Maxi 68 Webmaster slapper'an og seiler når han selv vil, om nødvendig i en tresko, mens
Marinen må seile mindre.
I de nærmeste årene må Marinen seile mindre enn før. Årsaken er at innfasingen av nye MTB-er og fregatter tar mye av ressursene.
Som gamle Knud Ibsen sa til sin "sønn" Henrik Johan: " Gutten min, det største forliset - er å ikke sette sine seil..."
Bergensere redder Venezia TTS Marine kan mer enn å lage skipskraner og laste/losse-ramper til skip. Nå skal bergensselskapet bidra til at Venezia ikke fortsetter å synke i havet. Gunnar Wiederstrøm Jan I. Eliassen Publisert: 16. mar. 2006
Konsernsjef Johannes D. Neteland medgir at dette er den morsomste kontrakten TTS har inngått noen gang.
- Noe spesiell kontrakt, ja. Ganske artig, det må jeg si.
Løfter 28.000 tonn Gjennom datterselskapet TTS Handling Systems, skal TTS Marine AS levere et løftesystem som kan løfte og transportere hele 28.000 tonn. Det tilsvarer ti ganger vekten på alle bilene i en stappfull ByGarasjen. Kontraktsverdien ligger på 57 millioner kroner.
Kontrakten om å utvikle tungløftsystemet er inngått med den italienske entreprenøren Grandi Lavori Fincosit S.p.A (GLF). Dette entreprenørselskapet har på sin side påtatt seg oppdraget for den italienske stat.
Jobben deres er å bygge en «smart» barriere som skal forhindre at ekstremt tidevann når frem til Venezia. Med denne barrieren vil man unngå at Venezia fortsetter å synke.
- Vi er stolt over at vår teknologi er blitt foretrukket til dette spektakulære prosjektet, sier administrerende direktør Rolf-Atle Tomassen i TTS Handling Systems.
Tetter lagune Neteland forteller at TTS-teknologi av samme type er levert til skipsverft verden over for å løfte skip fra bedding til sjø.
- Vi fikk ordren i skarp konkurranse med leverandører av systemer basert på andre teknologier. Italienerne var i Norge og fikk se teknologien på Omastrand, der vi har levert løfteutstyr til hurtigbåtverftet Fjellstrand, basert på samme system. I to år har vi arbeidet med å finne frem til et tilbud vi mente italienerne ville finne interessant, sier Neteland.
Byen Venezia, som ligger i en lagune med tre åpninger, skal beskyttes med porter som heves når det er ventet ekstremt tidevann. Fundamentene til disse portene er enorme betongklosser på størrelse med en fotballbane. Det største betongelementet veier ca. 25.000 tonn.
Senkes på sjøbunnen Med tungløftsystemet fra TTS skal betongelementene transporteres fra byggeplass til en skipsheis som leveres av TTS sin samarbeidspartner, Rolls-Royce Naval Marine i USA. Betongelementene senkes ned til sjønivå, og skal deretter flytes ut til åpningene i lagunen. Her blir hvert betongelement senket ned på havbunnen.
TTS skal utvikle og levere tungløftsystemene i løpet av 24 måneder. TTS skal også delta i arbeidet med å få de enorme betongblokkene transportert frem til åpningene i lagunen.
Første fase i prosjektet er en engineeringskontrakt på syv millioner kroner. Andre fase er levering av utstyret og transporten våren 2008.
Og prisen - den gikk til Lyngheisenteret
For første arrangeres en Europa Nostra-kongress i Norge.
Det skjer i Bergen Publisert: 16. apr. 2005 BT
Temaet for kongressen i Bergen er «sikring av kystkultur». Det blir foredragsholdere fra mange land, og foredragene spenner fra «Nordvegen - den indre farlei i Hordaland» - til sikring av kysteiendommer i England, EUs kystkulturplan og tidlig varsling av eventuelle tsunamier i Atlanterhavet og Middelhavet.
Stor organisasjon Europa Nostra - som betyr vårt Europa - er en paraplyorganisasjon for mer enn 250 frednings- og bevaringsforeninger som arbeider for bevaringsverdige bygninger og miljøer i Europa.
Prins Henrik av Danmark er organisasjonens president, mens tidligere slottsforvalter, sivilarkitekt Thomas Willoch er organisasjonens norske representant.
Organisasjonen ble stiftet i 1978 og er et rådgivende organ for EU og Europarådet i bevaringsspørsmål.
Mange priser I forbindelse med kongressen blir EUs og Europa Nostras kulturbevaringspriser delt ut under et arrangement i Håkonshallen. En av prisene i år går til Norge.
Undervisning Fredag 3. juni 2005 fekk Lyngheisenteret tildelt EuropaNostra sin kulturlandskapspris av presidenten for EuropaNostra, HKH Prins Henrik av Danmark. ... Bergen best i Nord-Europa Ingen havner i Nord-Europa tok imot cruisepassasjerer på en bedre måte enn Bergen i fjor Publisert: 2005 TRUDE HAUG
BERGENSBESØK:
Queen Mary 2 er fortsatt verdens største cruiseskip, og krever sin plass når hun gjester Bergen. - Ja, det viser seg at Bergen er best...
Og det gjelder helt fra agent til skipet blir tatt imot av havnevakten og til passasjerene stiger i land og entrer bussene som står klare på kaien. Og så er det byen Bergen, da, og det den kan tilby. Passasjerene er også fornøyd med det nye sikkerhetsgjerdet. De føler seg trygge, sier havnekaptein Gunvald Isaksen.
- Dessuten legger vi jo båtene så nært byen som mulig, legger han til.
Prisen som cruisehavnen Bergen kan smykke seg med heter Best Port Welcome og er en etterdønning etter Sea Trade cruisemesse i Miami. Det er andre gang Bergen får denne utmerkelsen. I år 2000 ble byen tildelt samme pris.
Tyskland og England Dream World Cruise Destination heter magasinet som etter endt cruisesesong sender skriftlig rundspørring til de store cruiserederiene. Ellers i verden var det Marmaris i Tyrkia, Halifax i Canada og Costa Maya i Mexico som fikk den samme prisen i fjor.
Men Bergen har også mottatt priser før dette. I 1997 kunne havnen kalle seg Most Receptive Destination (anløp med best mottakelse), i 1999 og 2002 Most Efficient Port Service (mest effektive havn), og i 2001 Most Responsive Port (havn med best respons).
- Størsteparten av passasjerene som kommer til Bergen er fra Tyskland og England. Det er de som ønsker seg til Norge og de store fjordene på Vestlandet. De vil oppleve natur, akkurat som de cruisepassasjerene som reiser til Alaska, sier markedskonsulent i havnevesenet, Helen Hovland. Også i år setter Bergen cruiserekord med 243 anløp.
BEST: Dette beviset på at Bergen er blitt utropt til Nord-Europas beste cruisehavn skal henge et godt sted på den nye hurtigruteterminalen sammen med de andre prisene.
Fremdeles Norway in a nutshell De japanske turisthorder har for lengst hutret seg vekk fra bybildet. Det samme har turbusser, bobiler og backpakkere. Men Turistinformasjonen på Vågsallmenningen er fremdeles Norway in a nutshell. Truls Synnestvedt Publisert: 05. jan. 2006
For selv en vinterlig januardag er det så vidt det blir tid til en lunsjbreik for informasjonslaget på to i skranken i Freskohallen.
- Om sommeren er det 36 av oss her og vi kan ha inntil fem tusen turister innom i løpet av en eneste dag, forteller Berith Johnsen med elleve års informasjonsansiennitet å vise til.
- Det er mer enn nok å gjøre vinterstid også, men da kommer henvendelsene mer på mail og telefon, supplerer kollega Trude Schjetlein.
Før en amerikansk familie på fire dukker opp ved skranken og vil vite hva som kan oppleves i dagslys i Bergen.
Familien Thompson fra Atlanta er på slektsbesøk hos «fourth cousin» Brynjulv Norheim på Voss og har avsatt én dag til opplevelser i Bergen.
Etter å ha matet sauene på Voss onsdag morgen var det strake veien til Bergen med tog.
- I sånne tilfeller er det naturlig å informere om Akvariet og Fløibanen, forteller informant Berith oss etter at familien Thompson har vandret forventningsfulle ut i januar-Bergen.
Ikke tørke lenger - Vi skal ikke så veldig mange årene tilbake i tid før det var en helt annen turisttørke om vinteren, men sånn er det absolutt ikke lenger, forteller Berith.
Før i tiden kunne medarbeiderne på turistinformasjonen vinterstid gjerne rekke å strikke seg godt i gang med bolet på en genser eller lese store deler av dagens avis mellom hver turist som dukket opp.
- Men sånn er det altså ikke lenger, understreker Berith, før vi igjen må vike skrankeplass, denne gang for et tysk par som vil vite alt om Norway in a nutshell-turen. Det får de vite, også at turen har steget fra 760 til 790 kroner etter nyttår.
I skranken ved siden av tyskerne står en spansk señorita med en håndfull eurosedler hun vil ha vekslet til gangbar mynt.
Nesten samtidig får en mann som ønsker å endre på flybilletten høflig beskjed om at sånt kan man dessverre ikke gjøre i en turistinformasjon.
Typiske vinterkunder - En typisk kundegruppe her hos oss om vinteren er utenlandsstudenter som får besøk av venner eller familie.Av en eller annen grunn dukker det år etter år også opp en god del australiere i Bergen rundt nyttår.
- De er ute etter vinter og blir gjerne litt skuffet hvis de ikke finner den hvite versjonen, får vi vite.
En annen klassiker vinterstid er forretningsfolk som har med hele familien på bergensturen.
- Mest menn som kommer her og vil vite hva kone og barn kan gjøre mens de har møtene sine, mener Berith.
Hun og kollegene hennes blir ganske ofte avbrutt av telefoner utenlands og utenbys fra, av folk som planlegger bergenstur til sommeren og gjerne vil bestille accommodation, unterkunft eller logement.
Og det får de. Og gjerne tilsendt både Bergen Guide 2006 og Tourist Magazine og Timetables for Norway in a nutshell også.
Fant feil sol Heldigvis kommer det ikke mange som de amerikanerne som for noen år siden kom skuffet tilbake med Hurtigruten fra midnattssolens land og forlangte pengene tilbake.
- De hadde nemlig trodd at midnattssolen var en helt annen sol enn den de til daglig kunne se, forteller Berith.
Hun minnes også den gangen det kom en mann utkledd som isbjørn inn i turistinformasjonen og spurte etter veien til Nordpolen.
- Vi pekte nordover og så siden ingenting til ham, forteller hun.
For i turistinformasjonen på Vågsallmenningen er de sjelden i beit for svar. Bilder fra: Torget : Vågen : Bryggen : Fløyen
"Norwegian Pearl" kan ha forårsaket strømbrudd Cruiseskipet «Norwegian Pearl» kan ha startet en dominoeffekt som gjorde at store deler av Europa var uten strøm søndag. Publisert: 05. nov. 2006 Om lag ti millioner europeere ble etter hvert rammet av strømbruddet, og Aftonbladets nettutgave skriver at folk ble sittende fast i heiser og tog og frøs i leilighetene sine i vinterkulden.
Det hele skal ha startet med at strømmen ble brutt på en viktig kraftledning over elven Ems i Tyskland for at cruiseskipet «Norwegian Pearl» skulle kunne passere.
