|
|
|
|
frimurer.htm. (mason) og druider
|
|
theBergenPost1LIGHT "I mat og vin finnes styrke." Homepage: masons.start4all.com | |||||||||||||||||||||
| theBergenPost1 Festival Angels Amalie Philante 8. Mars Kompasset Nathalie Nordnes Helsesak Politiplukk UiB Edvard Grieg Expo Subbesi Presten Frimurer Blog BHG HANSA Rekord MarkedsPlassen Gal(l)eriet Meteor Utvandring AKTUELL Fyrstikksamler BRANN Stortinget Botanik6 Jakt Havelle Haggis Trommis Hei(s) Listen GultKult Ohldieck Skriften PIZZA Fattigdom Reality Skype Nattergalen Broder Skarr-Ring Stamps Torget Torgethellig Torgethuffda Torgethygiene Torgetsvenner Torgetquevadis Oppsop Bergen 4All Bergen WW2 Politiet Ord Kuriosa Helse Bekkalokket Universitas Huset EgoJournalen Skur 8 Skolten Dikkedokken Torget Almenningen Pariserhjulet Ingolf Index Mariminehollet Olinemor Søthollet Tehollet Pillehytten På Leven Kor Tidi' Ittemetitt Kutenner NOR/GE/WAY/WEGEN Privateeye * Greenland Logistics Viet nam Vikings Bergen Masons * uvc
Grønneviken AS er et arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede, en såkalt vekstbedrift.
|
Internasjonalt seminar i Bergen INSPISERER: Problemer med vanninntrenging i Gamle rådhus gjør at fasaden skaller. Det finnes alltid en råd med slikt, selv om det kan bety en del prøving og feiling før en finner den rette løsningen, mener den skotske murerentreprenøren Leonard Grandison, her sammen med murer Arvid Grindheim fra Byggvedlikehold Spesielle utfordringer Bergen har også hentet verdifulle kunnskap fra internasjonalt nettverk; - særlig fra England der man har liknende utfordringer knyttet til sur nedbør og vern av kalkbygninger. Kommunal spisskompetanse - Ekspertisen til de kommunale murerne er den beste investering for det fremtidige vedlikeholdet. Den spisskompetansen de kommunale murerne har på muring med kalk i fuktig, kaldt klima har betydd en kvalitetsheving de siste 20 årene, sier spesialkonsulent Bente Mathisen ved Byantikvaren. Internasjonalt seminar i Bergen Bergen kommune er vertskap når den internasjonale ekspertisen denne uken møtes til fagseminaret "Kalkmørtel i kaldt klima" i Bergen. - Vi har i alle år fulgt de råd vi har fått for vedlikehold av tak og fasader, men har likevel noen utfordringer. Vi er glade for at vi har den internasjonale ekspertisen samlet for å utveksle erfaringer her i Bergen, og tror seminaret vil hjelpe oss til å lage et godt vedlikeholdsprogram for de historiske bygningene våre, sier Mathisen. Remember the 2996! Professor i frimureri The Centre for Research into Freemasonry er tilknyttet Universitetet i Sheffield, og åpnet dørene i år 2000. Senteret er det eneste stedet for akademisk forskning på frimureri i Storbritannia. Ikke at det finnes så mye forskning på frimurere andre steder, heller. I følge Prescott ligger arbeidet med å forske på britiske frimurere fremdeles i støpeskjeen. - Vi har en mengde bøker, manuskripter og objekter som britiske frimurere har tatt vare på gjennom årene. Dette materialet har britiske historikere bare så vidt sett på, og begynt å få en forståelse for betydningen av. Forskningen gjør ikke minst at vi finner nye innsikter og innfallsporter til store historiske figurer som har vært frimurere, forteller Andrew Prescott. Full forskningsfrihet The Centre for Research into Freemasonry finansieres av britiske frimurere. Internasjonalt er det ganske vanlig at universiteter mottar penger på denne måten. Men det er selvfølgelig en forutsetning at det råder full forskningsfrihet, og at frimurerne ikke på noen måte kan påvirke arbeidet. Dessuten har uansett frimurerne sine egne forskere. For eksempel har frimurerne i Oslo en egen forskningslosje. - Men slike forskningslosjer er gjerne mer opptatt av å forbedre frimurernes egen forståelse av hva frimureri er. Forskere som meg er gjerne mer interesserte i hvordan frimurerne er en del av samfunnet, kulturen og historien, sier Andrew Prescott. Underutforsket felt Prescott er egentlig middelalderhistoriker, og har bakgrunn som manuskriptkurator ved British Library.
- Jeg har ingen bakgrunn innen forskning på dette feltet, men det er det jo veldig få som har. For i motsetning til Frankrike eller Amerika, der frimureriet har spilt en stor rolle når historien skal skrives, er frimureriet stort sett blitt ignorert av britiske yrkeshistorikere. - Dette er litt rart, siden frimureriet oppsto i Storbritannia og er en de sosiale bevegelsene med britisk bakgrunn som har hatt størst gjennomslagskraft. Frimureriet har en lang og til dels uoversiktlig historie. Dette gjør det også vanskelig å si eksakt hva frimureri er for noe. En definisjon vil variere fra land til land. Selv om det selvfølgelig er mye felles. Ikke minst at man er medlem i en lukket losje, der medlemmene er organisert i et hierarki med grader som man må gjennomgå ritualer for å oppnå. - Generelt sett kan man si at frimureri er den eldste sekulære broderlige organisasjonen. En frimurerlosje minner mye om middelalderske laug. Alle frimurere er ”brødre”, og som sådan arbeider frimureriet for å utbre broderlige følelser overfor medmennesker. Men det går hinsides dette. Frimureriet er også et system for moralsk oppseding, sier Prescott. Moral og mystikk Han sammenligner frimurernes ritualer med en slags moraliteter; den typen allergoriske skuespill man brukte i middelalderen for å formidle bibelske sannheter til publikum.
- Et rituale som brukes av britiske frimurere gjenskaper dødsfallet til Hiram Abiff, som i følge murernes mytologi er murermesteren som skal ha bygget Salomos tempel. Personen som skal gå gjennom ritualet og få graden tar del i handlingen, og ved at han deltar er det lettere for ham å ta historiens moral inn over seg. Hensikten med dette er å foredle menneskesjelen, og dagens frimurere, som jo ytterst sjelden bruker arbeidsukene sine på byggeplasser, ser gjerne for seg at de skal bygge mennesket på samme måte som man bygger en praktfull katedral. Det er selvfølgelig ikke alle frimurere som har slike høytsvevende hensikter som første prioritet, mange blir også med i en losje fordi de synes det virker hyggelig. - Dessuten er det viktig å huske på den filantropiske dimensjonen, frimurerne er en av de største veldedige organisasjonene i Storbritannia, sier Prescott. Skarpe kontraster Frimureriet har gjennom sin historie utviklet seg i flere retninger. De kan være svært forskjellige.
- Den største kontrasten finner du mellom engelsktalende frimureri, som ikke engasjerer seg i diskusjon om politikk eller religion, men krever at medlemmene tror på et ”høyeste vesen”. Dette “høyeste vesenet” trenger ikke være den kristne guden. Det betyr at muslimer, jøder, hinduer og så videre kan bli frimurere. Det engelsktalende frimureriet har et konservativt preg, men engasjerer seg ikke i politikk. På den andre siden av Kanalen er det ganske annerledes. - Det franske frimureriet utviklet seg fra midten av 1800-tallet til å bli noe som nærmest er den rake motsatsen til det britiske. Franske frimurere legger stor vekt på diskusjoner av politisk filosofi, og bærer på de franske republikanske tradisjonene. Dette har ført til politiske konsekvenser som at medlemmer av den franske Stor-orient-losjen har engasjert seg mot fremgangen til partiet Front National. Man har kunnet se hele losjer kledd i fulle regalier delta i demonstrasjoner mot fremmedfrykt. En av grunnene kan selvfølgelig være at frimurere godt vet hva det vil si å være utsatt for mistenkeliggjøring og fordommer, siden disse har fulgt dem gjennom hele deres historie. ”Avsløringer” - Bare 10-15 år etter at storlosjen i London ble grunnlagt, begynte folk å publisere sensasjonalistiske ”avsløringer” av hva frimurerne egentlig holdt på med. På fastlandet kom denne typen angrep stort sett fra den katolske kirken, som var redde for frimurernes ideer om religionsfrihet i tiden før den franske revolusjonen, forteller Prescott. - Hemmelige ritualer var ikke noe uvanlig på denne tiden, og selv laug brukte slike ritualer for å holde orden på sine medlemmer. Men frimureri var så populært, og hadde en så høy profil, at det tiltrakk seg mye veldig mye oppmerksomhet. Den skarpeste kritikken av frimurerne har kommet fra ytre høyre og ytre venstre og religiøse fundamentalister av ulike slag. I tillegg finnnes det en hel industri som produserer merkelige konspirasjonsteorier om dem. Men det er selvfølgelig ikke bare autoritære og totalitære krefter eller konspirasjonsteoretikere som er kritiske til deler av frimurernes virksomhet. Som ethvert samfunnsfenomen må losjene finne seg i kritikk. - Kritikken mot frimureriet gjenspeiler nok det preget frimureriet har i forskjellige land. I Storbritannia ses frimureri som noe gammeldags og konservativt, med tette bånd til kongehuset, som gjør at venstresiden er skeptiske til det. I Frankrike ses frimureri imidlertid som noe venstreorientert, noe som bekymrer kirken. Foreningsliv, ikke forretningsliv Kritikken i Storbritannia går stort sett på tanken om at det skal vokse fram lukkede forretningsnettverk rundt losjene. Dette er ikke rart, siden en del av dem som er med er velstående mennesker i forretningslivet. Prescott tror ikke det er så mye i disse spekulasjonene. - Mitt inntrykk er at de av murerne som er forretningsmenn er egenrådige fyrer. Hvis de kunne velge mellom en bra forretningsavtale med en ikke-murer og en dårligere avtale med en murer, ville de nok tenkt på pengene, sier han. Personlig er Prescott mest opptatt av de mindre fargerike sidene ved frimureriet. Han er mer interessert i vanlige frimureres liv, og har blant annet arbeidet med et prosjekt som ser på hvordan endringer i frimurerlosjen under industrialiseringen av den engelske byen Bradford gjenspeiler endringer i samfunnet for øvrig. Så det er tydelig at det å forske på noe så uvanlig som frimurere kan være ganske vanlig forskning, det også. Forsker på hemmelige ritualer Henrik Bogdan er doktor i religionsvitenskap, og underviser ved Instituttet for religionsvitenskap og teologi ved Göteborgs Universitet. Bogdan avla sin doktrograd på forskning på ritualene til engelske, tyske og franske frimurerlosjer. Det var lettere enn man kanskje skulle tro. - Jeg kontaktet simpelthen losjene og sa at jeg ville forske på ritualene deres, og fikk raskt beskjed om at jeg hadde full tilgang til deres arkiver og manuskripter. Det var ingen hemmeligheter, men hvis jeg selv hadde vært frimurer ville jeg nok ikke fått tilgang på dette materialet, forteller Bogdan. For hele poenget med at ritualene er hemmelige er jo nettopp at den som deltar ikke skal vite hva som skjer på forhånd. Fra forsker til frimurer Etter hvert ble svenske frimurere oppmerksomme på Henrik Bogdans forskning, og han ble invitert til å holde et foredrag i losjen i Stockholm. Det endte med at han selv ble medlem av den svenske Johannesorden. Her er ikke muligheten til å forske på ritualene like god. - Selv om det er blitt en større åpenhet rundt ritualene i det svenske systemet, så er det bare dokumenter fra før 1750 man får forske på. For nyere ritualer ligner for mye på dem som brukes i dag. Uproblematisk Men ritualene som brukes i Norge og Sverige er publisert i flere sammenhenger, og det er ingen som vil hindre ham i å forske på dem. Bogdan kan uttale seg om disse ritualene som forsker, men ikke som frimurer. Selv opplever dette som like uproblematisk som om han skulle vært en kristen kristendomsforsker. Han har verken møtt skepsis fra sitt universitet eller forsøk på å styre hans forsking fra andre frimurere. - Man må jo bare være klar på at man ikke skriver fra et innenfraperspektiv, men at man skriver som akademiker, med de samme kilder som alle andre har tilgang til. Mellom to fagstoler Bogdan er en nokså ensom svale innen sitt fagmiljø. For det er bare de siste 10-15 årene at frimureriet i det hele tatt er blitt forsket på. - Det samme gjelder for så vidt alt det man kalle vestlig esoterikk, det være seg alkymi, kabbalisme, frimureri og så videre. Dette feltet har falt mellom to stoler, mener Bogdan. - På den ene siden har man hatt teologer, som studerer kristendommen. Men teologene tar gjerne avstand fra esoterikken fordi man ser det som vranglærer eller kjetterier. Derfor ville man ikke studere det heller.
