken. Selv liv under jorden og i havene vil stryke med.   Frimurerne i søkelyset Mistenkeliggjøring av frimurerne avdekker manglende kunnskap om Frimurerlosjens kulturelle betydning og humanitære arbeid gjennom århundrer ANDERS CHR. GOGSTAD Frimureriet er opprinnelig utviklet fra de gamle håndverkslaugene med deres forankring i middelalderens fromhetsliv. Den første engelske storlosjen fra 1717 var preget av åndelig liberalisme på kristen grunn. Frimureriet kom til Sverige i 1735 og til Norge i 1749. Fra Gustav III til og med Gustav VI Adolf, gjennom mer enn 200 år, har ordenen i Sverige og i Norge inntil 1905 hatt den svenske kongen som stormester. Ved unionsoppløsningen fikk de norske losjer sin administrative uavhengighet. Frimureriet var et produkt av opplysningstiden. Det ble bygget opp som et undervisende system, inndelt i grader, der medlemmene får øket innsikt i livets symbolske mening gjennom ritual og seremoniell. Dette levendegjør livets budskap og bidrar til personlig modning og moralsk utvikling. Frimureriets store kulturelle betydning i Europa gjennom tidene er lite kjent i Norge. Personer som Mozart og Goethe, Kipling og Sibelius var frimurere. Some masonic humour from France Lite er også kjent om det omfattende humanitære arbeidet som frimurersamfunnet utfører. I Sverige når dette opp i mange millioner kroner og spenner fra Frelsesarmeen til idrettsorganisasjoner. Omfattende forskningsprosjekter blir finansiert ved universiteter og høyskoler. Også i Norge utfører Frimurerordenen et omfattende sosialt arbeid i stillhet og diskresjon, og det tildeles også her offentlig utlyste stipendier. Med den utpregede kristen-humanitære målsetningen og som en intellektuell åndsretning med sitt kritiske søkelys på menneskesinnet, har frimureriet alltid vært fryktet og forbudt i land med autoritære regimer, som i de tidligere fascistiske og kommunistiske stater. Tyskland ble frimureriet forbudt etter nazistenes maktovertagelse dels pga. dets karakter av "konspirativ organisasjon", dels ut fra forestillinger om den nære sammenheng med jødisk religionsutøvelse og inspirert av general Ludendorffs voldsomt frimurerfiendtlige publikasjoner. Den 19. september 1940 forbød Reichskommissar Terboven frimureriet i Norge. Losjene ble oppløst, formue, eiendommer og verdipapirer beslaglagt og losjens øverste embedsmenn midlertidig arrestert. Noen dager senere dro det norske politi rundt til alle frimurere og avkrevde dem frimurerringene. Tyskerne rykket inn i Storlosjen i Oslo og åpnet huset. Regalier, inventar og møbler lå åpent for innsyn og beslag. Tyskerne og NS åpnet losjen i Oslo som museum den 1. desember. Den ble besøkt av ikke så få nysgjerrige. NS-avisen Fritt Folk publiserte i desember samme år "avslørende" reportasjer og artikler: "Det praktfulle rike og mektige underjordiske Norge." Det ble utgitt en guidebok "Frimureriet avsløres", samt en større publikasjon "Frimureriets hemmeligheter", og vi finner aggressive angrep på frimurerne i SS-organet "Germaneren" og "Hirdmannen". Hitlers spesialsakkyndige på frimurerspørsmål - den høye SS-offiser professor Franz Six besøkte Oslo flere ganger og holdt foredrag om frimureriets trussel mot den nye tid. De omtalte publikasjoner er alle idag tilgjengelige ved Nasjonalbiblioteket, og synes åpenbart fortsatt å være et kildemateriale for våre dagers angrep på frimurerne. De tyske okkupasjonsmyndigheters hensikt med aksjonen i Norge 19 -20 september 1940 var nok for alltid å slå ut frimureriet i Norge. Slik gikk det selvsagt ikke. Frimurere ble forfulgt og fengslet, andre hadde sentrale oppdrag i motstandsbevegelsen. De handlet ikke som gruppe, men deltok som andre nordmenn i motstandsarbeid og holdningskamp, og søkte å tilpasse og anvende de frimureriske idealer i sine daglige gjerninger. Frimureres forhold til NS var regulert gjennom en partiforordning av 28. november 1940. Etter denne måtte