Strømnettet ble etter dette overbelastet på grunn av kaldt vær, og etter rene dominoeffekten spredte problemene seg videre til Frankrike, Spania, Italia, Østerrike, Belgia, Nederland og Kroatia. Også Algerie, Marokko og Tunisia i Nord-Afrika skal ha blitt rammet.
– Europas kraftnett var nær en totalkollaps, sier Pierre Bornard i det franske kraftselskapet RTE.
– Vi var ikke langt fra en mørklegging av Europa, sier han.
- Så setter vi, o hoooi! - Ta sansetak, så setter vi, o hoooi! Til taktfast båtsettersang satte Bergen Kystlag sognejekten «Den gode hensikt» på sjøen lørdag.
- IKKE FOR FORT: Eldar Heide (om bord i båten) har god kontroll over settemannskapene. Han sang båtsettersangen underveis. I løpet av en god halvtime var «Den gode hensikt» kommet i sjøen. Nå er hun klar for både byfjorden og lengre turer. Foto: GIDSKE STARK
ÅRETS FØRSTE BAD? Leder i Bergen Kystlag, John Einar Hovemoen, var uti før båten. - Intensjonen vår er å få frem igjen de gamle båttypene, forteller han, før settedrammen kan drikkes med god samvittighet.
TUNGT: Båten er tre tonn, så det er ikke bare-bare å flytte henne. Om lag 40 menn og kvinner var med. - Og båten går, o hoi!
Idet bakenden av «Den gode hensikt» treffer sjøen, fløyter M/S «Fjord Norway» inne i Skolten. Man skulle nesten tro det var planlagt. Det var det neppe, men etter en god halvtimes hardt arbeid kan svette båtsettere finne kaffekoppen og sprette settedrammen.
En liten time tidligere hersket kontrollert kaos på båtsetterplassen ved Sandviksboder 16. Ikke alle båtsetterne var dårlig nok kledd, og Siri Block, styremedlem i Bergen Kystlag, ble sendt for å finne flere plastsekker.
Tung dame «Den gode hensikt», som er en replika av sognejekten fra begynnelsen av 1800-tallet med samme navn, er ikke noe man flytter på sånn i forbifarten. Damen, som ble bygget i 1992, veier tre tonn. Derfor har Bergen Kystlag trommet sammen et settelag, som består av kystlagsmedlemmer og deres venner.
Til høsten skal damen på land igjen. Etter å ha ligget i sjøen noen måneder har hun lagt på seg noen hundre kilo.
- Men det pleier også å gå bra, forsikrer John Einar Hovemoen, leder i Bergen Kystlag.
Så er alt klart. Espen Selviks lur synger ut og folket samler seg.
- Oooog stopp! - Lur-tonene åpner båtsettet. Dette er en tradisjon fra mellomalderen. Da ble luren brukt for å samle folket til skipdrått, forteller kystlagsmedlem Eldar Heide.
- Nå skal jeg synge en båtsettersang fra Trøndelag, sier Eldar da om lag 20 båtsettere er oppstilt på hver side av båten.
Nye korte støt fra luren lyder før Eldar stemmer i.
- Da setter vi, o hoi, da setter vi, o hoi ...
Båten flyttes sakte, men sikkert.
- Oooog stopp! Mer mot styrbord!, roper Eldar.
Det er litt strev å få båten ut av nøstet, men deretter går det med bra tempo nedover lunnene.
- Flere på babord side! Inni nøstet synger noen barn sin egen båtsettersang.
- Hiv og hoi, snart er skatten vår ...
De voksne bærer og skubber. Sjøen kommer nærmere og nærmere.
- Vi trenger flere på babord side, roper Eldar.
Han har hoppet om bord i båten og har godt oversyn over båtsetterne sine.
- Men det er vel bare på den andre siden man kommer med på filmen, spør en mann og ler.
Lunnene blir vannet og «Den gode hensikt» settes sakte, men sikkert nedover.
- Plask!
John Einar er den første som går i vannet. Med et nødskrik får han reddet mobiltelefonen og lommeboken opp på land. Skoene har han tatt av seg på forhånd.
Like etter flyter jekten for egen maskin. De fremmøtte kan ta av seg plastsekkene, tørke svetten og sette kursen mot kaffen, kakene og settedrammen.
Skal seile på onsdag Men tro ikke at alle så gikk hjem.
Resten av lørdagen ble brukt til å sette «Den gode hensikt» i stand. Allerede onsdag seiler hun på byfjorden. Neste helg skal hun på lenger tur, er planen.
- Vern gjennom bruk, er vårt motto, forteller John Einar.
I tillegg til å ekvipere jekten, som er det fine ordet for å sette i stand, ble vengebåten «Enigheten» flyttet over i nøstet. Den skal settes ut om 14 dager.
- «Enigheten» er en kopi av båten som skysset Eidsvollsmennene til Lærdal, slik at de kunne ta seg videre der ifra, forteller John Einar.
Originalen brant dessverre, men «Enigheten» er nå i Bergen kommunes eie og drives av kystlaget, og blir brukt i forskjellige sammenhenger.
MORRO PÅ SLOTTET:Svenskeprins Carl Philip akte i slottstrappen på fest. Foto: SCANPIX Akte på serveringsfat i slottstrappen - vanskelig å navigere ned. ANNE MARTE BLINDHEIM Søndag 25.09.2005
(Dagbladet.no): 10. september i år arrangerte Prins Carl Philip (26) og kameraten Jesper Eriksson storfest på Tullgarns slott i Sörmland. Tilstede var nærmere 150 personer, blant disse søstrene Madeleine og Victoria med kjærestene Jonas Bergström og Daniel Westling.
Ifølge Expressens kilde var festen skikkelig «bløt».
Midt på natten, da de fleste gjestene hadde gått, skal prinsen og kameraten ha bestemt seg for å ake på serveringsbrett i et av slottets trapper. Det gikk ikke så bra.
- Carl Philip krasjet med sitt fat og skadde seg i den ene armen, forteller kilden.
Etter ulykken gikk prinsen og la seg sammen med kjæresten Emma Pernald.
Dagen etter, da svenskeprinsen bød på tradisjonell brunch på slottet, skal han ha hatt kjempevondt i den venstre armen. Ved 15-tiden måtte han oppsøke lege. Det viste seg imidlertid at han bare hadde fått en kraftig blodutredelse.
- Han hadde vondt i noen dager, men deltok i jakt på et gods i Uppland uka etter, sier en kilde. Hoffets pressesjef, Ann-Christine Jernberg, bekrefter overfor avisa at prinsen hadde fest. Men hun har verken registrert aking på serveringsfat eller at prinsen ble skadd.
*Flatlus kom fra gorillaer 17.apr 2007 Av: Arild S. Foss , Frilanser for forskning.no Mennesker fikk flatlus fra gorilla over tre millioner år siden, viser en undersøkelse fra University of Florida. Apesex? Neida, de tidlige menneskene ble trolig smittet fordi de sov i gorillahi eller spiste gorilla.
- Å granske historien til menneskelus er ikke akkurat det mest fristende forskningsfeltet, sier assisterende kurator David Reed ved University of Floridas naturhistoriske museum
- Men det kan fortelle mye om menneskers tidlige historie, fortsetter han.
Reed er en av forskerne bak undersøkelsen.
Mens menneskefossiler er vanskelige å tidfeste, og intakt DNA-materiale knapt finnes så langt tilbake, har gamle venner som bendelorm, hodelus og flatlus fulgt oss gjennom millioner av år.
- Lus gir oss muligheten til å finne ut hvordan mennesker utviklet seg, selv når så mye av vår utviklingshistorie er ukjent, sier Reed.
Flatlus i 3,3 millioner år
Mennesker er eneste primat som er vert både for hodelus og flatlus. Sjimpanser har bare hodelus, mens gorillaer bare har flatlus.
Forskerne ønsket å finne ut om flatlus hadde mennesker som vert fra begynnelsen, eller hoppet over fra gorillaer.
Analyser av luse-DNA og fossile data fra mennesker og gorillaer ble undersøkt for å finne ut hvor lenge siden menneske- og gorilla-flatlus hadde samme opphav.
De fant at flatlus fra gorilla smittet over på mennesker for omtrent 3,3 millioner år siden. At de slo seg til i kjønnshårene kan være fordi mennesker hadde lite hår på resten av kroppen.
Neppe apesex
Men Reed tror ikke seksuelle apestreker er grunnen til flatlus-smitten.
- Det er definitivt ikke hva mange vil anta, at det var sex mellom mennesker og gorillaer. Dette kunne enkelt skjedd gjennom atskillig tammere aktiviteter, sier han.
Siden mennesker og gorillaer hadde såpass nær kontakt var det mange muligheter for at smitten kunne skje på en ikke-seksuell måte, mener Reed.
Lus trenger enten direkte fysisk kontakt, eller kontakt etter kort tid, for å bytte til en ny vert.
Flatlusa kan ha blitt overført til mennesker som sov i groper der gorillaer hadde sovet natta før, eller kanskje ved at mennesker drepte og spiste gorillaer.
Lus med mange verter
Lus er kjent for å bytte vertsdyr både blant pattedyr og fugler. De kan gi en pekepinn på hvordan parasitter forflytter seg mellom arter, mener David Reed.
- De fleste smittesykdommer som smitter mennesker har en fase i en annen vert før de går på mennesker, sier han.
- Å undersøke hvordan parasitter klarer å skifte vert gir oss mer kunnskap om hva slags vertsdyr som er effektive smittebærere.
*I Marinen florerer fremdeles uttrykket "Frekk som en flatlus"
Blir ny sjef for FOHK Sandviksgutt og Kontreadmiral Jan Reksten overtar den operative toppjobben når generalløytnant Tomas Colin Archer går av. – Den mest spennende stillingen i hele Forsvaret, mener Reksten.
NY SJEF: Kontreadmiral Jan Reksten (t.v) skal lede Fellesoperativt hovedkvarter. Her sammen med sjøkommandør Arild Sandbekk under øvelse Blue Game. Arkivfoto: Jørgen Holst, FMS. Kontreadmiral Jan Reksten ble utnevnt til viseadmiral og FOHK-sjef i statsråd fredag. Han ser frem til å bli den øverste operative sjefen i Forsvaret. - Dette er det egentlige Forsvaret. Alt annet er bare garnityr, smiler han.
I dag leder Reksten operasjonsavdelingen i Forsvarsdepartementet, og samarbeider tett med Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) om blant annet planlegging av operasjoner, hjemlig øvingsaktivitet og beredskapsspørsmål. Han kjenner også hovedkvarteret godt fra tidligere: I perioden 2000 til 2002 var han sjøkommandør i FOHK.
Utfordringer Reksten har flere store oppgaver å ta fatt på når han kommer til Stavanger. - Forsvarets øverste ledelse skal slankes fra rundt 850 til rundt 650 personer, og denne prosessen skal jeg sluttføre. En annen viktig oppgave er å sørge for at det er balanse mellom midlene som er satt av til operasjoner og styrkene vi faktisk sender ut. Et område som stadig blir viktige er utviklingen av nye konsepter og taktikk.
Reksten tror at den nye ledelsesstrukturen vil bli en av hovedutfordringene. - Vi blir færre folk, samtidig som oppgavene tilnærmet er like store. Vi må klare å levere et kvalitetsprodukt med en vesentlig slankere stab, sier han.