- På den annen side har man hatt vitenskapshistorikere som studerer naturvitenskapens framvekst, der fenomener som alkymi har spilt en rolle. Men slike historikere tar også avstand fra esoterikken, fordi de ser det som noe ufornuftig, noe som ikke bygger på rasjonell tenkning. Dette er nå under forandring. Bogdan er del av en nyere strømning der religionshistorikere, kunsthistorikere, litteraturvitere og andre fagfelter forsker på det esoteriske. Omstridt Det er ikke til å stikke under en stol at frimureriet kan være et kontroversielt tema, og mye av det som er skrevet om emnet er det Bogdan kaller ”avsløringslitteratur”: Bøker som med større eller mindre grad av seriøsitet setter seg fore å avsløre hva frimurerne egentlig driver med når det møtes. Men mye av denne litteraturen tar utgangspunkt i amerikansk eller andre utenlandske former for frimureri, og ignorerer særegenhetene med det som brukes i Norge og Sverige, mener Bogdan. - Det skandinaviske frimureriet er unikt ved at det hviler på en kristen grunn. Det vil si at for å kunne bli med i frimurerordenen må man bekjenne seg som kristen. Det er ingen som spør hva slags kristen du er; du kan være katolikk, protestant eller frikirkelig, eller ikke tilhøre noe trossamfunn i det hele tatt, men kravet til kristen tro er unikt for det svenske systemet.
- I andre land har heller et krav til at man skal tro på en høyeste Gud, og dermed kan tilhøre en hvilken som helst religion. Det finnes også et humanistisk frimureri, der man ikke trenger å være troende i det hele tatt. Bogdan forteller at det pågår diskusjoner innen frimurersystemet der en del vil at man skal åpne opp frimureriet for ikke-kristne. Dette betyr særlig at det vil bli lettere for innvandrere som ikke kommer fra kristne kulturer å bli murere. Mystikk og tradisjon I Norge finnes det i dag 18 000 frimurere. Det finnes ingen systematiske undersøkelser eller akademiske studier av hvorfor mennesker velger å bli medlemmer av en losje, men Bogdan mener det bare er et tidsspørsmål før man begynner å forske på dette. - Det jeg kan se, uten å ha noen vitenskapelige belegg for det, er at det finnes mange forskjellige grunner. En del som blir mer er genuine søkere, mennesker som er interessert i vestlig esoterikk, alkymi eller innvielsesritualer. Dette er jo en del av frimureriets arv. - Så er det en del som er mer interessert i det kristne aspektet, og er simpelthen er tiltrukket av den kristne mystikken man møter i losjene. En annen viktig kategori er dem som i følge Bogdan ser losjen som en slags klubb. - De er opptatt av det sosiale, av tradisjoner, og synes det er stas med middager der man kler seg opp. På mange måter er frimureriet som en tidsmaskin som tar medlemmene 500 år tilbake i tiden, og det er en del som liker dette. - En annen faktor særlig som en del yngre frimurere setter pris på, er at man i losjene kun omgås menn. Dette er en styrke fordi menn i dag omgås lite over generasjonsgrensene. I en losje kan man være 25 år og diskutere med en mann på 75, noe man veldig sjelden gjør i dag. For disse er losjen som en slags oase, forteller Bogdan. Hemmelighetskremmeri? Det er ritualene som har vært Bogdans innfallsport til studiene av frimureriet. Og et av de vanligste spørsmålene når det gjelder frimureri går nettopp på ritualene, som man holder hemmelige. Selv om medlemskap og statutter er like åpne som ethvert husmorlag, tier norske og svenske frimurere om de ritualene medlemmene går gjennom når de skal opp til en ny grad. For en utenforstående kan det virke merkelig at frimurerne er villige til å betale en høy pris i form av mistenkeliggjøring og fordommer for å holde sine ritualer hemmelige. - I de fleste andre land er man helt åpne om ritualene, og man kan kjøpe ritualene i butikker drevet av frimurere selv. Men i Norge og Sverige er ikke ritualene så godt kjente, derfor har man valgt å fortsatt holde dem hemmelige. - Så hvorfor gjør ikke skandinaviske frimurere det samme?
- Grunnen til dette er ikke at ritualene inneholder så mye grensesprengende, men det har enkle psykologiske årsaker. Når man gjennomgår et innvielsesrituale skal man ikke kjenne til hva som kommer til å skje, for da fjerner man et viktig aspekt ved innvielsen: Man skal være uforberedt, man skal reagere spontant. Man skal settes i en psykologisk tiulstand der man er mottagelig for alvoret i situasjonen. Dette kjenner vi fra innvielsesritualer over hele verden. - Så innvielsen blir et slags psykodrama? - Akkurat. Det er det det handler om. Det blir et skuespill der kandidaten, den som skal innvies, er i sentrum og er hovedaktøren. Kristne menn og feministiske hekser Selv om frimureriet kan virke konservativt og gammeldags, er det på mange måter en viktig kilde til å forstå moderne religiøse bevegelser. Dette er fordi frimurernes ritualer har hatt stor påvirkning på moderne okkultisme og nyreligiøsitet. Faktisk bruker norske frimurere, som utelukkende er kristne menn, og tilhengere av den moderne heksereligionen Wicca, som ofte er feministisk inspirerte hedenske kvinner, ritualer som har samme røtter. - Gerald Gardner, som på mange måter var den moderne heksebevegelsens stamfar, bygget et innvielsessystem som i store trekk er hentet fra frimureriet. Ritualene og gradene er veldig like, at man får et nytt navn, gjenkjennelsestegn og så videre. Dette er ikke så ironisk som man skulle tro. Det finnes nemlig en lang tradisjon for såkalt samfrimureri, der både kvinner og menn kan bli medlem av samme losje. En av de mest kjente av disse er nok Annie Besant. Besant var både kvinnesaksforkjemper og forkjemper for teosofien, en okkult retning som var en sterk påvirkning på Rudolf Steiner (som her til lands er mest kjent som grunnlegger av Steinerskolene). UR FRIMURARNAS AV JÜRI LINA I det medeltida Europa var den geomantiska byggnadskonsten högt utvecklad. Det skulle vara behagligt att vistas i geomantiskt konstruerade byggnader. De arkitekter som följde geometrins regler, kunde vara i kontakt med den underliggande magiska ordningen i naturen. Genom att utnyttja geomantiska kunskaper kunde man uppnå välgång. Genom att skapa en magiskt korrekt arkitektur kunde de fria murarna låta dem som skulle bo i deras byggnader komma under naturimpulsers inflytande. Då var arkitekturen en magiskt laddad konst. Det handlade om lagen för samspel i naturen. Hantverkare började bilda sammanslutningar inom sitt yrke. Dessa skrån hade till ändamål att verka som ett slags fackförening och brödraskap. De kunniga byggnadsarbetarna ville även få lättnader i sin svåra tillvaro och föra sina naturenliga och hemliga kunskaper vidare. Även därför förenades de i gillen. Redan år 926 grundade de fria murarna sin loge i engelska York. I de fria murarnas loger undervisade man lärjungarna i den geomantiska byggnadskonstens hemligheter. År 1375 beskrevs i ett dokument, sedermera funnet i Londons stadsarkiv, att de fria murarna var hantverkare som ej fjättrades till torvan av feodalherrarna utan var fria att resa runt i landet och i Europa. Föreningarna hade s k fribrev med vidsträckta privilegier från påvar, furstar, städer och kloster. Därför tilläts de vandra till olika platser och andra länder och söka arbete via andra loger på olika håll i Europa. Bofasta murare kunde söka arbete endast inom ett begränsat område. Les mer, klick .. Typisk bergensk å være beskjeden En rykende fersk bok, «Hus i Bergen», viser at det alltid har vært slik. En av forfatterne, førstekonservator ved Vestlandske Kunstindustrimuseum og magister i kunsthistorie, Trond Indahl, sier da også til Bergens Tidende: – Bergenserne har aldri lidd av den gigantomanien vi ser i andre byer. Her har det aldri handlet om å bygge stort, men heller være opptatt av vakre, små detaljer. Beskjedne dimensjoner Skriver under på det – Selv ikke mektige, danske konger klarte å beordre bergenserne til å tenke stort når det gjaldt hus. Bergen har vel egentlig alltid vært preget av storkjøpmenn som ville ha det på sin måte. Og de ville ha det bergensk og smått, men med mange, vakre detaljer, sier Indahl. Selv fremhever han helst trehusbebyggelsen fra 1600- og 1700-tallet. – Det forundrer meg at turistmyndighetene ikke har gjort større nummer av den. Den er unik og må være eksotisk for mange turister. Bergen er jo Europas viktigste treby med en rik og spennende arkitektur gjennom mange hundre år. I motsetning til de fleste andre byer i Norge ble ikke Bergen nyregulert på 1600- og 1700-tallet, men beholdt sin gamle byplan med allmenninger og smau, sine gamle eiendomsgrenser og gamle bebyggelsesform. Det forklarer nok også hvorfor det sjelden ble bygget stort. Men heller ikke etter mange branner ble det annerledes. Branner førte ofte til helt andre byer med storhus i Trondheim og Oslo, for eksempel. Men i Bergen bygget vi opp igjen på samme måten, sier Indahl, som absolutt mener at bergenserne kan være stolte over husene her i byen. Selv er han født i Sarpsborg. Gikk bakover – i Bergen – Christian Korens forskning skapte også sterk interesse for Bryggen, som senere har vært byens ikon, en inspirasjon for husbyggere, sier Indahl, som selvsagt er langt mer detaljert om emnet i boken og på en utstilling som åpner i Permanenten i morgen. Utstillingen heter også «Hus i Bergen» og viser en rekke modeller av Bergen og av enkelthus i byen, samt gamle og nye bilder og tegninger. Typisk bergensk? – Ja, først og fremst de små trehusene, helst med svai på taket. Men også etter at det ble påbudt med murhus i sentrum opprettholdt byen mye av det bergenske. Også murgårdene ble mindre monumentale enn andre steder, pyntet og med skråtak de også. Byen har også klart å tilpasse nybygging ved den gamle bebyggelsen på en god måte. I det hele tatt er det grunn til å være stolt over byggeskikken i denne byen, sier Indahl til BT, og trekker frem Telenors bygg på Kokstad som det flotteste i moderne tid. – Viktig nasjonal arkitektur, sier han om det. – Har du et favoritthus i Bergen? – Det må være flere av de små trehusene i Lille Øvregate. – Det styggeste huset i Bergen? – Jeg skal være forsiktig med å svare på det. Men Holbergsallmenning 11, det gamle Løveapoteket, er i alle fall det huset som har fått styggest behandling. Det var kanskje et av byens aller flotteste hus. Nå er det fullstendig ødelagt etter ombygging, sier Indahl. – Mange sier svaien på mange hustak er typisk bergensk, og at den ble skapt for å få regnet fortere bort? – Svaiene er et 1700-talls trekk som slett ikke bare finnes i Bergen. Men det er mest av svaiene her, og byens innbyggere fortsatte jo med den. Derfor er den blitt typisk bergensk. Men det var nok håndverkere fra Tyskland og Danmark som innførte den skikken her, inspirert av kinesiske hus. De såkalte gavlhusene fra 1880-tallet er nok enda mer typiske bergenske. Gavlene på murhusene var nok likevel inspirert av svaiene på trehusene, sier han. – Som det meste i husbebyggelsen i Bergen er; inspirert av fortiden – i Bergen. Plages av lukt og roping på jobben En av ti svensker er plaget av at arbeidskolleger og deres kroppslukt, fordi de lukter ille, viser en ny arbeidsmiljøundersøkelse.