bl.a. tidligere frimurere frasi seg enhver videre befatning med frimureriet, og de fikk en viss prøvetid før de ble opptatt som fullverdige medlemmer eller fikk ansettelse i offentlige stillinger. Fra tid til annen oppstår det fremdeles i vårt land angrep på og mistenkeliggjøring av frimureriet med kollektiv fordømmelse av de nær 20000 norske frimurere, som konspiratoriske, fordekt korrupte og en virkelig samfunnsfare. Frimurernes hemmelighet er utelukkende det pedagogiske gradssystemets innhold, som står sentralt i arbeidet med den enkeltes personlige utvikling. Intet annet er hemmelig, og den internasjonale litteraturen om frimureriets historie og ideologi er omfattende og tilgjengelig for alle. Uvitenheten er fremdeles så stor at massemedier og motstandere må ty til forrige århundrets og nazitidens skrekkpropaganda for å vekke den tilsiktede sensasjon og få mobilisert den tradisjonelle norske intoleranse mot noe som er fremmedartet og vanskelig å forstå. Angrepene er dels fundert på gamle folkelige fordommer om ritualer og symboler, dels på mistenkeliggjøring av formål og hensikter som antidemokratiske og truende.  Det har også tidligere vært foreslått at folk i styrende samfunns funksjoner burde forbys medlemskap. Den samme intoleranse har vi stadig sett hos såkalt venstreradikale, og nå på ny med utgangspunkt i SV og partiets stortingsrepresentanter. Deres argumenter virker som isgufs fra fjerne år, år som vi alle trodde var blitt historie. Frimurernes humanistiske og kristne-liberale livssyn har alltid vært en trussel mot de totalitære samfunns makt filosofi og intoleranse. Frykten for "det indre brorskap" har også stadig kommet til uttrykk som argumenter for forbud mot organisasjonen, slik vi også hører det i dag. Det er ikke til å tro at bl.a. lederen av Stortingets kontrollkomité, Sosialistisk Venstreparti og enkelte andre stortingsrepresentanter etter beste øststat mønster vil kneble medlemmer av storting og regjering ved forbud mot medlemskap i en etter deres oppfatning kulturelt uønsket organisasjon. Korrupsjonsfare kan alltid brukes som ugjendrivelig argument. Signaleffekten kan bli dramatisk dersom lignende krav etter hvert vil bli stilt til andre i ledende politiske eller administrative posisjoner. Uansett betyr slike krav en reell fare for at elementære demokratiske rettigheter om bl.a. foreningsfrihet blir tilsidesatt. Tross de store samfunnsforandringer som har skjedd under disse 250 år, forbud og politisk forfølgelse i mange land, har frimureriet overlevd forandringene. Det pedagogiske system har vært uforandret gjennom hele denne tiden, og det samme gjelder stort sett symboler og ritualer. Det er opprørende at en 250 år gammel organisasjon som har full åpenhet om lover, medlemslister, regnskaper og formål - i et demokratisk samfunn skal bli stemplet som hemmelig, mer eller mindre korrupt og konspiratorisk. Det rammer tusenvis av medlemmer i embedsverk og geistlighet, fra alle politiske partier og fra alle yrker i samfunnet. Indre samhørighet og lojalitet er viktige dimensjoner i frimurersamfunnene, men kan sikkert være enda sterkere i de mangfoldige lukkede kameratkretser, politiske, faglige og religiøse interesse fellesskap, hvor ingen andre har innsyn. Også i dagens samfunn finner vi mange andre "lukkede" organisasjoner som f.eks. avholdsloger, religiøse samfunn, Tempelriddere, Odd Fellow, kvinneloger som Rebekka og Maria, som alle har sine ritualer og symboler som ikke angår andre enn medlemmene.    - Europa svikter Reuven Moskovitz er israelsk historiker og sier at han har vært fredsaktivist like lenge som Israel har eksistert. Israel har ført feil politikk siden staten ble dannet og er ikke i stand til å endre den uten press utenfra. Europa svikter, mener Moskovitz, som på vegne av palestinerne fristes til å gjenta Émile Zolas «J'accuse», «jeg anklager». Publisert: 18. apr. 2005 Georg Øvsthus Den rumenske jøden Reuven Moskovitz overlevde Holocaust. I 1947 kom han til det daværende Palestina som aktivist. Det måtte aldri bli mer krig i Europa og ellers. En ny verden måtte skapes ikke bare for jødene. - I mitt nye hjemland Israel så jeg at lederne bare var opptatt av jødenes skjebne. Siden har vi fortsatt i feil retning. Problemet var Israels nye identitet, at vi hele tiden så en fiende i de andre. Den slags endte ikke med Tysklands nederlag. Palestinerne ble demonisert. De arabiske statene bidro ved å nekte å anerkjenne Israel og ved å overta antisemittiske holdninger. Israel er et demokrati. Men det ble også et Preussen; en hær fikk en stat. Jeg er ingen fiende av mitt land. Det er godt at vi har staten Israel, for Europa viste at det ikke kunne integrere jødene. Men vi må integrere oss i området der vi befinner oss, i Midtøsten, og samarbeide om vannressurser og økonomisk utvikling for alle. Det skaper fred. Vi må ta eksempel av Frankrike og Tyskland etter 1945. Det skjer ikke så lenge vi bare snakker maktens språk. Israel er et rikt land. Men dets politikk har i alle disse 50-60 årene vært preget av håpløshet. Siden Israels fødsel har vi trodd at ABC-våpen ga oss sikkerhet. Israel sa at araberne ikke var til å stole på, men det var Israel som brøt avtalene. - Gjør statsminister Ariel Sharon da bare galt verre? - Bak ham finner man de religiøse, våre fascister og de ekstreme bosetterne. Israel er ikke en fascistisk stat. Men der er fascistiske trekk i vår propaganda når vi demoniserer palestinerne. Hvorfor kan det ikke gå hos oss som i Weimar-republikken? Ekstremistene kan få makten i Israel. De israelske fascistene er ikke mer rasjonelle enn de tyske var. De mener at de representerer Guds vilje. - Hvorfor kan de vinne? - Etter Holocaust var opprettelsen av en jødisk stat noe enestående. Den bygget på bildet av David mot Goliat. Men Israel var fra starten av selv Goliat. Israelerne er hjernevasket av Holocausttraumet. Vi fortelles at vi igjen står foran porten til Auschwitz. De unge, som ikke har minner om Auschwitz, er mest redde. Sharon fører en usosial politikk. Men Israels fattige vil igjen stemme på ham, av frykt. Israel lever i bildet av jødenes utlendighet omgitt av fiender og opptrer fortsatt i rollen som offer. Det kan gi en selvoppfyllende profeti ved at Israel fører en politikk som får palestinerne og araberne til å gjøre det som det blir advart mot. Noen ganger må et sjokk ryste frem en løsning. Britene hadde ellers ikke brydd seg om å finne den i Nord-Irland. Slik er det dessverre med terror. Den befolkningsmessige utviklingen krever dessuten en fredelig ordning med mindre Israel former den absolutte apartheidstaten. - Sharon vil oppgi Gaza. Ser du det som hans første steg i en politisk løsning eller det siste? - Sharon ser at det er absurd å holde på Gaza. Men oppgivelsen av Gaza er for ham ingen prosess. Han vil holde på bosettingene i Judea og Samaria. Og Øst-Jerusalem skal ikke være hovedstaden i en palestinsk stat, som ikke blir livskraftig. Bosettingene er kreftsvulster. Men den israelske politikken var aggressiv fra begynnelsen av. Israel brukte krigene med araberne til å endre sine grenser etter egne behov, og har bare søkt fred etter press fra USA. Israel kan ikke forandres fra innsiden. Det må skje utenfra. Uten Europas medvirkning er Israel fortapt. USA behøves også, men du ser hva George W. Bush gjør. Europa mener det rette, men svikter i handling. Det må frigjøre seg både fra USA og den dårlige samvittigheten for Holocaust. Også av egen interesse. For skjer det noe i Midtøsten, er ikke Europa sikret mot brann. - Hva mener du at Europa skal gjøre? - Jeg vil ikke at noen skal bruke makt, og jeg ber ikke om boikott. Men Europa bruker ikke politikk. Hvorfor gir Tyskland fortsatt våpen til Israel? Israel praktiserer former for apartheid. Det bryter menneskerettighetene, også det grunnleggende prinsippet om