Han synes det er for tidlig å komme med noen programerklæring. - Jeg vil bruke den første tiden til å sette meg inn i operasjonene vi driver og til å forstå Forsvarets operative ledelse slik at jeg kan gi forsvarssjefen gode råd.
Hundre prosent Med denne utnevnelsen har FOHK hatt sjefer fra alle de tre forsvarsgrenene i løpet av et års tid. Reksten tror ikke det blir dramatiske endringer når det nå kommer en sjømann ved roret. - Jeg kommer til en organisasjon jeg kjenner godt, og som kjenner meg godt. Jeg ser frem til å ta fatt, og ikke minst til å treffe menneskene igjen. Så får jeg se etter hvert hvilke endringer jeg vil gjøre, sier han.
Reksten og familien vil flytte permanent til Stavanger før han tiltrer. - Jeg ønsker å være tilgjengelig i Stavanger, og kommer til å gå hundre prosent inn for denne jobben fra første dag. Jeg gleder meg veldig, sier han.
Ikke avklart Admiralen har drøyt tre år igjen før han går av med pensjon, og håper å bli i jobben så lenge hovedkvarteret har nytte av ham og han føler at han får gjennomslag for sine synspunkter.
Det er ikke endelig fastsatt når Reksten vil overta. Dagens FOHK-sjef, generalløytnant Tomas Colin Archer har fått innvilget søknad om avgangsstimulerende tiltak.
Fakta: Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) leder Forsvarets operative virksomhet, både nasjonalt og internasjonalt. Hovedkvarteret planlegger og leder hovedtyngden av Forsvarets øvelser og operasjoner, og holder til på Jåttå utenfor Stavanger.
Forsvarets operative ledelse består av Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) i Stavanger og de underlagte hovedkvarterene Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) i Bodø og Landsdelskommando Sør-Norge (LDKS) i Trondheim. LDKS vil bli lagt ned i løpet av sommeren 2005, og Landsdelskommando Nord-Norge skal rendyrkes som en krisestyringskommando for nordområdene. FOHK vil da overta flere av oppgavene som tidligere ble løst av landsdelskommandoene 600 hilste den nye marinesjefen Forleden tok flaggkommandør Håkon Tronstad formelt over som sjef for Kysteskadren. Litt ukorrekt sagt, betyr det at vi har fått ny sjef i marinen. Foto: Egil Ingebrigtsen Håkon Tronstad har formelt tatt over som sjef for Kysteskadren.
Elin Madsen Marinen eksisterer nemlig ikke lenger. Det vil si navnet er endret. Den største avdelingen i Sjøforsvaret heter nå Kysteskadren.
600 PÅ OPPSTILLING
Tronstad er klar til å ta fatt i jobben. Nå er han blitt sjef for marinens kampfartøyer og avdelingene Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen og Kystjegerkommandoen. I tillegg er det han som skal lede styrkeproduksjon til oppgaver og operasjoner nasjonalt og internasjonalt.
Tronstad overtok ansvaret for under en oppstilling på Haakonsvern tirsdag formiddag.
600 kvinner og menn deltok under oppstillingen da avtroppende sjef, Trond Grytting, avga kommando til Tronstad. Grytting er utnevnt til kontreadmiral og tar over stillingen som sjef for Landsdelskommando Nord-Norge. Ifølge vestfoldingen Tronstad skal overgangen til bergensk klima gå greit.
– Siden marinen ikke lenger kan flytte tilbake til Horten hvor vi opprinnelig holdt hus, er Bergen en svært god nummer to, smiler han.
Uvisst for museumsfregatten(e) KNM Bergen - og Narvik Artikkel Fregattene KNM Bergen - og Narvik kan ende som museum når de går ut av service i 2007. Eller som spiker.
Forsvarets museer kan nemlig ikke love en trygg havn for de 96 meter lange krigsskipene, når kommandoen strykes hhv 2005 og 2007
-Man kan ikke bare si ja til en fregatt. Har man først fått en fregatt, så har man en fregatt. En fregatt er ikke noe man blir kvitt igjen uten videre, forklarer direktør Rolf Scheen ved Forsvarsmuseet.
Scheen synes det er en interessant idé å konvertere det som blir Norges nestsiste og siste fregatt av Oslo-klassen til museum. Han mener likevel det er mange skjær i sjøen for prosjektet. -Vi vil overhodet ikke innlate oss på dette uten først å ha klarlagt hvem som skal finansiere og drifte museet. Flytende fartøyer har et enormt vedlikeholdsbehov, og en fregatt er en meget stor båt. Dette kommer til å koste penger, sier Scheen.
Av de fem fregattene som ble bygd ved Horten Verft i 1960-årene er det nå bare tre tilbake. Om lag 20 000 norske kvinner og menn har tjenestegjort på skipene, som er den norske marinens største overflatekampfartøyer.
Hans Petter Oset ved Marinemuseet i Horten mener det vil være et tap for norsk marinehistorie om ikke en av dem bevares for ettertiden. Men heller ikke han kan garantere verken KNM Bergen eller KNM Narvik fri seilas til Marinemuseet. -Det jeg minst av alt ønsker, er å få en fregatt hit til museet med beskjed om å ta vare på den – uten at det følger med midler til drift og vedlikehold. Nå må vi først få kartlagt hvilke finansieringsmuligheter som foreligger, sier Oset til kulturnett.no.
Det er sjefen for den norske overflateflotiljen, kommandør Hans Christian Helseth, som har fått ideen om å bevare fregatten KNM Narvik. Her har vi mannen i Bergen for KNM Bergen: Fregatt som museum Fregatt bør bli museum: Gunnar Vetlejord ønsker at fregatten KNM BERGEN skal bli et flytende museum på Vågen i Bergen etter at den legges til kai for godt, utfases i år. Men hva med Arenumområdet ?-Norge har tidligere forsømt enhver anledning til å ta vare på store marinefartøyer. Det er nok å nevne ”Stord”, som spilte en viktig rolle i krigshistorien og eskorterte Kong Haakon hjem i `45.
Den var det ingen som viste vilje til å ta vare på. Nå har vi en unik mulighet til å bevare ikke bare ett dokument over den kalde krigens tid for ettertiden. Den muligheten kommer ikke tilbake, fastslår Helseth, som ikke er i tvil om at prosjektet vil være pengene verdt.
-Hva kostet ikke flymuseet i Bodø? Flyvåpnet har hundre års historie i Norge. Vi i Sjøforsvaret har tusen! sier kommandør Hans Christian Helseth.
Bolsjeviker hevder suverenitet over Svalbard Murmansk (ANB):
Svalbard er en russisk øy, hevder det venstreekstreme nasjonalistiske partiet Nasjonalbolsjevikene.
12 demonstranter protesterte fredag mot den norsk håndteringen av «Elektron»-saken utenfor det norske generalkonsulatet i Murmansk. Demonstrasjonen forløp fredelig. Bolsjevikene hevder russisk suverenitet over Svalbard, og mener Norge har trengt seg inn på russisk territorium og prøver å tilrive seg ansvaret.Organisasjonen med hammer og sigd som symbol, mener Norge ene og alene har all skyld når det gjelder dramaet rundt «Elektron». De viser til den en ensidige norske revisjon av avtalen om Svalbard i 1920, og ber Norge snarest om å fjerne seg fra russisk territorium.
– Vi er her for å vise støtte til russiske sjømenn som fisker helt lovlig rundt Svalbard, sier Ruslan Kusajev i Nasjonalbolsjevikene til Avisenes Nyhetsbyrå
Side ved side står ungdomsorganisasjonen Forsvar. De er mer nyansert i sitt syn på saken. De mener også russiske myndigheter bør ta sin del av ansvaret for hendelsen som satte russiske og norske liv i fare. (ANB)
Gassdrevet kystvakt Skipskonsulentfirmaet Vik-Sandvik på Fitjar har designet et nytt kystvaktfartøy med hybrid fremdriftsmaskineri basert både på gass- og dieseldrift. 20 KNOPS FART: Sjøforsvaret skal leie det nye gassdrevne kystvaktskipet av rederiet Remøy Management AS i Fosnavåg.
Jan I. Eliassen Publisert: 15. feb. 2007 Det nye kystvaktskipet bygges ved Myklebust Verft i Gursken for Remøy Management AS i Fosnavåg og blir det tredje gassdrevne kystvaktfartøyet.
Det blir det første i sitt slag som er utviklet med bassis i både gass- og diesel. Farten er beregnet til 20 knop.
I tillegg til slepe- og redningsoppdrag, skal fartøyene også kunne samle opp olje og drive brannslukking.
Det nye kystvaktfartøyet blir i likhet med sine søstre 93 meter langt og får en bredde på 16.6 meter. Tauekraften er beregnet til 100 tonn. Mannskapsfasalitetene har en kapasitet på 40 personer.
Verftet har tidligere levert kystvaktfartøyer til Færøyene og Frankrike, samt til Norge.
Kontraktsverdien ligger på 285 millioner kroner. Levering er avtalt til mars 2009.
Myklebust Verft AS har nå en ordrereserve på ni fartøyer til en samlet kontraktsverdi på 1,7 milliarder kroner.
Hele Kleven Maritime har en ordrereserve på 29 skip til en samlet kontraktsverdi på 9,2 milliarder kroner.
Giganten klappet til kai Den enorme russiske destroyeren «Admiral Levchenko» la i formiddag til kai på Haakonsvern.
JSV/FW Publisert: 13. jun. 2006 For første gang noensinne besøker et russisk krigsskip marinens hovedbase Haakonsvern. Til tonene av hornmusikk la skipet, med et mannskap på rundt 300, til kai.
destroyer «Admiral Levchenko»
Besøket er en gjenvisitt etter den norske fregatten KNM «Narvik»s besøk i den russiske nordflåtens hovedbase i Severomorsk.
Udaloy-klassen Lengde: 163 meter Bredde: 19.3 meter Fart: 35 knop Deplasement: 6200 tonn Luft: 2 Ka-25/26/27-serie helikoptre Kilde: Wikipedia
Under besøket vil norske og russiske besetninger øve sammen både innen havari og krigføring. Russiske mannskap skal også besøke Sjøkrigsskolen, hvor særlig navigasjonssimulatoren og muligheten til manøvreringsøvelser og innaskjærsnavigering i simulator vil bli testet ut.
Den russiske jageren er av Udaloy-klassen, 163 meter lang, 19,3 meter bred, et mannskap på 300 og har nedkjempelse av ubåter som sin hovedoppgave
Begivenheten er historisk, siden det er første gang et russisk fartøy besøker Haakonsvern, sier Willassen. - Besøket byr jo på store utfordringer på mange måter, og ikke minst innenfor sikkerhet, men vi er sikre på at det vil gå bra, avslutter han.
FAGLIG: - Når de kommer hit i juni skal vi ha stort fokus på det rent faglige, sier Steinar Willassen.
I fengsel for banning Sjefredaktør Andrej Dynko ble i går dømt til ti dagers fengsel for å ha bannet på bussen, i en rettssak hinsides all lov og rett.
Eystein Røssum Publisert: 23. mar. 2006 - Jeg hørte at han bannet høyt, sier den glattbarberte, svartkledde mannen som står bredbent midt på gulvet. Rettslokalet er ørlite, det er så vidt plass til dommeren, tiltalte, forsvareren og syv tilhørere.