I Sverige betegnes dette faktum som et stort samfunnsproblem de sliter daglig med på jobben. På andreplass kommer høylydte medarbeidere. 36 prosent plages av det, skriver Svenska Dagbladet. Plagsomme ringelyder på mobiltelefoner er det tredje største irritasjonsmomentetFoto: Lars Slettebø
Forvirret franskmann dukket opp i Danmark Åpenhet - for hvem?
Den Norske Frimurerordenen Gammaglimt kan bli vårt endelikt Gammaglimt oppstår i universets kraftigste eksplosjoner, når tunge og superhete stjerner eksploderer og dør, når nøytronstjerner kolliderer og danner svarte hull eller når et sort hull svelger en nøytronstjerne.
Voldsom energi Energimengdene som utløses er ufattelige. Gammaglimtet lyser en kort stund (fra brøkdeler av et sekund til noen sekunder) like kraftig som alle universets milliarder på milliarder av stjerner til sammen. Glimtet består av flere typer stråling. Fra eksplosjonen strømmer gammaglimtet ut i to stråler, i motsatt retning av hverandre. Den som måtte stå i veien for en av disse strålene får det ikke greit, selv mange milliarder kilometer unna.
Frimurerne i søkelyset Frimureriet er opprinnelig utviklet fra de gamle håndverkslaugene med deres forankring i middelalderens fromhetsliv. Den første engelske storlosjen fra 1717 var preget av åndelig liberalisme på kristen grunn. Frimureriet kom til Sverige i 1735 og til Norge i 1749. Fra Gustav III til og med Gustav VI Adolf, gjennom mer enn 200 år, har ordenen i Sverige og i Norge inntil 1905 hatt den svenske kongen som stormester. Ved unionsoppløsningen fikk de norske losjer sin administrative uavhengighet. Frimureriet var et produkt av opplysningstiden. Det ble bygget opp som et undervisende system, inndelt i grader, der medlemmene får øket innsikt i livets symbolske mening gjennom ritual og seremoniell. Dette levendegjør livets budskap og bidrar til personlig modning og moralsk utvikling. Frimureriets store kulturelle betydning i Europa gjennom tidene er lite kjent i Norge. Personer som Mozart og Goethe, Kipling og Sibelius var frimurere. 
Lite er også kjent om det omfattende humanitære arbeidet som frimurersamfunnet utfører. I Sverige når dette opp i mange millioner kroner og spenner fra Frelsesarmeen til idrettsorganisasjoner. Omfattende forskningsprosjekter blir finansiert ved universiteter og høyskoler.
Også i Norge utfører Frimurerordenen et omfattende sosialt arbeid i stillhet og diskresjon, og det tildeles også her offentlig utlyste stipendier. Med den utpregede kristen-humanitære målsetningen og som en intellektuell åndsretning med sitt kritiske søkelys på menneskesinnet, har frimureriet alltid vært fryktet og forbudt i land med autoritære regimer, som i de tidligere fascistiske og kommunistiske stater. Tyskland ble frimureriet forbudt etter nazistenes maktovertagelse dels pga. dets karakter av "konspirativ organisasjon", dels ut fra forestillinger om den nære sammenheng med jødisk religionsutøvelse og inspirert av general Ludendorffs voldsomt frimurerfiendtlige publikasjoner. Den 19. september 1940 forbød Reichskommissar Terboven frimureriet i Norge. Losjene ble oppløst, formue, eiendommer og verdipapirer beslaglagt og losjens øverste embedsmenn midlertidig arrestert. Noen dager senere dro det norske politi rundt til alle frimurere og avkrevde dem frimurerringene. Tyskerne rykket inn i Storlosjen i Oslo og åpnet huset. Regalier, inventar og møbler lå åpent for innsyn og beslag. Tyskerne og NS åpnet losjen i Oslo som museum den 1. desember. Den ble besøkt av ikke så få nysgjerrige. NS-avisen Fritt Folk publiserte i desember samme år "avslørende" reportasjer og artikler: "Det praktfulle rike og mektige underjordiske Norge." Det ble utgitt en guidebok "Frimureriet avsløres", samt en større publikasjon "Frimureriets hemmeligheter", og vi finner aggressive angrep på frimurerne i SS-organet "Germaneren" og "Hirdmannen". Hitlers spesialsakkyndige på frimurerspørsmål - den høye SS-offiser professor Franz Six besøkte Oslo flere ganger og holdt foredrag om frimureriets trussel mot den nye tid. De omtalte publikasjoner er alle idag tilgjengelige ved Nasjonalbiblioteket, og synes åpenbart fortsatt å være et kildemateriale for våre dagers angrep på frimurerne. De tyske okkupasjonsmyndigheters hensikt med aksjonen i Norge 19 -20 september 1940 var nok for alltid å slå ut frimureriet i Norge. Slik gikk det selvsagt ikke. Frimurere ble forfulgt og fengslet, andre hadde sentrale oppdrag i motstandsbevegelsen. De handlet ikke som gruppe, men deltok som andre nordmenn i motstandsarbeid og holdningskamp, og søkte å tilpasse og anvende de frimureriske idealer i sine daglige gjerninger. Frimureres forhold til NS var regulert gjennom en partiforordning av 28. november 1940. Etter denne måtte bl.a. tidligere frimurere frasi seg enhver videre befatning med frimureriet, og de fikk en viss prøvetid før de ble opptatt som fullverdige medlemmer eller fikk ansettelse i offentlige stillinger. Fra tid til annen oppstår det fremdeles i vårt land angrep på og mistenkeliggjøring av frimureriet med kollektiv fordømmelse av de nær 20000 norske frimurere, som konspiratoriske, fordekt korrupte og en virkelig samfunnsfare. Frimurernes hemmelighet er utelukkende det pedagogiske gradssystemets innhold, som står sentralt i arbeidet med den enkeltes personlige utvikling. Intet annet er hemmelig, og den internasjonale litteraturen om frimureriets historie og ideologi er omfattende og tilgjengelig for alle.
Uvitenheten er fremdeles så stor at massemedier og motstandere må ty til forrige århundrets og nazitidens skrekkpropaganda for å vekke den tilsiktede sensasjon og få mobilisert den tradisjonelle norske intoleranse mot noe som er fremmedartet og vanskelig å forstå. Angrepene er dels fundert på gamle folkelige fordommer om ritualer og symboler, dels på mistenkeliggjøring av formål og hensikter som antidemokratiske og truende. Det har også tidligere vært foreslått at folk i styrende samfunns funksjoner burde forbys medlemskap. Den samme intoleranse har vi stadig sett hos såkalt venstreradikale, og nå på ny med utgangspunkt i SV og partiets stortingsrepresentanter. Deres argumenter virker som isgufs fra fjerne år, år som vi alle trodde var blitt historie. Frimurernes humanistiske og kristne-liberale livssyn har alltid vært en trussel mot de totalitære samfunns makt filosofi og intoleranse. Frykten for "det indre brorskap" har også stadig kommet til uttrykk som argumenter for forbud mot organisasjonen, slik vi også hører det i dag. Signaleffekten kan bli dramatisk dersom lignende krav etter hvert vil bli stilt til andre i ledende politiske eller administrative posisjoner. Uansett betyr slike krav en reell fare for at elementære demokratiske rettigheter om bl.a. foreningsfrihet blir tilsidesatt. Tross de store samfunnsforandringer som har skjedd under disse 250 år, forbud og politisk forfølgelse i mange land, har frimureriet overlevd forandringene. Det pedagogiske system har vært uforandret gjennom hele denne tiden, og det samme gjelder stort sett symboler og ritualer.
Det er opprørende at en 250 år gammel organisasjon som har full åpenhet om lover, medlemslister, regnskaper og formål - i et demokratisk samfunn skal bli stemplet som hemmelig, mer eller mindre korrupt og konspiratorisk. Det rammer tusenvis av medlemmer i embedsverk og geistlighet, fra alle politiske partier og fra alle yrker i samfunnet. - Europa svikter Reuven Moskovitz er israelsk historiker og sier at han har vært fredsaktivist like lenge som Israel har eksistert. Israel har ført feil politikk siden staten ble dannet og er ikke i stand til å endre den uten press utenfra. Europa svikter, mener Moskovitz, som på vegne av palestinerne fristes til å gjenta Émile Zolas «J'accuse», «jeg anklager». Publisert: 18. apr. 2005 Den rumenske jøden Reuven Moskovitz overlevde Holocaust. I 1947 kom han til det daværende Palestina som aktivist. Det måtte aldri bli mer krig i Europa og ellers. En ny verden måtte skapes ikke bare for jødene.
- I mitt nye hjemland Israel så jeg at lederne bare var opptatt av jødenes skjebne. Siden har vi fortsatt i feil retning. Problemet var Israels nye identitet, at vi hele tiden så en fiende i de andre. Den slags endte ikke med Tysklands nederlag. Palestinerne ble demonisert. De arabiske statene bidro ved å nekte å anerkjenne Israel og ved å overta antisemittiske holdninger. Israel er et demokrati. Men det ble også et Preussen; en hær fikk en stat. Jeg er ingen fiende av mitt land. Det er godt at vi har staten Israel, for Europa viste at det ikke kunne integrere jødene. Men vi må integrere oss i området der vi befinner oss, i Midtøsten, og samarbeide om vannressurser og økonomisk utvikling for alle. Det skaper fred. Vi må ta eksempel av Frankrike og Tyskland etter 1945. Det skjer ikke så lenge vi bare snakker maktens språk. Israel er et rikt land. Men dets politikk har i alle disse 50-60 årene vært preget av håpløshet. Siden Israels fødsel har vi trodd at ABC-våpen ga oss sikkerhet. Israel sa at araberne ikke var til å stole på, men det var Israel som brøt avtalene. - Gjør statsminister Ariel Sharon da bare galt verre? - Bak ham finner man de religiøse, våre fascister og de ekstreme bosetterne. Israel er ikke en fascistisk stat. Men der er fascistiske trekk i vår propaganda når vi demoniserer palestinerne. Hvorfor kan det ikke gå hos oss som i Weimar-republikken? Ekstremistene kan få makten i Israel. De israelske fascistene er ikke mer rasjonelle enn de tyske var. De mener at de representerer Guds vilje. - Hvorfor kan de vinne? - Etter Holocaust var opprettelsen av en jødisk stat noe enestående. Den bygget på bildet av David mot Goliat. Men Israel var fra starten av selv Goliat. Israelerne er hjernevasket av Holocausttraumet. Vi fortelles at vi igjen står foran porten til Auschwitz. De unge, som ikke har minner om Auschwitz, er mest redde. Sharon fører en usosial politikk. Men Israels fattige vil igjen stemme på ham, av frykt. Israel lever i bildet av jødenes utlendighet omgitt av fiender og opptrer fortsatt i rollen som offer. Det kan gi en selvoppfyllende profeti ved at Israel fører en politikk som får palestinerne og araberne til å gjøre det som det blir advart mot. Noen ganger må et sjokk ryste frem en løsning. Britene hadde ellers ikke brydd seg om å finne den i Nord-Irland. Slik er det dessverre med terror. Den befolkningsmessige utviklingen krever dessuten en fredelig ordning med mindre Israel former den absolutte apartheidstaten. - Sharon vil oppgi Gaza. Ser du det som hans første steg i en politisk løsning eller det siste? - Sharon ser at det er absurd å holde på Gaza. Men oppgivelsen av Gaza er for ham ingen prosess. Han vil holde på bosettingene i Judea og Samaria. Og Øst-Jerusalem skal ikke være hovedstaden i en palestinsk stat, som ikke blir livskraftig. Bosettingene er kreftsvulster. Men den israelske politikken var aggressiv fra begynnelsen av. Israel brukte krigene med araberne til å endre sine grenser etter egne behov, og har bare søkt fred etter press fra USA. Israel kan ikke forandres fra innsiden. Det må skje utenfra. Uten Europas medvirkning er Israel fortapt. USA behøves også, men du ser hva George W. Bush gjør. Europa mener det rette, men svikter i handling. Det må frigjøre seg både fra USA og den dårlige samvittigheten for Holocaust. Også av egen interesse. For skjer det noe i Midtøsten, er ikke Europa sikret mot brann. - Hva mener du at Europa skal gjøre? - Jeg vil ikke at noen skal bruke makt, og jeg ber ikke om boikott. Men Europa bruker ikke politikk. Hvorfor gir Tyskland fortsatt våpen til Israel? Israel praktiserer former for apartheid. Det bryter menneskerettighetene, også det grunnleggende prinsippet om eiendomsrett, for palestinerne. Tyskerne vil ikke bry seg. Jeg har avtalt med tyske aviser å få på trykk Israel-kritiske artikler. Men så har redaktøren sagt nei. Nettopp fordi de er tyskere må de også bry seg om palestinerne, som også ble ofre for det som Tyskland gjorde med jødene. Dette er ikke bare moral, men også realpolitikk når det som skjer i Midtøsten truer resten av verden. Europas tvetydighet oppmuntrer Sharon. Det må slutte å samarbeide med ham. Gapet mellom ord og konsekvens hos europeerne er påfallende. Det er som om Europa ikke tror på sine egne verdier. Men selvfølgelig, hver gang noen i Europa kritiserer Sharon, kaller han europeerne antisemitter. - Du har skrevet at «det finnes et Tyskland som jeg elsker». Hvilket Tyskland er det?