eiendomsrett, for palestinerne. Tyskerne vil ikke bry seg. Jeg har avtalt med tyske aviser å få på trykk Israel-kritiske artikler. Men så har redaktøren sagt nei. Nettopp fordi de er tyskere må de også bry seg om palestinerne, som også ble ofre for det som Tyskland gjorde med jødene. Dette er ikke bare moral, men også realpolitikk når det som skjer i Midtøsten truer resten av verden. Europas tvetydighet oppmuntrer Sharon. Det må slutte å samarbeide med ham. Gapet mellom ord og konsekvens hos europeerne er påfallende. Det er som om Europa ikke tror på sine egne verdier. Men selvfølgelig, hver gang noen i Europa kritiserer Sharon, kaller han europeerne antisemitter. - Du har skrevet at «det finnes et Tyskland som jeg elsker». Hvilket Tyskland er det? - Det var mindretallets Tyskland, men dog. Etter 1945 var det tyske byråkratiet fullt av tidligere nazister. Men tyskerne klarte å bygge et demokrati. Og de klarte å gjøre sine fiender til sine venner. For meg er en helt den som gjør akkurat det. Mitt Tyskland er de tyskerne som har lært. De vet også at vår politikk er feil. Og fordi de vet det og kritiserer Israel, blir de kalt antisemitter. De er de siste som skulle kalles det. - Palestinerne og araberne har vel også et eget problem? Kan man lage fred med Hamas og Islamsk hellig krig og få stabilitet og fremgang i et område uten demokratiske tradisjoner? - Det er et poeng. Men selv Hamas, Hizbollah og de andre gruppene er ikke bare Satans folk. Det går an å drive forretning med dem. Da Israel trakk seg ut av Libanon, ble det hevdet at Hizbollah ville følge etter og angripe Galilea. Det skjedde ikke. Jeg stoler ikke på Hizbollah. Men i en verden som ikke aksepterer fundamentalisme må også de tilpasse seg. - Du sier at du har vært fredsaktivist siden du kom til Midtøsten. Har det vært en øvelse i pessimisme? - Jeg kaller meg «opsimist». Men slik situasjonen er nå, gir det grunn til pessimisme. Historien om Döllersheim Vi kom fra Brno i Tsjekkia og kjørte i retning den tsjekkisk-østerrikske grensen. Bondeland med hvite kirker i små landsbyer. Publisert: 06. sep. 2006 Gerda Moter Erichsen er translatør og tidligere førsteamanuensis ved Norges Handelshøyskole. Etter knappe to biltimer passerer vi grensen og ruller inn i den østerrikske delstaten Niederösterreich. Vårt mål er et nedlagt, militært øvelsesområde – «Truppenübungsplatz Allentsteig», tidligere «Truppenübungsplatz Döllersheim». Döllersheim var engang et blomstrende lite samfunn, et tettsted med en 800 år lang historie. Den lille byen hadde en ruvende hvit kirke, et skolehus med tjue vinduer og flere vertshus. I 1938 - like etter at Adolf Hitler hadde innlemmet sitt hjemland Østerrike i det «stortyske riket» (der Anschluss) – begynte man å tvangsflytte de ca. 6.800 innbyggere. I 1941 var det ikke en sjel igjen i Döllersheim og de omliggende landsbyer. Fremdeles kan vi se rester av steinmur og hus. Ruinene er dekket av busker og små trær. Den forsvunne byen administreres i dag av nabobyen Allentsteig. På området har man plassert noen benker hvor besøkende kan hvile seg, og ved den restaurerte kirken er det satt opp utstillingsmontre med gamle fotografier i svart-hvit som viser hvordan Döllersheim så ut før 1938. Hva gjør dette avsidesliggende sted så interessant? Forklaringen er følgende: I januar 1847 ble en viss Maria Anna Schicklgruber gravlagt på kirkegården i Döllersheim. Hun var forholdsvis ung da hun døde, bare femti år gammel – og hun var farmoren til Adolf Hitler. Maria Anna kom fra den lille landsbyen Strones, som ligger i nærheten av Döllersheim. Den 7. juni 1837 fødte hun der sitt eneste barn, en sønn hun ga navnet Alois. Gutten ble døpt samme dag. Faren til barnet var ukjent, moren var ugift – den gang absolutt en moralsk forkastelig situasjon. Lille Alois fikk derfor morens etternavn: Schicklgruber. Fem år senere giftet Maria Anna Schicklgruber seg med en viss Georg Hiedler