PÅ GRÅTEN: - Når de utenlandske journalistene er reist hjem, tar presidenten teltleiren, spår avisredaktør Andrej Dynko, mens han venter på dommen for stygg munnbruk. Og det fikk han rett i!FOTO: GORM K. GAARE
Politimannen tilhører en spesialstyrke i det hviterussiske opprørspolitiet. Han vitner om hva som skjedde tirsdag kveld, da han pågrep avisredaktør Andrej Dynko ved Oktoberplassen i Minsk. - Så du ham idet han gikk av bussen? spør forsvareren.
- Nei, men jeg hørte banningen, sier politimannen.
- Hvordan kan du være sikker på at det var Dynko som bannet? Det var vel mange som gikk av bussen?
- Ja... Ehh... Jeg kjente igjen stemmen hans.
PEN-ansatt også dømt En liten time tidligere er forfatter og daglig leder av den hviterussiske PEN-klubbens kontor, Irina Darafeichuk, blitt ført ut i fangebussen som venter ved bakdøren. Også hun skal ha bannet
- Det ble syv dager. Det er galskap, rekker hun å si.
I Hviterussland er det straffbart å bruke særskilt stygge ord. Forsvarer Darina Huluta vil gjerne vite hva det var redaktøren faktisk sa.
- Det spørsmålet vil jeg ikke tillate, avbryter dommer Jelena Krajchik.
- Vi må da få høre hva han faktisk er beskyldt for? Kanskje var det ikke så stygt?
- Dette er et rettslokale. Det er straffbart å banne i retten. Jeg vil ikke ha noe av det, sier dommeren.
Og slik fortsetter det i rettssal 42 i tinghuset i Savietski-distriktet i Minsk. De to politivitnene har vidt forskjellige versjoner av hvordan 32-åringen ble pågrepet, og greier heller ikke å svare på om banningen var på hviterussisk eller russisk. To av de fire forsvarsvitnene, som alle vil sverge på at redaktøren aldri sa noe stygt, blir nektet å forklare seg.
Umulig å få oversikt Uansett er det ikke så nøye. Alle i rettslokalet kjenner egentlige grunnen til at redaktøren sitter tiltalt: Han var på vei for å støtte demonstrantene på Oktoberplassen, og i tillegg leder han en liten, uavhengig ukeavis - Nasha Niva - som regimet for lengst har stengt ute både fra aviskiosker og statlig distribusjon.
President Aleksander Lukasjenko har valgt en avansert strategi for å kvele demonstrasjonene i Minsk sentrum: Folk arresteres vilkårlig på vei til eller fra plassen, stille og rolig og utenfor kameraenes rekkevidde. Deretter tiltales de, enten for deltakelse i ulovlige demonstrasjoner eller for munnbruk. Rettssakene blir spredt over mange ulike tinghus - hvor mange de er, eller når de finner sted er vanskelig å få oversikt over.
Bergens Tidende var eneste utenlandske journalister til stede i saken mot Dynko onsdag. Da partileder Anatolij Lebedko ble dømt dagen før hadde vi selskap av en georgisk kollega.
Lar leiren stå Redaktør Dynko er på gråten der han står mellom bryske politifolk på gangen og venter på dommen.
- Lukasjenko kunne ryddet Oktoberplassen på noen få minutter. I stedet viser han verden at teltleiren får stå i fred. Men alle vet at det er farlig å gå dit. Og når alle de utenlandske journalistene er reist hjem, tar han det som er igjen av leiren, sier Dynko.
En fengselsdom på rullebladet kan være helt ødeleggende for både studier og karriere. Hvor mange som sitter fengslet totalt, vet ingen - opposisjonen mener det er nærmere 200.
Dynko får ti dager. Ute i den blåhvite fangebussen venter de ni andre som også er dømt i Savietski-distriktet denne dagen. Dynko viser V-tegn til konen og vennene som har møtt frem. Så kjører politiet bort med ti politiske fanger.
BT-journalister stoppet på grensen Da BTs journalister skulle forlate Hviterussland, ble toget deres stoppet og papirene beslaglagt.
Rune Christophersen Publisert: 27. mar. 2006
Brussel-korrespondent Eystein Røssum og fotograf Gorm K. Gaare var på vei med tog fra Minsk til Vilnius, etter å ha dekket valgets dramatiske etterspill for BT. Men da toget nådde grensen, var det stopp.
– Inn i kupeen kom en stor gruppe grensevakter og tollere. De sjekket passene, og da de skjønte at vi var journalister ville de se all bagasjen, sier Røssum.
Konfiskerte mapper Han hadde flere mapper med dokumenter og klipp fra utenlandske aviser. Men det var særlig løpesedlene fra opposisjonelle aktivister vaktene interesserte seg for.
– De ble voldsomt ivrige, og spurte oss ut om hvordan vi hadde fått tak i det. De beslagla to mapper med dokumenter. I vesken hadde jeg telefonnumre til kontakter i opposisjonen. Jeg er veldig glad for at de ikke kom så langt at de fikk tak i den, sier Røssum.
I samme kupé satt engelske journalister som hadde timevis med lydbåndopptak i bagasjen. Også de fikk konfiskert en del papirer, men slapp unna med det mest sensitive materialet.
Toget – med journalistene om bord – fikk fortsette da konduktøren begynte å klage over forsinkelsen.
– Jeg tror neppe de var ute etter oss spesielt. Sannsynligvis har de fått beskjed om å sjekke utlendinger, og spesielt journalister. Ut over dette har vi ikke hatt spesielle vanskeligheter med å jobbe i Hviterussland, bortsett fra at det selvsagt er tøft når kolleger og folk rundt oss blir arrestert. Også tolken vår ble arrestert på Oktoberplassen, sier Røssum.
Han har inntrykk av at myndighetene er strengere mot journalister fra nabolandene, enn mot vestlige. Flere øst-europeiske journalister er arrestert de siste dagene.
- Taliban vil angripe Europa (VG Nett) En talsmann for Taliban sier for første gang at de tidligere makthaverne i Afghanistan planlegger angrep i Europa for å drepe europeiske borgere.
Av CAMILLA RYSTE Taliban-offiser Mullah Mohammed Amin viser til den britiske statsministeren Tony Blair og USAs president George Bush og sier: - Det er greit å drepe vanlige mennesker i Europa, fordi det er de som har valgt regjeringen.
Det er i et intervju med den bristisk TV-stasjonen Sky News Taliban-offiseren, som var medlem av regjeringen da de USA-ledede koalisjonsstyrkene gikk inn i Afghanistan i 2001, kommer med de oppsiktsvekkende uttalelsene.
- De kom til våre hjem og angrep våre kvinner og barn. Vanlige mennesker i disse landene står bak dette, så vi vil ikke spare dem. Vi vil drepe dem og le av det, slik de dreper oss og ler av oss, sier Amin i intervjuet.
Er i Pakistan
Offiseren hevder at militante Taliban-medlemmer har lagret våpen, og bekrefter at Taliban-soldater har gått i dekning i nabolandet Pakistan der de får hjelp av lokalbefolkningen. Disse vil aldri gi opp målet om å ta hevn over det han kaller utenlandske inntrengere, sier Amin.
Intervjuet med Sky News er gjort i det farlige grenseområdet mellom Afghanistan og Pakistan.
Han forteller videre at Taliban-soldatene lærer fra opprørerne i Irak, som bruker fjernstyrte bomber, landminer og selvmordsbombere.
Intervjuet med Taliban-offiseren kommer samtidig som Storbritannias engasjement i krigen mot terror blir stadig mer omstridt.
Totalt har 41 britiske soldater mistet livet i Afghanistan, mange av dem etter at britene gikk inn i Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan i mai i år.
Flere av disse soldatene er involvert i de tøffeste kampene som britiske soldater har opplevd på flere tiår, skriver Sky News, og e-poster som har lekket ut til pressen viser en økende frustrasjon blant soldatene i Afghanistan.
Nei fra Norge
Den norske regjeringen besluttet i forrige uke at Norge ikke skal sende sine spesialtropper til Sør-Afghanistan, slik NATO har ønsket. Regjeringspartiet SV har vært sterkt i mot at Norge skal bidra med flere soldater i den NATO-ledede Afghanistan-operasjonen, utover de drøye 500 norske soldatene som er i Nord-Afghanistan.
I morgen skal det være en åpen debatt på Stortinget om saken, der Frp, Høyre, Venstre og KrF trolig vil lange ut mot regjeringen.
(VG NETT 23.10.06 kl. 07:43)
Marine-mastodont
Foto: TORE LARSEN Dette merksnodige marinefartøyet vakte berettiget oppsikt i innseilingen til Bergen
– Jeg har aldri sett noe liknende, sier Tore Larsen, som foreviget det underlige fartøyet .
– Det ser ut for at det er bygget for stor fart, føyer han til.
– Fartøyet kan gjøre opp mot 50 knop. Fartøyet er 98 meter langt
Swift-fartøyet, som er typebetegnelsen, tilhører US Navy.
– Det er et utviklings- og eksperimentelt fartøy.
Skipet, som bærer navnet HSV 2, har katamaranskrog. HSV står for High Speed Vessel. Buken på fartøyet rommer et enormt lasterom som kan benyttes til både tropper og materiell. Kjølen stikker ikke dypt, så fartøyet kan legge hekken til land og ta last og mannskaper direkte inn akterporten.
Norske krigsskip beskyttet USAs våpenfrakt til Irak BESKYTTET VÅPEN: Norske missiltorpedobåter patruljerte våren 2003 farvannene rundt Gibraltar som et ledd i en NATO-operasjon. Det verken Stortinget eller det norske folk fikk vite var at de også eskorterte lasteskip med våpen til USAs krig i Irak - en krig Norge var imot. Foto: Forsvaret
Rev ned tyskernes plakat Tidlig om morgenen 9. april 1940 våknet Anfinn Aasen av et voldsomt spetakkel. Det var kanonkamp mellom Kvarven og tyske inntrengere. MINNE: 9. april 1940 rev Anfinn Aasen denne ned plakaten og sprang vekk mens de tyske soldatene ropte etter ham.
Øivind Ask Publisert: 10. apr. 2007 Anfinn fikk på seg klærne og sammen med broren Gunnar gikk han ned til Skolten for å se på krigsskipene som var kommet inn. På utsiden av kaien lå det to store skip, ytterst «Kønigsberg» som var skadet i skuddvekslingen med festningen på Kvarven. Det innerste skipet mot Bontelabo husker han ikke navnet på.
Da de kom ut på kaien strømmet det tyske soldater ned fra de to skipene, men ingen brydde seg om de nysgjerrige ungdommene.
- Etterpå gikk vi innover mot Torget, forteller Aasen, som var 17 år den gangen.
På Festningen hadde tyskerne satt ut et maskingevær, det samme i Dreggsallmenningen, helt ned mot kaien. Klokken var da bare halv seks om morgenen.
På et grønt arbeidsskur ned mot Bryggen hadde tyskerne hengt opp en plakat med melding til norske soldater, og det norske «volk», som de skrev.
- Jeg gikk bort til plakaten, rev den ned og la på sprang, forteller Aasen.
- Soldatene borte ved maskingeværet ropte etter meg, og snudde maskingeværet, men jeg løp rundt hjørnet og opp smauet.
Brødrene bodde oppe på Eidemarken.
- Da vi kom opp igjen, var det mye folk ute i gatene, og de lurte på hvem som var kommet. Noen trodde det var engelskmenn, men vi kunne vise plakaten og fortelle at det var tyskere. Folk ble forbannet, «helvetes tyskere», var reaksjonen, forteller Aasen.