- Det var mindretallets Tyskland, men dog. Etter 1945 var det tyske byråkratiet fullt av tidligere nazister. Men tyskerne klarte å bygge et demokrati. Og de klarte å gjøre sine fiender til sine venner. For meg er en helt den som gjør akkurat det. Mitt Tyskland er de tyskerne som har lært. De vet også at vår politikk er feil. Og fordi de vet det og kritiserer Israel, blir de kalt antisemitter. De er de siste som skulle kalles det. - Palestinerne og araberne har vel også et eget problem? Kan man lage fred med Hamas og Islamsk hellig krig og få stabilitet og fremgang i et område uten demokratiske tradisjoner? - Det er et poeng. Men selv Hamas, Hizbollah og de andre gruppene er ikke bare Satans folk. Det går an å drive forretning med dem. Da Israel trakk seg ut av Libanon, ble det hevdet at Hizbollah ville følge etter og angripe Galilea. Det skjedde ikke. Jeg stoler ikke på Hizbollah. Men i en verden som ikke aksepterer fundamentalisme må også de tilpasse seg. - Du sier at du har vært fredsaktivist siden du kom til Midtøsten. Har det vært en øvelse i pessimisme? - Jeg kaller meg «opsimist». Men slik situasjonen er nå, gir det grunn til pessimisme. Historien om Döllersheim er translatør og tidligere førsteamanuensis ved Norges Handelshøyskole.
Döllersheim var engang et blomstrende lite samfunn, et tettsted med en 800 år lang historie. Den lille byen hadde en ruvende hvit kirke, et skolehus med tjue vinduer og flere vertshus. I 1938 - like etter at Adolf Hitler hadde innlemmet sitt hjemland Østerrike i det «stortyske riket» (der Anschluss) – begynte man å tvangsflytte de ca. 6.800 innbyggere. I 1941 var det ikke en sjel igjen i Döllersheim og de omliggende landsbyer. Fremdeles kan vi se rester av steinmur og hus. Ruinene er dekket av busker og små trær. Den forsvunne byen administreres i dag av nabobyen Allentsteig. På området har man plassert noen benker hvor besøkende kan hvile seg, og ved den restaurerte kirken er det satt opp utstillingsmontre med gamle fotografier i svart-hvit som viser hvordan Döllersheim så ut før 1938. Hva gjør dette avsidesliggende sted så interessant? Forklaringen er følgende: I januar 1847 ble en viss Maria Anna Schicklgruber gravlagt på kirkegården i Döllersheim. Hun var forholdsvis ung da hun døde, bare femti år gammel – og hun var farmoren til Adolf Hitler. Maria Anna kom fra den lille landsbyen Strones, som ligger i nærheten av Döllersheim. Den 7. juni 1837 fødte hun der sitt eneste barn, en sønn hun ga navnet Alois. Gutten ble døpt samme dag. Faren til barnet var ukjent, moren var ugift – den gang absolutt en moralsk forkastelig situasjon. Lille Alois fikk derfor morens etternavn: Schicklgruber. Fem år senere giftet Maria Anna Schicklgruber seg med en viss Georg Hiedler fra Döllersheim. Han var ikke interessert i å adoptere sin kones sønn. Gutten ble satt bort og vokste opp hos stefarens bror som het Johann Nepomuk Hiedler. Alois var en oppvakt gutt og etter folkeskolen skulle han egentlig har begynt i skomakerlære i Döllersheim, men han dro til Wien hvor det var flere muligheter for en ambisiøs ung mann. Der fant han arbeid i tollvesenet og ble i 1875 forfremmet til tollinspektør i Braunau ved elven Inn. Nesten tjue år etter sin stefars død – Alois var da 39 år gammel – skjedde det noe uvanlig. Den 6. juni 1876 kom Johann Nepomuk Hiedler til advokat Joseph Peuker og oppga at Alois var den «ekte» sønnen til hans avdøde bror Georg Hiedler. Dagen etter oppsøkte han presten Joseph Zahnschirn i Döllersheim, og i nærvær av tre vitner strøk presten navnet Schicklgruber i kirkeboken og erstattet det med Hitler – en feilskriving av Hiedler.
Der Hauptplatz von Döllersheim De tre vitnene undertegnet med hvert sitt kryss for de kunne ikke skrive. Dermed var Alois Schicklgruber blitt til Alois Hitler. Alois Hitler hadde allerede to ekteskap bak seg da han giftet seg med sin kusine Klara som var 23 år yngre enn ham. For å gifte seg med en så pass nær slektning, måtte han den gang søke myndighetene om en offisiell tillatelse. Paret fikk tre barn. Sønnen Adolf ble født i Braunau am Inn den 20. april 1889. Adolf Hitler må hele sitt liv ha lurt på hvem hans farfar egentlig var. I Döllersheim og omegnen verserte det lenge rykter at det var en velhavende jødisk forretningsmann i Graz ved navn Frankenberger. Maria Anna hadde nemlig vært i tjeneste hos familien Frankenberger i Graz i 1836. Ryktene ville også ha det til at herr Frankenberger hadde betalt barnebidrag for gutten i fjorten år. Hvis alt dette kom for en dag, ville det unektelig ha oppstått en pinlig situasjon for «der Führer». Adolf Hitler krevde nemlig et såkalt arierbevis (Ariernachweis) av alle undersåtter som ville gifte seg. Her måtte de dokumentere at verken foreldre eller besteforeldre var av jødisk avstamning. Derfor syntes han vel at den beste løsningen for å skjule sitt noe tvilsomme opphav var å viske ut Döllersheim og omegn fra kartet over Østerrike. Våren 1938 begynte han å realisere sine planer om å anlegge et gigantisk militært øvelsesområde. En liten delegasjon fra Döllersheim med ordføreren i spissen dro den gang til Berlin for å be Hitler innstendig om å skåne sin farmors hjemby. Men Hitler lot seg ikke rokke. Her og ingen andre steder skulle det bygges «en mur mot Tsjekkia» (ein Wall gegen die Tschechei). I dag kan man for øvrig gå på en «fredsvalfart» (Friedenswallfahrt) til området. Turen starter i tettstedet Allentsteig, går så over området hvor Döllersheim en gang lå og slutter i landsbyen Strones. Det var noen katolske fredsentusiaster som realiserte denne ideen om en «Friedenswallfahrtszone» for noen år siden. Nyere forskning har bekreftet at Döllersheim måtte forsvinne fra kartet hvis Hitler-dyrkelsen skulle fortsette. Det finnes et dokument (Sitzungsbericht fra 14. august 1943, forslag nr. 6) som sier at når Adolf Hitler hadde vunnet krigen, så skulle alle religioner forbys. Føreren selv skulle bygges opp til en slags ny Messias – en blanding av frelser, befrier og germansk gud for den nye ariske rasen. Da passet det ikke å ha en ukjent farfar av mulig jødisk ætt! – Ingen er mer fiendtlig innstilt til Israel enn Norge
– Noen må vekke nordmennene, sier den israelske talsmannen ifølge NRK. Vedkommende legger til at ingen andre israelske ambassadører rundt om i verden får gjennomgå slik som den israelske i Oslo. Avisen, Yedioth Aharonot, forteller videre at statsminister Jens Stoltenberg irettesatte ambassadør Miryam Shomrat etter at hun kritiserte kongehuset for ikke å ha stilt opp for den jødiske menigheten etter skyteepisoden mot synagogen i Oslo. Også utenriksminister Jonas Gahr Støres karakteristikk av Shomrats kritikk som upassende, blir gjengitt. Israels økende motvilje mot Norge gir seg også uttrykk i negative holdninger mot virksomheten til norske diplomater i regionen, melder NRK. Norge visste om Israels atomplaner Norske myndigheter har tidligere nektet for at de kjente til atomplanene før salget. Men 50 år gamle dokumenter fra Utenriksdepartementet som ikke har vært offentliggjort før viser det motsatte, melder NRK. Dokumentene viser at Norge ble informert om at Israel planla å produsere atomvåpen, før de inngikk avtalen om å levere tungtvann. Foruten Norge var det bare USA som kunne levere tungtvann i så store mengder i 1959. USA ville ikke selge til Israel. Norge solgte til sammen 20 tonn tungtvann, som er en viktig bestanddel i produksjonen av plutonium til bruk i atomvåpen, til Israel. Tungtvannet skal ha blitt brukt til å produsere store mengder atomvåpen. (ANB) Hudpleie for frimurere - Ai ai ai! Her er så smugt Maren Næss Olsen - Jeg har billett! Med tre livvakter og en kammerherre på slep, stiger Hans Kongelige Højhed prins Henrik av Danmark inn i Fløibanehallen. Men som alle andre dødelige, må han altså lese av billetten før dørene åpner seg, og han kan stige om bord. For prinsen kommer uten limousin. Og ingen røde løpere venter den høyst folkelige ektemannen til dronning Margrethe II av Danmark når han er på bergensbesøk. Han har ikke engang bedt om sin egen Fløibanevogn, og Bergens Tidende får mer enn gjerne være med på ferden. En uventet stans - Sååh, da rejser vi, sier prinsen. Han setter seg på utsiktsplassen, den helt der fremst, med panoramautsikt til byen som fjerner seg under ham. Men vips! Så stopper vognen i Fjellveien.