fra Döllersheim. Han var ikke interessert i å adoptere sin kones sønn. Gutten ble satt bort og vokste opp hos stefarens bror som het Johann Nepomuk Hiedler. Alois var en oppvakt gutt og etter folkeskolen skulle han egentlig har begynt i skomakerlære i Döllersheim, men han dro til Wien hvor det var flere muligheter for en ambisiøs ung mann. Der fant han arbeid i tollvesenet og ble i 1875 forfremmet til tollinspektør i Braunau ved elven Inn. Nesten tjue år etter sin stefars død – Alois var da 39 år gammel – skjedde det noe uvanlig. Den 6. juni 1876 kom Johann Nepomuk Hiedler til advokat Joseph Peuker og oppga at Alois var den «ekte» sønnen til hans avdøde bror Georg Hiedler. Dagen etter oppsøkte han presten Joseph Zahnschirn i Döllersheim, og i nærvær av tre vitner strøk presten navnet Schicklgruber i kirkeboken og erstattet det med Hitler – en feilskriving av Hiedler. Der Hauptplatz von Döllersheim De tre vitnene undertegnet med hvert sitt kryss for de kunne ikke skrive. Dermed var Alois Schicklgruber blitt til Alois Hitler. Alois Hitler hadde allerede to ekteskap bak seg da han giftet seg med sin kusine Klara som var 23 år yngre enn ham. For å gifte seg med en så pass nær slektning, måtte han den gang søke myndighetene om en offisiell tillatelse. Paret fikk tre barn. Sønnen Adolf ble født i Braunau am Inn den 20. april 1889. Adolf Hitler må hele sitt liv ha lurt på hvem hans farfar egentlig var. I Döllersheim og omegnen verserte det lenge rykter at det var en velhavende jødisk forretningsmann i Graz ved navn Frankenberger. Maria Anna hadde nemlig vært i tjeneste hos familien Frankenberger i Graz i 1836. Ryktene ville også ha det til at herr Frankenberger hadde betalt barnebidrag for gutten i fjorten år. Hvis alt dette kom for en dag, ville det unektelig ha oppstått en pinlig situasjon for «der Führer». Adolf Hitler krevde nemlig et såkalt arierbevis (Ariernachweis) av alle undersåtter som ville gifte seg. Her måtte de dokumentere at verken foreldre eller besteforeldre var av jødisk avstamning. Derfor syntes han vel at den beste løsningen for å skjule sitt noe tvilsomme opphav var å viske ut Döllersheim og omegn fra kartet over Østerrike. Våren 1938 begynte han å realisere sine planer om å anlegge et gigantisk militært øvelsesområde. En liten delegasjon fra Döllersheim med ordføreren i spissen dro den gang til Berlin for å be Hitler innstendig om å skåne sin farmors hjemby. Men Hitler lot seg ikke rokke. Her og ingen andre steder skulle det bygges «en mur mot Tsjekkia» (ein Wall gegen die Tschechei). I dag kan man for øvrig gå på en «fredsvalfart» (Friedenswallfahrt) til området. Turen starter i tettstedet Allentsteig, går så over området hvor Döllersheim en gang lå og slutter i landsbyen Strones. Det var noen katolske fredsentusiaster som realiserte denne ideen om en «Friedenswallfahrtszone» for noen år siden. Nyere forskning har bekreftet at Döllersheim måtte forsvinne fra kartet hvis Hitler-dyrkelsen skulle fortsette. Det finnes et dokument (Sitzungsbericht fra 14. august 1943, forslag nr. 6) som sier at når Adolf Hitler hadde vunnet krigen, så skulle alle religioner forbys. Føreren selv skulle bygges opp til en slags ny Messias – en blanding av frelser, befrier og germansk gud for den nye ariske rasen. Da passet det ikke å ha en ukjent farfar av mulig jødisk ætt! – Ingen er mer fiendtlig innstilt til Israel enn Norge I Israels største avis skal en offisiell kilde onsdag ha stemplet Norge som det landet i verden som er mest fiendtlig innstilt til Israel. Publisert: 27. sep. 2006 – Noen må vekke nordmennene, sier den israelske talsmannen ifølge NRK. Vedkommende legger til at ingen andre israelske ambassadører rundt om i verden får gjennomgå slik som den israelske i Oslo. Avisen, Yedioth Aharonot, forteller videre at statsminister Jens Stoltenberg irettesatte ambassadør Miryam Shomrat etter at hun kritiserte kongehuset for ikke å ha