Slik kan Fedje-ubåten heves Ubåtekspert og kommandørkaptein Hans-Christian Kjelstrup ved Haakonsvern har utarbeidet et forslag til hvordan vraket av U864 utenfor Fedje kan heves.
Publisert: 08. jun. 2005
Forslaget er basert på kunnskaper om metodene og teknologien som ble brukt ved to tilfeller av berging av sunkne ubåter på norskekysten.
- Mulighetene for å heve vraket er gode. Det samme mener også Dag Ammerud i Saga Shipping, som eier vraket av U864. Ammerud har ledet hevingen av to ubåtvrak, sier Kjelstrup.
Kommandørkapteinen på Haakonsvern er utpekt til å representere Sjøforsvaret i egenskap av ubåtekspert for å vurdere tekniske spørsmål om U864. Kjelstrup har vært sentral i det kartleggings- og utredningsarbeid som norske myndigheter har gjort omkring vraket av den tyske ubåten.
Forurenser havbunnen Sjøforsvarets undervannsinspeksjon fikk henvendelser først i 1997 om U864 og senere i mars 2000 med opplysninger om at det kunne være uranoksid og kvikksølv i vraket. KNM Tyr fant vraket i februar 2003. Saken ble kjent gjennom media. Først ut med nyheten om vraket var lokalavisen Strilen i Nordhordland i august 2003.
INN PÅ LEKTER: Vrakdelen heves over en nedsunket lekter (øverste tegning). Deretter styres det inn på lekteren i neddykket stilling (midterste og nederste tegning). Når dette er gjort, kan lekteren heves til overflaten og bli fraktet til land.
KLARGJØRES: Etter at sand og grus rundt vraket er fjernet, pakkes vrakdelen inn i presenning (øverst på tegningen). Så strekkes stropper rundt vrakdelen for å kunne heise det opp (midterste tegning). Nå er vrakdelen klar for å bli heist opp (nederste tegning).
TEGNING: HANS-CHRISTIAN KJELSTRUP
Senere samme år startet Kystverket prøvetaking av sedimenter (grus, stein og mudder) på havbunnen rundt vraket. Det er funnet høye verdier av kvikksølv i sedimentene. Senere er det gjort flere miljøundersøkelser. Mandag oversendte Kystverket rapport til Fiskeri- og kystdepartementet om alle sider ved U864.
73 mann omkom I dag er det sannsynliggjort at U864 var lastet med 64 tonn kvikksølv, flymotorer og deler til et ME-262 jetfly, rakettmotorer og deler til ME-163 rakettdrevet fly, tegninger til diverse fly og raketter (V1 og V2), tegninger for nye ubåter og tegninger for Siemens radarutstyr. Lasten skulle til Japan. Det er ikke indikasjoner på at det er uranoksid i vraket.
U864 ble senket like utenfor Fedje. Det var 73 mann om bord og ingen ble reddet. Vraket ligger i to deler, om lag 35 meter fra hverandre. De to delene ligger rett med kjølen begravd ned i bunnen.
Kommandørkaptein Kjelstrup har inngående kjennskap til ulike ubåtkonstruksjoner, og ikke minst vraket av U864. Til å forklare forslaget, har han laget en grafisk fremstilling av hvordan vraket med den svært giftige lasten kan tas til overflaten.
Til Bergens Tidende forklarer Kjelstrup hvordan han mener hevingen kan foregå:
Flere utfordringer - Den første utfordringen blir å unngå at de forurensete sedimentene rundt vraket blir spredd i løpet av hevingsoperasjonen. Mitt forslag er derfor at første skritt i en hevingsoperasjon blir å suge opp sedimentene og ta det om bord i en lekter på overflaten. Sedimentene må deretter håndteres som spesialavfall, sier han.
- Utfordring nummer to bli å pakke inn vrakdelene med presenning eller annet egnet materiale for å hindre at vrakdeler eller beholderne med kvikksølv faller ut. Deretter må det trekkes heisestropper rundt vrakdelene, sier han.
- Etter at de er løftet klar av bunnen, må vrakdelene sliskes over på en nedsenket lekter og sikret der. Lekteren må heves til overflaten og løftes om bord i et spesialskip eller slepes til flytedokk. Derfra kan kvikksølvet fjernes under kontrollerte forhold og tas hånd om, forklarer Kjelstrup.
- Hvem har fått forslaget ditt? - Det ble utarbeidet etter at jeg fikk forespørsel om å komme til Oslo og orientere Kystpartiet på Stortinget om U864-vraket. Senere er det sendt til de ansvarlige i Kystverket og Kystdirektoratet, forteller Kjelstrup.
Ekspert advarer mot å åpne Fedje-ubåten
Ubåtekspert Hans Christian Kjelstrup fraråder Kystverket å skjære seg inn i kjølen på ubåtvraket utenfor Fedje for å ta ut flaskene med kvikksølv. - Det er for risikabelt, mener han.
Tor Leif Pedersen Publisert: 04. apr. 2006
I slutten av januar i år, la Kystverket frem resultatene av undersøkelsene som ble utført av Geoconsult høsten 2005. Der slås det fast at beregninger viser at skroget er sterkt nok til at det kan heves.
Kystverket har foreslått at det videre arbeidet med å fjerne 65 tonn med kvikksølv som ligger i metallflasker inne i ubåtkjølen, deles opp i to etapper. Første etappe skal gjennomføres i sommer. Kystverket ønsker å ta seg inn i kjølen på ubåtvraket for å ta ut en eller flere kvikksølvflasker til undersøkelse. Andre etappe - selve fjerningen av kvikksølvet - er foreslått gjennomført sommeren 2007.
Tre alternativer Kystverket ser for seg at det neste år må velges ett av tre alternative løsninger for å bli kvitt forurensningskilden:
Ett alternativ går ut på å la ubåtvraket ligge, og at det og havbunnen rundt blir dekket til.
Et annet alternativ går ut på å heve ubåtvraket med kvikksølvflaskene og å dekke til havbunnen rundt.
Tredje alternativ går ut på å hente ut kvikksø lvflaskene fra kjølen og deretter dekket vraket og havbunnen til.
Nå advarer altså ubåtekspert Hans Christian Kjelstrup mot at man velger dette tredje alternativet.
- I ubåtfagmiljøet har vi diskutert en slik løsning. Fra et fagteknisk synspunkt vil vi fraråde en slik fremgangsmåte. Metoden er både risikabel, er vanskelig å gjennomføre og kan føre til at man mister kontrollen med hva man gjør, sier Kjelstrup.
GOD STAND: Flasken med kvikksølv som ble funnet i høst, var i relativt god stand. Ubåtekspert Hans Christian Kjelstrup tviler på at resten av flaskene er like hele. Foto: Jan Helge Romarheim
- Ute av kontroll - Det er lite sannsynlig at det er mulig å begynte å skru løs stålplatene i kjølen. De er trolig rustet fast. Da blir man nødt til å skjære seg gjennom platene i kjølen. Risikoen for at man da skjærer hull i en eller flere av de tett sammenstuede flaskene med kvikksølv, vil være overhengende. I så fall har man gjort galt verre ved at kvikksølvet vil flyte fritt inne i kjølen. Da er situasjonen kommet ut av kontroll. Oppstår en slik situasjon, må ubåten heves omgående for å unngå mer forurensning til miljøet enn det som allerede er påvist, sier Kjelstrup.
- Er heving av ubåten beste alternativ?
- Det vil jeg ikke ha bastante meninger om. Men jeg vil fraråde at man prøver å skjære seg inn i ubåtkjølen. Trolig er det sikrest å ta alt opp i ett - vraket med kvikksølvlasten. Da vet man hvor kvikksølvet er og det kan tas opp på land og fjernes fra vraket under kontrollerte forhold, sier han.
Kan heves
- Beregninger viser at vraket er sterkt nok til å bli hevet. Kjølen på disse ubåtene ble konstruert ut fra taktiske hensyn. Ubåtene skulle være i stand til på legge seg på havbunnen hvis det ble utsatt for angrep fra overflateskip. Derfor ble kjølene bygget sterke og egnet til å stå for en støyt, sier Kjelstrup.
KAN HEVES: Vraket etter den tyske ubåten U-864 ligger på 150 meters dyp vest for Fedje. Til tross for 60 år på havbunnen, viser beregninger ubåtvraket er i så god stand at det tåler å bli hevet. Foto: Geokonsult
- Ved å bruke samme metode som ved hevingen av hurtigbåten «Sleipner», er det fullt mulig å få ubåten hel opp. Metoden går ut på å frigjøre vraket fra sedimentene (grus, sand og mudder, red. anm.) på havbunnen, slå mange stropper rundt det og løfte det over i en nedsunket lekter. Deretter kan lekteren med ubåten om bord heves til overflaten og slepes til land, sier Kjelstrup.
- Risikabelt - Flasken med kvikksølv som ble funnet i høst, var i relativt god stand. Tror du flaskene inne i vraket er like bra?
- Det tviler jeg på. Flasken som ble tatt opp, lå fritt ute på havbunnen uten kontakt med andre metaller. Når det er kontakt mellom flere typer metaller i sjøvann, ruster de. Mest sannsynlig er de mange kvikksølvflaskene rustet sammen i en eller flere store klumper etter at de i sin tid ble stuet tett sammen i kjølen. Også dette tilsier at det er risikabelt å begynne å tukle med flaskene mens de ligger på havbunnen, sier Kjelstrup.
Skal heve tysk fly Forsvaret skal heve et tysk jagerfly som har ligget i sjøen utenfor Sotra i 63 år
Det er et jagerfly av typen Focke Wulf 190 som heves. Flyet styrtet 15.desember 1943 rett vest for Misje og Værøy
- Etter de vurderingene som er gjort av militære dykkere, er det i bra tilstand, det er helt og har så vidt vi kan se ikke vært besøkt av dykkere, sier Geir Tangen i Arbeidsgruppe Fw190, som jobber med å heve vraket.
Vraket ble oppdaget 11. mai i fjor og det skal restaureres på Haakonsvern.
Foto: Arbeidsgruppe Fw190 Det er et jagerfly av denne typen som skal heves.
Planen er at flyet til slutt skal utstilles på Herdla Museum.
Flyet var originalt utstasjonert på Herdla 12.Jagdgeschwader. Da flyet styrtet maktet piloten å komme seg ut for egen hjelp.
Hevingen av flyet startet 1. november. 100% vellykket! Over all forventning!
Sellafield Unormale luftutslipp fra Sellafield Det har vært et unormalt luftutslipp fra Sellafield. Det er enda ikke kjent hvilke isotoper som er sluppet ut, eller omfanget av utslippet. Utslippet stammer fra et lagrer for høyaktivt flytende avfall. Les videre
Nye utsikter for gamle «Innvik» Gode, gamle MS «Innvik» kunne endt opp som turistferge på Jamaica. Men så kom et innvandrerteater fra Oslo Øst og reddet hele Vestlandets teaterbåt. Publisert: 22. apr. 2005
- Nordic Black Theatre reddet en av de norske kulturskattene, slår skuespiller Ali Djabbary fast, og viser vei til styrehuset.
Fra de store vinduene bryter den halvferdige operaen i Bjørvika vannflaten som et grått isfjell. Frem til 2001 styrte kaptein Torolf Rosseland fergen opp og ned langs Vestlandskysten, og forsynte bygd og by med teater. Nå har «Innvik» forlatt Vestlandet for godt, men det spilles fortsatt teater i den gamle fergen.