- Er vi halvveis? spør prins Henrik nysgjerrig. Og så blir Bergens Tidende invitert til en prat, på setet helt fremst i Fløibanevognen. - Se på det der, ai ai ai! Her er så smugt, sier en begeistret prins, som ser både kjøpesentre og rådhus bli til dukkehus langt der nede. - Jeg har vært i Bergen to ganger før, ja, jeg har faktisk seilt hit med det danske kongeskipet Dannebrog. Men det er ikke for å se på utsikten at Hans Kongelige Højhed er i Bergen. Prins og president
- Jeg har vært president i ti, nei, vent, femten år. Vi jobber for å bevare gamle bygninger, og forhindre at de blir ødelagt, og har besluttet å holde kongressen i Bergen fordi Bryggen er på Unescos liste, forteller prinsen. Det rojale følget kom til Bergen alt på onsdag, men det er ikke blitt så mye tid til sightseeing, kan prins Henrik fortelle. - Det er så mye arbeid og så mange møter. Høyere enn Ejer Bavnehøj - Prinsen har vel ingen slike fjell å bestige i sitt kongerike, vil Bergens Tidendes utsendte vite. - Nei, i Danmark er det høyeste fjellet 150 meter. - 180, retter kammerherren. Bergens Tidende har sjekket, det var kammerherren som tippet nærmest. Danmarks høyeste fjell, Ejer Bavnehøj (ikke Himmelbjerget, nei), måler 171 meter Pennen skjærer ofte dypere enn sverdet. Hvordan kommer det nye inn i verden? Da Salman Rushdies Sataniske vers kom ut i Storbritannia høsten 1988, var det ingen litteraturkritikere som så det potensielle sprengstoffet i det som skulle bli kjent som en av litteraturhistoriens mest omstridte romaner. Den 14.februar 1989 utbasunerte Khomeini sin vrede over Rushdies roman, og erklærte at alle som på noen måte var involvert i utgivelsen av boka skulle drepes. Etter å ha mottatt denne dramatiske meldingen, gikk Rushdie i skjul i sitt hjemland Storbritannia, og det skulle ta snaut ti år før de iranske myndighetene kunne garantere for sikkerheten hans (24.september 1998). Den aller viktigste datoen i historien om Sataniske vers er 26.september 1988, den offisielle utgivelsesdatoen for romanen i Storbritannia. For man kommer ikke utenom at det var selve romanen som var det viktigste ved hele Rushdie-saken, selv om den hadde en tendens til å bli glemt i de opphetede debattene mellom ytringsfrihetsforkjempere og islamske fundamentalister. Jeg skal se nærmere på 16 anmeldelser av Sataniske vers hentet fra ledende vestlige aviser i Storbritannia, USA, Norge og Tyskland.Anmeldelsene spenner over en tidslinje fra september 1988 til februar 1990, og fatwaen deler utvalget nesten nøyaktig i to (ni før, sju etter). Jeg splitter imidlertid disse to delene enda en gang, slik at jeg i det følgende har endt opp med fire tidssoner. Det er imidlertid ikke bare kvantitativt det skjer et brudd med fatwaproklamasjonen. I det følgende vil jeg vise at også innholdet i kritikkene blir merkbart forandret ettersom tiden går. Litteraturhistorien har utallige eksempler på kontroversielle bøker som tester grensene for hva man kan skrive om sex, religion, vold og politiske spørsmål. Det som imidlertid gjør Sataniske vers til et særegent tilfelle, er at romanen bruker symbolikk fra en religion som mange vestlige lesere i utgangspunktet ikke har kompetanse til å forstå. ”Det kan virke som en del avsnitt er skrevet for en snever krets av religionsvitere”, skriver nylig avdøde Axel Jensen i sin bok om Salman Rushdies verden, og ”navn på steder og personer (flimrer) over tankeskjermen til den uinnvidde uten aha-opplevelser, hvis man da ikke har noen hyllemeter med religionshistoriske oppslagsverk for hånden – i håp om kryssordmessig å tyde noen av de rushdiske kryptogrammer”. Derfor vil jeg hovedsakelig sette fokus på hvilken måte anmelderne tok opp Rushdies symbolbruk i sine tekster. Selv om jeg fokuserer mest på denne dimensjonen, har jeg ikke dermed bestemt at det er symbolikken som er det viktigste aspektet ved romanen, men jeg tar inn over meg vissheten om at det var dette som førte til forargelse blant muslimer. I tillegg til anmeldernes bruk av symbolsk vinkling, har jeg i tillegg funnet fem andre aspekter som jeg mener det er interessant å kaste lys over, henholdsvis normativ, tematisk, affektiv, genetisk og objektiv vinkling. Under overskriften “Angels in dirty places” leverer Angela Carter den første lesningen av romanen i The Guardian 23.september. Carter konsentrerer seg mest om de to hovedpersonene Gibreel Farishta og Saladin Chamcha, og om skildringene av byene London og Bombay. Hun skriver kort om at Gibreel drømmer at han er erkeengelen Gabriel, uten å komme inn på at det nettopp er i disse drømmene det meste av sprengstoffet i romanen befinner seg. Carter mener tematikken kretser rundt flerkulturelle personer i et flerkulturelt samfunn, og karakteriserer Sataniske vers som ”en berg-og-dalbanetur i et digert landskap”. Dagen etterpå blir Sataniske vers anmeldt i The Independent. Claire Tomalin skriver om sine forventninger til romanen, men må tilstå at hun er skuffet. Det er nemlig flere passasjer hun har problemer med å forstå. Som eksempel tar hun tak i de delene som handler om profeten Mahound: Tradisjonen forteller at Muhammed ga i oppdrag å drepe enkelte poeter som skrev satiriske vers om ham, og Rushdie introduserer oss for poeten Baal i ørkenbyen Jahilia (Mekka?), som så blir drept av Mahound. Derfor bokas tittel. Men hvorfor blir vi egentlig tatt med på en fantasirik gjenskaping av utvalgte deler av Muhammeds historie? Eksempelet utgjør kjernen av det som etter hvert ble oppfattet som kontroversielt ved romanen, men Tomalin er for eksempel ikke i stand til å se det viktige poenget at Mahound tradisjonelt er et djevelsk økenavn for Muhammed. Hun prøver også å se disse Mahound-passasjene i historisk sammenheng, men tar rent faktisk feil. Patrick Parrinder kommer med den korrekte versjonen i London Review of Books 29.september: Tittelen refererer til en mye debattert hendelse i Profetens liv. Muhammed pleide å møte Engelen Gabriel til samtale på et fjell i nærheten av Mekka, og det var i denne sammenhengen Koranen ble diktert for ham. Men en dag, forteller en historiker fra det 9.århundre oss, lurte Djevelen dem til å ta med vers som innebar guddommelig status til tre hedenske guder. Senere forklarte Gabriel Profeten at de hadde begått en feil, og versene ble forandret til slik som de nå står i skriftene. Anmelder Parrinder har tydelig kunnskap om islam, og peker på at Rushdie ripper opp i en historie som ikke er særlig flatterende for religionen. Han er den første i mitt utvalg som retter søkelys mot islamsk fundamentalisme, og mener at nettopp dette utgjør romanens hovedtema. Han tar likevel ikke opp Rushdies utstrakte symbolbruk. Parrinders konklusjon er at ”alt er fordømt underholdende og djevelsk genialt”. Også Robert Irwin, kritiker i Times Literary Supplement, virker godt skolert i islam. Han mener at det er den utstrakte symbolikken som gjør romanen koherent, og viser flere eksempler på hvordan navn og steder kan tolkes i forhold til islam: Rushdie gir oss ikke en historie om Muhammed, men om Profeten Mahound, ikke om Mekka, men om byen Jahilia (arabisk for ”hedenskap” eller ”uvitenhet”), ikke om Islam, men om religionen ”Underkastelse”, ikke om Erkeengelen Gabriel, men om en misfornøyd, drømmende mann fra Bombay, Gibreel, som i drømmene sine føler seg presset til å være både Erkeengel og Djevel for den krevende Mahound. Irwin fokuserer mest på disse drømmene, som han mener utgjør romanens høydepunkt. Han skriver ikke direkte om hva han mener er hovedtema, men det kommer fram flere steder at han synes kampen mellom det gode og det onde er et viktig aspekt. Francis King, hvis korte anmeldelse ”Perplexing in the extreme” står på trykk i The Spectator 1.oktober, er tydeligvis ikke skikket til å forstå romanens symbolbruk. Han kommer så vidt inn på Gibreels drømmer, og mener at den som omhandler profeten Mahound er dårligst og ”ganske kjedelig”. Anmelderen ser ingenting av symbolikken som ligger latent i disse passasjene. Den siste britiske anmeldelsen er av Iain Sinclair for New Statesman and Society. Sinclairs anmeldelse er en slakt av Rushdies roman, men mest på bakgrunn av forfatterens gullkantede avtale med et forlag i forkant av utgivelsen. Denne indignasjonen preger hele teksten, og det er vanskelig å få tak i hva Sinclair egentlig sier om selve boka, men han avslører i hvert fall manglende kompetanse hva angår symbolikken når han skriver at ”hovedpersonenes navn [Saladin Chamcha og Gibreel Farishta] […] gir deg en følelse av at du er lettere dyslektisk. De virker ikke helt ekte, og balanserer på grensen av det latterlige”. Gibreels navn betyr direkte oversatt Gabriel Engel, mens Chamcha er hindi for spyttslikker. Men dette har altså ikke denne anmelderen fått med seg.
Washington Posts kritiker Jonathan Yardley er likevel tydelig preget av den ulmende stemningen i sin anmeldelse ”Wrestling with the Angel”. Han begynner med å kommentere det han mener er to eksempler på ”den menneskelige evnen til å overreagere”: Tildelingen av Whitbread-prisen til Rushdie og sensuren av boka i India. Prisen er feil tildelt rett og slett fordi Sataniske vers er forfatterens dårligste bok hittil, mener kritikeren. Og den indiske sensuren er også overdrevet, blant annet fordi Rushdies tidligere bøker er langt mer kritiske mot India enn det denne romanen er. Tvert imot er ”Sataniske vers (…) en relativt apolitisk bok”. Yardley finner kritikk av både islamsk fundamentalisme og anti-amerikanisme, men mener romanen først og fremst kan karakteriseres som en utforsking av det komplekse samspillet mellom det gode og det onde. Til tross for at han skriver relativt mye om romanens samfunnsmessige konsekvenser, spekulerer anmelderen ikke i grunnene for kontroversene. Han kommenterer kort Mahound-sekvensen, men avkoder heller ingen symbolikk. Det gjør imidlertid A.G. Mojtabai i New York Times Book Review samme dag. Allerede i første avsnitt avslører Mojtabai en kompetanse som gjør ham skikket til å avkode de passasjene som utløste diskusjonene rundt boka, da han dveler ved bruken av det symbolladede navnet ”Bostan” på et fly hovedpersonene Chamcha og Farishta reiser med. Kritikeren kommer tidlig inn på Gibreels drømmer, og vrir etter hvert over til ”den kontroversielle delen av boka”. Han skriver om episoden om de sataniske versene, og refererer til slik som den fremkommer hos flere arabiske historikere. Mojatabai trekker også inn faktiske hendelser som forbudet mot boka i India og bombetruslene mot den amerikanske forleggeren i New York, og mener at det er de som ikke har lest romanen som skriker høyest om blasfemi. Selv om Mojtabai konsentrerer seg sterkt om en symbolsk vinkling i sin anmeldelse, identifiserer han likevel konflikten mellom det gode og det onde som romanens hovedtema. To dager før Khomenins dødsdom – den 12.februar 1989 – står kritikken ”India’s fallen angels” av Richard Eder på trykk i Los Angeles Times, og Eder ser ikke ut til å være påvirket av Mojatabais sterke symbolske vinkling to uker tidligere. Anmelderen har innvendinger mot romanens kvalitet, men mener at enkelte passasjer er gode, som for eksempel når karakteren Gibreel drømmer seg tilbake i historien: ”Muhammed-delene av boka – Rushdie gir ham det smått omskrevne navnet Mahound – er fascinerende og stramt skrevet i ei bok som ellers har en tendens til å sprike og miste feste”. Eder synes å hevde at Rushdies bruk av Mahound er en omskriving som han selv har kommet på. Han fortsetter med å rose disse delene av boka, og trekker også inn et samfunnsaspekt når han skriver at det er nettopp disse Mahound-passasjene som har støtt muslimer rundt om i verden. Eder nevner altså kort konsekvensene av Rushdies symbolbruk, men kommer ikke nærmere inn på dette. Det er likevel begrenset hvilken symbolikk anmelderne tar opp. De fleste ser ut til å ha nok med å