stilt opp for den jødiske menigheten etter skyteepisoden mot synagogen i Oslo. Også utenriksminister Jonas Gahr Støres karakteristikk av Shomrats kritikk som upassende, blir gjengitt. Israels økende motvilje mot Norge gir seg også uttrykk i negative holdninger mot virksomheten til norske diplomater i regionen, melder NRK. Norge visste om Israels atomplaner Norske myndigheter solgte 20 tonn tungtvann til Israel i 1959, til tross for at regjeringen visste at det skulle brukes til atomvåpen. Norske myndigheter har tidligere nektet for at de kjente til atomplanene før salget. Men 50 år gamle dokumenter fra Utenriksdepartementet som ikke har vært offentliggjort før viser det motsatte, melder NRK. Dokumentene viser at Norge ble informert om at Israel planla å produsere atomvåpen, før de inngikk avtalen om å levere tungtvann. Foruten Norge var det bare USA som kunne levere tungtvann i så store mengder i 1959. USA ville ikke selge til Israel. Norge solgte til sammen 20 tonn tungtvann, som er en viktig bestanddel i produksjonen av plutonium til bruk i atomvåpen, til Israel. Tungtvannet skal ha blitt brukt til å produsere store mengder atomvåpen. (ANB) Hudpleie for frimurere - Ai ai ai! Her er så smugt Kong Olav steg ned til folket da han i sin tid tok trikken. Prins Henrik av Danmark steg høyt over Bergen da han tok Fløibanen. Men han løste billett. KONGELIG UTSIKT:  - Aj aj aj, for en utsikt, sukket Hans Kongelige Højhed prins Henrik av Danmark henført da han tok Fløibanen til topps i går kveld. Prinsen er i Bergen for å delta på en kongress i regi av organisasjonen Europa Nostra. Foto: VEGAR VALDE Maren Næss Olsen Publisert: 03. jun. 2005 - Jeg har billett! Med tre livvakter og en kammerherre på slep, stiger Hans Kongelige Højhed prins Henrik av Danmark inn i Fløibanehallen. Men som alle andre dødelige, må han altså lese av billetten før dørene åpner seg, og han kan stige om bord. For prinsen kommer uten limousin. Og ingen røde løpere venter den høyst folkelige ektemannen til dronning Margrethe II av Danmark når han er på bergensbesøk. Han har ikke engang bedt om sin egen Fløibanevogn, og Bergens Tidende får mer enn gjerne være med på ferden. En uventet stans Turister og prinser stiger på, banen begynner å gå. - Sååh, da rejser vi, sier prinsen. Han setter seg på utsiktsplassen, den helt der fremst, med panoramautsikt til byen som fjerner seg under ham. Men vips! Så stopper vognen i Fjellveien. - Hvorfor stanser vi? vil kammerherre, oberst og sekretariatschef Mogens Christensen vite. - Er vi halvveis? spør prins Henrik nysgjerrig. Og så blir Bergens Tidende invitert til en prat, på setet helt fremst i Fløibanevognen. - Se på det der, ai ai ai! Her er så smugt, sier en begeistret prins, som ser både kjøpesentre og rådhus bli til dukkehus langt der nede. - Jeg har vært i Bergen to ganger før, ja, jeg har faktisk seilt hit med det danske kongeskipet Dannebrog. Men det er ikke for å se på utsikten at Hans Kongelige Højhed er i Bergen. Prins og president For den franskfødte Henrik er ikke bare prins, han er også president. Ikke av Danmark, men av den europeiske kultur-arvorganisasjonen Europa Nostra, som har kongress i Bergen denne uken. - Jeg har vært president i ti, nei, vent, femten år. Vi jobber for å bevare gamle bygninger, og forhindre at de blir ødelagt, og har besluttet å holde kongressen i Bergen fordi Bryggen er på Unescos liste, forteller prinsen. Det rojale følget kom til Bergen alt på onsdag, men det er ikke blitt så mye tid til sightseeing, kan prins Henrik fortelle. - Det er så mye arbeid og så mange møter. Høyere enn Ejer Bavnehøj Fløibanen har nådd toppen, prinsen nynner på en lystig melodi, der han vandrer i vei for å nyte både utsikt og middag Fløyen.  - Prinsen har vel ingen slike fjell å bestige i sitt kongerike, vil Bergens Tidendes utsendte vite. - Nei, i Danmark er det høyeste fjellet 150 meter. - 180, retter kammerherren. Bergens Tidende har sjekket, det var kammerherren som tippet nærmest. Danmarks høyeste fjell, Ejer Bavnehøj (ikke Himmelbjerget, nei), måler 171 meter  Pennen skjærer ofte dypere enn sverdet. Norsk ordtak Hvordan kommer det nye inn i verden?  Av Arne Vestbø (i Nytt Norsk Tidsskrift 2/2003)  Da Salman Rushdies Sataniske vers kom ut i Storbritannia høsten 1988, var det ingen litteraturkritikere som så det potensielle sprengstoffet i det som skulle bli kjent som en av litteraturhistoriens mest omstridte romaner.  Grunnen var enkel: Rushdie leflet med en religion på en måte som få av dem hadde kompetanse til å forstå. Ayatollah Khomeinis fatwautstedelse mot forfatteren et halvt år senere førte imidlertid til at alle vestlige anmeldere ble preget av en islamsk fundamentalistisk lesning av boka.   Den 14.februar 1989 utbasunerte Khomeini sin vrede over Rushdies roman, og erklærte at alle som på noen måte var involvert i utgivelsen av boka skulle drepes. Etter å ha mottatt denne dramatiske meldingen, gikk Rushdie i skjul i sitt hjemland Storbritannia, og det skulle ta snaut ti år før de iranske myndighetene kunne garantere for sikkerheten hans (24.september 1998). Den aller viktigste datoen i historien om Sataniske vers er 26.september 1988, den offisielle utgivelsesdatoen for romanen i Storbritannia. For man kommer ikke utenom at det var selve romanen som var det viktigste ved hele Rushdie-saken, selv om den hadde en tendens til å bli glemt i de opphetede debattene mellom ytringsfrihetsforkjempere og islamske fundamentalister.   Jeg skal se nærmere på 16 anmeldelser av Sataniske vers hentet fra ledende vestlige aviser i Storbritannia, USA, Norge og Tyskland.Anmeldelsene spenner over en tidslinje fra september 1988 til februar 1990, og fatwaen deler utvalget nesten nøyaktig i to (ni før, sju etter). Jeg splitter imidlertid disse to delene enda en gang, slik at jeg i det følgende har endt opp med fire tidssoner. Det er imidlertid ikke bare kvantitativt det skjer et brudd med fatwaproklamasjonen. I det følgende vil jeg vise at også innholdet i kritikkene blir merkbart forandret ettersom tiden går.   Litteraturhistorien har utallige eksempler på kontroversielle bøker som tester grensene for hva man kan skrive om sex, religion, vold og politiske spørsmål. Det som imidlertid gjør Sataniske vers til et særegent tilfelle, er at romanen bruker symbolikk fra en religion som mange vestlige lesere i utgangspunktet ikke har kompetanse til å forstå. ”Det kan virke som en del avsnitt er skrevet for en snever krets av religionsvitere”, skriver nylig avdøde Axel Jensen i sin bok om Salman Rushdies verden, og ”navn på steder og personer (flimrer) over tankeskjermen til den uinnvidde uten aha-opplevelser, hvis man da ikke har noen hyllemeter med religionshistoriske oppslagsverk for hånden – i håp om kryssordmessig å tyde noen av de rushdiske kryptogrammer”. Derfor vil jeg hovedsakelig sette fokus på hvilken måte anmelderne tok opp Rushdies symbolbruk i sine tekster. Selv om jeg fokuserer mest på denne dimensjonen, har jeg ikke dermed bestemt at det er symbolikken som er det viktigste aspektet ved romanen, men jeg tar inn over meg vissheten om at det var dette som førte til forargelse blant muslimer. I tillegg til anmeldernes bruk av symbolsk vinkling, har jeg i tillegg funnet fem andre aspekter som jeg mener det er interessant å kaste lys over, henholdsvis normativ, tematisk, affektiv, genetisk og objektiv vinkling. Jomfrulesninger Allerede 15.september 1988 trykker den engelskspråklige, indiske avisa India Today en anmeldelse som spår at Rushdies nyeste roman kommer til å vekke oppsikt, og flere indiske aviser følger opp de nærmeste dagene.  Umiddelbart oppstår beskyldninger om krenkelser og blasfemi. Men selv om debatten så smått er i gang allerede før Sataniske vers kommer ut i England, er det ingen av de seks britiske anmelderne jeg undersøker som kommenterer dette. Alle anmeldelsene har stått på trykk da India bannlyser romanen 5.oktober.   