- Hadde ikke vi kjøpt «MS Innvik», hadde hun havnet på Jamaica eller i Sør-Afrika, med kloakk rett ut i sjøen, sier Ali, og tar oss med ned i det gamle maskinrommet.
Motoren virker fortsatt, men nå ligger teaterbåten dovent til kai, og må slepes når hun en sjelden gang flyttes på. For «Innvik» har ikke lenger seilingstillatelse.
Fra Afrika til fjordturné Hun må ha vært litt av et syn, MS «Innvik», da hun i mai 2000 tøffet ut fra Bergen, med dekket fullt av trommende afrikanere. Innvandrerteateret Nordic Black Theatre hadde lånt båten, og var på en fire uker lang turné, med en fransk gourmetkokk og et skuespillerensemble fra øyen Reunión utenfor Afrika på slepet.
- Det var en fantastisk tur! Den gangen fleipet vi med at vi kunne kjøpe båten, forteller Jarl Solberg, daglig leder for Nordic Black Theatre.
Et halvt år senere ble fleipen til alvor. «Innvik» s dager som teaterbåt på Vestlandet var talte. Det hadde skortet på statsstøtte i flere år allerede, og nye regler for septiktanker gjorde ombygging for kostbar. «Innvik» skulle selges til utlandet, de mest pessimistiske trodde at hun skulle bli til spiker. Hvis da ikke Nordic Black Theatre ville kjøpe henne?
«Innvik» kom rekende - Da vi kjøpte henne, følte mange på Vestlandet at Oslo rappet «Innvik», og fryktet at hun skulle bli ølbåt på Aker Brygge, forteller Jarl.
De første årene hendte det at mistenksomme vestlendinger på Oslo-visitt kom på inspeksjonsrunde, for å sjekke at båten var i gode hender.
De kan ikke ha funnet mye å pirke på. Kappegardinene er borte, plastblomstene likeså, men ellers er det meste som før på «Innvik», som i dag er teater, kafé, bed&breakfast (i de gamle skuespillerlugarene), og samlingssted for innvandrerungdom fra Oslo Øst. Ikke så verst, det, for en gammel dame som kunne vært spiker.
Teater til to millioner - Du kan ikke si nei til sånt når det kommer en båt rekende. Jeg ville angret resten av livet, sier Tone Holmen.
Hun var en av de fire som la penger på bordet for å kjøpe «Innvik». To millioner kostet hun, dyrt for en gammel ferge, billig for et helt teater.
- Vi tok opp lån i hus og hytter, og kjøpte henne uten å ha kaiplass. Av og til får folk til ting fordi de er helt dumme, sier Tone.
Til slutt fikk de «Innvik» i havn, på Langkaia i Bjørvika, lenge før operaen hadde begynt å ta form i det nedslitte havneområdet. Tone sa opp jobben i et oljeselskap for å ta seg av kafeen og lugarene på båten. Og historien til «Innvik» er langt fra glemt.
- Vi føler at vi tar vare på en litt ærverdig gammel dame, sier Tone.
Ali gjør alt Ali viser vei inn i teatersalen. En ungeflokk øver på «Jorden rundt på 80 dager», i morgen er det barneteaterfestival på båten.
Ali styrer lyset under forestillingen, bare en av hans mange plikter på båten. Han tar nattevakter på båten, og jobber i kafeen ved siden av å spille skuespill. Slik går inntektene fra kafeen og de tolv lugarene rett tilbake til teateret.
- Siden jeg kom til Norge i 1988, har mye forandret seg. Innvandrere har stått for mange av forandringene, og beriket norsk kultur, slår Ali fast.
Kanskje ikke så rart, da, at det var et innvandrerteater som reddet MS «Innvik» fra en skjebne som turistbåt i utlandet.
STORM 2005: «Statsraaden» vasker seg skikkelig på seilas mot USA Foto: VIDAR HOPE
Jakob Sande , 1906–67. Debuterte 1929 med diktsamlingen Svarte næter, fulgt bl.a. av Storm frå vest (1931), Frå Sunnfjord til Rio (1933), Korn og klunger (1950), Dikt i samling (1956), Noveller i samling (1964). Hans sangbare, formfaste og fantasifulle dikt gjorde Sande til en av Norges mest populære lyrikere.
SLAGSMÅL I RUFFEN
Det var fyrbøtar Mikko Kavanen, ein forvaksen og vill asiat, og so lemparen Liberg frå Ranen, som var tri fot og seks når han sat. Dei var saman i Rio på rangel, der i bakrus ombord att dei kom, og rauk saman som villdyr i krangel om ei halv flaske spritblanda rom.
Det tok til som jamt det pla hende, med eit kjeftbruk av argaste slag, der kvarandre til avgrunns dei sende, dit det logar og brenn natt og dag. Men då Liberg i rasande sinne kalla Mikko eit asia-dyr, visste kvar som i ruffen var inne at no såg dei snart blodet ta fyr.
Dei såg Mikko i blodsinne rasa, der han sterk som eit troll langa ut og traff Liberg’en rett over nasa, slik at blodet sto høgt i ein sprut Dei såg Liberg som saman seg hukte, og gav Mikko ein fulltreffar att, so han raster av framtenner slukte, medan blodet på ruffskotta skvatt.
Skippar Berg som kom springande naken, for personleg å telje til fred, fekk ein sjøstøvel rett atti baken, so han langt bort på dekket datt ned. Men den dekksguten Bestemor-strilen, som var Liberg ein god kamerat, sat og jamra og gret i ventilen, og bad Fadervår høgt der han sat.
Og Vårherre skal vite det trengdest å gå saman i bøn for dei to, der dei bannande dalga og dengdest, og kvarandre til hakkemat slo. Lempar Liberg gjekk halvblind og vingla, slik at saltsveitten blodblanda dreiv, og på Mikko hekk øyret og dingla, medan nasa stod blodig og skeiv.
Både stolar og kistor vart knekte, der dei blindt rasa rundt i ein ring, so dei kvitlane flerra og flekte i kvar underkøy ruffen ikring. Dei slo skåpet med skaffety sunder, slik at koppar av steinty og glas, dreiv i dørken med ramling og dunder, der kvar krus gjekk i hundradeknas.
Det var Mikko som fyrst skulde gå han, då han tvert over langkrakken datt, slik at Liberg fekk nakketak på han, og kneip til slik at blodspruten spratt. Han la Mikko på rygg over krakken, og skreik i med ei røyst full av hat, at ”no knekker eg, pinedeg, nakken på eit svin av ein svart asiat!”
Då sprang sjølvaste båssmannen på han med ein sjømanns-stokk, fire mann sterk, og sleit offeret Mikko i frå han før han vann setje våden i verk. Og i reip fekk dei baska og balt han fram på dørken der bunden han stod, medan skummet kring munnskjegget valt han, og han bante ved Golgata blod.
Men då var det at udåden hende: det var Mikko som brødkniven treiv, og til skaftet i Liberg han rende, slik at pulsblodet dampande dreiv. Og i blod han mot hine seg vende, med eit skratt som ei skjerande fil, som tilslutt i ei knurring tok ende, og fraus fast i ein djevelkald smil.
Det var drypande stilt som i grava, dei sto handfallne, bleike som bast, og såg Liberg med armane kava, medan augo hans kvitna og brast. Dei såg Mikko med helherre-smilen gå mot døra med sjanglande fet, men på dørken låg Bestemor-strilen over venen sin, Liberg, og gret.
Heime i Sunnfjord vart det sagt at det er tre bøker som må finnast i huset dersom ein skal kunne kalle ein heim god og velordna. Det er Bibelen, Snorre og Dikt i samling av Jakob Sande. Lyrikaren Jakob Sande I år er det 100 år sidan ein av dei mest folkekjære forfattarane i Noreg vart fødd. Jakob Sande kom som ei frisk ny stemme i norsk litteratur på 1930-talet, og dikta hans vart folkeeige gjennom radioen på 1950- og 60-talet.
Publisert: 28. jan. 2006 Ove Eide; styremedlem i Sande-selskapet Framleis er Sande sitert og sungen i alle mulege samanhengar. I eit år då litterær kanon vert diskutert, altså kva slags tekstar og kva for forfattarar vi skal lese i skulen og på universiteta, bør også Sande vere emne for debatt. Frå å vere eit sterkt innslag i lesebøker i alle skuleslag, er det blitt mindre og mindre av Sande i utdanningssystemet. Men i den folkelege kanon, i folk flest sitt medvit, har Jakob Sande alltid hatt romsleg plass. Om lag 65.000 selde eksemplar av Dikt i samling seier sitt om det.
JAKOB SANDE: Ein god måte å feire Sande på i dette jubileumsåret vil vere å lese han på nytt. Sjå at: ja visst er han folkelivsskildrar og humorist, sjømannsdiktar og songar. Men også sjå at han er så mykje meir. ARKIVFOTO
For mange er Sande først og fremst humorist og folkelivsskildrar. Ikkje så rart kanskje, når ein tenkjer på det diktutvalet publikum har møtt gjennom radio og revyar. For mange er han også Sunnfjord-forfattar, knytt til landskapet han voks opp i. Men les ein nøgnare, er det få konkrete spor av Sunnfjord i dikta hans. Det landskapet vi møter er meir eit allment Vestland. Ja, stundom er det eit nærast urnorsk landskap, der stadnamna er ladde med symbolsk innhald. Naturen i Sandes dikt er vill og dramatisk - anten det no er land eller hav han skildrar. Rett opnar debutsamlinga med eit dikt prega av sunnfjordsk gråver og regn, men landskapet vi elles møter i Svarte næter er vilt, med flogbratte nutar og stupande ufser. Og ikkje nok med dette: I dette landskapet er kreftene lause, her yler og gøyr hundar, ein lom skrik, tussekallen gaular oppi Glurvenut, huldra syng, og Satan er på besøk og dansar med Bukkelaus-Randi på Dyveldinut. Dette er folkediktingas - og folketruas - natur, fylt med levande krefter - både gode og vonde.
Sande skriv fram ein mørk og sundriven natur, med livs- og dødskrefter i ville jag. Dette bildet av ein dramatisk, besjela og farefull natur - stundom fylt med underjordiske krefter - finn vi i diktsamling etter diktsamling. Det er ikkje noko særmerkt sunnfjordsk over dette. Eller: det ville vere svært spesielt å seie at det er Sunnfjord vi møter i Jakob Sandes lyriske univers. Nokon hyllest til ein barndommens natur er dette langt frå.
Gjennom heile den lyriske forfattarskapen går det ein mørk straum som krinsar om einsemd, angst, fortaping, død, utfriing, frelse.I dikt etter dikt krinsar forfattaren omkring kjensla av å vere utstøytt, åleine, fylt av angst, i eit tilvære der det er vanskeleg å sjå noko anna enn natta, einsemda og angsten - med ei djup kjensle av å vere fortapt. Men ved sida av desse dikta: like mange som handlar om draumar og håp. Den kristne trua - med vona om utfriing og frelse - er ein av vegane ut frå angst og einsemd. Ein annan er kjærleiken.
Denne alvorlege, kjempande Sande skjuler gjerne angsten bak masker og doble botnar - bak ironi, humor, overdrivingar og punkteringar. Kanskje er det også slik at desse spenningane og desse tunge tankane vert mindre synlege fordi dei vert formidla i ein så rytmefast, bunden stil? Strofeformene held på ein måte det store mørkret under kontroll. Men for mange har nok også humoren og dei røffe overdrivingane skugga for alvoret i dikta.