skrive om betydningen av romanens tittel. Noen få går inn på navnesymbolikk og islamsk mytologi, og de som er aller mest inne på dette, er alle anmeldere som får sine kritikker publisert i spesialiserte litteraturaviser. Fatwaproklamasjonen og den økende forståelsen av symbolikken preger også mange av de andre vinklingene. Fram til fatwaen har anmeldernes bruk av normativ vinkling vist at de har sprikende meninger hva angår kvaliteten til Sataniske vers, mens fra nå av er alle enige om romanens høye litterære verdi. Et tankevekkende spørsmål trenger seg på: Henger kvalitet og kamp for ytringsfrihet nødvendigvis sammen? Også i den tematiske vinklingen skjer en endring. Salman Rushdie har selv skrevet at et av hans hovedanliggende med Sataniske vers var å komme med en ”hyllest til blandingsformene, urenheten, hybridene, de forvandlingene som følger med uventede kombinasjoner av mennesker, kulturer, ideer, politiske retninger, filmer, sanger. […] Blanding, lapskaus, litt av ditt og litt av datt, slik kommer det nye inn i verden”. Rushdie innrømmer at romanen også er en form for religionskritikk, men mener at å bare fokusere på dette, er å overse andre vesentlige deler av romanen, som må til for å kunne gi en adekvat tolkning. I den første fasen er anmelderne uenige i hva som utgjør det viktigste temaet. De to første, Angela Carter og Claire Tomalin, finner nettopp det å være flerkulturell og hybrid som et viktig aspekt. Dette temaet fremhever også Richard Eder i Los Angeles Times. Selv om flere er innom kritikk av islam i sine anmeldelser, er før-fatwa-anmelderne utover disse tre stort sett enige i at det er kampen mellom det gode og det onde som utgjør romanens kjerne. Unntaket er Patrick Parrinder i London Review of Books, som er tidlig ute med å hevde at det er kritikk av islamsk fundamentalisme som er Rushdies hovedanliggende. Også anmelderne etter fatwaen ser at kontrasten mellom det gode og det onde er et viktig tema, men flere av dem går nå over til å fremheve kritikken av islamsk fundamentalisme eller generell religionskritikk som Rushdies viktigste poeng – og til selv å konsentrere seg om dette i sine anmeldelser. Dette gjelder for eksempel for Olav Lausund i Aftenposten, som allerede to dager etter Khomeinis dødsdom anmelder den engelske originalversjonen av boka. Det som likevel preger denne anmeldelsen mest, er at den er tydelig objektivt vinklet og nyhetsrelatert. Allerede ingressen viser dette: ”Bokbål i engelske byer, tusenvis av opprørte londonere i gatene og bombetrusler i New York? Dødsdom fra ayatollah Khomeini? Og dette på grunn av en roman?”. Olav Lausund bruker mye plass på å skrive om ikke-litterære hendelser, og begynner ikke på sin lesning av boka før i tredje avsnitt av artikkelen. Han tar opp de delene som vakte oppsikt, men er ikke innom Rushdies symbolbruk. Også Dagbladet velger å anmelde originalversjonen av verket. Den 25.februar trykker avisa Lars-Olof Franzéns anmeldelse fra Dagens Nyheter som kronikk. Franzén mener at Rushdie ”retter kritikken sin i mange retninger, men det hersker ingen tvil om at islamsk fundamentalisme er et av hans hovedmål”. Han skriver om Mahound-passasjene, men kommer ikke inn på islamsk mytologi og skriver heller ikke om tittelen. Sataniske vers er ”full av gale påfunn og språklig smidighet” og ”lysende og underholdende”, mener den svenske anmelderen. Med kritikken ”So, and Not So” i New York Times Review of Books den 2.mars fører D.J. Enright oss tilbake til USA igjen. I en lang anmeldelse tar Enright for seg hele bokas handlingsforløp, men han gjør det ikke kronologisk: ”La oss begynne (selv om Salman Rushdie ikke gjør det) med episoden om de sataniske versene”. Kritikeren bruker nesten to hele spalter på å sammenligne Rushdies versjon med Mahound i hovedrollen og historien slik den fremstår i følge islamsk tradisjon. Han er likevel bare så vidt inne på hva enkelte symboler faktisk betyr for en muslimsk leser, og konsentrerer seg mer om andre alluderende virkemidler i romanen. Enright er en av få anmeldere som trekker inn Gibreels drømmer om en imam i eksil i London, men han diskuterer ikke om det kan være en parallell mellom denne imamen og ayatollah Khomeini. Og pussig nok kommenterer anmelderen ikke ayatollahens fryktelige meddelelse, men Indias sensur – til tross for at teksten står på trykk tre uker etter fatwaen. Klassekampen er den første avisa som tar for seg en oversettelse av romanen, og Morten Falck er mannen bak ”Hvilke vers er av Satan?”, som står på trykk den 19.april. Anmelderen avkoder betydningen av navnene Saladin Chamcha og Gibreel Farishta, men skriver ikke om andre symboler eller historien bak de sataniske vers. Falck mener at romanen først og fremst er om og mot religion: ”Det er jo ingen grunn til å stille spørsmål ved om muslimer vil oppfatte denne boka som blasfemisk. Blasfemien er jo tilmed et poeng i handlinga!” Klassekampens kritiker mener Sataniske vers er ”ei sprudlende bok, full av eventyr” og ”jævlig morsom”, men kanskje mer gjennomtenkt enn gjennomarbeidet. Mot slutten tilbakeviser han at boka er tunglest og utilgjengelig: ”Hvis du bare leser oppmerksomt, er det ikke vanskelig å lese boka (…) Men litteratur er ikke graut. Den leseren som nekter å tygge, får nøye seg med VG”. Dette fører meg til det jeg vil kalle anmeldernes bruk av affektiv vinkling. Tidsforløpet preger også hvordan anmelderne vurderer romanens vanskelighetsgrad. De få anmelderne som kommer inn på dette i den umiddelbare mottagelsen kommenterer at romanen er vanskelig å forstå. Spectators Francis King mener for eksempel at boka ”vil glede profesjonelle eksegeter mer enn vanlige lesere”. Like før fatwaen kommer imidlertid Mojtabai i New York Review of Books med løsningen for å kunne sette seg inn i problematikken: Bytt ut alle navn med kristne symboler! Etter den dramatiske meldingen fra Iran kommenterer både Aftenposten og Klassekampens anmeldere leserrollen, og mener at boka ikke er for komplisert. Olav Lausund skriver for eksempel at Rushdie ”leker med sprog og stil, men aldri så fritt at boka blir vanskelig å lese”. Denne trenden bekreftes i de tyske avisene: Man innrømmer at romanen kan være tung, men det finnes midler til å forstå. Også den affektive vinklingen henger selvsagt sammen med det symbolske planet – det er ganske enkelt ”lettere” å lese ei bok dersom man har mulighet til å forstå dens avanserte symbolikk. ”Auf der suche nach dem neuen Gott – Salman Rushdies phantastische Reise durch die Kulturen” av Süddeutsches Fabian Blau tar opp mange vesentlige aspekter både ved romanen og ved Rushdie-saken som sådan. Anmelderen mener romanen kan leses som en kritikk av både Vesten og Østen, men bruker selv utvilsomt mest plass på det han mener er kritikken av Orienten og islam, og påstår at Rushdie ”får sin narrative kraft fra dyptpløyende kjennskap til indisk-orientalsk mytologi og islamsk historie”. Blau er innom det historiske grunnlaget for kontroversen rundt de sataniske versene, men er ellers lite symbolsk orientert. Fabian Blau står i en særstilling blant anmelderne når det gjelder bruken av genetisk vinkling. De aller fleste kritikerne trekker fram Gabriel Garcia Marquez og magisk realisme når de skal plassere Rushdies roman i en større litterær sammenheng. Mange mener også å se spor etter Charles Dickens. På bakgrunn av denne nesten totale enigheten, er det interessant å ta fram Sadik Al-Azms kritikk av Vestens manglende evne til å se dybden i Rushdie-saken. Den arabiske professoren mener at det er ”avslørende at ingen av deltakerne i debattene […] kom i nærheten av å behandle ham [Rushdie] som en mulig muslimsk Rabelais, en mulig muslimsk Voltaire og/eller en mulig muslimsk James Joyce”. Al-Azm viser hvordan både estetiske virkemidler og politiske implikasjoner av disse forfatternes verk i forhold til den kristne verden minner om det Rushdie gjennom Sataniske vers har påført den muslimske verden. Mine analyser viser at Al-Azms kritikk er berettiget i forhold til vestlige litteraturkritikere, med et lite unntak for Süddeutsche Zeitungs kritiker. Fabian Blau sammenligner ikke direkte med de forfatterne Al-Azm trekker fram (selv om han nevner Joyce i en annen sammenheng), men han skriver om at den islamske verden ikke har gjennomlevd en lignende moderniseringsprosess som vi i Vesten har gjort. Rushdie forsøker imidlertid å gjøre noe med dette, hevder kritikeren, og kobler ham sammen med andre muslimske forfattere, som for eksempel den libanesiske Adoni og den iranske Hedajat, som også har kjempet for en islamsk opplysningstid. “Satanische Verse, himmlische Prosa” av Tilman Spengler for Die Zeit står på trykk 17.november. Spengler bruker stor plass på å forklare at han har forsøkt å lese boka med muslimske briller, men: ”Det holdt ikke. Selv om jeg prøvde å lese romanen på en annen måte, klarte jeg etter 535 sider ennå ikke å se hva som skapte så store reaksjoner”. Han fortsetter med å argumentere for at selvsagt kan man la seg provosere av enkelte deler av romanen, men at man må kunne forutsette et visst intelligensnivå også hos fundamentalister, og konkluderer med at Sataniske vers overhodet ikke er ydmykende. Anmelderen kommer så vidt inn på symbolikken rundt Mekka og Muhammed, men gir ellers ingen plass til de kontroversielle passasjene, til tross for at han i begynnelsen tydeliggjør sitt forsøk på å lese romanen som en muslim. Frankfurter Allgemeine Zeitung anmelder ikke Sataniske vers før 24.februar 1990, noe som fremstår som merkverdig, blant annet sett på bakgrunn av at avisa var førende innen tysk kulturjournalistikk på denne tiden. Dette er for eksempel etter at Salman Rushdie selv har publisert essayet ”Er ingenting hellig?”, som på dette tidspunkt faktisk også har stått på trykk i Frankfurter Allgemeine. Rushdies essay er et forsvarsskrift der han prøver å forsvare Sataniske vers som fiksjon og tilbakeviser at han har skrevet ei bok som var ment som hets mot muslimer. Anmelder Jochen Hieber synes imidlertid at Salman Rushdie har gått langt over streken. I sin anmeldelse går Hieber rett inn på debatten rundt boka, og siterer fra romanen at der hvor tro ikke finnes, kan det heller ikke være blasfemi. Han stiller så dette på hodet: ”Men det motsatte gjelder også: Der hvor det er tro, finnes muligheten for blasfemi”. Kritikeren mener Rushdie har vært utspekulert og valgt et kontroversielt tema for å få oppmerksomhet og for å oppnå suksess. Han skriver at han forstår at mange vestlige lesere i utgangspunktet ikke synes teksten er kontroversiell, men mener at de bør forestille seg hvordan de ville reagert hvis noen hadde satt økenavn på og gitt grove skildringer av personer i Det nye testamentet, noe som jo for øvrig er det samme forslaget D.J. Enright i New York Times Book Review kommer med. Han går ikke imidlertid ikke grundigere inn på symbolikken. Hieber er svært skeptisk til Rushdies prosjekt, og trekker fram deler av boka som han synes er mindre bra. Avslutningen illustrerer likevel godt mitt poeng i forhold til utviklingen innenfor den normative vinklingen, der han ser seg nødt til å konkludere kort: ”Hvilken roman”. Fokuset på teksten mister altså etter hvert plass til en mer gjennomgripende samfunnsdebatt. Dette kan minne om tidligere tiders litteraturkritikk, da litteraturens samfunnsmessige betydning ble sett på som langt viktigere enn den gjør i våre dager. For siden Sataniske vers kom ut i en del av verden der det ikke lenger synes å være grenser for hva kunstnere kan tillate seg, måtte de vestlige anmelderne bli vekket til live av et muslimsk opprør for å føre debatt i sine kritikker. Problemet med dette er, som denne gjennomgangen av resepsjonen har vist, at de fleste anmelderne etter hvert ble preget av en bestemt tolkning av romanen. For selv om verken Salman Rushdie eller ayatollah Khomeini kunne