Under overskriften “Angels in dirty places” leverer Angela Carter den første lesningen av romanen i The Guardian 23.september. Carter konsentrerer seg mest om de to hovedpersonene Gibreel Farishta og Saladin Chamcha, og om skildringene av byene London og Bombay. Hun skriver kort om at Gibreel drømmer at han er erkeengelen Gabriel, uten å komme inn på at det nettopp er i disse drømmene det meste av sprengstoffet i romanen befinner seg. Carter mener tematikken kretser rundt flerkulturelle personer i et flerkulturelt samfunn, og karakteriserer Sataniske vers som ”en berg-og-dalbanetur i et digert landskap”. Dagen etterpå blir Sataniske vers anmeldt i The Independent. Claire Tomalin skriver om sine forventninger til romanen, men må tilstå at hun er skuffet. Det er nemlig flere passasjer hun har problemer med å forstå. Som eksempel tar hun tak i de delene som handler om profeten Mahound:   Tradisjonen forteller at Muhammed ga i oppdrag å drepe enkelte poeter som skrev satiriske vers om ham, og Rushdie introduserer oss for poeten Baal i ørkenbyen Jahilia (Mekka?), som så blir drept av Mahound. Derfor bokas tittel. Men hvorfor blir vi egentlig tatt med på en fantasirik gjenskaping av utvalgte deler av Muhammeds historie?  Eksempelet utgjør kjernen av det som etter hvert ble oppfattet som kontroversielt ved romanen, men Tomalin er for eksempel ikke i stand til å se det viktige poenget at Mahound tradisjonelt er et djevelsk økenavn for Muhammed. Hun prøver også å se disse Mahound-passasjene i historisk sammenheng, men tar rent faktisk feil. Patrick Parrinder kommer med den korrekte versjonen i London Review of Books 29.september:  Tittelen refererer til en mye debattert hendelse i Profetens liv. Muhammed pleide å møte Engelen Gabriel til samtale på et fjell i nærheten av Mekka, og det var i denne sammenhengen Koranen ble diktert for ham. Men en dag, forteller en historiker fra det 9.århundre oss, lurte Djevelen dem til å ta med vers som innebar guddommelig status til tre hedenske guder. Senere forklarte Gabriel Profeten at de hadde begått en feil, og versene ble forandret til slik som de nå står i skriftene.  Anmelder Parrinder har tydelig kunnskap om islam, og peker på at Rushdie ripper opp i en historie som ikke er særlig flatterende for religionen. Han er den første i mitt utvalg som retter søkelys mot islamsk fundamentalisme, og mener at nettopp dette utgjør romanens hovedtema. Han tar likevel ikke opp Rushdies utstrakte symbolbruk. Parrinders konklusjon er at ”alt er fordømt underholdende og djevelsk genialt”.  Også Robert Irwin, kritiker i Times Literary Supplement, virker godt skolert i islam. Han mener at det er den utstrakte symbolikken som gjør romanen koherent, og viser flere eksempler på hvordan navn og steder kan tolkes i forhold til islam:  Rushdie gir oss ikke en historie om Muhammed, men om Profeten Mahound, ikke om Mekka, men om byen Jahilia (arabisk for ”hedenskap” eller ”uvitenhet”), ikke om Islam, men om religionen ”Underkastelse”, ikke om Erkeengelen Gabriel, men om en misfornøyd, drømmende mann fra Bombay, Gibreel, som i drømmene sine føler seg presset til å være både Erkeengel og Djevel for den krevende Mahound.  Irwin fokuserer mest på disse drømmene, som han mener utgjør romanens høydepunkt. Han skriver ikke direkte om hva han mener er hovedtema, men det kommer fram flere steder at han synes kampen mellom det gode og det onde er et viktig aspekt.  Francis King, hvis korte anmeldelse ”Perplexing in the extreme” står på trykk i The Spectator 1.oktober, er tydeligvis ikke skikket til å forstå romanens symbolbruk. Han kommer så vidt inn på Gibreels drømmer, og mener at den som omhandler profeten Mahound er dårligst og ”ganske kjedelig”. Anmelderen ser ingenting av symbolikken som ligger latent i disse passasjene.   Den sist