Jakob Sandes forfattarskap kan, og bør, lesast mot eit bakteppe av sosiale forhold og radikale politiske tradisjonar i Dalsfjorden. Dale var ei samansett bygd, med solid avstand mellom øvre og nedre samfunnslag. Men bygda har og ein lang, livskraftig kulturtradisjon, med særmerkte skular og ein sterk politisk radikal tradisjon. Her finn vi Nikka Vonens ”Pigeinstitutt” frå 1869, ei bondevenforeining frå 1870, Jens Rolvssons Bondehøgskule frå 1871, bygt på impulsar frå Olaus Fjørtoft og frå bondevenrørsla. Eit barn av Bondehøgskulen i Dale er Norskelaget i Holmedal (1874 - 1890-åra), som i delar av lekmannsrørsla vart kalla «ein satans synagoge».
Med eit framveksande industrimiljø tidleg på 1900-talet kom også fagforeinings-tradisjonar og radikal sosialisme til Dale. I nabobygda Flekke voks det i åra rundt første verdskrigen fram eit radikalt politisk miljø der unge menn studerte dei sosialistiske klassikarane og diskuterte aktuelle saker. Dette radikale miljøet er ein viktig del det historiske bakteppet for den unge forfattaren Jakob Sande - som var 14 år i 1920.
I Dale og bygdene rundt finn vi altså ein lang radikal opplysningstradisjon, med talsmenn for til dels revolusjonære standpunkt. Og dette er ikkje noko spesielt berre for Dalsfjorden: Fleire har peikt på at vi i Noreg har ein lang folkeleg og radikal bondeopposisjon. Eit særmerke ved denne radikale tradisjonen er at han, samstundes som han er revolusjonær og framtidsretta, vender seg mot verdiar i det gamle, før-moderne samfunnet med det kulturfellesskapet og det lokale sjølvstyret som var der. Både Vinje, Aasen, Jaabæk, Garborg og Fjørtoft kan skrivast inn i denne politiske linja.
Store delar av Sandes forfattarskap kan lesast i lys av denne lokale (og nasjonale) bonderadikale tradisjonen, som var både konservativ og radikal i sin tankebygnad. Gjennom heile livet sitt levde Sande i eit sjølvvald eksil på Austlandet og skreiv om det gamle Bygde-Noreg. Men han idylliserer lite, var mykje meir oppteken av sosial urett og ulikskapar.
Ein grunnverdi i forfattarskapen er solidariteten med dei svakaste, og då med perspektiv langt ut over bygda. Sandes solidaritet femner om utskota i Bibelen, utstøytte kunstnarar, tatarane, krigsseglarane. Mot makta er han spottande antiautoritær og opprørsk, som anarkistane i tradisjonen etter Fjørtoft.
I løpet av 1990-åra har Sandes forfattarskap blitt nylese i lys av karnevalstradisjonen, ein antiautoritær folkeleg motkultur med røter attende i Mellomalderen. Den russiske forskaren Mikhail Bakhtin sine arbeid om renessanseforfattaren Rabelais, karnevalet og den folkelege latterkulturen ligg i botnen for denne tenkinga. Sentralt i karnevalismen står omsnuinga av alle verdiar, degraderinga av det høge og oppløfting av det låge. I denne folkelege latterkulturen har parodien god plass: Dei religiøse rituala vert utsette for lått og forvrenging. Sentralt i karnevalismen er også feiringa av kroppen og det kroppslege, med uhemma eting og drikking, slåsting og interesse for det forvridde ved menneskekroppen.
Karnevalistiske innslag finn vi mange av i norsk folkekultur, t.d. i skjemtevisene og i eventyra. Både Aasen, Vinje og Garborg har blitt lesne i lys av desse teoriane - men spenstige resultat.
I karnevalskulturen står ikkje dei høge og dei låge kulturformene i motsetnad til kvarandre, men representerer posisjonar ein kan bevege seg mellom. Så når Sande både ber og bannar, så er ikkje det noko underleg ut frå denne tenkjemåten - men ei vandring der både bedehuset og ungdomshuset høyrer til i eit univers som nok er samansett, men som absolutt heng saman.
Ein god måte å feire Sande på i dette jubileumsåret vil vere å lese han på nytt. Sjå at: ja visst er han folkelivsskildrar og humorist, sjømannsdiktar og songar. Men også sjå at han er så mykje meir. I diktinga hans møtest det eksistensielle mørkret og det sosiale engasjementet med karnevalstradisjonens ønske om endring, med bøna om ny livskraft og kravet om oppløfting av undertrykte og bortstøytte.
I desse ni diktsamlingane spelar motsetnader, kontrastar, paradoks og ironiar seg ut mot kvarandre i eit mangfaldig univers, med kort veg mellom bøn og banning. I Sandes lyrikk kan lesaren bli dregen inn i mange slags stemningar - frå dei mest alvorlege, der grunnen under mennesket synest breste, via inderleg medkjensle til den hemningslause, frigjerande låtten. I eit slikt spenn - mellom eksistensielt mørke via opprørske krav til livgjevande lått - er det rimeleg å lese Jakob Sandes dikt i dag. Og då vil han både røre ved og utfordre lesaren. Igjen.
Til diktaren i båten – eit hundreårsminne Publisert: 01. des. 2006
Jakob Sande sit i båt, han famnar lutten, eit akkordgrep kjæler luttens slanke hals, er det opptakten eller kan hende slutten på ei skjemtevise, vemod, frilynd vals?
Smiler, heime no, til fjords du lengtar ofte, løyser fanglina frå krav og all kommers, syng mot verda, syng mot sommarsol på tofte, spelar lutt som barselhjelp for svangre vers?
Ser at instrumentet ditt har mange strenger, der di fingersetjing skiftar moll og dur frå dei strengene har songfugl lyfta venger, bygd seg reir i fleire sinn enn mange trur.
Tru om djupast trøyst og glede var musikken? Rytme, klang din givnad, medfødd sjette sans, tankane fekk mål og mæle i metrikken, dine verseføter var som skapt til dans.
Og me lo i lag, du dikta lått og leven, lo meir di løgnare ein Simon-kall fór åt, andre undertonar løynd i diktarveven, lutten mollvemodig, lengt i fløytelåt ...
Nye smaksdomarar lyfta peikefingen, rim og rytme vart ei avleggs dikteform, skriv meir gåtefullt og innfløkt, det er tingen, gjer det klåre uklårt – meir moderne norm.
Og dei lærde litteratar rynka nase, lettvint, songbar og for enkel å forstå? Men på lekfolks bord stod diktarblom i vase, Jakob-vers gjekk folk og kvardagstralla på.
Du blei aldri eit orakel, tåkefyrste, ingen tom karaffel, støvet hyllestas, men baud diktarvin som gledde mange tyrste, skjenkte raust klår vin i verseforma glas.
Du fekk diktarnamn og dåp på folkemunne, me drog kjensel på ein frende, me her vest, tykte at me kjende deg og liksom kunne rida med deg når du sala opp din hest.
Mange diktarprinsar, få vert diktarkongar, lagnadstråden er det nornene som spinn, du vart skald, vart spelemann, vart salmesongar, så djup ei røyst, så lyst eit spel, så mjukt eit sinn.
Sorga frør seg, veks på same eng som gleda, ljos og skugge gjestar same blom og blad, skaldens nådegåve: Sorgmuntert å kveda, dikta smil og lengt i andre med sitt kvad.
Livsens veg kan vera vrang, mangt går på tverke, men du nådde langt, stort ettermæle fått, dine dikt ber eiga sannings kjennemerke: Folkekjære, sungne opp att, vert forstått.
Dei som kjende deg såg fordomsbøra gnog deg: Tungetalar i ei snever Vestlands-sekt? Men det presteskap som målte deg og vóg deg, vanta augnemål og målestokk og vekt!
Du vil alltd vera diktaren i båten, han med lutten, beste bildet eg har sett, som bak lått og løye freista løyna gråten: Det er Jakob Sandes sannaste portrett!
Dykker tilbake til 1600-tallet Det fortelles at Alexander den store ble senket ned i havet i en dykkerklokke rundt år 300 f.Kr. Omtrent samtidig beskriver Aristoteles dykkerne som ble forsynt med luft fra en container i vannet.
Øivind Ask Publisert: 04. nov. 2005
I 1535 konstruerte Guglielmo de Lorena utstyr for en dykker som arbeidet en time under vann - og overlevde. Så, i 1691, bygget og patenterte den engelske astronomen Sir Edmund Halley forløperen til den moderne dykkerklokken, men først et drøyt århundre senere klarte man å lage en trykkpumpe som kunne tvinge frisk luft ned i klokken. Til tross for alle anstrengelser skulle det altså gå mer enn 2000 år før denne oppfinnelsen fikk noen vesentlig praktisk betydning. I vår tid har vi stadig erobret nye dybder, men ennå ligge store utfordringer og venter.
31. juli 1673 så den danske embetsmannen Corfitz Braem en dykker arbeide med å hente opp en skipslast med kobber fra Kilstraumen i Austrheim.
Noe sånt hadde han aldri sett før, og noterte opplevelsen i dagboken sin. Dette er den eldste beskrivelse vi har fra Norge om dykkere i arbeid:
«Dukkeren er klæd udi læderklæder fra top til taa, staar saa udi en blyklokke og heises ned af skibet til grunnen, haver et taug hos sig, hvorpaa han trækker, naar han vil op igjen ... naar han kommer op igjen, da udgaar af samme klokke hans aande, hvilken han haver holdt hos sig, saasom en tyk taage».
Braem gir oss også tiden på hvor lenge dykkeren var nede: «Han var engang ved et halvt kvarter af en time neder paa bunden og lod sig flytte hid og did.»
Bjørn W. Kahrs ved dykkerutdanningen ved Høgskolen i Bergen, mener dette kan bety 53 minutter. Medlemmer av Dansk Dykkehistorisk Selskab er enig i vurderingen.
- Men nettopp dette skal vi teste, sier han.
Tegninger fra 1734 Fem mann i Norsk dykkehistorisk forening har lenge vært nysgjerrig på hvordan dykkerne jobbet og hvordan det egentlig var å arbeide på bunnen med den tidens utstyr. Derfor har de bygget en dykkerklokke etter tegninger fra 1734. Den prøvde de i bassenget på NUI i Gravdal tirsdag. Det var første gang på 200 år det har vært brukt en slik dykkerklokke i Norge.
- Hvordan gikk testen?
- Overraskende godt, sier Vidar Fondevik.
- Det var fullt mulig å sitte inne klokken og jobbe. Det viser at berging av skipslaster ikke behøvde være noe problem på 1600-tallet.
De aller eldste kilder vi har forteller om klokkedykking i Middelhavet allerede 300 år før Kristus.
Entusiaster De fem som har laget dykkerklokken på dugnad er Vidar Fondevik, sivilingeniør og ansvarlig for undervannsteknologi ved NUI (Norsk undervannsinstitutt), og formann i Norsk dykkehistorisk forening. Prosjektetet er sponset av dykkeindustrien og oljeselskaper.