påstå at de satt med tolkningsnøkkelen, tar mange av anmelderne først og fremst utgangspunkt i sistnevntes interpretasjon i det de skriver. Sett på bakgrunn av alt dette kan det kanskje virke som om det er den aller første anmelderen, The Guardians Angela Carter, som kommer nærmest en nøytral lesning, siden hun ikke er preget av alle de forstyrrende elementene som Rushdie-saken førte med seg. Carter trekker pussig nok allerede i september 1988 fram dimensjoner ved romanen som sammenfaller med det Rushdie selv har fremhevet som viktige. Er det altså i denne sammenhengen slik at den første leseren også er den beste leseren? Selvsagt kan man verken svare bekreftende eller benektende på det. Den tiden er over da litteraturkritikk nærmest var en konkurranse der den som kom nærmest forfatterens egen intensjon fikk mest applaus. Vår tids litteraturteori påberoper tolkningsmangfold for ethvert verk, og ulike lesninger av en roman kan skape interessante perspektiver og gi en omfattende innsikt. Men denne artikkelen har vist at utenforliggende aspekter kan innskrenke den pluralistiske forståelsen. Det er over tretti år siden Roland Barthes erklærte forfatterens død. Men Salman Rushdie lever Billedforbudet skulle hindre dyrkelse ISLAM Muhammed (570-632) er islams profet. Muhammed var født i Mekka. Muhammed var en inspirert forkynner og en dyktig hærfører og politiker. Muhammeds åpenbaringer er nedskrevet på arabisk iKoranen , den hellige boken. I tillegg til budskapet om Gud inneholder Koranen de påbud og forbud som er grunnlaget for sharia, den religiøse loven. Sunni-muslimene utgjør flertallet, omkring 85 %. De resterende 15 % er fordelt på en rekke shia-muslimske grupper. Sunni- og shia-islam har en rekke ulikheter i lære og praksis, men står på felles grunn og fremtrer utad som ett fellesskap. I 2004 bodde rundt 120 000 personer med muslimsk bakgrunn i Norge. Flertallet av muslimene i Norge er sunni-muslimer. Les også Forbudet mot å avbilde Muhammed stammer helt fra islams begynnelse. Oddbjørn Leirvik, førsteamanuensis ved Teologisk fakultet i Oslo, sier at billedforbudet er et uttrykk for den situasjonen som rådet da islam oppsto på 600-tallet. - Islam oppsto i protest mot den polyteistiske kulturen (religion med flere guder red. anm.), der det florerte med avbildninger av alle slags guddommer. Det var viktig å markere sterkest mulig avstand til flerguderi og det var stor skepsis til å avbilde profeter. Kristendommens utgangspunkt var forskjellig fra islam, sier Leirvik. - Kristendommen ble ikke til som et oppbrudd fra en religion med flere guder, men gikk ut fra jødedommen der det i utgangspunktet var et billedforbud. Senere har kristendommen etterhvert aksept for at man kan avbilde Kristus. Det har sammenheng med grunnstrukturen i kristendommen der det guddommelige kan ha en menneskelig skikkelse. Den tanken har ikke islam. Iranske bilder - I den situasjonen som er oppstått vil enhver publisering av slike bilder kunne få uoversiktlige konsekvenser. Situasjonen kaller på tilbakeholdenhet for eksempel i lærebøker. Samtidig må religionsundervisningen ta høyde for det faktiske mangfoldet i islam, der det finnes bilder av Muhammed både med og uten ansiktstrekk, sier Leirvik. Rik kultur Det finnes ikke et klart billedforbud i Koranen, det er basert på tolkninger av islams hellige skrifter, skriver forskeren Ingvild Flaskerud i en artikkel i Tidsskrift for religion og kultur fra 2002. Det er særlig koranvers som omtaler Gud som skaper og advarer mot avgudsdyrkelse som trekkes frem. Ødela Buddha-statuene. Advarer mot å snakke med norske islamister Islams mystiske understrøm Dagens store mediedekning av islam gjør at de fleste nordmenn i dag har fått med seg at det finnes noen nyanser innen islam, som at forskjell på sunni- og sjiamuslimer. Men det virkelig store mangfoldet i den islamske tradisjonen er fremdeles lite kjent. Sufismen er en viktig del av dette mangfoldet. Mark Sedgwick er associate professor ved det amerikanske universitetet i Kairo i Egypt. Sedgwick har studert sufismen inngående, og blant annet skrevet bøkene Sufism: The Essentials og Saints and Sons: The Making and Re-making of the Rashidi Ahmadi Sufi Order, 1799-2000. Sufismen var også tema for hans doktorgrad fra Universitetet i Bergen. Omstridt lære - Hva er sufisme, og hvor kommer sufismen fra? - Dette er et kontroversielt spørsmål. Mye som har med sufisme å gjøre omstridt i dag. Så avhengig av hvem du spør kan svaret bli helt forskjellig. - Hvis du spør en som tilhører det som i stadig større grad er vanlig sunni-islam, nemlig en streng variant påvirket av Saudiarabisk Wahabbisme og moderne reformer, så vil de fortelle deg at sufismen kommer utenfra islam og ikke har noe med islam å gjøre. Disse vil mene at sufismen er en ”nyskapning”, noe som er tabu innenfor ortodokse forståelser av islam, og at sufismen derfor bør fjernes helt. - Spør du en sufi, svarer han at sufismen stammer fra begynnelsen av islam, på - Men spør du en historiker som meg, blir svaret at jeg ikke egentlig vet. Man kan se at visse organisasjonsformer vokste frem da det Abbasidiske riket, styrt av kalifene fra Bagdad, gradvis brøt sammen i 10. og 11. århundre. Så organisasjonsformene oppstår på et visst punkt, men man vet ikke hvor det åndelige innholdet som fyller disse organisasjonsformene kommer fra. Frimurere? Med ordet ”organisasjonsformer” menes de såkalte ”tarika”, som oversatt til norsk betyr noe sånt som ”ordener”. De har en mester og medlemmene gjennomgår en innvielse. Sufienes organisasjonsform minner faktisk en del om vestlige frimurere (og da tillater vi oss å regne med at lesere av forskning.no er opplyste mennesker som ikke tror at frimureriet er en slags mafia). Da de ottomanske tyrkerne først kom i kontakt med frimurere, trodde de at de hadde møtt en vestlig sufiorden, og brukte sitt eget begrepsapparat ved å kalle I likhet med frimureriet er det tilfeller der mennesker blir med i sufiordener for å få forretningskontakter. Dette var særlig aktuelt før i tiden, da mangel på banker og sentral styring gjorde det risikabelt å handle over store avtander. Men dersom man ble med i en sufiorden, kunne man få tillit hos andre medlemmer av ordenen i andre deler av verden. Frimureriet har, som de fleste vet, hemmelige ritualer. - Det finnes også ting som kalles ”hemmeligheter” i sufismen, men det springer ut fra ideen om at man forteller og viser folk ting som passer deres forståelsesnivå. Det er snakk om teknikker og ideer som ikke vil bli fortalt til hvem som helst. Men 95 prosent av det sufier tror og gjør er helt åpent. Sivile samfunn Slik frimureriet i perioder har spilt en radikal rolle i europeisk historie, kan sufismen til tider spille lignende roller. - Folk snakker mye om mangelen på sivile samfunn i Midt-Østen, og spekulerer på at dette er en slags mangel i muslimsk kultur. Men denne mangelen er et moderne fenomen som ikke har noe særlig med islam å gjøre. Det skyldes nok heller den typen autoritære politiske regimer man har i mange av disse landene. Slike regimer ser på det sivile samfunn som en farlig rival om makten, og sufismen kan være veldig viktig i byggingen av et slikt samfunn. I dag er sufismen på vikende front, som i økende grad preges av moderne tolkninger av islam. Den fortsetter å spille en svært viktig rolle i steder som Senegal, men er på vikende front mange steder i den muslimske verden. - Sufismen har nesten forsvunnet fra den utdannede eliten i araberverdenen, og det er lettere å finne sufier i landsbyer. Men hvis du hadde besøkt Sudan for 75 år siden, eller en hvilken som helst arabisk by 150 år siden, ville du sett at sufismen var veldig viktig. Poeten Khomeini? Sufisme finnes både innen sunni- og sjiaverdenen. Men sjia, den retningen som er i majoritet i Iran, har i tillegg en tradisjon som kalles ”visdom” - ”hekma”. Denne visdommen minner mye om sufismen, men er ikke organisert i ordener. Den er også mer intellektuell, og mindre kontroversiell. - En av de mer interessante ekspertene på hekma har faktisk vært den iranske Ayatollah Khomeini. På fritiden skrev Khomeini poesi i samme stil som sufipoeten Rumi.
- I dag ser det ut som om sufismen har blitt en av basisvarene i varesortimentet på hyllene i vestens spirituelle supermarkedet. Men stort sett virker denne sufismen som en litt utvannet, new age-aktig versjon. - Ja, absolutt. Men noen deler av new age-versjonen av sufismen har mer å gjøre med originalen enn andre, understreker Sedgwick. Populær-sufisme De to store popularisatorene av sufisme i vesten har vært Inayat Khan og Idris Shah, hvis bøker har blitt lest av mange søkende vesterlendinger. Khans og Shahs sufisme kan fort virke som en vestliggjort lettvariant, men bildet er mer komplekst, mener Sedgwick. - I sine memoarer skrev Inayat Khan at han ønsket å bringe islam til et vestlig publikum. Og i Khans, og mange andre muslimers øyne inntil nylig, var sufisme og islam det samme. Dette var ingen enkel sak. - Khan var klar over de enorme problemene dette medførte på grunn av fordommer mot muslimer. Derfor pakket han sitt budskap inn på en måte som gjorde det spiselig for vestlige mennesker, blant annet ved å legge vekt på kvinners rolle. Når du leser Khans bøker i lys av denne hensikten, kan du se at de har mer med islam å gjøre enn man la merke til ved første øyekast. Slik har Inayat Khan og Idris Shah har vært pionerer i å skape interesse for islam i vesten, og sufismen har vært en av de viktigste veiene for europeere som har konvertert til islam.   
Herr Wiki besøker Bergen Publisert: 29. mai. 2006, I motsetning til tradisjonelle leksikon, er det alltid oppdatert, og inneholder artikler om nye hendelser, som jordskjelvet i Indonesia. I tillegg har Wikipedia-gjengen laget liknende tjenester basert på de samme prinsippene, som Wikinews og Wikibooks. IT-helt HERR WIKI: bt.no møtte Wikipedia-gründeren Jimmy Wales på Bryggens Museum i dag. Nettleksikonet hans er nemlig ingen gullgruve, selv om det har millioner av brukere over hele verden. Wikipedia drives utelukkende ved hjelp av donasjoner, og inneholder ingen reklame. - Er det ikke fristende å åpne for annonser og bli søkkrik, som Bill Gates og Google-gründerne? - Nei, vi trenger ikke pengene. Uansett er Wikipedia eid av en stiftelse, ikke meg personlig. Målet vårt er å tilby et gratis leksikon til hele verden, sier Wales til bt.no. Han avviser likevel ikke muligheten for å tjene penger på avleggere av Wikipedia etter hvert, i den grad det lar seg kombinere med stiftelsens formål. I kveld kommer Jimbo til sine egne, når han holder foredrag for norske Wikipedia-venner på Realfagbygget på UiB klokken 18. Nettguruen er egentlig i Norge for å delta på konferansen Innotown i Ålesund , men benytter anledningen til en svipptur innom Bergen. OMSTRIDT: Wikipedias artikkel om president George W. Bush er blitt redigert over 30.000 ganger, mer enn noen annen artikkel i leksikonet. Avviser kritikk - Jeg synes ikke problemstillingen er så veldig interessant. Nesten alle sider i Wikipedia kan redigeres av alle og enhver. Redigererne velger selv om de vil oppgi navn, det er uansett ingen mulighet for oss å kontrollere hvem folkene er. Slik er tross alt internett, sier han. Et vanlig ankepunkt mot Wikipedia er at innholdet er for unøyaktig, siden artiklene oftest skrives av vanlige lekfolk. BIKKJEKAMP: I Norge skaper kjæledyr høyere temperatur enn politikk. Artikkelen om "tamhund" er den hyppigst redigerte, med godt over 600 endringer Ufine personangrep i artiklene har også ført til en del motbør. Kjente personer er blitt hengt ut som drapsmenn, og artikler om kontroversielle temaer blir lett rene slagmarker mellom ulike interessegrupper. Listen over de hyppigst redigerte artiklene (i den engelskspråklige utgaven) toppes av oppslagsordene George W. Bush, Wikipedia og Jesus.