Bjørn W. Kahrs har også lang erfaring som dykkerinstruktør for nordsjødykkere, utenom jobben ved Høgskolen i Bergen. Gunnar Apelthun er nestkommanderende på DFS (Dykker- og froskemannsskolen på Haakonsvern) og Arne Johan Arntzen er tidligere sjef på samme skolen. Han representerer nå Norsk bransjeforening for undervannsentreprenører (NBU).
Til slutt har vi Rudolf Brekken, en av de mest rutinerte nordsjødykkerne våre, og er den eneste av de fem som fortsatt dykker aktivt. Med andre ord fem karer med mye erfaring - men ikke i klokkedykking fra 1600-tallet. Dette er ukjent mark. Men de har en instruksjonsbok å gå etter. Gammel lærebok 1734 ga svensken Mårten Triewald ut en lærebok i klokkedykking, og herfra har de fem hentet arbeidstegningen.Sannsynligheten for at det nettopp var slik dykkerklokken i Kilstraumen så ut er stor, for grunnprinsippet er likt på alle. Men på noen klokker hang det lodd under i noen kjettinger. Corfitz Braem sier ingenting om noe slikt i Kilstraumen.
På klokken de fem har laget står dykkeren på en liten plattform ca. en halvmeter under klokken. Plattformen er laget av bly og veier 350 kilo. Herfra er det plass til å arbeide med redskap i litt avstand fra klokken, og loddet er til liten hinder for dykkeren.
Til helgen skal de fem demonstrere dykkerklokken på et internasjonalt seminar for historisk interesserte dykkere fra alle miljøer.
- Vet vi noe om klokkedykkerne den gangen?
- Ikke mye, men at det var hardføre karer må vi gjøre regning med. Vannet er kaldt på 30 meters dyp, som er dybdegrensen, og hvis de skulle få jobben gjort er det ikke umulig at de også var utenfor klokken. Beskrivelsen av at de var kledd i lær fra topp til tå tyder på det. Men redskapene med de lange skaftene tyder også på at mye av arbeidet har vært gjort fra plattformen de sto på. Men alt dette skal vi prøve å finne ut av til sommeren. Da skal vi prøve klokken ute i sjøen, forteller Bjørn W. Kahrs.
Dykkerklokken de har laget er konstruert av tre og dekket med blyplater for å gjøre den lufttett. Nederst på klokken ligger blylodd i en ring rundt åpningen. De hele veier 1270 kilo. Hvis disse loddene dyttes av, vil klokken flyte opp. I tillegg henger et blylodd på 350 kilo i en kjetting underst.
Klokken har et volum på 1350 liter luft.
Kaperkapteinen Vinskjenk Det var ikke hvem som helst som kunne ta på seg dykkeoppdrag på 1600-tallet. Det var nødvendig med kongebrev, og i Kilstraumen var det Jacob Vinskjenk, en tidligere dansk kaperkaptein, som dykket med sine medhjelpere.
Han var nok vant til litt av hvert, og tålte en støyt. Og det trengtes, for dykkeren kunne nok få solid hodeverk etter 53 minutter nede. Den gangen hadde de ingen kunnskaper om CO2-metning og oksygenforbruk, og døyvet smertene med en slurk brennevin når de kom opp igjen.
- For sikkerhets skyld tok de en slurk også før de gikk ned, de trodde at det fikk opp varmen, men det er jo det motsatte som skjer, forklarer Bjørn W. Kahrs.
I Kilstraumen var det bare luften i klokken dykkeren hadde å klare seg med, men i 1691 fant Haley, han med kometen, på en metode med å etterfylle luft fra en nedsenket tønne. Under testen på Themsen var fem mann nede i totalt halvannen time, med to ekstratønner luft En av dem som fikk overvære forsøket var nettopp Mårten Triewald, og dette prinsippet har han også beskrevet i læreboken fra 1734.
- Dykkarar skjenka fulle etter dykk
- Nordsjødykkarar knytt til oljesektoren er i fleire tilfelle skjenka fulle etter testdykking. Det øydela den medisinske oppfylginga etter testdykkinga.
Vidar Ystad Publisert: 09. jul. 2006
Dette er mellom skuldingane forfattaren og journalisten Knut Ørjasæter framfører mot dei ansvarlege for den mest krevjande dykkeaktiviteten knytt til oljeverksemda i Nordsjøen.
Dette kjem fram i boka «Dykkerne - ofret i rikets interesse» som nyleg kom ut. Ørjasæter har bakgrunn mellom anna frå Økonomisk Rapport, Kapital, Elkem, Norad og Finansdepartementet.
Skjenka dykkarane Ørjasæter fortel om omfattande skjenking av alkohol til forsøksdykkarane etter endte forsøksdykk men før nødvendige testar og undersøking etter avslutta dykk var gjennomførd. Det gjorde at det i fleire tilfelle var uråd å undersøke og kontrollere dykkarane straks dei kom opp, av di alkoholen kamuflerte moglege uheldige verknadar av dykkinga.
Ein tryggingsoffiser i Stolt Seaway som ville slå alarm, vart truga til å ikkje rapportere om forholda. Elles ville han misse jobben.
Ein av dei sentrale dykkelegane skal etter ein slik seanse i alkoholpåverka tilstand, ha utløyst brannalarmen ved NUI i Bergen.
Vaktmannen som kom til stades kunne konstatere at brannalarmen var utløyst av ein naken lege som plaska i NUI sitt dykkarbasseng saman med ein kvinneleg like naken prosjektmedarbeidar.
Dekkoperasjonar Ørjasæter skriv også om eit mønster av bevisst underrapportering av nestenulykker, ulykker og dødsfall. Systematisk arbeid for å dekke over problem og farar gjennom hemmeleghald og trugsmål.
Terminologien vart også endra for å dekke over realitetane: test- eller forsøksdykk vart omdøypt til «verifikasjonsdykk» for å gje inntrykk av at ein ikkje dreiv testing eller forsøk.
Arbeidsinnsatsen frå dykkarane har vore ein avgjerande føresetnad for oljeeventyret i Nordsjøen som har tilførd den norske staten om lag 2000 milliardar kroner sidan starten i 1970. (I februar i år laga Finansdepartementet for Bergens Tidende ein oversikt som viste 1930 milliardar.)
Ørjasæter fortel utførleg om korleis grensene for «forsvarleg dykk» stadig gjekk djupare ned i takt med dei økonomiske interessene som var drivkraft i verksemda.
I mange år hevda Oljedirektoratet at det var fullt forsvarleg å la dykkarar arbeide på djup ned til 400 meter. Men i Stortingsmelding 12 2005-2006 som passerte statsråd så seint som i vår, heiter det at «det per dags dato ikke er grunnlag for å si at dykk til dybder ut over 180 meter kan seies å være forsvarlig».
«Ansvarslause leiarar» I boka framstiller Ørjasæter fleire av leiarane for test- eller forsøksdykka, med dykkarane som prøvekaninar, som ansvarslause. Dei aller fleste av desse personane blir namngjevne i boka.
Regelverk og etiske retningsliner vart brote i stor stil av di dei økonomiske interessene var så sterke.
I fleire tilfelle er dykkarane ikkje blitt informert om kva dei vart utsett for eller dei vart tvinge til å utføre bestemte oppdrag, medan dei utførde dykk, sjølv om dei var skeptiske og opponerte.
Offentlege organ og konkrete embets- og tenestemenn blir også skulda for grove tenestefeil og ansvarsfråskriving.
UBÅT - Bomben Tonnevis av kvikksølv ligger ennå på ukjent sted utenfor Fedje, mener ekspert. Ta en titt på siden Bekkalokket Flaggermus med kompass 08.des 2006 Av: Arnfinn Christensen, Journalist Flaggermus navigerer ikke bare med ultralyd. De bruker også jordens magnetfelt, og flyr i feil retning når forskerne setter dem inn i et kunstig magnetfelt som ikke peker mot nord.
Den store brune nordamerikanske serotine-flaggermusen var forsøksdyret som ble lurt på villspor, melder tidsskriftet Nature.
Richard A. Holland fra Princeton-universitetet i USA og kollegene hans fraktet flaggermusene 20 kilometer fra hjemstedet, og festet radiosendere til dem.
Den nordamerikanske serotine-flaggermusen, merket og klar til å bli forvirret av forskerne. Foto: Martin Wikelski.
Forvirrende magnetfelt
Så ble noen av dyrene utsatt for et magnetfelt som var vridd mot vest, og noen andre ble plassert i et magnetfelt som var fridd mot øst. En kontrollgruppe ble ikke utsatt for noe forstyrrende magnetfelt.
Dette skjedde i tiden omkring solnedgang, for forskerne ville finne ut om flaggermusene brukte solens plassering ved horisonten eller stjernene sammen med retningen fra magnetfeltet for å finne frem.
Flaggermusene ble sluppet løs og flukten ble fulgt med radiopeileutstyr i et småfly.
Flaggermus på villstrå
Det viste seg at de fleste flaggermusene som var i et vestvendt magnetfelt fløy mot vest, mens
de som ble forstyrret med et østvendt magnetfelt fløy mot øst.
Kontrollgruppen fløy i riktig retning, mot syd.
FOTO: Stig Morten Mjølsnes
Noen av de forstyrrede flaggermusene klarte likevel å svinge seg inn på en riktig kurs. Det tyder på at flaggermusene ikke bare stoler på kompasset, men også følger med på terrenget.
Mona Lisa snakker SNAKKER: Kunsthistorikere er ikke enige om hvem som satt modell for Leonardo da Vincis portrett av Mona Lisa. Men forskere mener å kjenne stemmen hennes. SCANPIXD en gåtefulle Mona Lisa har endelig åpnet munnen.
Undervisning
g det gjelder helt fra agent til skipet blir tatt imot av havnevakten og til passasjerene stiger i land og entrer bussene som står klare på kaien. Og så er det byen Bergen, da, og det den kan tilby. Passasjerene er også fornøyd med det nye sikkerhetsgjerdet. De føler seg trygge, sier havnekaptein Gunvald Isaksen.
bravenet.com
- Carl Philip krasjet med sitt fat og skadde seg i den ene armen, forteller kilden.
Forsvarets museer kan nemlig ikke love en trygg havn for de 96 meter lange krigsskipene, når kommandoen strykes hhv 2005 og 2007
Organisasjonen med hammer og sigd som symbol, mener Norge ene og alene har all skyld når det gjelder dramaet rundt «Elektron». De viser til den en ensidige norske revisjon av avtalen om Svalbard i 1920, og ber Norge snarest om å fjerne seg fra russisk territorium.
JSV/FW Publisert: 13. jun. 2006
TEGNING: HANS-CHRISTIAN KJELSTRUP 
- Beregninger viser at vraket er sterkt nok til å bli hevet. Kjølen på disse ubåtene ble konstruert ut fra taktiske hensyn. Ubåtene skulle være i stand til på legge seg på havbunnen hvis det ble utsatt for angrep fra overflateskip. Derfor ble kjølene bygget sterke og egnet til å stå for en støyt, sier Kjelstrup.
Noe sånt hadde han aldri sett før, og noterte opplevelsen i dagboken sin. Dette er den eldste beskrivelse vi har fra Norge om dykkere i arbeid:
Entusiaster
Han var nok vant til litt av hvert, og tålte en støyt. Og det trengtes, for dykkeren kunne nok få solid hodeverk etter 53 minutter nede. Den gangen hadde de ingen kunnskaper om CO2-metning og oksygenforbruk, og døyvet smertene med en slurk brennevin når de kom opp igjen.