- Ja, generelt kan man det. Men ettersom alle sider er åpne for redigering, kan enkelte sider være rotet fullstendig til. Leserne må være kritiske, sier han. Aller mest nøyaktig er trolig stoffet om ferske hendelser, IT og kontroversielle emner, mener han, mens artikler om kunst og litteratur kan være noe tynnere. LOGOEN: Wikipedias logo er (i likhet med det meste av innholdet på nettstedet) blitt endret flere ganger siden starten. Slik ser den ut i skrivende stund. - Det henger vel sammen med hvem brukerne vår er, og hva de er interessert i, sier nettguruen. Tegnet før de ble gasset Theresienstadt var en oppsamlingsleir for jøder fra Tsjekkia, men også for eldre prominente jøder fra Tyskland og andre vesteuropeiske land, også Danmark. Mange av dem var kunstnere. DRAGEN: Den onde dragen mot den gode feen. Tegnet av 12 år gamle Doris. Hun ble gasset 16. oktober 1944 LEKSER: 12 år gamle Vilém har malt guttene som gjør lekser i sovesalen. Han ble gasset 4. oktober 1944, samme dag som 61 barn mistet livet på Holen skole. Mannen som elsket Haugesund
Dokumentaren "Mannen som elsket Haugesund" forteller historien om Moritz Rabinowitz, den polske jøden som forelsket seg i Haugesund. Og filmen er interessant, fordi mannen er interessant og fordi historien om ham er interessant fremtilt, mener Einar Guldvog Staalesen.
Av Einar Guldvog Staalesen
 Regi: Jon Haukeland, Tore Vollan "Mannen som elsket Haugesund" het Moritz Rabinowitz. Han begynte å selge klokker på små strand-steder i Hardanger og etablerte skreddervirksomhet og konfeksjonsfabrikk og manufakturforretning i Haugesund. Den malte veggreklamen hans på en av buene ved Smedasundet, står fremdeles, nyrestaurert som historisk verdifull. Ingen lever etter ham i Haugesund. Men Rabinowitz-navnet er godt til stede. 62 år etter hans død i tysk konsentrasjonsleir. Det er den mannen dokumentarfilmen "Mannen som elsket Haugesund" handler om. Hele livsløpet hans er med, fra konfirmasjon til massegrav. Utenfor det gode borgerskap
Han ble stor i Haugesund. Han ble størst i Norge, i sin bransje. Condor-klær skaper mannen, sto det i den første reklamefolderen som ble utgitt i Haugesund. Rabinowitz solgte til bønder og fiskere, byfolk og bedre borgerskap og fikk seg representasjonsbil med sjåfør og holdt sine medarbeidere både i tømme og i ørene.
Mange likte stilen hans. Men han ble ikke votert inn i det gode borgerskap. Det er mulig at det lå misunnelse bak. Og det er mulig at det ble slik fordi han var jøde. Hans kone og datter flyttet til Bergen fordi de ble for isolert i Haugesund. Bror til Moritz Rabinowitz drev konfeksjonsforretning i Bergen, med marked nordover. Brødrene delte landet mellom seg. Nazi-regimets fiende nummer énPå 30-tallet kjempet han innbitt mot den utviklingen han så komme. Han skrev hundrevis av avis-innlegg. Haugesunds Avis trykket dem, lokalavisen kunne ikke refusere sin største annonsør. Rabinowitz var også tilhenger av å samle Europa. Han ville ha felles myntenhet, men han ville ikke gjøre det under Adolf Hitlers ideologi.
Da krigen kom til Norge var Moritz Rabinowitz regnet som nazi-regimets fiende nummer én i Haugesund. Han flyktet. Mennesker hjalp ham. Men han ble innhentet. Mannen interesserer ossFilmen forteller historien om Rabinowitz gjennom mennesker som kjente ham og jobbet sammen med ham. Med filmbilder fra arkiver og nåtid og stills fra aviser og familiealbums. Ganske konvensjonelt bygget opp og montert, hele tiden med tydelig fokus: Mannen. Fordi mannen interesserer oss.
Rabinowitz eget arkiv overlevde krigen og alle tiår etterpå. Eiendommen ble stående som den var, og han hadde testamentert virksomhetene sine til de ansatte. Engasjerende filmRabinowitz kom til Haugesund i 1911, under vårsildfisket. I filmen leser Jørgen Langhelle Rabinowitz eget minne om den dagen:
Haugesunderne gikk mann av huse da dokumentarfilmen til Jon Haukeland og Tore Vollan ble presentert under filmfestivalen der. Vi kommer ikke til å oppleve rush på billettene andre steder. Men uansett hvor tynne bånd vi måtte ha til Haugesund, og hvor lite vi måtte kjenne til denne Rabinowitz, så blir vi engasjert. Filmen gjør jobben. En interessant mann er en interessant mann når han er interessant fremstilt. Uorden i rekkene: Vennskap, harmoni og samhold er budskapet til Den Norske Druidorden. Men eksklusjonssaken som ryster broderskapet er alt annet enn harmonisk. Ordensbrødre i losjebråk Rune Christophersen - Dette er en råtten maktkamp. Etter syv år blir jeg bare utestengt, og jeg vet fortsatt ikke hvorfor, sier en av saksøkerne til bt.no. - Mister regalier Etter eksklusjonen har både pengene og de kostbare gjenstandene tilfalt de gjenværende medlemmene. - Dette er et slag under beltespennen. Jeg har gjort så mye for ordenen, og godtar ikke bare å bli feiet bort, sier mannen som tidligere ledet den såkalte Taranis-losjen i Bergen. «Mange av oss har en hverdag preget av stress, statusjag og prestisje (...) Losjen arbeider for å utvikle en livsstil hos sine medlemmer som kan gi ro, trygghet og harmoni», heter det på nettsidene til Den Norske Druidorden. Fredsfilosofien harmonerer dårlig med striden som nå er brakt inn for Bergen tingrett. Eiendomsstrid - Det beste er å forbigå saken i stillhet, mener Johannesen. Han avviser imidlertid at eksklusjonen skyldes økonomiske misligheter. - Saksøkerne hevder de ikke vet hvorfor de ble kastet ut? - Så dumme brødre håper jeg ikke vi har, sier riksstorskriveren. Etter det bt.no forstår er noe av bakgrunnen for konflikten at ledelsen ville selge møtelokalet Druidenes Hus på Laksevåg. Den lokale losjelederen, som var medeier av eiendommen, skal ha motsatt seg salg, men ble ikke hørt. I stedet valgte ledelsen å leie lokaler av Norges Handikapforbund i Kokstadvegen 46. Saken avvist I en fersk kjennelse avviser Bergen tingrett å ta stilling til eksklusjonssaken. Underlagte grunnlosjer: - Jeg har ikke fått snakket med mine klienter, og har derfor ingen kommentar til saken, sier han. Det er ikke første gang at Kokstadvegen 46 har vært omfattet av bitter organisasjonsstrid. I 2004 kuppet utbrytere fra Handikapforbundet den storslåtte eiendommen, og byttet lås på kontordørene. De led senere et knusende nederlag i retten, som slo fast at de ikke hadde eiendomsrett til bygningen. Druidebråk til Bergen tingrett Helge O. Svela Lagmannsretten sender derfor saken tilbake til tingretten for ny behandling. De ekskluderte ordensbrødrene hevder de gjennom flere år har betalt store summer til Taranis-losjen i Den Norske Druidorden, for så å bli kastet ut. – Dette er en råtten maktkamp. Etter syv år blir jeg bare utestengt, og jeg vet fortsatt ikke hvorfor, uttalte en av saksøkerne til bt.no i november i fjor. Til Gulating lagmannsrett hevder ordenen at de ekskluderte medlemmene har opptrådd «i strid med ordenens grunnleggende regler og lære ved å skape uenighet og strid mellom grunnlosjene i Bergen», men vil ikke gå nærmere inn på hva dette innebærer: – I tråd med sin ideolgi og de taushetsløfter som avgis ved innlemming i ordenen har ledelsen ikke villet gjøre det allment kjent hvilke konkrete forhold som ligger til grunn for eksklusjonen, heter det i kjennelsen fra Gulating lagmannsrett. Dømt etter barnehjemkrangel I syv år har Lions Club i Hordaland kranglet med entreprenøren som bygget et barnehjem i Romania. Nå må de betale et millionbeløp. Tor Olav Mørseth Hastverk før det celebre besøket har gått ut over både kvaliteten og kontrollen med byggingen. – Manglende oversikt Beskyldninger om løgner, pengerot, dobbeltfakturering, slett arbeid og kontraktsbrudd har haglet mellom Lions og Skarstad. Partene har til og med vært uenige om hvem som egentlig representerer Lions i Romania. I en fersk dom fra Gulating lagmannsrett er det Skarstad som blir trodd. I dommen heter det at «Lions i betydelig grad kan bebreides for at saken ikke er bedre opplyst». Lagmannsretten kritiserer også Lions for manglende oversikt, og mener at personkonflikter og intern uenighet i organisasjonen har ført til manglende styring og kontroll med prosjektet. Ingen penger – Lions har ikke penger. I så fall må de samle dem inn, sier advokat Tom Berge på telefon fra påskefjellet. Han har representert Lions gjennom den årelange konflikten om barnehjemmet i Romania. – Jeg er overrasket, og selvfølgelig skuffet. Men jeg har ennå ikke diskutert med noen om vi skal anke denne saken, sier Berge. Han garanterer at organisasjonen vil betale pengene, dersom dommen blir stående. Verken Harald Skarstad eller hans advokat svarte på BTs henvendelser i går. Frimurere blev fuppet (lurt) af falsk logebroder  Det er lykkedes en nordmand at fuppe (bløffe) sig til tops i den hemmelighedsfulde danske frimurerloge. Under dæknavnet William Green besnærede han frimurerne, da han i slutningen af 1980-erne gjorde sin entre i en københavnsk loge. Med sin velsmurte tunge og utrolige fortid blev den gråhårede nordmand et indflydelsesrigt medlem af logens inderste cirkler. Frimurerlogen på Blegdamsvej i København. Foto: Morten Flarup Han fortalte, at han var englænder og Grand Officer i verdens mest anerkendte frimurerloge, United Grand Lodge of England. William Green fik held til at ændre frimurernes årelange traditioner og blev tildelt den fornemme grad af Eks. Laugsmester. Men mere end 15 år efter William Greens entre begyndte en logebroder at bore i William Greens ellers så velrenommerede fortid. Logebroderen fandt, at William Green havde prydet sig med falske ordener, forfalsket dokumenter og formentligt taget navnet William Green fra en afdød engelsk logebroder. I dag er han udstødt, men ingen ved, hvem William Green i virkeligheden er, eller hvor han befinder sig. Flere logebrødre er overbeviste om, at han er tidligere MI5- agent med tætte forbindelser til den daværende britiske premierminister Margaret Thatcher. Håndteringen af sagen om William Green har kastet frimurerne ud i en bitter intern strid, som kan sprænge loger over hele landet. Formentlig fører den også til en retssag mod frimurernes mest magtfulde mand, stormester Hans Martin Jepsen. Striden stod i 2006 mellem lederne af de to store frimurerloger herhjemme Den Danske Frimurerorden og Det Danske Frimurerlaug som tilsammen repræsenterer 9.482 danske frimurere. Flere gange i 2006 mødtes lederne af de to loger i al hemmelighed for at diskutere sagen. Men møderne førte blot til yderligere mistro og gensidige beskyldninger mellem dem, og striden kulminerede den 3. november, da lederen af frimurerordenen, stormester Hans Martin Jepsen, udstødte lederen af frimurerlauget fra alt frimureri i Danmark. Ifølge logernes konstitution er det dog tvivlsomt, om stormesteren har beføjelser til at udstøde laugets ledelse, herunder den øverste leder, laugsmesteren. Derfor kan der være en stævning på vej fra en eller flere af de udstødte logebrødre. . |
bravenet.com
Bedriften har varig tilrettelagte arbeidsplasser, arbeidspraksis i skjermet virksomhet, arbeid med bistand, tilbud til sosialklienter og tiltak for innvandrere.
Etter knappe to biltimer passerer vi grensen og ruller inn i den østerrikske delstaten Niederösterreich. Vårt mål er et nedlagt, militært øvelsesområde – «Truppenübungsplatz Allentsteig», tidligere «Truppenübungsplatz Döllersheim». 
- Hvorfor stanser vi? vil kammerherre, oberst og sekretariatschef Mogens Christensen vite. 
Fotos: Scanpix
- Skillelinjene går mellom det sekulære demokratiet og islamismen som totalitær ideologi. Den går hånd i hånd med fascismen, kommunismen og nazismen. Eksempler på likheter mellom ideologiene er islamistenes nedlatende syn på jødene, det at de opphøyer seg til overmennesker og at de vil velte det sekulære demokratiet, sier Storhaug, som er informasjonsansvarlig i HRS, til Klassekampen.
